Er redd for hva som vil skje broren min.

[AnonymBruker]

Beklager LANGT innlegg..

Jeg har en storebror i starten av 20-årene som egentlig helt siden han var liten gutt (ifølge mine foreldre). Han er to år eldre enn meg, og jeg er rett og slett utrolig redd for at ham vil skade seg selv mer eller ta livet sitt. Siden jeg kan huske har han alltid vært alvorlig deprimert og isolert seg helt. Inne på sitt eget rom, helt mørkt. Han skrev veldig ofte deprimerende lapper, og ble tilslutt tvangsinnlagt siden han var så dårlig.. Han har blitt medisinert i flere år nå, og legen skriver ut stadig nye medisiner med en gang de andre begynner å funke (idiotisk, føler han er som en prøvekanin). Da han var tvangsinnlagt kom vi på besøk så ofte som mulig, der han levde i et helt hvitt rom, uten gardiner (for å ikke begå selvmord). Det var ikke lov å ha parfyme eller penner engang inne på disse rommene. Det var utrolig fælt å se og jeg så at han hadde det grusomt.. Nå som vi er blitt eldre har jeg flyttet sammen med min kjæreste, moren min har flyttet langt unna og broren min bor nå i en bolig med andre ungdommer som sliter psykisk. Han fikk diagnosen schiznofreni.. Denne diagnosen har de nå bestemt seg for å trekke tilbake. De vet altså ikke hva han lider av. Jeg er sint, lei meg.... frustrert.. Han har mange arr på armen som uten tvil tyder på selvskading og det er så vondt å se.. For noen år tilbake sjekket jeg mobilen hans (jeg vet det er veldig slemt, men fryktet veldig for livet hans) og der hadde han skrevet en melding til en venninne som lød følgende "Jeg orker ikke mer." Jeg vet han sliter fortsatt, han klarer ikke mange mennesker rundt seg og jeg ser at han er ulykkelig. Jeg møter ham sjeldent siden han bor så langt unna. Sender melding og ringer men får sjeldent svar. Jeg prøver å hjelpe men er redd jeg ikke hjelper nok. Jeg er redd han vil ta livet sitt og er helt hjelpesløs. Jeg er sint på min mor som flyttet over en time unna med sin nye kjæreste og forlot broren min (dette var også årsaken til at jeg måtte flytte). Jeg har det vondt på vegne av broren min, han har alltid vært der for meg og er god tvers igjennom.. Jeg trenger råd, jeg kunne gjort alt for at han skulle blitt frisk igjen men jeg tror ikke han vil bli det med det første desverre.. Han holdt på å dø da han var mindre av blodforgiftning, vet ikke om dette kan ha vært en påvirkende faktor for at han ble slik...

Jeg trenger rett og slett råd. Jeg vil ikke være direkte på at jeg er redd for at han skal begå selvmord. Men jeg vil vise ham at jeg er her for ham.. Jeg vil slippe den frykten om at jeg imorgen kan få en telefonsamtale om at ham har tatt livet av seg... Han betyr alt for meg og jeg er sønderknust. Slitt mye med depresjoner nettopp pga. dette... Noen råd.. Noen som har opplevd lignende.. ?

Anonymous poster hash: 3c5d0...86f

[AnonymBruker]

Jeg har en storebror i starten av 20-årene som egentlig helt siden han var liten gutt (ifølge mine foreldre), har han vært annerledes*

TS

Anonymous poster hash: 3c5d0...86f

[Mannemann85]

Beklager LANGT innlegg..

Jeg har en storebror i starten av 20-årene som egentlig helt siden han var liten gutt (ifølge mine foreldre). Han er to år eldre enn meg, og jeg er rett og slett utrolig redd for at ham vil skade seg selv mer eller ta livet sitt. Siden jeg kan huske har han alltid vært alvorlig deprimert og isolert seg helt. Inne på sitt eget rom, helt mørkt. Han skrev veldig ofte deprimerende lapper, og ble tilslutt tvangsinnlagt siden han var så dårlig.. Han har blitt medisinert i flere år nå, og legen skriver ut stadig nye medisiner med en gang de andre begynner å funke (idiotisk, føler han er som en prøvekanin). Da han var tvangsinnlagt kom vi på besøk så ofte som mulig, der han levde i et helt hvitt rom, uten gardiner (for å ikke begå selvmord). Det var ikke lov å ha parfyme eller penner engang inne på disse rommene. Det var utrolig fælt å se og jeg så at han hadde det grusomt.. Nå som vi er blitt eldre har jeg flyttet sammen med min kjæreste, moren min har flyttet langt unna og broren min bor nå i en bolig med andre ungdommer som sliter psykisk. Han fikk diagnosen schiznofreni.. Denne diagnosen har de nå bestemt seg for å trekke tilbake. De vet altså ikke hva han lider av. Jeg er sint, lei meg.... frustrert.. Han har mange arr på armen som uten tvil tyder på selvskading og det er så vondt å se.. For noen år tilbake sjekket jeg mobilen hans (jeg vet det er veldig slemt, men fryktet veldig for livet hans) og der hadde han skrevet en melding til en venninne som lød følgende "Jeg orker ikke mer." Jeg vet han sliter fortsatt, han klarer ikke mange mennesker rundt seg og jeg ser at han er ulykkelig. Jeg møter ham sjeldent siden han bor så langt unna. Sender melding og ringer men får sjeldent svar. Jeg prøver å hjelpe men er redd jeg ikke hjelper nok. Jeg er redd han vil ta livet sitt og er helt hjelpesløs. Jeg er sint på min mor som flyttet over en time unna med sin nye kjæreste og forlot broren min (dette var også årsaken til at jeg måtte flytte). Jeg har det vondt på vegne av broren min, han har alltid vært der for meg og er god tvers igjennom.. Jeg trenger råd, jeg kunne gjort alt for at han skulle blitt frisk igjen men jeg tror ikke han vil bli det med det første desverre.. Han holdt på å dø da han var mindre av blodforgiftning, vet ikke om dette kan ha vært en påvirkende faktor for at han ble slik...

Jeg trenger rett og slett råd. Jeg vil ikke være direkte på at jeg er redd for at han skal begå selvmord. Men jeg vil vise ham at jeg er her for ham.. Jeg vil slippe den frykten om at jeg imorgen kan få en telefonsamtale om at ham har tatt livet av seg... Han betyr alt for meg og jeg er sønderknust. Slitt mye med depresjoner nettopp pga. dette... Noen råd.. Noen som har opplevd lignende.. ?

Anonymous poster hash: 3c5d0...86f

Finnes en del andre diskusjonsforum som gjerne er mer egnet enn her. Men kan sterkt anbefale deg å ta kurs hos http://lpp.no/ og benytte deg http://www.piosenteret.no/index.php/om-oss/lpp-oslo/ hvis du er såpass heldig å bo i oslo området

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en mamma som er psykisk syk. Det var deprejoner, alkohol, selvmordforsøk, tvangsinnleggelser, selvskading og "full pakke". Som barn hadde jeg symptomer på medavhengighet. Å være medavhengig er at du setter deg selv til side til fordel for den som er syk. Du fortrenger dine egne behov og følelser, du bærer på skyldfølelse, du har lavsevfølelse, du er svært lojal mot den syke og livet sitt snurrer rundt den som er syk.

Jeg er voksen nå, men det tok mange år i terapi for jeg klarte å se meg selv igjen.

Som pårørende blir man svært ofte overlatt til seg selv. Man blir glemt og alle tror at man klarer seg helt fint. Sannheten er at mange av oss blir påvirket (enten fysisk eller psykisk) av å være pårørende. Alt deier seg om den syke, vi andre klarer oss bra. Ikke sant?

Når spurte noen sist deg om hvordan du har det? "Hvordan har du det?" "Hvordan tankler du skyldfølelsen, redselen, frykten og angsten når noen nær deg er syk og er i fare?"

Ingen som spør oss om sånt.

Du burde ta kontakt med fastlegen din for å bli henvist til en psykolog. IKKE for å snakke om broren din, men for å snakke om deg selv. Hvordan kan du som best hjelpe deg selv i denne situasjonen.

God klem fra meg!!

Anonymous poster hash: 1866d...9bf

[AnonymBruker]

Finnes en del andre diskusjonsforum som gjerne er mer egnet enn her. Men kan sterkt anbefale deg å ta kurs hos http://lpp.no/ og benytte deg http://www.piosenteret.no/index.php/om-oss/lpp-oslo/ hvis du er såpass heldig å bo i oslo området

Takk, skal sjekke det ut!

TS

Anonymous poster hash: 3c5d0...86f

[FruLuna]

Kan det være en ide å ta kontakt med foreningen for pårørende til psykisk syke? Du kan trenge en del støtte i situasjonen, og det kan kanskje hjelpe å bli kjent med noen i en lignende situasjon.

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en mamma som er psykisk syk. Det var deprejoner, alkohol, selvmordforsøk, tvangsinnleggelser, selvskading og "full pakke". Som barn hadde jeg symptomer på medavhengighet. Å være medavhengig er at du setter deg selv til side til fordel for den som er syk. Du fortrenger dine egne behov og følelser, du bærer på skyldfølelse, du har lavsevfølelse, du er svært lojal mot den syke og livet sitt snurrer rundt den som er syk.

Jeg er voksen nå, men det tok mange år i terapi for jeg klarte å se meg selv igjen.

Som pårørende blir man svært ofte overlatt til seg selv. Man blir glemt og alle tror at man klarer seg helt fint. Sannheten er at mange av oss blir påvirket (enten fysisk eller psykisk) av å være pårørende. Alt deier seg om den syke, vi andre klarer oss bra. Ikke sant?

Når spurte noen sist deg om hvordan du har det? "Hvordan har du det?" "Hvordan tankler du skyldfølelsen, redselen, frykten og angsten når noen nær deg er syk og er i fare?"

Ingen som spør oss om sånt.

Du burde ta kontakt med fastlegen din for å bli henvist til en psykolog. IKKE for å snakke om broren din, men for å snakke om deg selv. Hvordan kan du som best hjelpe deg selv i denne situasjonen.

God klem fra meg!!

Anonymous poster hash: 1866d...9bf

Uff, det var vondt å lese. Det er godt å høre at det har begynt å lysne litt for deg

Det er tøft å se en man er så glad i ha det så vondt, og samtidig føle seg så hjelpesløs..

Du har rett i at jeg burde snakke med psykolog, har prøvd dette før men følte ikke at vedkommende lyttet. Kan være jeg følte meg for ensom og at ingen forstod hvor mye min brors helse påvirket meg.

Mange klemmer tilbake og lykke til

TS

Anonymous poster hash: 3c5d0...86f

[AnonymBruker]

Kan det være en ide å ta kontakt med foreningen for pårørende til psykisk syke? Du kan trenge en del støtte i situasjonen, og det kan kanskje hjelpe å bli kjent med noen i en lignende situasjon.

Takk for det, jeg skal sjekke det ut

TS

Anonymous poster hash: 3c5d0...86f