Hva er "greia" med barn?

[Gjest Chloe87]

Det kan være utfordrende å ha foreldre som ønsker sterkt å bli besteforeldre. Jeg har mange eksempler på dem som har fått sterke hint gang på gang, og eksempler på dem som har blitt «reddet av søsken som har fått barn» slik at presset avtar.

Jeg følte det presset av min mor før, men nå har det endelig gått opp for henne at jeg faktisk ikke vil ha barn. Jeg føler meg faktisk letta over å ha en søster som vil ha barn, det tar litt presset bort fra meg.

[AnonymBruker]

Alle dere som får barn, lever dere i den tro og håp at barna deres også vil ha barn? Hva gjør dere hvis det viser seg at barna deres ikke vil ha barn? Går hele drømmen i grus?

Anonymous poster hash: 319b4...30d

Kan.

Anonymous poster hash: 8358b...f00

[AnonymBruker]

Ok, så da gjør det deg ikke noe å bli sliten av jobben. Da klarer du sikkert å se for deg at det samme kan gjelde barn.

Jeg driter da i om du får barn eller ikke. Jeg bare peker på idiotiske argumenter du bruker som unnskyldning fordi du er ufrivillig barnløs og prøver å overbevise deg selv om at det ikke gjør noe.

For noe må det jo være som gjør at du reagerer så voldsomt når jeg kun påpeker svakheter og selvmotsigelser i argumentasjonen din. Sinnet ditt hadde ikke vært der hvis ikke dette hadde vært et sårt punkt for deg. Når du føler behov for å angripe meg er det åpenbart fordi det er et problematisk tema for deg, og du hater det når noen stikker hull på selvbedraget ditt.

Oh my, here it goes... Grunnen til at jeg hisser meg opp er pga måten du fremstår på, jeg kjenner typen. Jeg vil jo ikke ha barn bare fordi det virker som et stort slit, det hadde vært et tynt grunnlag. Det jeg ikke forstår er dem som får barn og deretter bare klager over at de er så slitne osv? Tenkte de ikke over dette før dem fikk barn?

Anonymous poster hash: 319b4...30d

[AnonymBruker]

Kan. Anonymous poster hash: 8358b...f00

Det syntes jeg er er fordeling press å legge på barna. Hva om barna ikke vil ha barn, men allikevel føler seg presset fordi de vil ikke ta bort foreldrenes store drøm om å bli besteforeldre?

Anonymous poster hash: 319b4...30d

[AnonymBruker]

Det syntes jeg er er fordeling press å legge på barna. Hva om barna ikke vil ha barn, men allikevel føler seg presset fordi de vil ikke ta bort foreldrenes store drøm om å bli besteforeldre?

Anonymous poster hash: 319b4...30d

Hvem har sagt noe om press? Jeg har mye bedre odds til å bli bestemor enn en som ikke får barn. Jeg kan bli bestemor. Om Gud vil.

Anonymous poster hash: 8358b...f00

[jabx]

Oh my, here it goes... Grunnen til at jeg hisser meg opp er pga måten du fremstår på, jeg kjenner typen. Jeg vil jo ikke ha barn bare fordi det virker som et stort slit, det hadde vært et tynt grunnlag. Det jeg ikke forstår er dem som får barn og deretter bare klager over at de er så slitne osv? Tenkte de ikke over dette før dem fikk barn?

Du klager over at du blir sliten av jobb. Tenkte du ikke over dette før du tok denne jobben?

Hva var det igjen, sa du? Kan du synes noe er slitsomt og kanskje klage litt over det, men likevel mene det er positivt totalt sett? Virkelig? Men dette kan umulig gjelde de som har barn?

Akkurat. Selvmotsigende pisspreik som vanlig.

[AnonymBruker]

Hvem har sagt noe om press? Jeg har mye bedre odds til å bli bestemor enn en som ikke får barn. Jeg kan bli bestemor. Om Gud vil. Anonymous poster hash: 8358b...f00

Jeg misforstod, trodde du mente at hele drømmen kunne gå i grus.

Anonymous poster hash: 319b4...30d

[AnonymBruker]

Alle dere som får barn, lever dere i den tro og håp at barna deres også vil ha barn? Hva gjør dere hvis det viser seg at barna deres ikke vil ha barn? Går hele drømmen i grus? Anonymous poster hash: 319b4...30d

Nei, absolutt ikke. For det første er det ikke sikkert at de vil ha barn, for det andre (og nesten viktigere) så er det ikke sikkert at de kan få barn. Så nei, det er ikke en del av drømmen for min del.

Anonymous poster hash: 6de11...31d

[AnonymBruker]

Du klager over at du blir sliten av jobb. Tenkte du ikke over dette før du tok denne jobben?

Hva var det igjen, sa du? Kan du synes noe er slitsomt og kanskje klage litt over det, men likevel mene det er positivt totalt sett? Virkelig? Men dette kan umulig gjelde de som har barn?

Akkurat. Selvmotsigende pisspreik som vanlig.

Jo, sikkert, men så er det jo også dem som innrømmer at ja, de angrer, livet med barn var ikke slik dem så det for seg. Får man seg en jobb man mistrives i kan man finne seg en ny jobb, men får man barn og angrer, den blir litt mer vanskelig.

Anonymous poster hash: 319b4...30d

[jabx]

Jo, sikkert, men så er det jo også dem som innrømmer at ja, de angrer, livet med barn var ikke slik dem så det for seg. Får man seg en jobb man mistrives i kan man finne seg en ny jobb, men får man barn og angrer, den blir litt mer vanskelig.

Det som er felles for de fleste som har fått barn er at ingen kunne tenke seg hvordan det var før det faktisk skjedde dem.

"Jeg kan jo ende opp med å angre" er en elendig unnskyldning.

Jeg skjønner ikke at man absolutt må begrunne hvorfor man ikke vil ha barn. Vil man ikke, så vil man ikke. Men da bør man også være ydmyk i forhold til de som faktisk har barn. Man må innse at akkurat som i andre deler av livet, så kan det være en positiv opplevelse totalt sett, selv om det er slitsomt og alt det der.

[Dragonfly84]

Det er vel like vanskelig for begge sider å forstå de andre, fordi det er så selvfølgelig for en selv. Jeg vil absolutt ikke ha barn. Men hvis jeg hadde villet, så tror jeg faktisk jeg ville blitt en god mor. Jeg er veldig tålmodig og rolig med valpen vår, og selv om hundevalper og menneskevalper ikke kan sammenlignes handler begge deler om å ha omsorg for andre, gjøre ting du kanskje ikke har så lyst til (som å dusje noen som er dekket av bæsj), sette noen annen foran seg selv og være så glad i noen at du begynner å grine bare av tanken på at noe skulle skje med den du har omsorg for.

Det er ikke det at jeg er lat og ikke gidder jobben det er å få unger. Hvis jeg hadde ønsket barn, ville jeg glatt tatt all den jobben. Men det er bare ikke noe jeg ønsker. Den bryteren med morsinstinkt og sånt er ikke slått på hos meg. Ikke hos samboeren heller

Jeg syns det er kjempefint at folk som ønsker barn får det. Jeg blir kjemperørt av folk jeg kjenner som endelig får barn. Så dere tv2-nyhetene i går, om han fireåringen som gikk seg bort i skogen? Jeg grein da han ble funnet. Holder på å grine nå som jeg tenker på det Jeg har nok av empati, nok av arbeidsevne, stå-på-vilje og alt det der. Jeg bare har ikke lyst på barn, i det hele tatt. Hvis jeg hadde vært hetero, ville jeg kanskje blitt som jeg mistenker har skjedd med noen av vennene mine: De ble gravide ved et uhell, orket ikke ta abort og tenkte at det er egentlig ingen grunn til at de ikke skulle klare å oppdra et barn. De er ressurssterke, har økonomien, er på riktig sted i livet osv. Og så har de fått barn uten egentlig å ha så stort ønske om det. Noen ganger går det bra, og de oppdager hvor fantastisk de syns det er med barn. Noen ganger går det ikke så bra. Ei venninne av meg har det nok sånn. Hun sier det ikke direkte, men alt hun sier og gjør viser at...hun kanskje...hadde hatt det bedre uten barn. Og det er veldig trist. Jeg tror ikke hun er den eneste. Og da vil jeg heller sitte der og kanskje, muligens angre på barn jeg ikke fikk, enn å angre på barn jeg fikk. Det siste tror jeg ville vært vondere for meg.

[AnonymBruker]

Jo, sikkert, men så er det jo også dem som innrømmer at ja, de angrer, livet med barn var ikke slik dem så det for seg. Får man seg en jobb man mistrives i kan man finne seg en ny jobb, men får man barn og angrer, den blir litt mer vanskelig.

Anonymous poster hash: 319b4...30d

Jeg har aldri hørt om noen har angret på å få barn. De finnes sikkert, men det må være ytterst få. Har jo kommet i kontakt med ganske mange foreldre i årenes løp gjennom en rekke forskjellige barnehager, skoler, venner osv. Aldri hørt om noen som har angret, og for alle som har sagt noe om det har det vært det største i livet, og noe de aldri ville vært foruten. Samme om det har vært samlivsbrudd o.l. Gjelder både fedre og mødre, faktisk flest fedre i mitt tilfelle siden jeg er far selv.

Og som noen allerede har påpekt, du kan tro det så mye du vil, men du vet ingenting om hvordan det er å ha barn. Å observere andre hjelper ikke. Har man ikke barn vet man omtrent like lite om hvordan det er som en 14-åring vet om voksenlivet med jobb, ansvar og forpliktelser etc. Akkurat som 14-åringen forandrer seg masse på vei til 30-årene, forandrer en person som får barn seg veldig mye.

Mine barn er viktigere enn ALT annet i livet, så om jeg får reist mindre, trent mindre, sett mindre på tv, gått sjeldnerer på restaurant osv. bryr meg veldig lite. Det er ikke viktige ting i den store sammenhengen, og jeg vurderer ikke livskvalitet etter slike overfladiske ting.

Anonymous poster hash: e4229...972

[Global eD]

Det er verdt det, men det er vanskelig å forklare hvorfor det er verdt det. Mye lettere å forklare hvor tungt det til tider kan være å ha barn. Men ingenting kan erstatte barnet man elsker over alt på jord.

[Gjest Lite nytt]

Jeg ville aldri ha barn. Men da jeg havna i 'ulykken' fikk jeg meg ikke til å ta abort (igjen) da jeg denne gang hadde de 'rette' vilkårene på plass. Fast god jobb og romslig økonomi.

Jeg har aldri angret på valget mitt, for barna mine (ja, det ble flere med tiden) er virkelig noe helt spesielt.

Ja, det er slitsom for både kropp og sjel, men de er mine øyestener. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke startet tidliger. Er litt opp i årene nå og vil gjerne ha enda flere :-D Ikke noe er som så se utvikligen til barna, hvordan de lyser opp når de ser deg igjen etter en lang dag på skole og barnehagen og løper mot deg og vil ha en god klem.