Burde jeg gå til psykolog?

[AnonymBruker]

Oi, er visst ikke så flink til å sitere innlegg jeg. Uansett, til det oppenfor. Det er grunnen til at jeg ikke føler at jeg bør gå til psykolog. Det finnes så mange som har det så mye verre enn meg. Det er derfor det gjør det ekstra vanskelig for meg å være sånn, jeg føler meg EKSTRA ikke bra nok. Når jeg som har et så relativt fint liv, ikke er lykkelig, bare er lei meg. Det er også derfor det er så vanskelig å forklare til andre, min mor, legen osv, hvordan jeg har det. Jeg syns det er dumt at jeg skal sitte der og forstyrre de med mine dumme tanker inni hodet, som jeg vet bare er tull men som likevel er det. Det er derfor jeg føler meg så dum, ubrukelig, skuffet over meg selv. Rett og slett på ingen måte bra nok.

Her sitter jeg, (var) flink på skolen, snill kjæreste, gode veninner, familie som støtter meg og likevel er jeg så jævlig unhappy inni meg. Og så får jeg dårlig samvittighet for det. Så blir jeg lei meg, og så går det i en vond sirkel.

TS

Anonymous poster hash: 0f9d5...54a

[Nasse1]

Oi, er visst ikke så flink til å sitere innlegg jeg. Uansett, til det oppenfor. Det er grunnen til at jeg ikke føler at jeg bør gå til psykolog. Det finnes så mange som har det så mye verre enn meg. Det er derfor det gjør det ekstra vanskelig for meg å være sånn, jeg føler meg EKSTRA ikke bra nok. Når jeg som har et så relativt fint liv, ikke er lykkelig, bare er lei meg. Det er også derfor det er så vanskelig å forklare til andre, min mor, legen osv, hvordan jeg har det. Jeg syns det er dumt at jeg skal sitte der og forstyrre de med mine dumme tanker inni hodet, som jeg vet bare er tull men som likevel er det. Det er derfor jeg føler meg så dum, ubrukelig, skuffet over meg selv. Rett og slett på ingen måte bra nok.

Her sitter jeg, (var) flink på skolen, snill kjæreste, gode veninner, familie som støtter meg og likevel er jeg så jævlig unhappy inni meg. Og så får jeg dårlig samvittighet for det. Så blir jeg lei meg, og så går det i en vond sirkel.

TS

Anonymous poster hash: 0f9d5...54a

Du skal ikke la en idiot av en anonym bruker på KG bestemme om du har behov for psykologhjelp eller ei, det må være opp til deg og eventuelle behandlingsinstitusjoner å vurdere.

Det er tydelig fra det du skriver at du har det vondt og at du har hatt det slik over lengre tid, og slik skal det ikke være. Selv om andre kanskje har det verre enn deg, betyr ikke det at du ikke har rett på hjelp. Det er enklere å ta tak i et moderat problem enn om man venter til problemet utvikler seg over tid og blir mer kompleks.

Dra til legen, forklar så godt du kan hva du føler og be om henvisning til psykolog. Psykolog (evt team) vil ta en vurdering av henvisning, om du de kan/ønsker hjelpe deg og eventuelt hvor lenge du må vente. Du kan bli henvist til et DPS eller få en liste over psykologer som du selv kontakter. På et DPS er det vel noe strengere krav og ofte lenger ventetider, så det er mulig det beste for deg er å kontakte psykologer selv. Det er mange private psykologer som har offentlig avtale slik at det går under frikortordningen.

[AnonymBruker]

Tusen takk for tipsene jeg har fått ! Jeg har skrevet tankene mine og frustrasjonene mine i en dagbok jeg har på pcn en stund, det hjelper litt. Samtidig merker jeg når jeg er skiiiiikkelig deppa så orker jeg ikke skrive noe heller. Kanskje jeg må tvinge meg litt mer...

Har fått legetime til torsdag, men jeg holder knapper på om jeg bare skal avbestille.. Føler meg bare så æsj.. ja. æsj. haha

Anonymous poster hash: 0f9d5...54a

[AnonymBruker]

Jeg fikk panikk og avbestilte legetimen min jeg.. Visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre, og følte alt ble bare dumt.

De siste dagene har jeg hatt det helt greit. Jeg har klart å skyve tanker bort når jeg får de, men de kommer stadig. Jeg er ikke lei meg, men heller ikke glad. Bare sånn, care. Orker ikke bry meg nesten. Vil bare sove.

Anonymous poster hash: 0f9d5...54a

[AnonymBruker]

Alle kan vi møte veggen slik som du har gjort, og jeg mener alle kan ha et behov for å gå til psykolog iblant. Jeg jobber selv i psykiatrien som sykepleier, og utrolig mange av oss kan få problemer der vi trenger litt faglig hjelp for å håndtere det. Det er mer vanlig enn mange tror, uten at man trenger å være helt "sprø". Så du må ikke tenke på at du ikke er sterk nok, for det er du! En psykolog kan hjelpe deg med å få sortert tankene dine litt, se på hvilke grunnantakelser du har om deg selv og hvordan evt. du kan løse de negative tankene om deg selv. Så jeg tenker du bare må oppsøle legen din igjen, si hvordan du har det og at du ønsker mere hjelp. Han kan evt. henvise deg videre, eller du kan oppsøke psykolog privat. Vet det kan være mange som blir henvist til psykolog via legen og de kan ofte være dårlige, så derfor kan det være du må oppsøke privat i og med at det er snakk om litt "lettere" problemer hos deg.

Lykke til!

Alle kan vi ha nedturer i løpet av livet. Har selv flere venninner som har oppsøkt psykolog, og ting har da ordnet seg

Det er feil det du skriver om at de offentlige psykologene (med refusjonsrett) er dårligere enn private. Det er stor konkurranse blant ferdig utdannede psykologer å få innpass i en offentlig refusjonsordning, og kun noen få får denne muligheten. De offentlige er ofte også med i et profesjonelt team (på et sykehus eller dps) og har sånn sett mer faglig backup og muligheter til å få i nnspill av kolleger.

Man vet heller ikke om det er snakk om lettere problemer hos TS. Hun nevner at hun er sårbar i relasjoner, og da kan det handle om underliggende personlighetsmessige problemer, ikke "bare" en lett depresjon.dettekan en psykolog hjelpe deg med, TS, og du kan gjerne be fastlegen om en henvisning. Unge er ofte prioritert hos de offentlige psykologene og dps'ene.

Anonymous poster hash: 07039...e31

[AnonymBruker]

Jeg fikk panikk og avbestilte legetimen min jeg.. Visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre, og følte alt ble bare dumt. De siste dagene har jeg hatt det helt greit. Jeg har klart å skyve tanker bort når jeg får de, men de kommer stadig. Jeg er ikke lei meg, men heller ikke glad. Bare sånn, care. Orker ikke bry meg nesten. Vil bare sove. Anonymous poster hash: 0f9d5...54a

Så leit du fikk panikk og avlyste timen. Om du skulle få et tilbakefall, er det bare å bestille en ny time. Håper du finner ut hva som er best for deg.

Anonymous poster hash: 07039...e31

[AnonymBruker]

Jeg angret veldig på at jeg avlyste timen, men samtidig så ville jeg ikke måtte forklare legen igjen hvordan jeg hadde det, bare for så å måtte vente IGJEN på time hos psykolog. Følte det var veldig dumt av meg, så nå har jeg fått time direkte til en psykolog til uken faktisk. Er en slags time hvor man bare prater og finner ut om man har behov for videre hjelp osv.

Har ikke turd å fortelle noen om det heller, spesielt ikke min mor. Vet ikke hva jeg skal si liksom, når hun allerede tror jeg er så mye bedre og sånn.. Er jo ikke det, vil bare ikke klage...

Anonymous poster hash: 0f9d5...54a

[AnonymBruker]

Jeg angret veldig på at jeg avlyste timen, men samtidig så ville jeg ikke måtte forklare legen igjen hvordan jeg hadde det, bare for så å måtte vente IGJEN på time hos psykolog. Følte det var veldig dumt av meg, så nå har jeg fått time direkte til en psykolog til uken faktisk. Er en slags time hvor man bare prater og finner ut om man har behov for videre hjelp osv. Har ikke turd å fortelle noen om det heller, spesielt ikke min mor. Vet ikke hva jeg skal si liksom, når hun allerede tror jeg er så mye bedre og sånn.. Er jo ikke det, vil bare ikke klage... Anonymous poster hash: 0f9d5...54a

Så bra du har fått ny time! Om du ikke føler for å fortelle alt til moren din, så vent til du har hatt timen (eller vær helt åpen om at du har det vondt, hun burde vel tåle det). Prøv å fokusere på deg selv, og ikke hva alle andre tenker. Lykke til!

Anonymous poster hash: 07039...e31

[AnonymBruker]

Takk!

Jeg merket det skikkelig på kroppen da alle begynte å snakke om eksamensfesten som skal være på fredag. Jeg har skikkelig lyst å gå, men jeg tør ikke for jeg kjenner ikke de i klassen likegodt som de jeg pleier å gå ut med. Er så utrygg i slike sammenhenger, og har heller ikke turd å drukket siden høst siden jeg fikk skikkelig sammenbrudd sist jeg drakk. Jeg er redd for at det skal skje igjen, og jeg vil ikke kjenne på den følelsen på nytt. Jeg merker jeg trenger hjelp fra noen som kanskje forstår hva som skal til, jeg har kanskje ikke et kjempestort problem, men det blir et problem for meg når jeg ikke lenger kan være meg selv.

ts

Anonymous poster hash: 0f9d5...54a

[AnonymBruker]

Ja, ta det heller alvorlig nå, så du unngår et skikkelig sammenbrudd. Undertrykte følelser kommer ofte frem når man drikker, så det kan jo tyde på at det er noe som burde bearbeides. Om man er utrygg i sosiale sammenhenger og føler seg deprimert, så er det mer enn grunn nok til å søke hjelp.

Anonymous poster hash: 07039...e31