Hvordan utarter en depresjon seg?

[Djungelvrål]

Jeg leser her på forumet om folk som f.eks kke klarer å dusje på ukesvis pga depresjon.... Lurer på hvordan en typisk dag for en deprimert er, hva gjør dere, har dagene ingen lysglimt i det hele tatt, har dere noe sosialt liv osv?

Blir man fysisk syk og slapp av å være deprimert siden man ikke greier å ta en dusj? Lager dere mat, ser på tv osv...?

[altflyter]

En depresjon arter seg totalt forskjellig fra person til person, men jeg kan si hvordan den arter seg for MEG

Jeg orker ingenting, verken personlig hygiene, sosialliv eller å i det hele tatt snakke. Jeg isolerer meg, har ikke noe lys på fordi jeg får hodepine av det.

Jeg kan bli ganske krass og ufin ovenfor de som trenger seg på. Ser intet håp og vil bare bort fra alt.

Orker ikke se noen i ansiktet, prater lavt. Sliter med å sette ordene sammen til en setning, sover ikke, spiser ikke...

Klarer ikke se på tv, men sutrer ofte litt på kg

Bare å gå ned til postkassen kjennes ut som et maraton.

[AnonymBruker]

Depresjon oppleves som tidligere nevnt ulikt,

Det er andre som har forklart dette tidligere, så jeg velger å sitere fra http://www.klikk.no/helse/doktoronline/psykiskhelse/article645775.ece

"Fra mild, moderat eller alvorlig depresjon. Det er graden og varigheten som avgjør hvor man befinner deg på skalaen. De fleste er mildt deprimerte. Men om du "bare" er mildt deprimert, er du like fullt deprimert og trenger faglig hjelp.

Depresjonens 10 tilstander

På en skala fra en til seks vurderes:

1) Ytre tegn på tristhet

2) Innrapportert tristhet (Bekreftet av lege)

3) Indre uro/angst

4) Nedsatt søvn (kan være motsatt)

5) Appetittforstyrrelser (den ene eller andre veien)

6) Konsentrasjonsvansker

7) Initiativløshet

8) Nedsatt evne til å oppleve følelser/nedsatt livsglede og interesse

9) Dårlig selvfølelse/pessimistiske tanker

10) Selvmordstanker".

------------------

Selv har jeg hatt lett depresjon som følge av alvorlig PMS. Dette arter seg med depresjon i ca. 5-10 dager hver måned. De dagene er helt forferdelige, da forsvinner selvfølelsen (jeg mister all tro på at jeg duger til alt jeg ellers duger til) og jeg får selvmordstanker. Jeg trekker meg også vekk fra folk, og vil helst være for meg selv. Ellers er jeg borti alle de 10 tilstandene i mer eller mindre grad.

Siden jeg kun har en lett depresjon, klarer jeg å dusje og lage mat. Men alt er et ork, og rydding og vasking makter jeg ikke. Jeg er glad jeg kun opplever dette noen få dager i måneden, og at det for min del er kun en lettere variant. Depresjon er helt forferdlig å ha som sykdom. Spesielt siden mange har liten forståelse for hva dette egentlig er.

Anonymous poster hash: 281ae...bd5

[AnonymBruker]

Man går rundt og er nedstemt hele dagen. Tenker negativt. Ser ingen mening med livet,

Anonymous poster hash: b178a...79b

[Djungelvrål]

En depresjon arter seg totalt forskjellig fra person til person, men jeg kan si hvordan den arter seg for MEG

Jeg orker ingenting, verken personlig hygiene, sosialliv eller å i det hele tatt snakke. Jeg isolerer meg, har ikke noe lys på fordi jeg får hodepine av det.

Jeg kan bli ganske krass og ufin ovenfor de som trenger seg på. Ser intet håp og vil bare bort fra alt.

Orker ikke se noen i ansiktet, prater lavt. Sliter med å sette ordene sammen til en setning, sover ikke, spiser ikke...

Klarer ikke se på tv, men sutrer ofte litt på kg

Bare å gå ned til postkassen kjennes ut som et maraton.

Sitter du bare i sofaen å tenker hele dagen da??

[altflyter]

Sitter du bare i sofaen å tenker hele dagen da??

Ja. Jeg orker ikke noe annet, men det skal legges til at jeg har flere alvorlige psykiske lidelser og at depresjonen er en del av disse. Når jeg har nådd det punktet, så er innleggelse det eneste som får meg på rett spor igjen...

[AnonymBruker]

Jeg er sliten, orker ingenting. Alt føles rett og slett som et stort mørkt hul. Jeg isolerer meg, klarer ikke å være rundt andre, klarer ikke å snakke. Føler meg verdiløs, blir kvalm av meg selv, føler et intenst hat mot meg selv. Vil bare dø.

Anonymous poster hash: bbc1e...0cf

[Djungelvrål]

Ja. Jeg orker ikke noe annet, men det skal legges til at jeg har flere alvorlige psykiske lidelser og at depresjonen er en del av disse. Når jeg har nådd det punktet, så er innleggelse det eneste som får meg på rett spor igjen...

Dette høres sikkert ut som et fryktelig tåpelig spørsmål, men kjeder deg du ikke da? Er det ikke bedre å sette på en god film da...om den så bare surrer i bakgrunnen.....

[altflyter]

Dette høres sikkert ut som et fryktelig tåpelig spørsmål, men kjeder deg du ikke da? Er det ikke bedre å sette på en god film da...om den så bare surrer i bakgrunnen.....

Jeg er då langt nede at jeg ikke orker noe som helst... Ikke en gang å kjede meg. Alt går på en måte i slow motion mens tankene går på høygir...

Endret 15. januar 2014 av altflyter

[Gjest Citronella]

Da jeg var deprimert, klarte jeg kunne å planlegge fra sekund til sekund. Bare det å sette føttene ned på gulvet om morgenen og gå på do, krevde uante krefter. Å kle på seg og dusje var et prosjekt som krevde flere timer. Jeg satte meg et bittelite mål som jeg klarte å gjennomføre de ukene hvor depresjonen var på sitt sterkeste, og det var å gå ut en liten tur, på butikk eller rundt kvartalet. Og jeg klarte de aller fleste dager å ivareta personlig hygiene.

Gråt masse, sov når jeg fikk det til. Det var som å være i et meget langsomt sort hull. Hvor både tanker og handling var som å svømme i tung og seig tjære. Jeg klarte knapt å prate, og når det skjedde fant jeg ikke ord og hadde lang latenstid. Fikk i meg mat, men det ble for det meste næringsshaker, ostebiter, pålegg og ikke noe som krevde tilberedning.

Jeg hadde mørke tanker og angst nesten konstant, men jeg hadde hele tiden den samme sterke selvfølelsen og selvbilde. Jeg var sådan ganske atypisk. Min depresjon var en såklat klinisk depresjon, som psykiateren sa.

Men det var den aller verste perioden i mitt liv, og nå som jeg er frisk så skjønner jeg faktisk hvor ille det var...

[Djungelvrål]

Da jeg var deprimert, klarte jeg kunne å planlegge fra sekund til sekund. Bare det å sette føttene ned på gulvet om morgenen og gå på do, krevde uante krefter. Å kle på seg og dusje var et prosjekt som krevde flere timer. Jeg satte meg et bittelite mål som jeg klarte å gjennomføre de ukene hvor depresjonen var på sitt sterkeste, og det var å gå ut en liten tur, på butikk eller rundt kvartalet. Og jeg klarte de aller fleste dager å ivareta personlig hygiene.

Gråt masse, sov når jeg fikk det til. Det var som å være i et meget langsomt sort hull. Hvor både tanker og handling var som å svømme i tung og seig tjære. Jeg klarte knapt å prate, og når det skjedde fant jeg ikke ord og hadde lang latenstid. Fikk i meg mat, men det ble for det meste næringsshaker, ostebiter, pålegg og ikke noe som krevde tilberedning.

Jeg hadde mørke tanker og angst nesten konstant, men jeg hadde hele tiden den samme sterke selvfølelsen og selvbilde. Jeg var sådan ganske atypisk. Min depresjon var en såklat klinisk depresjon, som psykiateren sa.

Men det var den aller verste perioden i mitt liv, og nå som jeg er frisk så skjønner jeg faktisk hvor ille det var...

Jeg kjenner meg veldig i dette. Men jeg var i sorg etter dødsfall i nær familie.. mye er likt... husker det med at ALT var tiltak, lage mat, stelle seg, kle på seg, vaske klær osv. Men jeg hadde en liten sønn så jeg måtte jo alt dette.

[AnonymBruker]

Jeg har tidligere ligget opp til 12 timer i sengen i våken tilstand og bare kikket i taket eller av og til snudd meg og sett i veggen. Da var det totalt svart. Å stå opp, ta en dusj, ta på deo, og pusse tenner sleit meg helt ut. Måtte legge meg på sofaen for å hvile etterpå og var helt utslitt.

Det er fælt å være så deprimert at man ikke ser noen ende på det mørke, livet blir/er meningsløst og man føler seg så sliten samt har ingen energi.

Det finnes jo forskjellige typer depresjon også som utarter seg litt forskjellig og det er jo forskjell på hvor alvorlig depresjon man har.

Nå har jeg bare litt igjen av depresjonen, det vil si jeg er under behandling og har endelig fått mye mer energi og livslyst. Men endel av det negative tankemønsteret sitter fortsatt igjen, og hukommelsen og oppmerksomheten min er betydelig svekket fra hvordan det var. Jeg håper jeg en gang kommer tilbake der jeg var kognitivt.

Anonymous poster hash: 5bd14...853

[Gjest Citronella]

Jeg kjenner meg veldig i dette. Men jeg var i sorg etter dødsfall i nær familie.. mye er likt... husker det med at ALT var tiltak, lage mat, stelle seg, kle på seg, vaske klær osv. Men jeg hadde en liten sønn så jeg måtte jo alt dette.

All ære til deg... Jeg hadde kun ansvar for meg selv, og jeg tenkte ofte på hva jeg skulle gjort om jeg hadde hatt et barn som var avhenging av meg.

Er du frisk nå, KG dama?

[Gjest Vevila]

Jeg hadde mørke tanker og angst nesten konstant, men jeg hadde hele tiden den samme sterke selvfølelsen og selvbilde. Jeg var sådan ganske atypisk. Min depresjon var en såklat klinisk depresjon, som psykiateren sa.

Men det var den aller verste perioden i mitt liv, og nå som jeg er frisk så skjønner jeg faktisk hvor ille det var...

OT, men alle depresjoner er `klinisk depresjon`.

[Teriyaki]

Jeg har vært tidligere, og er nok litt deprimert nå. En lett depresjon, som men uansett slitsom. Jeg ere tiltaksløs i forhold til husarbeid. Å holde stua og kjøkkenet sånn høvelig ryddig er det eneste jeg har orket de siste dagene, jeg blir veldig nedstemt når kvelden kommer (klarer å holde ting på avstand på dagen når jeg er med sønnen min), jeg får ikke til å motivere meg til å dra på forelesning på skolen, jeg spiser mer, spesielt på kvelden, noe som vil bli en ond sirkel da jeg blir deppa av å gå opp i vekt, så må skjerpe meg der altså. Tenker ofte at jeg ikke strekker til hverken som mor, student, ansatt, kjæreste, hundeeier og ikke minst: I forhold til kosthold. Er veldig amper i forhold til kjæresten min for tiden, tar meg stadig i å snakke irritert til han for filleting.

Når jeg er på skolen eller slikt, så er jeg i bedre humør, men da har jeg tankene på avstand. Slik var jeg sist jeg var deprimert også (to-tre år i tenårene). I godt humør blant folk, men nedstemt og ulykkelig alene.

Jeg vet hvordan jeg kommer meg ut av det. Jeg må spise sunt, fortsette å trene, ikke gi etter for lysten til å sove i stedet for å dra på skolen, snakke med kjæresten min om hvordan jeg har det og tvinge meg til å tenke positivt om meg selv.

Da jeg var på mitt mest deprimerte kunne jeg ligge i flere timer og bare stirre i taket mens jeg hørte på musikk. Musikken var ofte sint eller trist, noe som egentlig bare forsterket følelsene mine. Personlig hygiene kunne tidvis være dårlig, men jeg gikk aldri skitten og ustelt på skolen eller lignende. Men hadde jeg høstferie så kunne jeg godt bruke hele ferien i nattøyet mitt.

Endret 15. januar 2014 av Teriyaki

[AnonymBruker]

Da jeg var på mitt verste, stod jeg opp, gikk på jobb (som jeg ikke klarde å utføre, ser nå jeg burde sagt ja til den sykemeldingen), kom hjem, satt meg på kjøkkengulvet, satt der i mørket i noen timer før jeg flyttet meg inn på sofaen og satt på tv-en. Ikke det at jeg såg på den, men den stod på. Det var det. Spiste ikke, for jeg orket ikke gå på butikken som ligger 20 meter oppi gaten.

Anonymous poster hash: 32fd2...cde

[Teriyaki]

For min del har depresjon ført til mye skulking opp gjennom årene. Det som er så vanskelig med det, er at folk tror du er en lat slappfisk, noe som er sårt når det i virkeligheten er så mye mer som ligger bak.

[Djungelvrål]

All ære til deg... Jeg hadde kun ansvar for meg selv, og jeg tenkte ofte på hva jeg skulle gjort om jeg hadde hatt et barn som var avhenging av meg.

Er du frisk nå, KG dama?

Ja jeg gikk på skole og var nødt til å komme meg tilbake fort får å ikke gå glipp av for mye undervisning. , var tilbake på skolen litt over en uke etter dødsfallet..

Men det tok tid før alt ble noenlunde normalt igjen selv om jeg tilsynelatende fungerte normalt. Og alle sorgfasene gikk om hverandre hele tiden. Nå er det ti år siden, og jeg var jo aldri syk....bare i dyp sorg. Jeg sørger enda men lært meg å leve med det...man må jo det...

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok en atypisk depresjon, og symtomene varierer med styrken på deresjonen.

For meg var jeg student og leste mye, fikk B'er på et tungt studie. Hadde et stabilt forhold (som dog var godt påvirket av depresjonen likevel). Jeg sov dårlig, ville ikke legge mer om kveldenfordi det kjntes så nyttesløst ut å legge seg når man visste at dagen i morgen var like jævlig. Jeg var ute med venner, men gråt på toalettet, gråt npr jeg la meg om kvelden, når jeg våkna om morgenen, i dusjen, på do, på vei til skolen og alle andre ganger jeg var alene. Jeg var til stede, stellte meg, vaska leiligheten, var kjøreste og venn (men ikke akkurat på topp i noen av disse relasjonene) men var tom, til stede men ikke til stede og bare et tomt skall som gjorde alle pliktene sine.

Anonymous poster hash: 8469e...44f

[Djungelvrål]

Men hva utløser dette for dere...og hvor lenge har dere slike perioder? Fungerer dere normalt innimellom?