Burde jeg gå til psykolog?

[AnonymBruker]

Hei

Lang historie kort: Jeg er 21 år gammel jente, har for alltid lidd av flinkpike syndromet, høye forventninger til meg selv og et behov for å please alle andre enn meg selv. Dette har ført til at jeg har møtt veggen, og har det siste året vært ekstremt deppet. Selvtilliten er knust og jeg sliter med mye tanker om at jeg ikke er bra nok, er ekstremt redd for å miste de jeg er glad i, angst for å ikke bli likt osv. Jeg har den siste tiden blitt mye skuffet av folk jeg trodde stod meg nær, noe som ikke akkurat hjelper.

Jeg er en veldig reflektert og smart person vil jeg selv si (tenker iallefall ekstremt mye) og vet som oftest hva som ligger i problemene mine, hvorfor de har oppstått osv. Jeg skjønner liksom "greia." Har derfor prøvd å gjøre mye for meg selv, skrive ned tankene mine og prøve å få de positive igjen, si til meg selv at jeg er bra nok, og ja rett og slett bare prøvd ut diverste tips og apper jeg har funnet rundt på nettet.

Har gått på b12 vitaminer etter legens anbefaling (når jeg snakket med han følte jeg ikke at jeg fikk frem hvordan jeg hadde det, følte han missforstod og trodde jeg var sliten og trøtt - noe jeg var men det var jo ikke det som var hovedproblemet.) Det har hjulpet, jeg har mer energi og fler positive dager, men så har jeg altså de dagene som i dag hvor jeg er fylt med kvalme, mageknip, hjertebank og tårer som presser i øyenkroken for en eller annen tanke om at "de liker meg ikke lenger" eller "kjæresten min vil bytte meg ut" eller at jeg ser mørkt på fremtiden, gruer meg til ting som jeg burde glede meg til fordi jeg tenker på alt som kan gå galt, selv om jeg vet at det er helt tullete av meg, og at selv om kjæresten eller veninnen ikke svarer på en melding etter et par timer så hater de meg ikke - jeg bare føler det.

Jeg føler jeg har komt ganske langt i og med at jeg har skjønt hva som er problemet, at jeg klarer å skjønne når det er tankene og deppingen som tar over, og at det jeg føler som oftest ikke er reality. Jeg liker ikke å be om hjelp, men jeg vil jo bli meg selv igjen så fort som mulig.

Oi.. Det ble visst en long story likevel. Håper noen kan komme med noen tips iallefall, hva jeg burde gjøre. Ikke noe slemme komentarer plis

Anonymous poster hash: 0f9d5...54a

[Gjest_85]

Hei!

Jeg synes absolutt du skal vurdere å oppsøke en psykolog. Kan være godt å få hjelp fra en fagperson til å sortere tankene sine, og kanskje lære seg noen tekniker for å snu tankegangen.

Alle har vi gode og dårlige perioder, men når det har vart i 1 år så mener jeg det kan være et tegn på at man trenger hjelp til å komme seg litt opp igjen. Mange tanker og grubling kan også være ødeleggende dersom dette tar overhånd, og i tillegg til at du beskriver hjertebank og at tårer presser på så høres det ut som om du har et litt større problem enn bare en forbigående nedtur.

[AnonymBruker]

Takk for svar

Ja jeg har jo innsett etter hvert at jeg faktisk har et problem, hele 2013 har vært grusom, det er dager hvor jeg våkner opp og bare blir liggende, eller snur på vei til skolen fordi jeg bare klarer ikke.

Det har jo bedret seg litt i det siste etter har klart å deale litt med problemene på egenhånd, humøret er på en måte mer stabilt etter at jeg fikk de vitaminene, før var det ekstreme humørsvigninger, hvor jeg kunne gråte eller bli kjempesint eller kjempeglad på en dag. Var liksom mer forvirret. Nå er jeg mer stabil, vet hva som er ekte problemer og hva som er tull som jeg tenker i hodet ( vet når jeg har grunn til å kjefte på kjæresten og når jeg ikke har grunn for å si det sånn da ). Men jeg vil jo ikke tenke slik uansett, det er slitsomt å fortelle seg selv hele tiden at nei nå er du tullete, slik bør du ikke føle osv. Jeg vil jo føle meg bra nok

Har kanskje begynt å innse at jeg ikke kan gjøre alt alene. Vil liksom ikke være til bry heller, og er litt redd for å skuffe familien og venner med å ikke være sterk nok, kanskje? Føler jeg ikke har "rett" til å være lei meg, jeg har egentlig et ganske fint liv. Utenpå.....

Anonymous poster hash: 0f9d5...54a

[AnonymBruker]

Ja, så absolutt. Tror alle skulle ha vært innom psykolog noen ganger i løpet av livet.

Anonymous poster hash: 2bc85...760

[Gjest_85]

Alle kan vi møte veggen slik som du har gjort, og jeg mener alle kan ha et behov for å gå til psykolog iblant. Jeg jobber selv i psykiatrien som sykepleier, og utrolig mange av oss kan få problemer der vi trenger litt faglig hjelp for å håndtere det. Det er mer vanlig enn mange tror, uten at man trenger å være helt "sprø". Så du må ikke tenke på at du ikke er sterk nok, for det er du! En psykolog kan hjelpe deg med å få sortert tankene dine litt, se på hvilke grunnantakelser du har om deg selv og hvordan evt. du kan løse de negative tankene om deg selv. Så jeg tenker du bare må oppsøle legen din igjen, si hvordan du har det og at du ønsker mere hjelp. Han kan evt. henvise deg videre, eller du kan oppsøke psykolog privat. Vet det kan være mange som blir henvist til psykolog via legen og de kan ofte være dårlige, så derfor kan det være du må oppsøke privat i og med at det er snakk om litt "lettere" problemer hos deg.

Lykke til!

Alle kan vi ha nedturer i løpet av livet. Har selv flere venninner som har oppsøkt psykolog, og ting har da ordnet seg

[vanillaswirl]

Dette var nesten som å lese om meg selv.

Bare å sende en PM om du trenger noen å prate med, som er i litt den samme situasjonen som deg selv:)

[AnonymBruker]

Takk for svar

Jeg tenker jeg bestiller en time hos legen. Hvor lang tid pleier det å ta før jeg får komme til psykolog? Hva skal jeg si for å bli tatt "seriøs?". Sist jeg var hos legen følte jeg han ikke tok meg serriøs nok, eller jeg klarte ikke helt å forklare hva jeg ville. Jeg begynte bare å gråte haha, og sa jeg var sliten og hadde humørsvigninger, at jeg slet med å komme meg opp av sengen og at jeg ikke følte det var noen "spesiell grunn" til at jeg var sånn. Da sa han at siden det ikke var noe spesielt problem så var det sikkert ikke noe psykisk.. Altså, vet jo det er noe psykisk, at det ikke var noe spesielt "problem" mente jeg med at det er ikke sånn at noen har dødd eller at jeg har blitt mobbet, noe jeg kan sette fingeren på.

Syns det er så vanskelig å snakke med legen om sånt, derfor jeg er enda reddere for å bli missforstått hos psykolog, eller at de skal syns jeg er dum eller noe. Haha overtenkende..

Anonymous poster hash: 0f9d5...54a

[Gjest_85]

Takk for svar

Jeg tenker jeg bestiller en time hos legen. Hvor lang tid pleier det å ta før jeg får komme til psykolog? Hva skal jeg si for å bli tatt "seriøs?". Sist jeg var hos legen følte jeg han ikke tok meg serriøs nok, eller jeg klarte ikke helt å forklare hva jeg ville. Jeg begynte bare å gråte haha, og sa jeg var sliten og hadde humørsvigninger, at jeg slet med å komme meg opp av sengen og at jeg ikke følte det var noen "spesiell grunn" til at jeg var sånn. Da sa han at siden det ikke var noe spesielt problem så var det sikkert ikke noe psykisk.. Altså, vet jo det er noe psykisk, at det ikke var noe spesielt "problem" mente jeg med at det er ikke sånn at noen har dødd eller at jeg har blitt mobbet, noe jeg kan sette fingeren på.

Syns det er så vanskelig å snakke med legen om sånt, derfor jeg er enda reddere for å bli missforstått hos psykolog, eller at de skal syns jeg er dum eller noe. Haha overtenkende..

Anonymous poster hash: 0f9d5...54a

Hei!

Kan være at fastlegen din ikke opplever det som et stort nok problem for å henvise deg videre, men nå har jo ikke ting blitt så mye bedre siden du begynte på vitaminene heller, så kan jo være han gjør en ny vurdering nå. Men tror det er bare å fortelle han hvordan du har det, at du har kjent på hjertebank, og om dine tanker som går helt i stå. Bare legge kortene på bordet til han. Dersom han ikke vil henvise deg videre kan du oppsøke psykolog privat. Evt. dersom du studerer, så vet jeg at mange skoler han psykologer det går an å snakke med. Vet sit i Trondheim har tilbud til studenter dersom noen trenger psykolog.

[Missy1]

Kjenner meg veldig godt igjen og jeg begynte å gå til psykolog for en liten stund siden. Problemet er at psykologen ikke forstår hva som er problemet fordi jeg er såpass reflektert... Enten har jeg vært uheldig ellers så kan du forberede deg på at det kan skje.

Men vil absolutt anbefale psykolog. De fleste kan ha bruk for det en gang i livet og det er iallefall ikke noe å skamme seg over

[Usikker22]

Jeg skjønner nøyaktig hvordan du har det! Jeg lot det gå for langt og ble alt for paranoid i forhold til min kjæreste, eller nå eks!

Ta vare på deg selv. Kom deg til en psykolog, hvis du ikke trives med det går det an å slutte der, men jeg tror det hjelper, hvertfall hvis du er åpen for det!

Er her hvis du trenger noen å prate med!

Jeg har selv gått til psykolog pga. det og annet, men føler ikke de ser meg og mine behov eller problemer. Så jeg sluttet, men tror alle har forskjellige holdninger i forhold til å gå til en psykolog, kanskje det hjelper for deg! Hvis ikke kan du som sagt slutte.

Jeg følte ikke de så meg, fordi jeg var såpass oppegående.

Endret 2. desember 2013 av Usikker22

[AnonymBruker]

Jeg tror at han ikke tok meg serriøst fordi jeg ikke la alle kortene på bordet ja. Vanskelig å sitte å fortelle en jeg ikke kjenner rett og om hvordan jeg har det innvendig. Ialelfall når jeg i tillegg syns det er dustete og at jeg ikke burde føle det sånn.... Er vanskelig å sette ord på det liksom. Men den "kvalmen" og hjertebanken som jeg kan få, bare av å tenke på en komentar jeg har fått av en veninne feks eller bare et blikk. Kan sitte i evigheter å tenke liksom.. Hva mente hun med det? Hater de meg? Hva sier de når jeg ikke er der? VET jo at folk ikke sitter å tenker på meg når de ikke er med meg, men jeg får helt fnatt. Kan grue meg til familiebesøk og julen bare fordi jeg føler meg ikke like morsom og utadvent og bra som de andre søskenbarna mine feks. Herregud ...

Kan nevnes at jeg har ekstreme trust issues da eksen min var utro, og noen av mine venner visste om det, og ingen fortalte meg det, før lang tid etter det ble slutt.

Anonymous poster hash: 0f9d5...54a

[AnonymBruker]

Du bør oppsøke psykolog.

Anonymous poster hash: 0f9d5...54a

[AnonymBruker]

Det er nesten som å lese om meg selv. Jeg har alltid også vært flink pike. Har nok vært gullungen til foreldra mine da broren min gjorde mye ulovlig før, og alltid var i trøbbel, mens søstera mi hadde psykiske problemer. Ganske alvorlige og. Det gjorde jo hvert fall at jeg måtte være flink. Jeg kunne jo ikke gå hen og ødelegge livet til foreldrene mine enda mer. Jeg har også aldri likt å forstyrre folk. Jeg vil ikke være i veien for folk, så det har nok noe med det å gjøre også.

Men det er det som er så kjipt med å være "snill pike". Vi skal ikke ha problemer. Jeg er også ganske reflektert og vet hva slags problemer jeg har, og ofte at det bare er tull. Jeg har for eksempel angst, det har jeg egentlig hatt hele livet. Men det går bedre nå. Jeg kjenner til angsten så godt at jeg vet hva jeg kan gjøre for å jobbe mot den. Men deler av angsten føles ut som aldri forsvinner. Deprimert kan jeg også bli. Det skal INGENTING til noen ganger. Men når jeg blir deppa så drar jeg bare hjem, setter meg alene på do, går meg en tur, holder kjeft og setter på headset med musikk. Kun for å ikke plage andre. Ingen vet egentlig at jeg har det sånn. At jeg kan ligge i senga om morgenen og GRUE meg så voldsomt til å dra på skole/jobb. Uten grunn. Og når jeg kommer på skole/jobb var det ingenting å være redd for!

Jeg kan ta meg nær av ting sier. Uten at jeg burde. Bare småting. Det blir så ille at jeg bare må unnskylde meg, gå hjem og gråte og legge meg.

Eneste som vet noe om det er søstera mi, fordi jeg vet hun forstår meg siden hun har slitt ganske mye selv. Mye mer enn meg. Men ellers er det ingen.

Jeg var hos psykolog en gang, fordi jeg fikk et raseriutbrudd på skolen og var helt fra meg. Men ingen visste noen ting, og psykologen spurte om jeg ble mobba. Jeg ble jo ikke det, men jeg klarte ikke å få frem at jeg hadde angst. Jeg satt og var flink pike hos psykologen også. Smilte, var høflig og sa at jaaada alt går fint, jeg hadde bare ikke sovet! Bla bla bla. Innerst inne ville jeg egentlig bare buse ut med alle problemene mine, men det gikk faen meg ikke!!!!

Jeg har litt lyst til å prøve psykolog igjen. Har hørt at andre sier det er en god ide å skrive ned tankene sine og gi til psykolog. Kanskje det går an?

Må man forresten ha henvisning fra lege til psykolog eller kan man bestille time hos psykolog selv?

Anonymous poster hash: a8d86...d38

[AnonymBruker]

Stakkars deg! Det er akkurat slik jeg har det. Det suger å være flink pike.

Prøvde å forklare min mor i dag at jeg ikke syns det var blitt mye bedre. "Jamen du virker jo mye lettere". Virker ja.... Nettopp fordi jeg vet hun ble så bekymret da jeg knakk sammen og sa jeg trodde jeg var deprimert, og jeg vet det har plaget hun mye. Men hun merker jo ikke det når jeg putter på et smil og prøver å holde det hele dagen til det knekker på kvelden, og jeg ligger våken hele natten. Nå vet jeg iallefall ikke hva jeg skal gjøre

Ts

Anonymous poster hash: 0f9d5...54a

[AnonymBruker]

Stakkars deg! Det er akkurat slik jeg har det. Det suger å være flink pike.

Prøvde å forklare min mor i dag at jeg ikke syns det var blitt mye bedre. "Jamen du virker jo mye lettere". Virker ja.... Nettopp fordi jeg vet hun ble så bekymret da jeg knakk sammen og sa jeg trodde jeg var deprimert, og jeg vet det har plaget hun mye. Men hun merker jo ikke det når jeg putter på et smil og prøver å holde det hele dagen til det knekker på kvelden, og jeg ligger våken hele natten. Nå vet jeg iallefall ikke hva jeg skal gjøre

Ts

Anonymous poster hash: 0f9d5...54a

Jeg skjønner hvordan det er. (Jeg er ab over forresten) foreldre spesielt tar vel sånt tungt. Jeg vil hvert fall ikke blande mine foreldre oppi det her etter at de har slitt i mange år med søstera mi som har vært ut og inn av psykiatrisk, hatt selvmordstanker og alt sånn.

Men ellers og er det nok vanskelig for andre å forstå at vi har det kjipt når vi ellers i livet er så flinke og blide. Gode karakterer, jobber godt og er motiverte og strukturerte, er snille og greie, tenker på andre, engasjerte osv..

Jeg skulle ønske noen la merke til det og spurte meg om det noen ganger. Så jeg fikk pratet om det. Men jeg skjuler det for godt, og jeg får bare dårlig samvittighet om jeg skal plage andre med problemene mine. Dessuten ødelegger det "stoltheten" min da alle kjenner meg som den flinke, smarte og fornuftige jenta..

Anonymous poster hash: a8d86...d38

[AnonymBruker]

Slik er det å leve. Ikke oppta plass hos en psykolog, står nok av folk i kø som virkelig trenger det.

Eventuelt får du gå til en privat og betale selv.

Anonymous poster hash: 11950...fb4

[AnonymBruker]

Be om en hastetime hos legen og si at du har angst og kanskje depresjon. Be om å ha bli henvist til en psykolog som spesialiserer seg på kognitiv terapi. Kjøp boka "Stress" av Andries Kroese og følg hans instruksjoner til å begynne med oppmerksomhetsmeditasjon. Meld deg inn på nettsiden ohlife.com og skriv en liten dagboknotis hver dag hvor du får tømt ut alt du går og grubler på.

For ett år siden var jeg som deg, bare verre. Men i dag har jeg det bedre enn noen sinne og har praktisk talt blitt kvitt den flinke piken. Det jeg skrev over her har hjulpet meg enormt. Hvis du synes det er vanskelig å få frem hva du føler til legen, kan det være en god ide å skrive det ned i et brev og gi til legen. Det høres kanskje banalt ut at meditasjon skal hjelpe mot angst og depresjon, men det får ryddet opp i hodet som lite annet.

Anonymous poster hash: 50e5b...cfd

[Missy1]

Slik er det å leve. Ikke oppta plass hos en psykolog, står nok av folk i kø som virkelig trenger det.

Eventuelt får du gå til en privat og betale selv.Anonymous poster hash: 11950...fb4

Hva vet du om hvordan TS virkelig føler seg på innsiden? Det er ikke sånn at man skal måtte sitte med kniven mot strupen før man skal få lov å få hjelp.

Jeg er en av de som er tilsynelatende helt frisk og så absolutt ikke trenger psykolog, men det er fordi jeg tar på meg en maske blandt folk og får det til å se ut som alt er greit, mens det på innsiden brenner. Jeg virker for reflektert til å trenge hjelp, hva skal jeg med psykolog? Jeg vet jo hvorfor jeg sliter.

Men jeg klarer ikke bearbeide alle de vonde følelsene alene. Jeg trenger hjelp. Det at jeg selv innså at jeg trengte hjelp bør bli sett på som en styrke, ikke en grunn for å ikke gi meg hjelp.

Pass på hva du sier. Hvis man skal forkaste alle som klarer å leve et normalt liv så hadde det gått utrolig galt her i verden. De som føler de trenger hjelp bør få hjelp. De får kanskje ikke henvisning til dps, men de kan f.eks gå til privat psykolog med driftsavtale slik at det går under frikortordningen. Det er iallefall fullstendig galt at man skal måtte betale skjorta fordi man ikke har prøvd å ta livet sitt (ennå).

[AnonymBruker]

Slik er det å leve. Ikke oppta plass hos en psykolog, står nok av folk i kø som virkelig trenger det.

Eventuelt får du gå til en privat og betale selv.

Anonymous poster hash: 11950...fb4

hvordan kan man vite hvem som trenger det eller ikke da? For de aller fleste med alvorlige psykiske problemer starter det usynlig. Skal man Evt vente til man sitter der med selvmordstanker? Sier ikke at ts kan ende opp med det, men hvorfor ikke forebygge uansett?

Anonymous poster hash: a8d86...d38

[AnonymBruker]

Slik er det å leve. Ikke oppta plass hos en psykolog, står nok av folk i kø som virkelig trenger det.

Eventuelt får du gå til en privat og betale selv.

Anonymous poster hash: 11950...fb4

Anonymous poster hash: 0f9d5...54a