Spiseforstyrrelser, det positive?

[AnonymBruker]

Hører og leser om hvor lenge og forferdelig spiseforstyrrelser er. Så klart det er forferdelig. Men trenger å høre noe POSITIVT, noen som har kommet seg ut av det raskt og er frisk og rask?

Har i det siste hatt er veldig anstrengt forhold til mat, kropp og trening. Snakker med helsesøster og psykolog, nettopp for å ikke videreutvikle det.

Jente 17

Anonymous poster hash: 23eb2...391

[AnonymBruker]

Les bøkene "Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?" av Kristine Getz og "Noe i meg er sterkere enn jeg" av Astrid Høgevold.

Anonymous poster hash: d1ca7...f9c

[heiduderborte]

At man ikke dør av overvekt? nei herregud.. Jeg finner det verken positivt å være veldig overvektig eller undervektig, det er jo skadelig begge deler. Eneste jeg ser er ''positivt'' er vel at man har et ''bra'' grunnlag for å legge på deg og trene sånn at kroppen blir perfecto. ? hørtes dumt ut, men. Jeg finner egentlig ingen positive sider med det, sorry

[Gjest ghej75]

Ja, etter ca. to år. På den ene siden handlet det for meg om å erstatte de faktiske vanene med nye bedre vaner, på den andre siden å ha andre viktige kilder til glede, trygghet, oppturer osv. enn mat og slanking.

Helt normal i dag (i den grad det er mulig for noe menneske) .

Edit: Om du mente noe positivt med selve spiseforstyrrelsen? Nei, ærlig talt virkelig ikke en eneste ting, det er grusomt å ha det sånn.

Endret 20. november 2013 av ghej75

[Gjest Blomst83]

Hele cluet med å "komme" seg raskt ut av det er å ta fatt i problemet mens det allerede er i startgropen noe det høres ut som du gjør. Jo lenger en spiseforstyrrelse får lov til å herje jo vanskligere blir det å komme seg ut av. Så håper du tok fatt i det på et såpass tidlog stadiet at den ikke får muligheten til å spinne helt ut av kontroll. Ønsler deg lyjkke til

[AnonymBruker]

At man ikke dør av overvekt? nei herregud.. Jeg finner det verken positivt å være veldig overvektig eller undervektig, det er jo skadelig begge deler. Eneste jeg ser er ''positivt'' er vel at man har et ''bra'' grunnlag for å legge på deg og trene sånn at kroppen blir perfecto. ? hørtes dumt ut, men. Jeg finner egentlig ingen positive sider med det, sorry

Ikke nødvendigvis anoreksi.. Overspising er vel også en spiseforstyrrelse? Hos meg "veksler" det litt.. siden jeg begynte å tenke på hva jeg spiser, så tenker jeg "nei, det kan du ikke spise! Nej, det er for mye!" Samtidig som jeg har utrolig lyst på all den gode maten noen ganger. Tenker ifht at det kan gå over og at man kan bli frisk, at det ikke mange ganger tar flere år etc..

Anonymous poster hash: 23eb2...391

[AnonymBruker]

At man ikke dør av overvekt? nei herregud.. Jeg finner det verken positivt å være veldig overvektig eller undervektig, det er jo skadelig begge deler. Eneste jeg ser er ''positivt'' er vel at man har et ''bra'' grunnlag for å legge på deg og trene sånn at kroppen blir perfecto. ? hørtes dumt ut, men. Jeg finner egentlig ingen positive sider med det, sorry

Overskriften var noe misvisende, men slik jeg forstår innlegget er det (heldigvis) ikke positive sider ved en spiseforstyrrelse TS spør om. Jeg forstår det slik at det etterspørres solskinnshistorier om folk som er blitt friske?

Anonymous poster hash: 05a20...608

[AnonymBruker]

Ja, etter ca. to år. På den ene siden handlet det for meg om å erstatte de faktiske vanene med nye bedre vaner, på den andre siden å ha andre viktige kilder til glede, trygghet, oppturer osv. enn mat og slanking.

Helt normal i dag (i den grad det er mulig for noe menneske) .

Edit: Om du mente noe positivt med selve spiseforstyrrelsen? Nei, ærlig talt virkelig ikke en eneste ting, det er grusomt å ha det sånn.

NEI, absolutt ikke med forstyrrelsen. Heller behandling og behandlingstid. Hvordan var forholdet ditt til mat/kropp/trening? Tips til hva kan jeg gjøre for å unngå spiseforstyrrelser?

Anonymous poster hash: 23eb2...391

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke så mye om hvordan det var for henne, men har blitt kjent med en lærer som har hatt spiseforstyrrelser - og kommet seg ut av det. Vet at hun fikk et mye sunnere forhold til mat når hun kom ut av det.

Anonymous poster hash: 5e593...3d1

[AnonymBruker]

Overskriften var noe misvisende, men slik jeg forstår innlegget er det (heldigvis) ikke positive sider ved en spiseforstyrrelse TS spør om. Jeg forstår det slik at det etterspørres solskinnshistorier om folk som er blitt friske?

Anonymous poster hash: 05a20...608

Ja, hehe! TS

Anonymous poster hash: 23eb2...391

[AnonymBruker]

Jeg kom meg ut av spiseforstyrrelse og lever idag uten noe spesielt forhold til mat. Det er utrolig deilig å komme seg ut av det, men kan være en tøff prosess! Om du virkelig vil ut av det får du det til med hjelp fra psykolog.

Anonymous poster hash: bec53...483

[AnonymBruker]

Hele cluet med å "komme" seg raskt ut av det er å ta fatt i problemet mens det allerede er i startgropen noe det høres ut som du gjør. Jo lenger en spiseforstyrrelse får lov til å herje jo vanskligere blir det å komme seg ut av. Så håper du tok fatt i det på et såpass tidlog stadiet at den ikke får muligheten til å spinne helt ut av kontroll. Ønsler deg lyjkke til

Lang historie kort: i februar begynte jeg å trene og tenke sunt kosthold. Før det lå jeg foran tvn of spiste hva og når jeg ville.

Ble for lite kcal og for mye trening når jeg begynte - mistet bl.a. mensen og økt produksjon av testosteron. I sommer (2mnd) var jeg bortreist med igjen avslappet forhold til mat, mye usunt. Kom tilbake - nå tenker jeg mye på det og har et anstrengt forholdt til alt. Jeg vet vel egentlig innerst inne at jeg har ganske fin kropp, får høre det hele tiden. Men ofte føler jeg meg likevel for stor, for mannlig, for ditt for datt. Søkte hjelp hos helsesøster i oktober. Tilbutt psykolog, tok tilbudet og vært der engang. Neste gang er om en mnd.

Anonymous poster hash: 23eb2...391

[AnonymBruker]

Jeg kom meg ut av spiseforstyrrelse og lever idag uten noe spesielt forhold til mat. Det er utrolig deilig å komme seg ut av det, men kan være en tøff prosess! Om du virkelig vil ut av det får du det til med hjelp fra psykolog.

Anonymous poster hash: bec53...483

Hvordan var det under perioden? Hvordan kom du deg ut av det? Hvor lang tid tok det?

Anonymous poster hash: 23eb2...391

[Gjest ghej75]

...

Endret 1. desember 2013 av ghej75

[AnonymBruker]

Hmm.. Jeg hadde det vel litt som deg, at jeg ville så gjerne ha alt det gode jeg følte jeg nektet meg (etter å ha vært veldig slank og spist lite i mange år) at det utviklet seg til bulimi, den ytterste konsekvens av dette ekstreme misforholdet mellom hva du føler du bør gjøre (ikke spise noe usunt) og hva du har lyst til å gjøre (spise alt som er usunt). Jeg følte at trening ikke hjalp noen verdens ting for vekten og ga meg vel med det, om jeg ikke husker feil.

Jeg vet ikke, jeg leste masse, masse selvhjelpsbøker, en del om kognetiv adferdsterapi bl.a. (på engelsk). Vet ikke om det hjalp så mye, men det bidro vel til en bevisstgjøringsprosess. Det skjedde vel litt gradvis, jeg hadde en uvikling i livet mitt ellers, jobb, kjæreste, skole og slikt. Spiseforstyrrelsen fikk mindre plass. Både på timeplanen og i tankene mine. Kognetiv adferdsterapi går ut på å finne ut hvilke følelsesmessige behov du få dekket ved "uvanen" (spiseforstyrrelsen, gamblingen eller narkotikaen eller hva det er), og å erstatte den negative adferden med positiv adferd som dekker de samme behovene. Det er individuelt hva disse behovene er, det kan være ensomhet, kjedsomhet, sorg, sinne og mye mer. Jeg hadde noen perioder der jeg trodde jeg var blitt frisk, men fikk tilbakefall, men så sluttet det bare helt, livet mitt var blitt et annet, jeg hadde klart å snu vanene mine og spiseforstyrrelsen hadde rett og slett ingen plass. Jeg var skikkelig "syk" i to år, og har vært helt frisk nå i ca. tre. Gikk aldri til behandling, men det hadde kanskje gått raskere om jeg gjorde det. Det er veldig bra du får hjelp, særlig siden du er så ung Masse lykke til!

Takk for det, glad for at du er frisk, godt å høre!

Anonymous poster hash: 23eb2...391

[Berit]

Det er ikke noe positivt ved spiseforstyrrelser. Jeg er ingen ekspert på området. Alle jeg har hørt om har slitt veldig med å komme seg ut av det, og mange har aldri riktig kommet seg helt ut av det.

Det er utrolig viktig å tenke på hvor sunt og nødvendig det er for kroppen med mat. Jeg tror at mange med spiseforstyrrelser er blinde for nettopp dette, at det teller ikke i det hele tatt, de har mange andre store problemer som fyller deres hode, og kanskje det å pine kroppen hjelper dem til å rette fokus på andre ting enn de andre store problemene. Sannheten er bare det at spiseforstyrrelse er et vel så stort problem, og kan være forferdelig farlig.

Jeg har hørt og lest at de med spiseforstyrrelser liker å vise seg selv og andre at de har konroll over deres kropp, at de mestrer å være tynn. Kanskje de tror at andre respekterer dem at de klarer å være tynn. Det er ikke tilfelle i det hele tatt. Jeg sier bare at det det står respekt av er å spise sunt, trene, ha en velfungerende sterk kropp og ha kontroll på kroppen på den måten. Det er virkelig det som det står respekt av. Hvis man klarer det er det positivt. Det blir likevel feil å si at det er noe positivt med spiseforstyrrelse.

Endret 20. november 2013 av Berit

[heiduderborte]

Overskriften var noe misvisende, men slik jeg forstår innlegget er det (heldigvis) ikke positive sider ved en spiseforstyrrelse TS spør om. Jeg forstår det slik at det etterspørres solskinnshistorier om folk som er blitt friske?

Anonymous poster hash: 05a20...608

ÅJAA, leste det en gang til og så hva jeg hadde missforstått uffda

[AnonymBruker]

Det er ikke noe positivt ved spiseforstyrrelser. Jeg er ingen ekspert på området. Alle jeg har hørt om har slitt veldig med å komme seg ut av det, og mange har aldri riktig kommet seg helt ut av det.

Det er utrolig viktig å tenke på hvor sunt og nødvendig det er for kroppen med mat. Jeg tror at mange med spiseforstyrrelser er blinde for nettopp dette, at det teller ikke i det hele tatt, de har mange andre store problemer som fyller deres hode, og kanskje det å pine kroppen hjelper dem til å rette fokus på andre ting enn de andre store problemene. Sannheten er bare det at spiseforstyrrelse er et vel så stort problem, og kan være forferdelig farlig.

Jeg har hørt og lest at de med spiseforstyrrelser liker å vise seg selv og andre at de har konroll over deres kropp, at de mestrer å være tynn. Kanskje de tror at andre respekterer dem at de klarer å være tynn. Det er ikke tilfelle i det hele tatt. Jeg sier bare at det det står respekt av er å spise sunt, trene, ha en velfungerende sterk kropp og ha kontroll på kroppen på den måten. Det er virkelig det som det står respekt av. Hvis man klarer det er det positivt. Det blir likevel feil å si at det er noe positivt med spiseforstyrrelse.

Mener ikke positivt med selve spiseforstyrrelsen, men behandlingen. Trenger litt inspirasjon og motivasjon. Jeg vil IKKE ha et anstrengt og usunt forhold til verken mat, kropp eller trening. Noe jeg har.

Tankene om mat, både at jeg ikke må spise for jeg legger på meg og at jeg har så lyst på store mengder god mat kommer i konflikt.

Anonymous poster hash: 23eb2...391

[AnonymBruker]

Jeg slet med et vekslende forhold til mat der jeg entet sultet meg, eller kastet opp det jeg spiste i 1. og 2. klasse på VGS, jeg følte selv at jeg var like stor som før hele tiden. Når jeg ser på bilder fra den tiden nå, så ser jeg jo at det ikke stemmer..

Noe av det som reddet meg var vel at mamma oppdaget det, og at det derfor ble litt vanskeligere for meg å drive på med dette uten reaksjoner. Jeg var aldri til utredning, eller innlagt. Jeg leste en gang på nettet at ei skrev at man skulle se for seg selv (lol, høres rart ut) som en baby, noe vi har vært engang - ville du ha gjort de tingene du gjør mot deg selv mot en liten forsvarsløs baby?

Etter en stund avtok det hvertfall gradvis, jeg begynte å trene og spise og nå føler jeg absolutt ingen trang til å verken sulte meg, eller kaste opp og jeg tenker faktisk at det er bedre med et par kg for mye, enn å være konstant i dårlig humør, kald og sliten fordi kroppen min ikke fikk næring.. Går siste året på VGS nå Lykke til!

Anonymous poster hash: 2f768...cd6

[Berit]

Mener ikke positivt med selve spiseforstyrrelsen, men behandlingen. Trenger litt inspirasjon og motivasjon. Jeg vil IKKE ha et anstrengt og usunt forhold til verken mat, kropp eller trening. Noe jeg har.

Tankene om mat, både at jeg ikke må spise for jeg legger på meg og at jeg har så lyst på store mengder god mat kommer i konflikt.

Anonymous poster hash: 23eb2...391

Forstår.

En motivasjon kan være å rette fokus nettopp på sunn mat og trening og hva det gjør med kroppen i det lange løp. For det er slitsomt, men aller mest i begynnelsen og til du har oppnådd resulteter. Resultatene du merker med det å ha en sunn og sterk kropp er veldig motiverende.

Begynn i det små med trening. Ikke sett for høye krav. Ikke mist motet fordi du skeier ut en dag. Kanskje du kan ha nytte av en spiseplan, kanskje bare det at du krever av deg selv at du spiser flere faste måltider pr dag, ikke nødvendigvis så mye til hvert måltid, men at du i hvert fall spiser litt alltid til frokost, lunsj og middag. Man trenger flere måltider enn det på en dag, men at de i hvert fall er faste. Det tror jeg er lurt.

Lykke til Håper du får mange gode opplevelser med å finne veien til det som er det beste for deg og din kropp