Du med unnvikende/engstelig pf

[Gjest Kim]

Jeg må si jeg er glad for at jeg ikke er ung idag og offer for dette diagnosehysteriet. Jeg har sterkt inntrykk av at mange bruker det som en unnskyldning for å slippe unna livets harde realiteter. Men hvem vet, kanskje det feiler meg noe alvorlig, også?

Det er mye mulig det finnes mennesker som "bruker" systemet, men hvis du er diagnostisert med f.eks Unnvikende personlighetsforstyrrelse, så forteller det noe om din oppvekst og miljøet rundt deg.

Mange prøver å passe inn i årevis, men føler seg ofte helt fjerne i forhold til dagligdagse ting og følelsen av å ikke passe inn, catcher opp med de fleste på ett eller annet tidspunkt.

Når jeg sier "ikke passe inn" så er det viktig å presisere at dette ikke dreier seg om typisk trynefaktor eller arbeids/venneklikker osv. Det ligger mye dypere.

Å være psykisk syk er ikke anerkjent på samme måte som fysisk syk, noe som skaper et stigma og en misstenksomhet ovenfor en gruppe som sliter ganske mye fra før.

Jeg har ikke statistikk foran meg nå, men f.eks selvmordsraten blant mennesker med f.eks unnvikende PF er betydelig høyere en gjennomsnittet.

[AnonymBruker]

Jeg må si jeg er glad for at jeg ikke er ung idag og offer for dette diagnosehysteriet. Jeg har sterkt inntrykk av at mange bruker det som en unnskyldning for å slippe unna livets harde realiteter. Men hvem vet, kanskje det feiler meg noe alvorlig, også?

Enig. Det er så merkelig å kalle noe en personlighetsforstyrrelse når det bare er snakk om en personlighet! Ingen er jo like, men oppfyller man ikke kravet til det som er et fiktivt og uoppnåelig ideal er man SYK!

Alle har en diagnose i dag. DET er sykt det.

Anonymous poster hash: 971d4...f78

[pinar]

Enig. Det er så merkelig å kalle noe en personlighetsforstyrrelse når det bare er snakk om en personlighet! Ingen er jo like, men oppfyller man ikke kravet til det som er et fiktivt og uoppnåelig ideal er man SYK!

Alle har en diagnose i dag. DET er sykt det.

Anonymous poster hash: 971d4...f78

Med den uttalelsen der så vitner du bare om veldig lite kunnskap om det du uttaler deg om.

[Gjest Kim]

Enig. Det er så merkelig å kalle noe en personlighetsforstyrrelse når det bare er snakk om en personlighet! Ingen er jo like, men oppfyller man ikke kravet til det som er et fiktivt og uoppnåelig ideal er man SYK!

Alle har en diagnose i dag. DET er sykt det.

Anonymous poster hash: 971d4...f78

Jeg tror du har missforstått noe fundamentalt her.

Har du en personlighetsforstyrrelse, så er det mentale aspekter ved deg som ikke har utviklet seg på en riktig måte. I et mer og mer konformt samfunn, så har det faktisk utrolig mye å si.

Du viser typiske tegn på nedlatende holdning til psykisk sykdom, noe som forteller meg at du ikke forstår problematikken.

Da trenger du egentlig ikke å dele din ignoranse med resten av oss.

[AnonymBruker]

Jeg må si jeg er glad for at jeg ikke er ung idag og offer for dette diagnosehysteriet. Jeg har sterkt inntrykk av at mange bruker det som en unnskyldning for å slippe unna livets harde realiteter. Men hvem vet, kanskje det feiler meg noe alvorlig, også?

Arabella, nå skuffer du meg.

Jeg har hatt inntrykk av at du er en oppvakt dame med sterke meninger, men denne gangen har du ikke grunnlag for din kommentar som er langt over streken.

Tro meg, enten er du narcissist/antisosial, eller så hadde du visst det om det feilet deg noe.

Jeg er veldig spent på hva du mener med at man kan slippe unna "livets harde realiteter" om man har en diagnose. Det er vel tvert i mot - har du en alvorlig psykisk lidelse så lever du midt i "livets harde realiteter" 24/7. Alt som er enkelt og en selvfølge for alle andre kan være en forferdelig utfordring for "syke". Jeg har vært mye bitter, for at jeg måtte oppleve så mye dritt, og antakeligvis også har arvet en del, som har gjort at jeg har slitt slik. Jeg har snakket mye med en venninne jeg møtte på gruppeterapi (med samme diagnose) om dette. Folk vet ikke hvor heldige de er om de ikke sliter psykisk. For oss ser det ut som dere bare surfer gjennom livet, og aldri møter motgang. Ingen som ikke har slitt psykisk, vet hvordan det er, og burde derfor holde kjeft. Det er på høy tid pykisk sykdom likestilles med fysisk. Skulle jeg sagt at disse jævla late kreftpasientene bare bruker det som en unnskyldning for å slippe unna livets harde realiteter? Nei? For du hører vel hvor latterlig det høres ut?

Jeg har blitt kvitt emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, men sitter dessverre igjen med unnvikende. Og sorg. Min bror tok nemlig livet av seg pga av nettopp disse to diagnosene. Men han var ikke syk egentlig, han brukte det vel bare som en unnskyldning, skal vi tro deg.

Livet med psykisk sykdom er et evig smertehelvete.

Anonymous poster hash: 11240...892

[AnonymBruker]

Enig. Det er så merkelig å kalle noe en personlighetsforstyrrelse når det bare er snakk om en personlighet! Ingen er jo like, men oppfyller man ikke kravet til det som er et fiktivt og uoppnåelig ideal er man SYK!

Alle har en diagnose i dag. DET er sykt det.Anonymous poster hash: 971d4...f78

Når man avviker veldig fra hva som er en gjennomsnittelig personlighet, har man en personlighetsforstyrrelse. Det innebærer ofte betydelige vanskeligheter med relasjoner, sosialt samspill og man kan ha ekstrem mye eller lite følelser.

Så kom ikke her og bagatelliser det som er en alvorlig, kronisk lidelse for mange!

Man kan absolutt jobbe med de problematiske personlighetstrekkene, men siden dette er noe som utvikles i oppveksten, er det veldig vanskelig og tidkrevende å behandle.

Anonymous poster hash: 8f41f...b64

[melly666]

Jeg må si jeg er glad for at jeg ikke er ung idag og offer for dette diagnosehysteriet. Jeg har sterkt inntrykk av at mange bruker det som en unnskyldning for å slippe unna livets harde realiteter. Men hvem vet, kanskje det feiler meg noe alvorlig, også?

Siden man ikke kan melde seg 100% ut av samfunnet er det ikke mulig å bruke det som en unnskyldning. Man bruker det som en forklaring.

"Jeg får panikkanfall av tanken på å gå i butikken fordi..." - men man kan ikke leve uten mat. "Jeg starter å gråte når telefonen ringer fordi..." - men alle har noen viktige telefoner de må ta. "Jeg takler ikke øyekontakt fordi", "jeg sier ikke hei fordi", "jeg skammer meg i ukesvis for hver minste feil fordi", "jeg føler meg konstant verdiløs og i veien fordi".

Det hjelper deg selv og de rundt deg med å finne en måte å takle det på. En diagnose gir deg også et kampmiddel mot selve diagnosen for du vet hva det er, hva det kommer av og hvorfor du ikke burde la det overstyre livet ditt. En diagnose er hjelpsomt for mye. Men - og dette gjelder spesielt for unnvikende personlighetsforstyrrelse som er en angstbasert personlighetsforstyrelse som i hovedsak går utover deg selv - ikke som en unnskylding.

(alle pf-er er ulike i styrke og hva som trigger, så såklart vil ikke alle med upf kjenne seg igjen i mine eksempler. Det er kun eksempler)

[mie23]

Jeg må si jeg er glad for at jeg ikke er ung idag og offer for dette diagnosehysteriet. Jeg har sterkt inntrykk av at mange bruker det som en unnskyldning for å slippe unna livets harde realiteter. Men hvem vet, kanskje det feiler meg noe alvorlig, også?

Tydeligvis ikke noe psykisk annet enn mangel på empati isåfall. Hvis du ikke vet det selv, er du nok frisk du. Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men å være psykisk syk for 20 år siden var nok ikke noe artig.