Hva er "greia" med barn?

[Jakobine-]

Jeg er straks 30, og har hatt det som deg inntil ganske nylig. I det siste har det imidlertid skjedd noe som jeg ikke på noen måte har styrt selv, men som gjør at jeg nå virkelig ønsker meg unger. Det er ingen god grunn til det i mitt tilfelle utenom rene biologiske mekanismer, tror jeg. Men nå oppleves det veldig meningsfullt.

Jeg har ingen forestillinger om at livet skal være lite slitsomt og bare moro i utgangspunktet, så det skremmer meg ikke at også livet med unger vil være litt opp og ned. Det er forskjell på slitenhet også, jeg blir gjerne mer "sliten" av å føle meningsløshet enn å være travel med ting som betyr noe. Før denne biologiske klokka tok meg så jeg ikke livet med barn som meningsfullt, og ønsket meg det heller ikke.

(Men jeg ville skaffet meg en mann som det var litt tak i da, barn eller ei. "Hjelpe til" i sitt eget hus? Det hadde jeg ikke giddet. Men det er muligens i overkant off topic.)

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke klart å leve om jeg hadde fått vite at jeg aldri kunne fått barn eller adoptert.. Helt siden jeg selv var barn har jeg gledet meg til å bli mamma. Alltid hatt en veldig god kommunikasjon med barn. Det er som om meningen med mitt liv er dem når de kommer.

Anonymous poster hash: d1d5f...32f

[AnonymBruker]

KG er den beste prevensjonen jeg vet om. At noen klarer å lese her og fremdeles ha lyst på barn er meg et mysterium. Ikke akkurat en inspirasjons- og rekrutteringsarena for neste generasjons mødre. I tidligere tider, før Internett, hadde man ikke tilgang på så mange historier fra virkeligheten og var prisgitt nærmeste omgangskrets for å få et innblikk i hvordan livet med barn egentlig er. Og det jeg har lært her er at det er helt jævlig, men man er så høy på hormoner og gener at man elsker jævelskapen. Oh joy.

Anonymous poster hash: 9737c...42f

[AnonymBruker]

Jeg skjønner heller ikke "greia" med barn.

Jeg har forstått at man blir så glad i dem at det veier opp for alt dritet som følger med, men jeg har ikke forstått hvorfor man vil ha et i utgangspunktet. Kommer kanskje av at i min lille venneflokk (hvor alle nå er i starten av 30åra) så har det ikke vært noen store ønsker om barn. Alle er godt etablerte, men bare et av parene har fått barn - og hun var alltid usikker på om hun ville ha, ble gravid ved et uhell og tenkte "jaja, får vel bli unger da". Tror mange tenker at de bør få et barn på et eller annet tidspunkt, men de dytter det så langt foran seg som fysisk mulig fordi de jo egentlig ikke har lyst på i det hele tatt.

Så hvorfor i det hele tatt få barn, tenker jeg da.

Jeg tror noen gjør det fordi de er redde for at de skal angre når det er for sent å gjøre noe med. Og så sier jo samfunnet at man skal få unger.

Jeg vet om noen hvor det slettes ikke var riktig å få barn, hvor iallefall den ene i paret har det helt jævlig. Det er vel kanskje bare midlertidig i småbarnsperioden, det er jo små gleder nå og kanskje enorme frem i tid, men det er samtidig lov for oss barnløse å trøste han som sitter og klager over hvor grusomt livet hans som småbarnsfar er og tenke at man kanskje har tatt et riktig valg selv - og at den regla med "man er trøtt og sliten, men verdens lykkeligste" faktisk ikke er en allmenngyldig sannhet.

Anonymous poster hash: 45262...5e6

[AnonymBruker]

Godt ikke alle er så late som ts og bare tenker på seg selv.

Anonymous poster hash: 9d1ff...078

[Schadenfreude]

Jeg skjønner bare ikke hvorfor folk så på liv og død vil ha unger? Det er jo så mye mas og bekymringer? Blir dere ikke slitne? Angrer dere og savner livet uten barn?

Anonymous poster hash: 7c688...e7b

Jepp. Mye jobb og bekymringer. Innimellom blir jeg dritsliten og vet knapt opp og ned på verden. Det hender til og med at jeg savner livet uten barn. Ikke har jeg gått og lengtet etter å få barn fra jeg var et barn selv heller.

Men det er urettferdig å vurdere "prosjekt barn" ut fra bare de negative aspektene. Jeg gjorde forsåvidt akkurat det samme selv i mange år, noe som gjorde at jeg først fikk barn rett før jeg fylte 30. Men det å ha barn er så veldig mye mer.

Jeg tror ikke barn passer for alle og man må ikke ha barn for å være lykkelig eller leve et fullverdig liv.

For meg har det å få barn gitt en ekstra dimensjon i hverdagen. Selv om det meste er en eneste lang transportetappe (stå opp, spise frokost, levere i barnehage, dra på jobb, dra hjem, hente, lage middag, leke litt, legge ungen, slappe av litt før leggetid), er den tiden jeg har sammen med ungen tid jeg virkelig gleder meg til.

[AnonymBruker]

Jeg var barnløs i mange år før jeg ble mamma, så jeg føler jeg har godt sammenligningsgrunnlag når det gjelder "livet uten barn" vs "livet med barn". Jeg kan si at det er ting fra livet uten barn som jeg savner, som å sove lenge om morgenen, kunne dusje og gå på do uforstyrret, kunne jobbe overtid og eller trene rett etter jobb osv osv. Men dette er bare overfladiske ting i mine øyne, og betyr ikke at jeg angrer. For på en uforklarlig måte så er jeg mye lykkeligere nå, enda jeg er mer sliten, flekkete og med mindre tid til meg selv. Men det skyldes jo kanskje at jeg virkelig ønsket meg barn og alltid har gjort det, så jeg kan ikke si at det vil være sånn for de som ikke føler noe særlig behov for å ha barn.

Det jeg KAN si er at det er helt umulig å forestille seg hvordan det er å ha barn, så jeg forstår at de som ikke har barn kan spørre seg hvordan det er verdt det - jeg lurte selv på det og var spent på hvordan det kom til å bli. Og det har gitt meg et nytt perspektiv på ting og et helt nytt syn på meg selv og hva jeg kan klare og føle, og alle klisjeene ble plutselig sannhet.

Vi er ikke biologiske foreldre da, men det er ikke så viktig for oss. Det viktigste er å være familie.

Anonymous poster hash: 6de11...31d

[AnonymBruker]

Voksne barn er det beste som finnes!

Da er du i mål, du har ført slekta videre, du har mennesker rundt deg som virkelig bryr seg om deg, uansett. Disse flotte folka har du faktisk skapt og formet, det er helt utrolig å tenke på. Og jeg er i en alder hvor jeg forhåpentligvis fortsatt har mange, mange år igjen der jeg kan nyte denne situasjonen.

Når de er små er det til tider veldig slitsomt ja, men det er flotte øyeblikk også. Lære og forklare dem ting, gi dem opplevelser de kommer til å huske for resten av livet. Når de når skolealder er det ikke like slitsomt lenger, da er det noen år med logistikk og planlegging for det meste. Og så blir det bare bedre og bedre.

Anonymous poster hash: 2048f...b69

[Gjest Yellowrose]

Alle mine fire unger har våknet opp midt på natten flere ganger, men dette er noe jeg var inneforstått med FØR jeg fikk min førstefødte. Det er jo sånn det fungerer.. Selvfølgelig er det slitsomt, men det var verdt det for oss Og jeg følte at det var godt at noen var avhengig av meg og at alle fire trengte meg så mye, derfor var det ikke noe vanskelig å stå opp flere ganger uten søvn. Noen av oss er lagd for å ha barn, og noen ikke.

[Bachata]

Nei, er helt sikker på mitt valg, men bare lurer så på om foreldre ikke blir slitne? Mange snakker jo om at dem gleder seg til barna flytter ut.

Anonymous poster hash: 319b4...30d

Nå har jeg en som bare er året, så har ikke så lang erfaring enda.

Og jeg er mer sliten en jeg har vært i mitt liv, altfor lenge siden jeg fikk en hel natts søvn, bærer min lille mammagutt store deler av dagen, eller går i vinkel og holder i små fingre som er ivrig etter å gå menikkekan det helt end, kropp jeg ikke er så fornøyd med, krangler med kjæresten som jeg ikke synes hjelper til i nærheten av nok.

Men jeg har ikke angrer gutten min ett sekund engang, elsker å være mamma, føler lykke hver dAg.

Og det til tross for at jeg aldri ønsket meg barn og levde helt fint uten også.

Har en enda viktigere grunn til å leve, stå opp, smile, jobbe for ting. Og jeg elsker det nok til å stå i det som er tøft ved det.

[Gjest Chloe87]

Godt ikke alle er så late som ts og bare tenker på seg selv.Anonymous poster hash: 9d1ff...078

Her kom den regla igjen, hvis man ikke får barn så er man egoistisk. Overfor hvem? Samfunnet? Et barn som ikke en gang er skapt? Kjære deg, er det egoistisk å velge å ikke få et barn når man IKKE vil ha det? Det er langt fra egoistisk i mine øyne hvertfall. Mange mennesker som får barn derimot til tross for at de ikke er i stand til å ta seg av et barn, dem ER egoistiske. Tenk litt lenger enn snuta rekker!

Nå trekker jeg meg tilbake til mitt egoistiske barnefrie liv, fytti!

[AnonymBruker]

Jeg tror det er instinkter/biologi. Nærmer meg 30 selv, og har aldri hatt lyst på barn. Har utrolig kort lunte med unger, synes de kan være søte om de smiler og er hyggelige, men utover det gir samvær meg barn meg meget lite.

Tror jeg mangler morsinstinkt rett og slett. Og de som ikke mangler det, de velger vel å få barn, regner jeg med.

Godt ikke alle er så late som ts og bare tenker på seg selv.

Anonymous poster hash: 9d1ff...078

Gjør man noen en tjeneste ved å få barn? Får man barn fordi man vil være generøs? Hvordan gagner det menneskeheten at man får barn?

Slik verden er i dag, er det jo nettopp overbefolkning som truer vårt eksistensgrunnlag. Så om man vil spille billig og dra egoismekortet, er det vel heller de som faktisk velger å få barn som er egoistiske. Både med tanke på at overbefolkning er et seriøst og meget aktuelt verdensproblem, og fordi det å få barn er noe man gjør fordi man har lyst.

Anonymous poster hash: 7dd2c...439

[jabx]

Ehm, en jobb GIR meg penger, et barn derimot KOSTER penger. Jobbe må og burde man hvis man kan, et barn er et valg!

Hvis du er så forferdelig sliten, som er så fryktelig og forferdelig for deg, så bør du jo bytte jobb? For det at du blir sliten er jo et av kronargumentene dine mot å ha barn.

Og så forutsetter du at du ikke får noe igjen for å ha barn. Koko.

[jabx]

Og det jeg har lært her er at det er helt jævlig, men man er så høy på hormoner og gener at man elsker jævelskapen.

Å? Høy på hormoner og gener? Hvordan vet du det? Gjelder det fedrene også?

[jabx]

Godt ikke alle er så late som ts og bare tenker på seg selv.

Nå skjønner jeg ikke hva du mener. Hvordan tenker man ikke på seg selv ved å få barn?

[AnonymBruker]

Hvis du er så forferdelig sliten, som er så fryktelig og forferdelig for deg, så bør du jo bytte jobb? For det at du blir sliten er jo et av kronargumentene dine mot å ha barn.

Og så forutsetter du at du ikke får noe igjen for å ha barn. Koko.

Jeg LIKER å ha en jobb jeg blir sliten av, jeg får brukt kroppen min og føler at jeg har gjort noe nyttig, noe jeg har. Selvfølgelig føler man at man får noe igjen for å ha barn HVIS man vil ha barn, men hvis man ikke vil ha barn som meg derimot så føler man ikke dette. Hvor gammel er du egentlig? Har du fått barn og angrer, savner friheten? Det er jo helt åpenlyst at du ikke har mye til overs for oss som velger å ikke få barn. Ikke alle mennesker er like vet du, kun død frisk svømmer med strømmen. Bare fordi de fleste får barn så betyr ikke det at jeg skal det. Jeg kan ta mine egne valg.

Anonymous poster hash: 319b4...30d

[AnonymBruker]

Jeg kan bli bestemor også, pilutta deg

Anonymous poster hash: 8358b...f00

[AnonymBruker]

Jeg kan bli bestemor også, pilutta deg Anonymous poster hash: 8358b...f00

Alle dere som får barn, lever dere i den tro og håp at barna deres også vil ha barn? Hva gjør dere hvis det viser seg at barna deres ikke vil ha barn? Går hele drømmen i grus?

Anonymous poster hash: 319b4...30d

[Erazor]

Alle dere som får barn, lever dere i den tro og håp at barna deres også vil ha barn? Hva gjør dere hvis det viser seg at barna deres ikke vil ha barn? Går hele drømmen i grus?

Anonymous poster hash: 319b4...30d

Det kan være utfordrende å ha foreldre som ønsker sterkt å bli besteforeldre. Jeg har mange eksempler på dem som har fått sterke hint gang på gang, og eksempler på dem som har blitt «reddet av søsken som har fått barn» slik at presset avtar.

[jabx]

Jeg LIKER å ha en jobb jeg blir sliten av, jeg får brukt kroppen min og føler at jeg har gjort noe nyttig, noe jeg har. Selvfølgelig føler man at man får noe igjen for å ha barn HVIS man vil ha barn, men hvis man ikke vil ha barn som meg derimot så føler man ikke dette. Hvor gammel er du egentlig? Har du fått barn og angrer, savner friheten? Det er jo helt åpenlyst at du ikke har mye til overs for oss som velger å ikke få barn. Ikke alle mennesker er like vet du, kun død frisk svømmer med strømmen. Bare fordi de fleste får barn så betyr ikke det at jeg skal det. Jeg kan ta mine egne valg.

Ok, så da gjør det deg ikke noe å bli sliten av jobben. Da klarer du sikkert å se for deg at det samme kan gjelde barn.

Jeg driter da i om du får barn eller ikke. Jeg bare peker på idiotiske argumenter du bruker som unnskyldning fordi du er ufrivillig barnløs og prøver å overbevise deg selv om at det ikke gjør noe.

For noe må det jo være som gjør at du reagerer så voldsomt når jeg kun påpeker svakheter og selvmotsigelser i argumentasjonen din. Sinnet ditt hadde ikke vært der hvis ikke dette hadde vært et sårt punkt for deg. Når du føler behov for å angripe meg er det åpenbart fordi det er et problematisk tema for deg, og du hater det når noen stikker hull på selvbedraget ditt.