Bonusbarn

[Gjest Gjest]

Altså folkens, når far har barna på fulltid, så er det i realiteten den dama som befinner seg i huset som blir primær omsorgsgiver.

[AnonymBruker]

Jeg må tydeligvis gå litt mot strømmen her jeg.

Jeg har vært stemamma til en gutt i mange år. Han sliter med adferdsvansker og manglende impulskontroll. Og det er vanskelig! Vanskeligere enn noe annet jeg har vært med på! Ikke fordi jeg ikke er glad i gutten, for det er jeg. Veldig, veldig glad i. Men fordi far og mor ikke klarer å se det som jeg, skolen og andre rundt oss ser. De mener at det bare er en periode, men den har vart for lenge. Skolen utrykker bekymring både faglig og ellers. Jeg er bekymret for påvirkning av de andre barna i familien.

Og det er sårt! Helt forferdelig, fryktelig sårt! Fordi han er en så fin liten gutt ellers. Vi er bestevenner, og det er meg han prater med om alt. Men i en situasjon hvis vi hadde måtte la han flytte hit, da hadde jeg antageligvis gått. Ikke pga far, ikke pga han, men for mitt eget barns skyld. Det gjør ikke at jeg er noe mindre glad i han eller far, men fordi jeg sannsynligvis ikke hadde likt meg selv som stemamma. Det er rett og slett for enkelt for meg å stå utenfor og se inn. Så får dere heller dømme meg for det!

Anonymous poster hash: dd8b4...6d1

[AnonymBruker]

Jeg må tydeligvis gå litt mot strømmen her jeg.

Jeg har vært stemamma til en gutt i mange år. Han sliter med adferdsvansker og manglende impulskontroll. Og det er vanskelig! Vanskeligere enn noe annet jeg har vært med på! Ikke fordi jeg ikke er glad i gutten, for det er jeg. Veldig, veldig glad i. Men fordi far og mor ikke klarer å se det som jeg, skolen og andre rundt oss ser. De mener at det bare er en periode, men den har vart for lenge. Skolen utrykker bekymring både faglig og ellers. Jeg er bekymret for påvirkning av de andre barna i familien.

Og det er sårt! Helt forferdelig, fryktelig sårt! Fordi han er en så fin liten gutt ellers. Vi er bestevenner, og det er meg han prater med om alt. Men i en situasjon hvis vi hadde måtte la han flytte hit, da hadde jeg antageligvis gått. Ikke pga far, ikke pga han, men for mitt eget barns skyld. Det gjør ikke at jeg er noe mindre glad i han eller far, men fordi jeg sannsynligvis ikke hadde likt meg selv som stemamma. Det er rett og slett for enkelt for meg å stå utenfor og se inn. Så får dere heller dømme meg for det!

Anonymous poster hash: dd8b4...6d1

Likt meg selv som stemamma -på fulltid.

Anonymous poster hash: dd8b4...6d1

[AnonymBruker]

Jeg kunne aldri involvert meg med en mann med barn (selv om jeg har eget). Bare tanken på å oppdra noen annens unge får meg til å grøsse. Man er dømt til å ende opp med å forskjellsbehandle eget barn og bonusbarn, eller å føle at man sympatiserer med sitt eget barn mere enn bonusbarn ved evt uenigheter og hele tiden ha en liten fugl som hvisker: Mitt barn er bedre.....Nei fysj, jeg vil aldri havne i den situasjonen. Stakars unge.

Anonymous poster hash: e8641...921