Fortrolig venn

[AnonymBruker]

Det kalles for å ha sunn fornuft.

Så hvis man har en god venn av det andre kjønn, så skal man ikke be i bryllup til hverandre fordi de respektive ikke kjenner hverandre? Det er idioti, ikke sunn fornuft.

Anonymous poster hash: 1e7a0...388

[Steinar40]

Så hvis man har en god venn av det andre kjønn, så skal man ikke be i bryllup til hverandre fordi de respektive ikke kjenner hverandre? Det er idioti, ikke sunn fornuft.

Anonymous poster hash: 1e7a0...388

Det å be noen i bryllup er ikke akkurat det som betyr noe.

Det er når man har omgang med en av det annet kjønn uten at partneren er med som er betenkelig.

[AnonymBruker]

Det er ikke normalt at noen har en nær venn av motsatte kjønn som man er fortrolig intim med (med mindre man er homofil )...

Det er en indikator på ta det er noe galt med forholdet, og at man selv ikke strekker til når den andre parten flyr til en annen for å betro seg...

Anonymous poster hash: 12c41...db2

[AnonymBruker]

Det er ikke normalt at noen har en nær venn av motsatte kjønn som man er fortrolig intim med (med mindre man er homofil )...

Det er en indikator på ta det er noe galt med forholdet, og at man selv ikke strekker til når den andre parten flyr til en annen for å betro seg...

Anonymous poster hash: 12c41...db2

Vi har visst svært ulikt syn på hva som ansees som intimt. Det jeg er fortrolig med er ting jeg syns er vanskelig mtp mannen pga sykdommen hans. Det er ikke ting jeg kan lesse på han, for ting blir ikke bedre av det.

Hvem skal jeg betro meg til da? MÅ det være ei venninne?

Anonymous poster hash: 1e7a0...388

[Jolene]

Tråden er ryddet for slettet innhold

Irrlys

Til TS: nei jeg synes ikke du går over noen grenser. Selvsagt trenger man noen å snakke med, og da bør det faktisk være det samme om det er en mann eller dame. Spesielt når din partner er syk og ingen av de andre involverte partene har noen problemer med deres vennskap

Endret 3. desember 2013 av irrlys

[AnonymBruker]

Vi har visst svært ulikt syn på hva som ansees som intimt. Det jeg er fortrolig med er ting jeg syns er vanskelig mtp mannen pga sykdommen hans. Det er ikke ting jeg kan lesse på han, for ting blir ikke bedre av det.

Hvem skal jeg betro meg til da? MÅ det være ei venninne?

Anonymous poster hash: 1e7a0...388

Nei, helst ingen av delene. En nøytral tredjepart er kanskje greit, altså en psykolog. Da kan du utlevere alt du orker. Jeg mener - hvorfor er du nødt til å snakke ut om det? Det er jo en form for terapi, ikke sant?

Jeg hadde tatt det GANSKE ille opp hvis noen hadde pratet om sykdom og andre intime ting til noen andre, uten min eksplisitte godkjennelse. Får håpe han ikke finner ut av det. Da kan du snakke om å lesse ting over på han for å si det sånn! SPESIELT hvis det er en heterofil mann.

Ufrivillig utlevering er en form for sjelelig utroskap synes nå jeg.

Anonymous poster hash: 12c41...db2

[AnonymBruker]

Jeg er uenig i at du ikke kan dele dine tanker om hvor vanskelig du har det med din mann. Du undervurderer han om du tror at han ikke vet det er vanskelig å leve med han. At du ikke gir han innsikt er jo ikke det samme som at han ikke forstår. Det er det samme som at du ikke har tillit til at han kan være din støttespiller, bare fordi du må være hans. Altså: du gjør han sykere enn han er. Du erklærer at han ikke er kapabel til å være til psykisk hjelp. Og han er jo antagelig den personen her i verden som kan mest om akkurat hvor vanskelig akkurat dette dere lever med er. Du er sikkert redd for at det tærer på han å støtte deg, men å sette ord på det dere begge vet (må vite) gjør sjelden situasjonen noe annet enn bedre. Og det er jo ikke slik at en trenger snakke om slikt så ofte. En "touch base" 3-4 ganger årlig er mer en nok og vil ikke tappe noen av dere for krefter over lengre tid en de timene/dagene det foregår.

Det er selvsagt slik at vi er ulike. Men hadde jeg funnet ut at partner hadde delt NOE av vårt samliv med andre ville vedkommende måtte arbeide meget hardt for å gjennopprette noen form for tillit. Mest sansynlig ville forholdet vårt vært over. All form for ønske om å dele noe som helst personlig ville i alle fall forsvunnet. Og da snakker jeg desverre av erfaring.

Anonymous poster hash: 62bac...b2c

[AnonymBruker]

Nei, helst ingen av delene. En nøytral tredjepart er kanskje greit, altså en psykolog. Da kan du utlevere alt du orker. Jeg mener - hvorfor er du nødt til å snakke ut om det? Det er jo en form for terapi, ikke sant?

Jeg hadde tatt det GANSKE ille opp hvis noen hadde pratet om sykdom og andre intime ting til noen andre, uten min eksplisitte godkjennelse. Får håpe han ikke finner ut av det. Da kan du snakke om å lesse ting over på han for å si det sånn! SPESIELT hvis det er en heterofil mann.

Ufrivillig utlevering er en form for sjelelig utroskap synes nå jeg.

Anonymous poster hash: 12c41...db2

Det er ikke sånn at jeg utlevere hver dag, ei heller vær uke. Noen ganger bygger frustrasjonen seg opp i meg. Jeg får det ut med en gang og får det ut av verden. Jeg er ikke av den oppfatning at jeg har behov for psykolog. Det er ikke så store ting jeg bærer på.

Har du vært sammen med noen som har vært kronisk syke? Mener du helt seriøst at man ikke kan fortelle noen om utfordringene man opplever da, utenom en psykolog? Og jeg ser du reagerer mye på at det er en mann. Er det egentlig der det største problemet for deg ligger?

Sjelelig utroskap? Ikke rart mange mener at "alle" er utro hvis dette anses som utroskap.

Kan du med hånden på hjertet si at du aldri har betrodd noe til noen?

Anonymous poster hash: 1e7a0...388

[AnonymBruker]

Jeg er uenig i at du ikke kan dele dine tanker om hvor vanskelig du har det med din mann. Du undervurderer han om du tror at han ikke vet det er vanskelig å leve med han. At du ikke gir han innsikt er jo ikke det samme som at han ikke forstår. Det er det samme som at du ikke har tillit til at han kan være din støttespiller, bare fordi du må være hans. Altså: du gjør han sykere enn han er. Du erklærer at han ikke er kapabel til å være til psykisk hjelp. Og han er jo antagelig den personen her i verden som kan mest om akkurat hvor vanskelig akkurat dette dere lever med er. Du er sikkert redd for at det tærer på han å støtte deg, men å sette ord på det dere begge vet (må vite) gjør sjelden situasjonen noe annet enn bedre. Og det er jo ikke slik at en trenger snakke om slikt så ofte. En "touch base" 3-4 ganger årlig er mer en nok og vil ikke tappe noen av dere for krefter over lengre tid en de timene/dagene det foregår.

Det er selvsagt slik at vi er ulike. Men hadde jeg funnet ut at partner hadde delt NOE av vårt samliv med andre ville vedkommende måtte arbeide meget hardt for å gjennopprette noen form for tillit. Mest sansynlig ville forholdet vårt vært over. All form for ønske om å dele noe som helst personlig ville i alle fall forsvunnet. Og da snakker jeg desverre av erfaring.

Anonymous poster hash: 62bac...b2c

Jeg har forsøkt å prate om disse tingene med han tidligere og det fører ingenting godt med seg.

Er det virkelig slik som det ser ut i tråden her, at INGEN forteller noe fortrolig med venner? At enten holder du det inni deg, eller går til psykolog, eller snakker om det med mannen selv om du vet det ikke fører godt med seg?

Anonymous poster hash: 1e7a0...388

[AnonymBruker]

Jeg har forsøkt å prate om disse tingene med han tidligere og det fører ingenting godt med seg.

Er det virkelig slik som det ser ut i tråden her, at INGEN forteller noe fortrolig med venner? At enten holder du det inni deg, eller går til psykolog, eller snakker om det med mannen selv om du vet det ikke fører godt med seg?

Anonymous poster hash: 1e7a0...388

Altså det er her problemet er! Hvis du ikke kan snakke med mannen din om det, og det er et problem, så er ikke forholdet noe bra. Hvis sykdommen plager deg så fælt at du bare må øse ut til andre, så lider du under dette forholdet. Kanskje det er best å gå ut av forholdet, hvis han ikke vil høre?

Dette er et problem som er mellom deg og han, og evt en nøytral OG profesjonell tredjepart (psykolog, parterapi)

Anonymous poster hash: 12c41...db2

[AnonymBruker]

Altså det er her problemet er! Hvis du ikke kan snakke med mannen din om det, og det er et problem, så er ikke forholdet noe bra. Hvis sykdommen plager deg så fælt at du bare må øse ut til andre, så lider du under dette forholdet. Kanskje det er best å gå ut av forholdet, hvis han ikke vil høre?

Dette er et problem som er mellom deg og han, og evt en nøytral OG profesjonell tredjepart (psykolog, parterapi)

Anonymous poster hash: 12c41...db2

Men i himmelens navn, har jeg sagt jeg øser ut av meg? Det at man har noen man kan betro seg til er ikke ensbetydende med at det foregår hele tiden og i store mengder.

Sykdommen plager meg ikke fælt. Men fra tid til annen er det en utfordring å leve med sykdom tett på. Jeg vil ikke av den grunn ut av forholdet.

Det jeg betror meg om er ting som er utfordrende i forholdet pga sykdommen. Det er ikke noe mannen min får endret på. Å fortelle dette til han gjør at han føler seg veldig ille til mote. Det er ikke akkurat en uvane han kan endre på.

Snakker kanskje om det med kameraten min tredje hver måned.

Anonymous poster hash: 1e7a0...388

[Jolene]

Tråden er ryddet for slettet innhold

Irrlys, mod

TS: Dersom du føler at det hjelper deg å ha noen å snakke med, er det ingen her som kan fortelle deg det motsatte. Vi er tross alt bare mennesker, og i vonde situasjoner kan det være godt å ha noen andre som ikke står midt oppe i det å snakke med. Selv har jeg både en bestevenn og en bestevenninne til dette. Dersom det er ting jeg ikke vil dele, gjør jeg det ganske enkelt ikke.

Endret 3. desember 2013 av irrlys

[Adhara]

Tråden er ryddet for persondebatt, avsporinger og svar til dette.

Irrlys, mod.