Bonusbarn

[Gjest Marmot]

Hun har da ikke sagt at hun ser på barnet som en trussel? Det har isåfall ikke jeg fått med meg..

Men at hun skal ha lov til å kjenne på at hun ikke vet om hun klarer å ha barnet der 100% må det da vel være uten at hun skal få kroken på døra?

Hvis man gruer seg til barnet kommer, da oppfatter man jo barnet som en trussel.

[Ninakanin]

TS høres ut som om om hun ikke liker barnet, hun gruer seg til barnet skal være hos faren og hun er redd at faren får hele omsorgen for barnet for hun vet ikke om hun hadde taklet det.

Unnskyld meg - men hadde mannen min sagt noe sånt til meg så hadde jeg vist ham døren med en gang. Jeg går aldri på akkord med noe når det gjelder ungene mine - de vil alltid komme først.

Da har jeg oppfattet TS på en annen måte enn deg/dere!

[AnonymBruker]

Det står kun i HI at barnet oppfører seg dårlig mot fars samboer. Å skrive at TS forskjellsbehandler, er slem, osv. blir jo bare spekulasjoner. Når man har et bonusbarn som ikke oppfører seg skikkelig så må det være lov å ta opp problemet og si at slik situasjonen er nå er det vanskelig å se for seg at barnet skal bo der full tid. Hva om dere leser HI skikkelig og ikke tillegger TS en masse egenskaper?

Anonymous poster hash: 39203...28f

[Ninakanin]

Hvis man gruer seg til barnet kommer, da oppfatter man jo barnet som en trussel.

Ikke slik jeg forstod det.

Det kan like gjerne være en følelse av utilstrekkelighet, å komme til kort, være usikker på seg selv og sin rolle som fars nye kjæreste osv.

Trussel høres så voldsomt ut!

[Ninakanin]

Det står kun i HI at barnet oppfører seg dårlig mot fars samboer. Å skrive at TS forskjellsbehandler, er slem, osv. blir jo bare spekulasjoner. Når man har et bonusbarn som ikke oppfører seg skikkelig så må det være lov å ta opp problemet og si at slik situasjonen er nå er det vanskelig å se for seg at barnet skal bo der full tid. Hva om dere leser HI skikkelig og ikke tillegger TS en masse egenskaper?

Anonymous poster hash: 39203...28f

Takk, det var det jeg brant inne med men slm jeg ikke fikk formulert!

Ble veldig mye synsing om ting som jeg ikke kunne huske å ha lest i hovedinnlegget.

[Ninakanin]

Skrivestilen din er identisk med den i HI, så antar du kanskje vet mer enn det som står der.

Anonymous poster hash: f3aec...ecc

Insinuerer du at jeg er TS??

Haha her går det over alle støvleskaft forstår jeg! Ja, jeg har bonusbarn, men her bor det to stykker av dem Gutten bor her 100% og er blitt nesten som min egen, og kaller meg omtrent mamma da hans egen mor har sviktet totalt på mange måter jeg ikke vil gå inn på her. Datteren er en deilig liten solstråle jeg koser meg max med de ukene hun er her.

Å forskjellsbehandle har jeg dessverre fått sett på nært hold pga moren til disse barna her, som forguder sin datter og har slått hånden av sin sønn.

Så beklager å måtte skuffe deg, men jeg er altså ikke TS

Grunnen til at jeg engasjerer meg i tema er fordi det var beinhardt å få et traumarisert og urolig barn 100% over natten uten varsel. Nøkkelen til at det har gått bra er mye det at meg og samboeren min prater utrolig godt i sammen og jeg fikk sette ord på kompliserte og vanskelige følelser.

Nå, flere måneder etter at gutten kom hit 100% kan jeg se tilbake på en fantastisk reise vi alle har kommet styrket ut ifra. Gutten har fått ro og stabilitet og ny selvtillit fordi jeg ALDRI har vist han hvor sliten og frustrert jeg har vært, men bygget han opp fra innsiden bit for bit. Samboeren min elsker meg høyere enn noensinne fordi han har sett meg ofre hele hverdagen min for å stille opp for gutten hans. Og jeg? Jeg har lært enormt mye om meg selv og hvor mye jeg faktisk tåler!

Så det så

Utleverer kanskje litt mye her nå, men ble aå paff av insinuasjonen :D

[AnonymBruker]

Vel, vedkommende gir ikke inntrykk av så mye annet enn ultimatum når hun ikke presenterer en løsning på sine vanskelige følelser.

Hun kunne sagt de samme tingene og bedt om å finne en måte en kunne forbedre forholdet på - at man så gjerne ønsket å komme bedre overens med barnet, og ønsket å ha god kontakt.

Men her er det bare fokus på negative følelser = ultimatum.

Anonymous poster hash: 6ab4b...a93

[Ninakanin]

Vel, vedkommende gir ikke inntrykk av så mye annet enn ultimatum når hun ikke presenterer en løsning på sine vanskelige følelser.

Hun kunne sagt de samme tingene og bedt om å finne en måte en kunne forbedre forholdet på - at man så gjerne ønsket å komme bedre overens med barnet, og ønsket å ha god kontakt.

Men her er det bare fokus på negative følelser = ultimatum.

Anonymous poster hash: 6ab4b...a93

Nå leste jeg hovedinnlegget på ny bare for å være sikker på at det ikke er noe jeg har hoppet over.. Og jeg ser ingen steder at hun stiller et ultimatum? Jeg ser derimot at hun setter ord på at hun ikke vet hva hun vil takle eller ei.

Slik jeg tolker det har hun forsøkt å få igang en samtale, nettopp for å finne løsninger, men blir avspist med at hun har kommet med et ultimatum...

Mulig jeg ser meg blind på hovedinnlegget her fordi jeg kjenner meg igjen, jeg satt og gråt hos svigermor og satte ord på at ting var vanskelig, ref "vet ikke om jeg takler det!".

Det var jo aldri snakk om noe ultimatum fra min side iallfall, bare et fortvilet forsøk på å sette ord på kompliserte følelser. Og faktisk for å få støtte og et trøstende "joda, du er så flink med barna, atte! Dette går bra!" Som jeg fikk ifra min svigermor.

Er nok veldig farget av min egen bakgrunn her, ikke sikkert at TS har ment det slik jeg oppfatter det i det hele tatt..

Men jeg velger å tro det, fordi jeg kjenner meg igjen!

[Ninakanin]

Ps: og presentere løsning...??

Jeg vet ikke med deg, men her i huset er løsninger noe vi finner sammen! Det er aldri noe krav om å ha klar en skissert løsning når man kommer med et problem.

Helt ærlig virker det tidvis som om det er mange skilte kvinner her inne på KG som elsker å hate bonusmødre/stemødre

[AnonymBruker]

Hei, TS her.

Tusen takk for tilbakemeldinger, og for støtte, ikke minst rundt hva jeg faktisk har sagt og ikke sagt. Det gjør godt å få forståelse, og hjelp til å selv forstå egen situasjon.

Jeg vil henvende meg til kritikken, kan hende at jeg oppklarer det som er uklart:

Fra min side ser jeg lett stupiditeten av å engang skulle våge å ymte frampå om at han skulle kvitte seg med, eller nedprioritere ungen.

Slik jeg ser det, ville det heller vært et godt middel å bruke dersom jeg innerst inne ikke ønsket å være sammen med ham, men pga. feighet valgte å stille et ultimatum jeg visste at jeg kom til å tape, slik at jeg hadde noe annet å skylde på for vårt endte forhold.

Jeg ønsker ikke å forlate ham. Han er, på grunn av både sine "gode" og "dårlige" sider, en perfekt partner for meg.

Jeg er ikke redd for vanskelige ting, hverken hans eller mine, men jeg kan godt innrømme at denne nøtten er hard for meg å knekke, spesielt på egen hånd. Derfor snur jeg meg til ham, fordi vi er partnere, for å, igjen, gjøre oppmerksom på skjær i sjøen vår, slik at vi kan reparere, og gå videre i forholdet vårt.

Jeg vil nettopp gi forholdet vårt alle sjanser for å overleve og vokse, jeg vil vite at jeg aldri stakk bare fordi det ble vanskelig. Jeg vet allerede at løsningene er der selv om de kan være vanskelige å få øye på midt i uværet av redsler.

Det er også viktig for meg å ha et sunt forhold, med rom for vanskelige tanker og følelser. Jeg tar imot hans sannhet, selv når den er tung å svelge eller ikke ser direkte vakker ut. Jeg turte å be om det samme fra ham, slik at vi kan finne ut hva det er som skjer, for slik å reflektere sammen og komme styrket ut av dette.

Jeg har hele veien villet snakke med N om hva som foregår, og kommunisere at han fremdeles er N's far og at han elsker N like høyt som før. Jeg har sagt at jeg kan være en venn, og at jeg er helt klar på at N allerede har en mamma.

Minstekravet om å behandle barna som egen går, helt til jeg sier ifra til N. Da trekkes all som er oppbygd tilbake, og jeg får igjen den kalde behandlingen. Men den kan også komme ut av blå himmel for meg.

Hun er et barn. Les den setningen igjen, og fortell meg hva slags innebygd mening som ligger i disse fire ordene. Men jeg ber deg, hold det vennlig.

For meg er hun et barn, men hun er også et menneske. Et menneske som jeg skal forholde meg til, og å forholde meg til varm/kald fra dag til dag gjør meg sliten. Jeg er ikke større enn at jeg blir lei meg, og forvirret.

Jeg blir lei meg nettopp fordi jeg liker N.

Og jeg sa til ham at om det hadde vært han som behandlet meg varmt/kaldt, så hadde jeg tatt farvel med ham. Men jeg kan ikke, og ønsker ikke, å ta farvel med N. Jeg har fortalt ham, og N, at de er viktige for meg og at jeg ønsker at vi skal ha det godt, og koselig sammen.

Hva gjelder løsning, har jeg gått denne runden tidligere, og kommet med konkrete ting jeg vil gjøre fra min side. Men uten støtten jeg trenger fra partneren min, kjennes det ut som fint lite jeg kan gjøre.

Takk for tilbakemelding, og kritikk. Det hjelper meg til å se fra hans side.

For noen kan det altså høres ut som et ultimatum. Men det må føyes til at det spesielt kan høres ut som et ultimatum dersom man ikke får komme lenger enn til å få satt ord på det som er vanskelig før man blir sendt på dør.

Men som sagt har vi gått denne runden før, og grunnen til at vi må gå den igjen, er at hvilke løsninger som enn kom ut før, åpenbart ikke har reparert problemet.

Anonymous poster hash: e0925...d9f

[Gjest Marmot]

Hvor gammelt er dette barnet og hvor ofte er han/hun sammen med sin far?

[AnonymBruker]

Dette høres for meg ikke ut som et ultimatum, mer som et ønske om å ta tak i et familieproblem med støtte fra samboer. For oss som ikke kjenner til situasjonen er det umulig å skissere løsningene her, men det er i alle fall mulig å si til TS at hun ikke er unormal og ikke virker som en ond og sjalu stemor.

Hun fremhever at hun er glad i N, og at hun ønsker at de skal ha de fint sammen. Hvis dette er grunnlaget for stemorsrollen, så har hun alle forutsetninger for å være en god omsorgsperson for N. Problemet er bare at TS kan ikke få til dette alene, hun kommer til å trenge hjelp fra sin samboer hvis de skal få snudd på situasjonen. Nå vet ikke jeg hvor gammel N er, men det er ikke akseptabelt at et litt større barn behandler voksne slik TS beskriver her. Det kan selvfølgelig være mange grunner til at N gjør som hun gjør, og således vil det jo være en fordel for N at foreldrene tar tak i oppførselen, finner ut hva som ligger bak og hjelper henne med å kjenne seg trygg i tilværelsen. TS kan ikke gjøre dette, her må far på banen. Når han tolker alle invitasjoner til å snakke om problemene som angrep på N, står TS i en fortvilet situasjon.

Jeg er stemor selv, og det er tidvis en prøvelse å leve med en mann som ikke er særlig glad i å snakke om problemer, samtidig som man selv skal trå varsomt for ikke å støte barn eller eks. Nøkkelen her er at far har backet meg opp når barnet har kommet med stikk mot meg (noe som er helt normalt, men likevel ikke kan skje uten at vi reagerer), og enden på visa er at hverdagen med min stesønn fungerer fint.

Et spørsmål til noen av dere som har deltatt i denne tråden: dette med å behandle stebarn på linje med sine egne - hvor kommer det inn i bildet her? TS har jo ikke egne barn.

Anonymous poster hash: e20c3...b80

[Sulosi]

Tråden er ryddet for spekulasjoner.

Sulosi, mod.

[Ninakanin]

TS:

Hvis dere har diskutert det før og problemet vedvarer kan jeg forstå hans følelse av at du stiller et ultimatum. For da har man på en måte prøvd å fikse det, og å signalisere at ting fremdeles skurrer for deg kan fort oppfattes som et ultimatum... Spesielt hvis barnefaren føler at han ikke har mer å gi/vet at han har forsøkt å løse problemet så godt han kan.

Og da har du tapt.

For barn er barn TS!

Hilsen hun som måtte drite i ALLE planene sine i dag nok en gang fordi vi måtte hive iss rundt og rykke ut til en opprørt gutt som trengte trøst på skolen, og en hel fredag har gått med til tårer, snørr, sinneutbrudd, klemmer og maaaaaaasse mer...

Ikke min drømmefredag, men han BOR her, og han er min kjæres kjøtt og blod. Elsker jeg kjæresten min elsker jeg barna hans!

Som vi sier her i huset: handling foran ord.

Grunnen til jeg i utgangspunktet forsvarte deg så veldig var/er fordi jeg syntes at mange av svarene som kom var krasse ogeenkelte hentet info ut av "thin air" og spekulerte voldsomt i hvorvidt du så på barnet som en trussel eller ei.

Slik jeg oppfattet deg i begynnelsen handlet det om å få satt ord på ting. Hvilke tanker og følelser du som bonusmor sliter med i det skjulte skader ingen så lenge du HANDLER riktig.

Jeg vet ikke hvordan du skal angripe problemet videre nå egentlig, annet enn det jeg sa i starten: prat sammen.

Hvis du ikke mente å stille et ultimatum så forklarer du det.

Var det faktisk det du gjorde så er jeg enig med flere av de andre her: da har du tapt.

Det var hvorvidt du stilte et ultimatum eller ei som engasjerte meg i utgangspunktet...

Lykke til!

[Ninakanin]

Hallo nå må jeg legge meg, leste deler av innlegget lengre oppe her og fikk det til å være fra TS/leste det som at ting var diskutert mange ganger..!

Øyne i kryss - I'm out

[AnonymBruker]

Hallo nå må jeg legge meg, leste deler av innlegget lengre oppe her og fikk det til å være fra TS/leste det som at ting var diskutert mange ganger..!

Øyne i kryss - I'm out

"Men som sagt har vi gått denne runden før, og grunnen til at vi må gå den igjen, er at hvilke løsninger som enn kom ut før, åpenbart ikke har reparert problemet. "

Jeg skulle nok heller sagt "...at hvilke forslag til løsninger som enn kom ut før", for de løsningene har ikke blitt fulgt opp.

Så i praksis er vi fremdeles der vi startet i første omgang.

Han er ikke glad i å snakke med N om hva som foregår rundt, eller være konsekvent, og ihvertfall ikke å snakke om vansker.

Så hva hjelper det å ha diskutert det før, om ingenting likevel blir gjort for å løse opp tingene?

Anonymous poster hash: e0925...d9f

[AnonymBruker]

...Men uansett, det er nok ikke her på dette forumet jeg skal henge framover. Jeg har fått de input jeg trengte, nå er det tid for å snakke mer, lytte mer og forstå mer. Har hørt at det er det som lukker igjen hav mellom mennesker.

Takk for meg.

Anonymous poster hash: e0925...d9f

[Euphemia]

TS høres ut som om om hun ikke liker barnet, hun gruer seg til barnet skal være hos faren og hun er redd at faren får hele omsorgen for barnet for hun vet ikke om hun hadde taklet det.

Unnskyld meg - men hadde mannen min sagt noe sånt til meg så hadde jeg vist ham døren med en gang. Jeg går aldri på akkord med noe når det gjelder ungene mine - de vil alltid komme først.

Barn er et veldig sensitivt tema. Vi er biologisk programmert til å beskytte barna våre mot enhver trussel, ekte eller oppfattet. Men her er jeg ganske sikker på at TS ikke er noen trussel. Jeg fremhever noen av tingene hun har skrevet:

Hun spør om hun kan være helt ærlig med ham.

Hun forteller at hun annen hver uke gruer seg til N kommer fordi hun ikke vet hvordan den uken kommer til å bli med N og hennes innstilling til henne (varm/kald), noe hun finner slitsomt.

Hun innrømmer også, selv om hun aldri har blitt spurt; at hun frykter eventuell hovedomsorg for N.

Hun forteller at hun ikke vet hvordan hun ville taklet å ha N hele tiden, det med dagens situasjon, og at hun sier fra om dette nå før det eventuelt skjer.

Hun gir tillit til at hun også kan få snakke om sine tanker og følelser.

Han mottar dette ved å si at hun vil tvinge ham til å velge mellom N og seg, før han sender henne ut døren.

Hun opplever at hun må tåle mye i dette forholdet, holde ut at N oppfører seg sånn og slik, fordi N's hensyn må komme først.

Men hun tenker at dette er hennes liv også, og hun har lenge følt at hun ikke har så mye hun skulle sagt, og at hun helst skal holde ting for seg selv uten å belemre ham med det.

Ber hun ham virkelig om å velge mellom seg og barnet ?

Anonymous poster hash: e0925...d9f

Det er jo helt tydelig at hun ikke ber ham velge. Hun er ærlig om ting hun opplever som vanskelig i forholdet mellom seg og barnet. Og hun søker å løse dette i samarbeid med mannen.

Han går i automatisk beskyttelsesmodus, fordi han er biologisk programmert til det.

Jeg synes vi skal gi TS kred for at hun våger å ta opp et så sårt tema. Og for at hun søker å løse problemer som oppstår før det går for langt.

[AnonymBruker]

Forutsatt at ikke denne faren virkelig har forsøkt en hel del for at relasjonene skal fungere, og nå har gitt opp:

Hvis far kjenner at det å inkludere deg i familien er vanskelig (og i tillegg ikke fatter at gode relasjoner er viktig for barnet) må du virkelig tenke etter om dette er liv laga for deg. Det er ikke barnet som er det store problemet her, det er farens måte å håndtere situasjonen på.

På meg virker det som om du ber om at han ser deg og hjelper deg til å finne en levelig rolle i familien. At en bonusfamilie har noen utfordringer er normalt, og at barnet er ambivalent er også normalt. Det kan ta tid og krefter å få det hele på track, men det er som regel mulig.

Jeg synes som sagt det virker som om ditt største problem er at mannen din fremfor å jobbe litt aktivt for å bedre familierelasjonen og relasjonen mellom barnet og deg, velger å gi deg ansvaret for det som er vanskelig, så slipper han å jobbe med det. Du må spørre deg selv hvor mye lykke og liv du er villig til å ofre for ham, for det er han som svikter, og ting tyder på at det ikke blir endringer med det første.

Anonymous poster hash: 6a71e...eba

[AnonymBruker]

Litt for sent ser jeg at TS har forlatt forumet for lengst….

Anonymous poster hash: 6a71e...eba