Jo! Klart han er interessert....

[Vanillalilla]

Det er en ting jeg ofte har lurt på, og vil teste her inne hva dere andre syns.

Det er ikke så lenge siden jeg ble singel, og etter dette har jeg falt litt for en kollega. Snakka mye sammen etter jobb og hang litt sammen utenom arbeidstiden en periode. Ble mest jobb-snakk da vi begge er veldig opptatt av arbeidet vårt.

Jeg syns vi hadde veldig bra kjemi og var på et flørtenivå og fikk fort opp pulsen når jeg møtte han eller når han snakka til meg.

På sist jobbfest rota vi og jeg ble altfor full og med han hjem. Første dagene var det helt grei stemning mellom oss på jobb, og vi fortsatte bare der vi slapp - FØR dette "uheldige" skjedde. Men en dag bestemte jeg meg for å sende en melding med et lite hint om vi kanskje skulle finne på noe en dag etter jobb - bare vi to da. Det var egentlig veldig uskyldig og jeg skreiv også at jeg likte veldig godt å snakke med han (vi har ofte hatt veldig lange samtaler utendørs etter jobb og blitt stående leeeenge å snakke sammen før vi gikk hver vår vei).

Han svarte høflig og ikke direkte avvisende, men heller ikke spesielt entusiastisk. Jeg ble selvsagt litt skuffet, men svarte ikke noe tilbake da. Siden dette har stemningen endret seg litt på jobben og han er mye mer reservert. Nå snakker han kun til meg dersom det har med jobben å gjøre og holder seg ellers litt på avstand.

Ojojoj, dette ble e veldig lang forklaring, men NÅ kommer jeg til poenget:

JEG tar hintet. OK, han liker meg . som kollega og kanskje han til og med kunne tenkt seg å henge sammen som en venn. Men han er helt tydelig ikke interessert i noe mer.

Jeg diskuterer dette litt med noen av mine nærmeste venninder, naturlig nok siden jeg er jente, og de sier ALLE SAMMEN at han selvsagt ER interessert! HVORFOR DET?

Slik syns jeg alltid det er. Hvorfor skal du som venninde nøre opp under denne tydelig håpløse, la oss for enkelhetens skyld kalle det, forelskelsen? Er det ikke mye bedre å kalle en spade for en spade og heller hjelpe venninden din med å kommer over han med å si at han kanskje IKKE er så interessert? Er vi kvinner så håpløst avhengig av å "passe på" hverandre at vi egentlig ender opp med å utilsiktet føre til at våre nære blir enda mer såret? Eller er vi bare redd for at den andre skal bli sint på oss?

Eller? Hva kommer dette av?

Noen synspunkter?

Selvsagt finnes det ærlige sjeler der ute med skikkelig robust bein i nesa som tør å si fra, men jeg tror ikke det er regelen..

[AnonymBruker]

Nei, slik er det dessverre ofte. Man vil heller komme med de gode håpefulle nyhetene og ikke være den som slenger realiteten i trynet på en, de tror de sier det man vil høre.

Slik var jeg også, som tenåring. Nå som jeg er voksen så sier jeg klart fra til venninner hva som er hva, og nøler ikke med noe. Slik er de med meg også, det setter jeg pris på, det er ikke vits i å rosemale noe som ikke er der, og mate en forelskelse som ikke blir gjengjeldt, men bare en illusjon i ens hode. Det gjør ting så mye verre.

Anonymous poster hash: 8384e...a51

[cheezewizz]

Men hvorfor tror du han ikke er mer interessert? Du sier selv at du bare sendte en uskyld melding om å finne på noe? Kanskje det var HAN som ble skuffet når han fikk en melding om noe helt kjipt uskyldige greier, og ikke noe som tydet på at du ville ha ham. Og så var det han som tok ditt hint om at du bare ville ha han som venn... Og så svarte du ikke engang etter at han svarte på meldingen din? Huff, du høres veldig kryptisk ut slik du går frem?

Nei, vær heller direkte og gjør dine hensikter med ham klare, så slipper dere det som kan være en gigantisk misforståelse fra begge sider.

Endret 12. desember 2013 av cheezewizz

[Gjest Summers]

Nei, vær heller direkte og gjør dine hensikter med ham klare, så slipper dere det som kan være en gigantisk misforståelse fra begge sider.

Nei, det er vel kleint nok fra før.

[Vanillalilla]

Nei, det er vel kleint nok fra før.

Ja, akkurat! Det er ganske kleint akkurat nå - og de som kjenner meg godt på jobben legger merke til dette siden jeg og, la oss kalle han Jens, tidligere hadde veldig god tone og kjemi. Jeg vil ikke at flere skal legge seg opp i det.

[Marie90]

Som oftest er det noe jenter sier for å være greie eller hause opp ting. De vil ha noe å prate om og diskutere, hvilket det egentlig ikke er når du bare kutter ham ut.

Er også mulig hvordan du har formulert dette for dem gir dem et annet inntrykk. Og til sist at de selv er ekstremt dårlige på å lese menns signaler.

Du har svaret selv, så bare dropp å diskutere det med venninner som konsekvent gir dårlige råd.

[Vanillalilla]

Som oftest er det noe jenter sier for å være greie eller hause opp ting. De vil ha noe å prate om og diskutere, hvilket det egentlig ikke er når du bare kutter ham ut.

Er også mulig hvordan du har formulert dette for dem gir dem et annet inntrykk. Og til sist at de selv er ekstremt dårlige på å lese menns signaler.

Du har svaret selv, så bare dropp å diskutere det med venninner som konsekvent gir dårlige råd.

Jeg har sluttet å ta det opp nå, var bare når det var litt ferskt og jeg søkte nok litt "trøst" i det de sa - før jeg innså at det bare gjorde det verre.

Jeg lurer bare på hva som driver det? Jeg har nok holdt på sånn selv, eller så merker jeg at jeg blir taus når andre jenter sliter med samme og klager sin nød til meg. Er vi bare noen feiginger eller?

[cheezewizz]

Nei, det er vel kleint nok fra før.

I følge TS ble det kleint først etter at hun sendte meldingen til ham. De første dagen etter at hun var med ham hjem var det visstnok helt grei stemning.

[Vanillalilla]

Men hvorfor tror du han ikke er mer interessert? Du sier selv at du bare sendte en uskyld melding om å finne på noe? Kanskje det var HAN som ble skuffet når han fikk en melding om noe helt kjipt uskyldige greier, og ikke noe som tydet på at du ville ha ham. Og så var det han som tok ditt hint om at du bare ville ha han som venn... Og så svarte du ikke engang etter at han svarte på meldingen din? Huff, du høres veldig kryptisk ut slik du går frem?

Nei, vær heller direkte og gjør dine hensikter med ham klare, så slipper dere det som kan være en gigantisk misforståelse fra begge sider.

Jeg er vel en pyse. Jeg så i alle fall på meldingen min som ganske klar, selv om den var nokså uskydlig. La på en måte opp til at han kunne ta neste steg, uten å presse veldig på - for å ikke sette han i en vanskelig situasjon med å avvise meg tvert (han er en snill mann skjønner du).

Kan jo være at jeg har overtenkt hele greiene litt (nei, sier du det du?), men vi jobber veldig tett og jeg vil absolutt ikke forverre situasjonen med å sette han, eller meg selv, i en vanskligere situasjon.

Jeg tror heller at jeg har mistolket signalene litt og gjort situasjonen verre med å sende denne meldingen.

[Gjest Summers]

I følge TS ble det kleint først etter at hun sendte meldingen til ham. De første dagen etter at hun var med ham hjem var det visstnok helt grei stemning.

Så da var det kanskje meldingen som var problemet, det gikk greit helt til hun hintet om at det kanskje skulle blli noe mer. Er jo ikke gøy å avvise noen, og spesielt ikke når det er en som både er venn, kollega og som man nettopp har hatt med seg hjem.

[AnonymBruker]

Han er ikke gira! Gi faen å kom deg videre.

Anonymous poster hash: 5f2cc...256

[Vanillalilla]

Han er ikke gira! Gi faen å kom deg videre.

Anonymous poster hash: 5f2cc...256

Hehe..

Noen som ikke leste det jeg skreiv?

Folkens? Det sporer litt av her. Jeg hadde egentlig tenkt mer på en diskusjon rundt dette med hvorfor vi oppmuntrer hverandre når det helt klart ikke er noe å hente. Kanskje det kun er jeg som syns det er et interessant fenomen.

Jeg ser at hele den lange forhistorien kanskje tok fokuset for de fleste..

Men, som Anonym her sier, hvorfor sier ikke vennindene mine det til meg (på en litt finere måte da kanskje, men dog)?

[Gjest Summers]

Men, som Anonym her sier, hvorfor sier ikke vennindene mine det til meg (på en litt finere måte da kanskje, men dog)?

Kanskje de ikke ser nedsiden, det er jo det som er generelt for KG råd også. "Du tør ikke av å prøve".

[Marie90]

Jeg har sluttet å ta det opp nå, var bare når det var litt ferskt og jeg søkte nok litt "trøst" i det de sa - før jeg innså at det bare gjorde det verre.

Jeg lurer bare på hva som driver det? Jeg har nok holdt på sånn selv, eller så merker jeg at jeg blir taus når andre jenter sliter med samme og klager sin nød til meg. Er vi bare noen feiginger eller?

Ingen liker å høre sannheten. Jeg er som regel ærlig, og det blir ofte sure miner ut av det. Selv når jeg pakker det noe inn.

Selv i situasjoner der jeg er vennlig, kommer med eksempler av at jeg selv har gjort samme feilen, er oppmuntrende osv. så ser jeg i deres uttrykk at de oppfatter det jeg sier ("han er ikke interessert") og de responderer ved å komme med en haug med nye argumenter over hvorfor jeg tar feil. Mao vil de ha en venninnes "ærlige" mening men kun hvis den er positiv.

Endret 12. desember 2013 av Marie90

[Vanillalilla]

Ingen liker å høre sannheten. Jeg er som regel ærlig, og det blir ofte sure miner ut av det. Selv når jeg pakker det noe inn.

Nei, det er jo kanskje ikke alltid så lett å høre. Spesielt dersom man eg veldig betatt eller til og med skikkelig forelska!

Er det aldri noen som har takka deg i etterpåklokskapens lys? Hvis du til og med hadde rett, mener jeg?

[Gjest Raindrops]

Det er ofte litt vanskelig å være ærlig med venninner, rett og slett fordi de ikke forventer det.

De vil ikke høre "nei, kjæresten din har helt rett, du derimot er en dramaqueen uten sidestykke og burde egentlig oppsøke en psykolog".

Når jenter flest snakker med venninner gjør de det for å få støtte, er mitt inntrykk. Ikke for en reality check eller for å faktisk løse problemet.

[Marie90]

Nei, det er jo kanskje ikke alltid så lett å høre. Spesielt dersom man eg veldig betatt eller til og med skikkelig forelska!

Er det aldri noen som har takka deg i etterpåklokskapens lys? Hvis du til og med hadde rett, mener jeg?

Vel en nær venninne var ganske fortvilet og visste innerst inne at han ikke var keen og var glad jeg var ærlig siden det var boostet hun trengte for å kutte ham helt ut.

Ellers er det ikke alltid tilfellet. Søsteren min tilbragte årevis i et forhold med en taper. Han var den minst generøse, givende mannen som fantes, en slask som aldri hjalp til eller prioriterte henne. Hun fant også ut at han hadde hatt en affære (hvilket han først benektet og ble forbanna for). Hun spurte meg hva jeg syntes og jeg sa dump ham (endelig en anledning til å si det vi alle, foreldre og venninner, alltid hadde tenkt). Hun ble i forholdet og var sur for at vi ikke var mer positivt innstilt.

Senere har hun dumpet ham. Hun har uttrykket at hun ikke vet hva hun tenkte og er sint på seg selv for å ha kastet bort mesteparten av tyveårene på ham. Men hun har aldri innrømmet at jeg, eller noen andre, hadde rett.

[Gjest .-L-.]

Er enig med drops. Min erfaring er at noen vil ha ærlige svar, mens andre egentlig bare ønsker støtte. Gir du dem som ønsker støtte et ærlig svar himler de på bare med øynene..

Tenker også at mange ikke vil være den som bringer dårlig stemning til interaksjonen gruppen har, og derfor unngår å påpeke ting som gjør nettopp det.

Endret 12. desember 2013 av .-L-.

[Marie90]

Det er klart noen bare ønsker støtte, men de fleste nære venninner kan lese en slik situasjon. Det er forskjell på

"Det fungerer ikke, han er ikke interessert, er så helvetes lei meg, kommer aldri til å finne noen!"

og

"Jeg sa X, han sa Y, jeg ringte senere, han svarte ikke, hva tror du er greia? Skal jeg sende en ny melding?"

I førstnevnte situasjon trenger hun en klem og en drink, og en trøstende klisjé av typen "han vet ikke hva han går glipp av". Den brutalt ærlige sannheten kan være at han er utenfor hennes liga og/eller at hun har vært håpløs, men i et slikt tilfelle gir det ingen profitt å være brutalt ærlig. Hun vil bare ha støtte og det er også alt hun trenger.

I den andre situasjonen trenger hun en reality check. Selvsagt kan den pakkes inn best mulig på et identifiserende vis, som i "dette skjedde med meg en gang, det var sykt frustrerende og jeg var så lei meg, men jeg skjønte jo at det egentlig ikke gikk noen vei, siden han ikke tok nok kontakt".

[Vanillalilla]

Det er klart noen bare ønsker støtte, men de fleste nære venninner kan lese en slik situasjon. Det er forskjell på

"Det fungerer ikke, han er ikke interessert, er så helvetes lei meg, kommer aldri til å finne noen!"

og

"Jeg sa X, han sa Y, jeg ringte senere, han svarte ikke, hva tror du er greia? Skal jeg sende en ny melding?"

I førstnevnte situasjon trenger hun en klem og en drink, og en trøstende klisjé av typen "han vet ikke hva han går glipp av". Den brutalt ærlige sannheten kan være at han er utenfor hennes liga og/eller at hun har vært håpløs, men i et slikt tilfelle gir det ingen profitt å være brutalt ærlig. Hun vil bare ha støtte og det er også alt hun trenger.

I den andre situasjonen trenger hun en reality check. Selvsagt kan den pakkes inn best mulig på et identifiserende vis, som i "dette skjedde med meg en gang, det var sykt frustrerende og jeg var så lei meg, men jeg skjønte jo at det egentlig ikke gikk noen vei, siden han ikke tok nok kontakt".

Dette syns jeg var en veldig god løsning! Jeg kommer til å kopiere dette for meg selv i fremtiden.

Jo bedre du kjenner vedkommende, jo lettere er det kanskje å være ærlig. Og å ikke minst klare å lese om det er vin og trøst, eller reality check man trenger.