Mannen mener det er min oppgave!

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har ett barn på 7mnd. I starten når barnet ble født var han en super pappa, gjorde masse uten at jeg trengte å spørre.. Etter to-tre uker så ble det til at jeg gjorde det meste, han tok kanskje en bleie og matet en gang om dagen. Også etterhvert ble det til at jeg gjorde alt, ofte har han unnskylding hvorfor han ikke kan skifte bleia eller så kommer han med "Du er mammaen. Din oppgave". Hvis han skal gjøre noe som må jeg som oftest spørre om han kan, men jeg kan aldri garantere at han faktisk gjør det jeg spør om. Jeg føler han tror han kan gjøre hva han vil, når han vil. En gang skulle han sove litt lengre, jeg hadde vært våken nesten hele natta og han hadde sovet lenge (lagt seg tidligere også).. Jeg lot han sove fem timer ekstra og da kjente jeg at nå trengte jeg litt søvn på øyet også. Så jeg dyttet borti han og spurte om jeg kunne få sove litt nå, og da fikk jeg svar tilbake "hva med meg da..?"

Når helsesøstera spurte om vi var flinke til å dele på oppgavene, så svarte han "Ja. Vi gjør det likt.. Eller *navn* gjør litt mer, men det er jo fordi jeg er på jobb" .. Og når vi er på besøk eller har besøk da kan han gjerne gjøre alt med barnet. Så folk tror han er så flink. Det irriterer meg at han skal få skryt for noe han faktisk ikke gjør! Virker som han tror jeg aldri blir sliten, kan sove når jeg vil og gjøre det jeg vil uansett når..

Noen andre som har det sånn? Jeg føler jeg har prøvd alt. Jeg har gitt opp.

Anonymous poster hash: 49ba7...5e8

[Gjest Gjest]

Begynn og sett skiten på plass.

[Barcelone]

Dette er ikke bra. Venter mitt første barn nå og jeg hadde ikke godtatt slik oppførsel fra min mann. Han hadde fått hørt akkurat hvor skapet sto. Det er da hans unge også!

[xalo]

Jeg tror det beste er å sette deg rolig ned sammen med mannen din og faktisk si at du trenger hjelp og at dere er to om dette. Det å bli foreldre er jo et sjokk for begge to, og dere er nok ganske slitne begge to, vil jeg tro.

Hvis han jobber dagtid og er ny pappa så er nok han også dødstrøtt selv om han ikke viser dette, men å ta det opp uten å nødvendigvis ta på "kontrontasjons-maska" men bare være ærlig, rett fram og si "hei, jeg sliter her, kan du hjelpe meg slik at vi faktisk tar denne jobben sammen ? " tror jeg funker bedre enn "ta nå og skift bleie på ungen din, jævla mannshit"

Uansett, lykke til, og hvis det er noe tak i han, så skal han nok hjelpe til

[AnonymBruker]

Vi har sittet å snakket litt om det og han mener det er min jobb så lenge jeg går hjemme barnet og mener vi selvfølgelig skal dele på oppgavene når jeg har kommet ut i jobb igjen. Men det tror jeg neppe funker, for da er han jo uansett vant til å ha det sånn her

Det eneste som har hjulpet litt er når jeg har "sprekket" og sagt akkurat hva jeg mener.. Og da har han vært flink i en ukestid, men så er vi tilbake til gamle greia..

TS

Anonymous poster hash: 49ba7...5e8

[AnonymBruker]

hjemme med barnet*

Anonymous poster hash: 49ba7...5e8

[Sushi]

"Du er mammaen, din oppgave"?! Altså her trengs det mer krutt enn en rolig samtale om at du trenger hjelp. Du trenger ikke hjelp, HAN trenger hjelp til å skjønne at han faktisk er blitt far.

Hvilken strategi du velger må være opp til deg, men enten det blir en samtale hos helsesøster eller at du bare putter barnet i armene hans og går deg en tur ut så trenger han en skikkelig vekker.

[Barcelone]

Skal han kanskje ha litt pappaperm snart da? Bare å svare med samme mynt. Han går hjemme, hans ansvar.

[Gjest s@nd]

Du bør snakke med han, og si din mening om dette. Det er viktig å ta tak i det tidlig, ellers vil det gå for lang tid, og det vil ikke bli endret på. Jo tidligere du får han til å hjelpe deg (og forstå at det faktisk ikke bare er din jobb alene), jo fortere blir han vant til det, og kan komme inn i systemet.

Håper jeg da... Men det er for seint å ta tak i det når flere år har gått, fordi da blir det faktisk din oppgave, og du kommer til å bli utslitt.. Huff.

[Marie90]

Men hvordan er jobbfordelingen? Er han i full jobb og du hjemmeværende?

[AnonymBruker]

Jeg skal snart ut i jobb igjen og da skal han være hjemme.. Men han vil ordne sånn at jeg er hjemme til barnet begynner i barnehagen..

Anonymous poster hash: 49ba7...5e8

[Barcelone]

Jeg skal snart ut i jobb igjen og da skal han være hjemme.. Men han vil ordne sånn at jeg er hjemme til barnet begynner i barnehagen..

Anonymous poster hash: 49ba7...5e8

Han vil ordne at DU skal være hjemme til ungen begynner i barnehagen? Hvordan skal han "Ordne" det da og er dette noe du selv ønsker? Får følelsen av at mannen din er utrolig dominant og egoistisk...

[Marie90]

Er ikke dette ting som er naturlige å snakke om FØR man får barn? Hvordan arbeidsfordelingen blir, hvem som er hjemme når og hvor lenge?

Jeg dater ikke menn som har et annet syn på slike ting enn meg. Jeg har ingen problemer med å være hjemme lenge med barn, og kjæreste foretrekker også det, men har holdningen at han derimot forsørger.

[Avalon]

Ville bedt om en samtale med helsesøster, der du forteller hvordan du faktisk har det og hvordan den faktiske hverdagen er. Så kan du jo høre med henne om dere kan ta en samtale til hvor far er med også.

Selv om han er i jobb skal også han ta del, ikke bare foran et "publikum" slik at han får applaus over hvor flink han er!

[Avalon]

Er ikke dette ting som er naturlige å snakke om FØR man får barn? Hvordan arbeidsfordelingen blir, hvem som er hjemme når og hvor lenge?

Jeg dater ikke menn som har et annet syn på slike ting enn meg. Jeg har ingen problemer med å være hjemme lenge med barn, og kjæreste foretrekker også det, men har holdningen at han derimot forsørger.

Noen er slik at de faktisk kan si seg enig i det meste i teorien, ja aha selvfølgelig osv.

Men, når det faktisk skjer, altså i praksis så går de tilbake på det de engang sa seg enig i.

[Marie90]

Noen er slik at de faktisk kan si seg enig i det meste i teorien, ja aha selvfølgelig osv.

Men, når det faktisk skjer, altså i praksis så går de tilbake på det de engang sa seg enig i.

Det er klart, men får et inntrykk av at TS ikke har hatt en konkret samtale med ham tidligere. I så fall ville sitasjonen vært klarere - "du sa X, og nå sier du Y".

Det ville vært lettere å ha en samtale om hvorfor han har ombestemt seg og på hvilken måte det er urimelig, fremfor å "eksplodere" etter noen slitsomme dager. Det virker som om det bare er antakelser her.

[AnonymBruker]

Merker at jeg bir mer og mer sikker på at jeg aldri skal ha barn

Anonymous poster hash: c22a1...91c

[Sushi]

Problemet er at TS har godtatt dette i sju måneder. På tide å sette ned foten!

[AnonymBruker]

Vi snakket om dette før jeg ble gravid, også før barnet ble født. Og da sa han at dette var vi to om, så vi skulle gjøre like mye. Etter hun ble født diskuterte vi en dag og da sa han "Jeg skjønner at du er sur for at du gjør alt.. Ja, jeg vet at det ikke er sånn det skal være. Det er jo begge sitt barn og vi skal gjøre like mye.Jeg skal bli flinkere, kjære" så hvorfor gjør han ikke noe med det da

Han vil at jeg skal fortsette å være hjemme pga han ikke våkner av hun om natta.

Anonymous poster hash: 49ba7...5e8

[Version 2.0]

Du får begynne å nekte han ting, som for eksempel sex og mat. Si han kan lage sin egen mat og ta seg av seg selv. Si at du ikke har tid til å ta deg av han siden du har mer enn nok med å være alenemor for deres felles barn.