Hvordan utarter en depresjon seg?

[Gjest Citronella]

OT, men alle depresjoner er `klinisk depresjon`.

Gikk litt fort i svingene. Jeg mente genetisk betinget depresjon. Så jeg er hele tiden på vakt fora at en ny depresjon kan dukke opp. Har lært meg nå å identifisere tegnene som indikerer på at jeg er på vei ned, og klarer nå å iverksette tiltak før jeg blir skikkelig dårlig. Men det krever mye av meg. Rytme, stabilitet både privat og på jobb. Spise sunt, trene. Snakke med venner og mannen min.

Utløsende faktorer for meg er dårlig søvn, og da tar jeg innsovningstabletter. Jeg tar også en lav vedlikeholdsdose med antidepressiva, og den vil jeg nok gå på i lang tid. Etter flere tilbakefall de siste årene, har medikamentene og samtaler med psykolog holdt meg frisk!

[AnonymBruker]

10 år og årene forsetter.

Det er vel ikke rart at jeg ikke ser så veldig positivt på noe.

Men jeg har jobb og "fungerer" i samfunnet. Men ingen venner og akkurat nå virker det som jeg ikke kommer overens med noen så det er like greit at jeg ikke har noen venner.

Folk tror vet for det meste at jeg er så A4 og normal som alle andre, de skulle bare vist.

Har faktisk tenkt tanker om å bare få skrevet et testament og fått det unnagjort, men det har jeg ikke gjort.

Klikker selvfølgelig av på annonym nå..

Anonymous poster hash: 5650a...3c0

[Djungelvrål]

Uff... hvis jeg skulle hatt det slik som jeg hadde det i dyp sorg i årevis så hadde jeg klikket...

Hva er det som gjør at dere er deprimerte? Barndomstraumer...? Medfødt... eller andre årsaker??

[AnonymBruker]

Jeg leser her på forumet om folk som f.eks kke klarer å dusje på ukesvis pga depresjon.... Lurer på hvordan en typisk dag for en deprimert er, hva gjør dere, har dagene ingen lysglimt i det hele tatt, har dere noe sosialt liv osv?

Blir man fysisk syk og slapp av å være deprimert siden man ikke greier å ta en dusj? Lager dere mat, ser på tv osv...?

For å svare litt bedre på det du spør om i HI.

Jeg ser egentlig svært få lysglimt i livet mitt. De få gangene jeg får et lite glimt at livet er deilig er hvis jeg ser en morsom video på Youtube.

Jeg har ingen venner og ingen å snakke med.

Spiser mye pga jeg kjeder meg og pga det lindrer litt av ensomheten min.

Livet er grått og trist og er misunnelig på de som har venner/familie.

Folk som klager over at ungene gråter og kranger skulle bare vist hvor heldig de er som har noen som kommer til å leve når de er borte.

Jeg har ingen og kommer nok heller ikke til å få noen unger, selv om jeg kanskje har lyst på.

Anonymous poster hash: 5650a...3c0

[AnonymBruker]

Uff... hvis jeg skulle hatt det slik som jeg hadde det i dyp sorg i årevis så hadde jeg klikket...

Hva er det som gjør at dere er deprimerte? Barndomstraumer...? Medfødt... eller andre årsaker??

Alltid følt meg som en outsider, på skolen, arbeid. Derfor har det bare blitt at jeg holder meg for meg selv.

Sosial angst og veldig dystre tanker om det meste.

Vil ikke si så veldig i detaljer om grunnene til hvorfor jeg har det slik jeg har nå.

Anonymous poster hash: 5650a...3c0

[Gjest LongJohnson]

Jeg leser her på forumet om folk som f.eks kke klarer å dusje på ukesvis pga depresjon.... Lurer på hvordan en typisk dag for en deprimert er, hva gjør dere, har dagene ingen lysglimt i det hele tatt, har dere noe sosialt liv osv?

Blir man fysisk syk og slapp av å være deprimert siden man ikke greier å ta en dusj? Lager dere mat, ser på tv osv...?

Ofte utarter en "depresjon" seg ved at man først kjenner veldig sterkt på det som er veldig tunge følelser, men som allikevel er helt naturlige og menneskelige. Det kan dreie seg om følelser av savn, av skam, av sorg, av utilstrekkelighet. Disse følelsene er i de fleste tilfeller helt rasjonelle, følelsesmessige tilbakemeldinger på noe som må forandres i ens liv og hverdag, på samme måte som fysisk smerte også er et av kroppens tilbakemeldingssystemer på "fare".

Deretter går man til psykologen, og vips så har man noe som kalles "en depresjon". Da kan man ta fri fra jobben, hvilket helt klart er veldig sunt, og så blir alt så meget bedre. Dersom man er ekstra heldig, tar man også turen videre oppover i systemet og ender opp hos en psykiater (man har kanskje "angst" i tillegg, eller "udiagnosert ADHD"). Da kan man få piller.

[Djungelvrål]

Har du lest om tilfellene over her..........?? Tror det stikker endel dypere enn du beskriver her for mange..

[Gjest LongJohnson]

Har du lest om tilfellene over her..........?? Tror det stikker endel dypere enn du beskriver her for mange..

Jeg har heller ikke sagt det gjelder alle tilfeller, men det bør nevnes at det begynner å bli alt for lett å gå til psykologen i dag, og så bli fanget i et system som mange sliter veldig hardt med å komme seg utav igjen, noe de tidligere beskrivelsene også bekrefter. Det er viktig at folk skjønner at den rollen en god psykolog fyller, er bare den av en som lytter. Det kan en prest også gjøre. Resten er antagelser om årsakssammenhenger man ikke har noe godt empirisk bevis for. Og spesielt medisinering for "klinisk depresjon", "angst" og "ADHD" bør man være ytterst skeptisk til.

Endret 16. januar 2014 av LongJohnson

[AnonymBruker]

Dette er som dere sier veldig individuelt fra person til person, og jeg kan se at jeg kjenner meg igjen i noe men ikke alt.

Når jeg blir deprimert så er forløpet gjerne slik:

Jeg får selvmordstanker og kjenner konstant på følelsen av og ikke være verdt noe

Får humørsvingninger og blir irritabel

Ser ikke noe mening med noe jeg gjør så jeg blir lat (lager ikke mat, står ikke opp av sengen, orker ikke gå ut etc.)

Får store søvnvansker (bruker timesvis på innsovingen og våkner etter 2-3 timer)

Alle tingene jeg må gjøre går på automatikk og uten noen form for engasjement

Jeg er i jobb og studerer. Har alltid hatt det sånn at jeg jobber fullt og studerer ved siden av. Nå har jeg gjerne en del andre ting jeg gjør ved siden av også så man har ikke tid til å være deprimert. Dette resulterer i at jeg gjør det jeg kan på jobb og med studiene så godt jeg klarer og ikke får til noen ting her hjemme.

Anonymous poster hash: ef445...05d

[AnonymBruker]

Jeg har heller ikke sagt det gjelder alle tilfeller, men det bør nevnes at det begynner å bli alt for lett å gå til psykologen i dag, og så bli fanget i et system som mange sliter veldig hardt med å komme seg utav igjen, noe de tidligere beskrivelsene også bekrefter. Det er viktig at folk skjønner at den rollen en god psykolog fyller, er bare den av en som lytter. Det kan en prest også gjøre. Resten er antagelser om årsakssammenhenger man ikke har noe godt empirisk bevis for. Og spesielt medisinering for "klinisk depresjon", "angst" og "ADHD" bør man være ytterst skeptisk til.

Pisspreik!

Anonymous poster hash: a878c...ee6

[AnonymBruker]

Jeg leser her på forumet om folk som f.eks kke klarer å dusje på ukesvis pga depresjon.... Lurer på hvordan en typisk dag for en deprimert er, hva gjør dere, har dagene ingen lysglimt i det hele tatt, har dere noe sosialt liv osv?

Blir man fysisk syk og slapp av å være deprimert siden man ikke greier å ta en dusj? Lager dere mat, ser på tv osv...?

Først må jeg si at jeg har ikke lest hele tråden og jeg kan kun svare for meg selv.

Jeg har vært deprimert. Årsaken til det var sammensatt, men i korte trekk var årsaken av alkoholisert mor med selvmordsforsøk og en utmattelse og depresjon på grunn av de belastningene det medførte for meg.

Det hele begynte med at jeg ikke kom meg ut av senga en morgen. Det var som om bena var stivnet. Samme dag fikk jeg tåkete syn og så forsvant synet på det ene øyet (det er fortsatt ikke helt bra enda og blir jeg ekstra sliten så forsvinner synet nesten helt).

Dro da til legen med det jeg trodde var influensa eller noe slikt. Jeg hadde lenge følt meg litt sliten og slapp, som en begynnende forkjølelse som aldri helt slipper tak. Du vet hvordan det føles?

Etter flere runder hos en fantastisk fastlege konkluderte han med at jeg var utbrendt og deprimert. Jeg var likegyldig, jeg var tom, jeg følte liten glede og liten sorg, jeg var ufattelig sliten, hadde problemer med hukommelsen (ord som datt ut, jeg kunne glemme ting som nettopp hadde skjedd), søvnproblemer og manglende apetitt (gikk ned 10 kilo på 2 mnd.), pluss endel andre ting.

Fastlegen sendte henvendelse til psykolog og i samråd med NAV fikk jeg, etter en tid med sykemelding, AAP. Psykologen mente i tillegg at jeg led av det de kaller "flink pike symdromet".

Det var sammesatt, akkurat som årsaken.

Hvordan hverdagen var?

I begynnelsen sov jeg nesten døgnet rundt i 3 uker i strekk. Jeg dusjet lite, spiste nesten ingenting, så på tv uten å se på tv (jeg så på programmer, men fikk ikke med meg hva det handlet om) og jeg ble asosial. Enkelte dager var det et ork å bare hente posten eller å ta en telefon.

Nå har jeg en viljestyrke, som også var noe av årsaken til at jeg havnet i "trøbbel", for jeg gir aldri opp og jeg tillater heller ikke meg selv å gi opp. Det er en styrke, men også en svakhet når man aldri tillater seg å slappe av, å være syk eller å tenke på seg selv.

I mange uker levde jeg i joggebukse og en gammel t-skjorte. Jeg så rett og slett ut som en dass...... Det var som om det satt knuter i alle musklene som ikke ville bære meg og synet gjorde at jeg hadde mye hodepine, ble enda mer sliten og ville helst bare ligge i et mørkt rom.

Jeg var svært heldig som hadde en så god fastlege. En som tok meg på alvor, som fulgte opp og som var til stor hjelp. Det tror jeg utgjorte en stor forskjell og jeg har mye ham å takke for at jeg ble bra igjen.

Etter nesten 1 år med god oppfølging fra fastlegen og fra psykologen var jeg nesten frisk igjen. Jeg var i bedre fysisk form, jeg hadde lært meg å sette grenser for mamma, jeg lærte meg å takke nei til så mye overtid på jobb, jeg lærte meg å slappe av og jeg begynte å føle glede igjen. Jeg så lysere på livet og jeg fikk tilbake tiltakslysten.

Det var en lang prosess og den var ikke enkel, men jeg føler at jeg har kommet styrket ut av det. Bortsett fra de fysiske plagene som fortsatt kommer tilbake innomellom så er jeg i fin form nå.

Dette ble kanskje litt langt så jeg skal stoppe nå. Du må gjerne spørre om det er noe du lurer på.

Anonymous poster hash: e6f58...ec8

[Teriyaki]

Mange år med mobbing, skilsmisse i værste alder (9 år, ensomhet, følelse av å ikke strekke til, å ikke være bra nok i tillegg til at jeg nok er genetisk anlagt for det. Det er vel årsaken til at jeg slet mye opp gjennom årene.

[AnonymBruker]

Men hva utløser dette for dere...og hvor lenge har dere slike perioder? Fungerer dere normalt innimellom?

Jeg kan fungere normalt, men det kommer an på hva som forårsaker depresjonen hos den enkelte. Depresonen på sitt tyngste hemmer meg fullstendig. Når jeg er svakt depremert klarer jeg å finne glede og gnist nok i ting til å fylle det mørke tomrommet i kroppen. Når jeg er i faresonen er det ingen gleder som kan plasseres i tomrommet, alt blir mørkt.

Da blir en dusj, å gå ned til postkassen, til butikken osv tungt. Har vansker med å forklare grunnen min for det, for jeg er så fjern og distansert/ut av kroppen under slike nedturer.

Anonymous poster hash: da2ea...211

[Gjest Vevila]

Jeg har heller ikke sagt det gjelder alle tilfeller, men det bør nevnes at det begynner å bli alt for lett å gå til psykologen i dag, og så bli fanget i et system som mange sliter veldig hardt med å komme seg utav igjen, noe de tidligere beskrivelsene også bekrefter. Det er viktig at folk skjønner at den rollen en god psykolog fyller, er bare den av en som lytter. Det kan en prest også gjøre. Resten er antagelser om årsakssammenhenger man ikke har noe godt empirisk bevis for. Og spesielt medisinering for "klinisk depresjon", "angst" og "ADHD" bør man være ytterst skeptisk til.

Tror du har missforståt litt hva en psykolog gjør. Det som oftest hjelper for mange er kognitiv terapi og/eller en kriseplan med konkrete steg for hva man skal gjøre når man kjenner igjen depresjonssymptomene.

Det andre innlegget ditt gir heller ingen mening. Det er for de fleste som har slitt med depresjoner lenge å kunne skille mellom normale vonde følelser og det som går over i depresjon.

Tilbake til tema siden jeg ikke har svart TS:

For meg uttarter en depresjon seg med at jeg føler meg tommere og mer tiltaksløs for hver dag, jeg gjør lite og er generelt sliten. Hvis jeg ikke får tatt tak i den her utvikler den seg til å bli mer alvorlig, der jeg slutter å spise, slutter å stelle meg, slutter å snakke, og gråter store deler av døgnet. Selvmordstanker dukker opp, og jeg skader meg selv(Skadefri i 2 år nå)

Her er nok de psykiske probleme oppstått pga gener, psykisk syk mor og mormor, fraværende far, mobbing og et par barndomstraumer.

I dag har jeg det dog veldig fint, og har ikke hatt store plager det siste året

[sjøhest]

Når jeg var deprimert så klarte jeg stort sett ikke stå opp før langt på dag, spiste lite og enkel mat. Så på nedstemte filmer og hørte på trist musikk mens jeg stirret i veggen/lå i senga. Av og til orket jeg å være med folk og det gikk greit, men ikke ofte. Var på fylla en del, følte jeg taklet bedre å være sosial hvis alle var fulle. Ellers bare sov eller stirret i veggen, vandret rundt i huset i slow motion, satt på dataen, gråt.

Endret 16. januar 2014 av sjøhest

[AnonymBruker]

Hva som utløser det og hvor lenge det vare/varer?

Noen av oss er nok født med lettere disposisjon for å bli deprimerte (mer ømfintlig nervesystem som tåler mindre belastning sier forskningen om dette), sammen med livssituasjoner/traumer og belastninger. Jeg har vært alvårlig deprimert to ganger i løpet av livet. Den ene gangen var det grov mobbing over flere år som var årsaken. Den andre gangen var det en lang tid med familiebelastninger i forhold til rus, suicidalitet, trusler om selvmord etc i nær familie som utløste det. Når man blir livredd hver gang telefonen ringer fordi man antar de ringer for å si at dette familiemedlemmet nå har tatt selvmord blir man etter hvert deprimert.

For meg va løsningen 2. gangen medisiner. For dem som sier det er så lett med denne diagnosen "depresjon". Jeg var i studier hele perioden, noe som gjorde at mange psykologer hadde vansker med å tro på hvor deprimert jeg faktisk var. Når man gråter hvert sekund man er alene (selv på toaletter på kafeen mens man traff venner) fordi man ikke kan holde tilbake følelsene og ikke lenger kjenner noe glede så er man deprimert. Opplevde nesten at jeg ble straffet fordi jeg klarte å komme meg opp av sengen og vedligeholde pliktene mine. Jeg var jo fullt klar over at jeg ikke ble bedre av å være hjemme i sifaen så jeg klarte på et eller annet merkelig vis å komme meg ut. Selv om man i følge diagnosene ikke helt kvalifiserer til alvårlig depresjon da. Jeg forsøkte to forskjellige psykologer men hadde ikke effekt av dette så da ble det medisiner som relativt kjappt gav effekt.

Anonymous poster hash: 8469e...44f

[AnonymBruker]

Må legge til at jeg ikke kunne drikke når jeg var depriert. Da ble alt i alle fall ekstremt JÆVLIG, og totalt overveldende.

Anonymous poster hash: 8469e...44f

[sjøhest]

Jeg hadde foressten i tillegg sterk sosial angst så kanskje derfor ting var litt lettere hvis jeg kunne være full.

[AnonymBruker]

Det som gjorde meg deprimert var å bli kronisk syk og med det få sosial angst, spiseforstyrrelser og følelsen av å aldri kunne mestre livet på samme måte igjen pga sykdommen.

Anonymous poster hash: 5bd14...853

[AnonymBruker]

Jeg er deprimert. Har vært det snart et år nå.

Det utarter seg sånn :

Ingen matlyst, tatt av 12 kg, og ser ut som et beinrangel. Men det bryr meg ikke.

Griner mye. Har angst og skjelvinger i kroppen.

Sover dårlig.

Kan ikke konsentrere meg om tv,lesing etc. Tankene bare surrer og eier ingen konsentrasjon.

Å dusje er et utrolig ork, men gjør det når jeg må. Tenker at jeg må være ren når jeg dør iallefall.

Er i senga hele dagen med pc på fanget. Jeg går på do ,det er det eneste jeg orker. så jeg er i senga fra morgen til kveld, hele døgnet med andre ord.

Har isolert meg fra venner og familie. Jeg orker ikke å ha kontakt med noen.

Har gått til psykolog men det hjelper ingenting.

Jeg ligger her og visner bort, ingen styrke igjen i kroppen og musklene er vekk.

Håper hver gang jeg sovner at jeg må slippe å våkne opp igjen.

Livet er vekk , forsvunnet et sted hvor jeg ikke finner det igjen.

Jeg VAR en gang glad, likte å arrangere fester, lage mat ,be mye mennesker , gå på byen og danse til sola sto opp...

Det var DA, å ligger jeg i senga mi og håper at sola snart går ned....

Anonymous poster hash: f4408...671