LadyAntebellum's tankeunivers

[Gjest LadyAntebellum]

Hei kjære dagbok.

Det er vel sånn man klisjeaktig skriver det, ikke sant? Men sånn helt serriøst så trenger jeg et sted og skrive ned tanker og følelser. Livet mitt har gått fra bra til fullstendig kaos oppi hodet mitt.

Jeg er vel det man kan kalle en ensom ulv i mange år. Har alltid hatt venner, men som overvektig gjennom barneskole og ungdomsskole - er det selvfølgelig det mange har sett først oppgjennom årene. Jeg har egentlig alltid likt meg selv jeg.. Kjenner ikke til og være tynn, kjenner bare å være stor.

Mor har gjennom alle år mast om vekt, og selvom hun har ment det bra - så opplevdes det veldig sårende for meg. Jeg var tenåring, sårbar og ja hva kan man si.. Det var i tenårene problemene startet. Jeg opplevde en dag jeg satt i gresset på hytta at jeg plutselig tenkte "tenk om jeg hadde drept familien min". Jeg ble aldri kvitt den tanken. Jeg ble sjeldnere og sjeldnere med på hytta etter det. Jeg var tenåring, forsto ikke tankene.. Trodde jeg var blitt helt gal. Flere slike tanker kom, om andre ting , jeg måtte vaske hendene i en viss tallorden. Alle tall hadde en egen betydning. Tallet 9 forreksempel var et tall som ikke betydde noe, så da måtte jeg ta såpe 9 ganger. Moren min trodde jeg hadde bakteriefobi. Jeg latet som at jeg hadde det.

Jeg opplevde en frykt for og skade folk rundt meg, de jeg er glad i. Jeg opplevde og bli redd for og være borti mine søsken på en seksuell måte, selvom jeg ikke hadde noe som helst intensjon om og være det. Jeg unngikk derfor mine søsken, og fikk aldri noe særlig forhold til dem. Under familiemiddager innbilte jeg meg at jeg var borti dem under bordet med beina, så jeg hadde veldig mye angst i forbindelse med det. Spiste veldig mye på rommet i tiden som kom. På en ferie med familien skulle jeg sove på samme ron som søsteren min. Det var helt jævlig. Jeg innbillte meg at jeg hadde våknet om natten og hatt hånda mi borti henne på en feil måte. Det var nok en drøm, men jeg trodde jeg hadde gjort dette. Håndvasken eskalerte etterpå. Jeg kan ikke bruke den håndsåpen idag, altså det merke vi hadde på badet pga den turen. Sambo kjøpte en slik, jeg kunne ikke bruke den så den står enda i skapet på badet. Da vi kom hjem fra turen utviklet det seg til at jeg ikke kunne være borti noenting fra den turen, ingen klær, smykker- ingenting. Jeg kastet det meste etterhvert, slet med og bruke klesskapet mitt siden disse klærne hadde vært inni der. Måtte ha en grundig nedvask for og kunne bruke det igjen. Alle smykker ligger i en eske på loftet, jeg kan ikke røre det. Da blir jeg "skitten".

Nå vet jeg at alt dette er tvang, frykt for og gjøre noe mot andre mennesker som er galt. Jeg fant utav det på nettet da jeg ble eldre. Jeg er ikke gal, tvang er en sykdom. Den spiser meg opp innvendig.

Jeg hadde det vondt i mange år, noen panikkanfall og jeg led i stillhet. Ingen visste noe, jeg var flink til og skjule. På videregående utviklet jeg en angst for rumlende mage, det tok opp all fokus. Alle måltider iløpet av dagen ble planlagt etter når jeg pleide og kjenne sulten komme. Måtte ha kontroll. Dette sliter jeg med enda, dersom jeg skal i et møte feks, og det varer i 2 timer så må jeg spise feks havregrøt når det nærmer seg, fordi det metter lenge.

Ja, så sånn har mitt liv vært. Et evig slit med og holde fasaden. Alt har vært tull og oppspinn i mitt hode, jeg har visst det hele veien, men ikke klart og leve som om jeg visste, alt måtte være under kontroll.

Møtte samboer på internett, det sa klikk med en gang. Sjelevenn, hvor klisjeaktig det må høres ut. Flyttet raskt sammen til hans hjemsted, jeg var lei av jobben min, ivrig på pg begynne på nytt. Det ble utfordrende. Var innom 5 jobber på kort tid før jeg endte opp der jeg er nå, verdens beste arbeidsplass. Men, det sosiale har manglet i aller høyeste grad. Ingen venner, ingenting og gjøre etter jobb. Jeg, som er så sosial. Det startet hele prosessen med depresjon, fastlege, dps, antidepressiva, diagnose tvang, angst og depresjon. Ukentlige timer hos dps har hjulpet, det hjelper og forstå sine egne tanker. Jeg har det bedre nå, men det er langt igjen.

Samboer er verdens mest omtenkSomme, snilleste, fineste, morsomste - og lista er lang. Jeg er heldig. Vi fungerer så godt sammen. Men de siste ukene har snudd på alt, jeg føler meg helt i tåka.

Jeg flytter i mars for og begynne og jobbe i min hjemkommune. Vi skal selvfølgelig flytte sammen bort dit, men noe har kommet litt i veien, og jeg har mistet kontrollen fullstendig. Sambo oppførte Seg merkelig i noen uker, jeg fant ikke ut hva det var. Men så: han var usikker på flyttingen, på fremtiden. Jeg ble knust, følte jeg skulle dø. Vi har ting og jobbe med slik alle andre har, og vi snakket lenge, og ble enige om og jobbe med sakene. Jeg begynte straks og jobbe. Det gjorde ikke han. Jeg forsto ingenting, helt til han knakk sammen i gråt og fortalte meg at nå var han nødt til og snakke med en profesjonell. Han har store problemer, alt er et ork, han gleder seg ikke over noenting lenger, han har begynt og spille på spilleautomater for og slippe tankene.

Jeg har ikke hatt mistanke om noe sånt. Han har vært flink til og skjule, akkuratt som meg. Jeg spurte ham om jeg var årsaken til at han hadde det slik, det var jeg ikke. Det stammer fra mobbing i barndommen. Jeg visste om mobbingen men ikke at han var nådd depresjon nå. Jeg er her for ham 100%. Elsker ham jo. Men nå når han har sagt hvordan han har det så later han ikke som lenger, han ser ut som han er død hver eneste dag nå. Tristeste mannen noensinne. Han gleder seg ikke over noe, alt er et slit. Han isolerer seg. Orker ikke gjøre noe. Jeg forstår bedre nå at han tok opp usikkerheten og forholdet, det virker og være fordi han ikke orket og tenke på flytting og forholdet. Men det er klart, for en kontrollfreak som meg så føler jeg at jeg er død selv. Hva skjer når jeg flytter? Når skal han komme etter når han ikke orker og søke jobber akkuratt nå? Jeg må flytte, har tatt jobben og sagt opp den jeg har.

Kaos.

Endret 26. november 2013 av LadyAntebellum

[Gjest LadyAntebellum]

Jeg har det så vondt:( vil bare sove. Mannen i mitt liv lider, og jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe. Da jeg var lengst nede var det ikke mye andre kunne gjøre, men jeg føler meg så ensom, så hjelpeløs. Vi omgås selvfølgelig her hjemme, men han orker ikke og gjøre en innsats lenger. Ingen berøring, ingen omsorg. Ensom. Jeg elsker ham så mye, og vil stå sammen med ham gjennom dette- men jeg føler meg så alene i verden.

[Gjest LadyAntebellum]

Er så trett.. Får ikke sove.. Tankekjør.. Sliten