redd for å miste

[Gjest fast bruker]

Jeg kan se på tidligere innlegg at det er flere liknende temaer, men vil helst ikke bytte deres problemstilling over til en problemstilling som passer meg enda bedre..det blir jo ikke riktig...men jeg forstår frustrasjonen over mange like innlegg....Jeg er bare 5+4 uker påvei, og tenker på graviditeten nesten 24 timer i døgnet..Jeg har en kjempe angst for å misse denne lille spiren, for den er så etterlengtet..... Jeg tør ikke fortelle det til noen enda, selv om jeg har både ei kjempe god venninde(har flere gode, men bare ei jeg kan betro meg skikkelig til) og foreldre som jeg kan si det til..dette fører til at jeg "bare" har mannen min å snakke med. Og det kan umulig være enkelt for han, for han vet jo særdeles lite om graviditet, og synes selfølgelig det hele er litt uvirkelig. Ville dere snakket med noen andre om det? Jeg har allerede brukt mye penger på graviditetstester..bare for at jeg må sjekke at jeg ikke har abortert..det er jo fortsatt stor fare for å miste.....men jeg gjør alt jeg kan for å gi spiren en god start, tar vitamin-mineraltiskudd(for gravide),ikke dreikker jeg kaffe lengre og jeg passer altid på at alle gr.saker og frukter er godt vasker, og kjøttet godt stekt men jeg vet jo selvfølgelig at om spiren ikke er levedyktig så vil den bli støtt ut.....Jeg må bare få blåse ut litt av alt det som svever rundt i hodet mitt..

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette...

[Gjest gjest1]

Det er deilig å være gravid. Og så er det helt forferdelig. Angsten for å miste er rundt deg hele tiden - det er det bare å venne seg til. Hver eneste dotur sender adrenalinnivået mitt til topps. Og å holde dette for seg selv er ulidelig. Selv bruker jeg KG til nettopp dette. I dagboken min skriver jeg om redselen og gleden om en annen, og får masse gode råd og støtte fra andre brukere. Det hjelper stort!

Så hvis du har lyst er det bare å slenge seg på dagbokgjengen. (Ja, hvis du da allerede ikke frekventerer disse bøkene.) Linken til min bok finner du i signaturen min.

To summarize; dette er veldig normalt. Det er en spennende tid med mye bekymringer. Prøv å kose deg med spiren også, og prøv ikke å fokusere på alt som kan gå galt. Jeg sier ikke at det er enkelt altså. Men det er jo så mye glede også med å gå rundt med dette lille underet.

[Krisssi]

Kjenner igjen alle tankene du har!

Som Matahari sier, det å være gravid er en utrolig blanding av glede og bekymring hele tiden. Og vet ALT om stressende doturer, utrolig at man kan stirre så hard på et stykke papir, må liksom være helt sikker på at det ikke finnes spor av blod.. (og jeg er i uke 21...)

Hvis du har en god venninne som du kan stole på at ikke sier det til andre, så ville det kanskje være en ide å betro seg til henne? Jeg fant at det var utrolig verdifullt å kunne snakke med en annen enn partneren om det jeg følte, selv om han er involvert, så er han ikke kvinne og kan ikke forstå hva som skjer inni deg. Eller hva med moren din?

Prøv å kose deg litt med den som vokser i magen din, og tenk på at aller mest sannsynlig så går det bra!

Ønsker deg lykke til og sender deg en klem!

[mzluze]

jepp, velkommen til det jeg har skjønt er ni måneder frustrasjon.

Jeg er kommet noen uker lengre enn deg, og jeg har hatt en -voldsom- blødning, og en hel haug små, og fremdeles er det liv. Det går som regel bra nemlig.

Men, å gå rundt slik evig bekymret sliter jo på deg, og din viktigste jobb nå er å ta vare på mamma'n til barnet ditt. H*n trenger en frisk og rask mamma. Så mitt råd er å utøse din bekymring på enhver du føler deg komfortabel med å snakke med. Less alt det ugreie over på venner, mannen, din mor, jordmor, oss her på KG.....

Selv bruker jeg Den Fantastiske Mannen villt og uhemmet. Og nnei, han forstår ikke alt, men han prøver, og han er der

[Gjest fast bruker]

Takk for gode svar! Det har hjelpt mye å høre at det er flere i min situasjon..men ja, jeg tror jeg kommer til å fortelle det til enten mamma eller venninnen min, men venter noen dager til. Jeg føler ihvertfall en mye lettere sinnstemmning nå som jeg har fått hjelp av dere!! :-)

[monja]

Du er langt fra alene med disse følelsene. Selv synes jeg de første 12 ukene - eller det vil si 6, for jeg fant ikke ut at jeg var gravid før jeg var 6 uker på vei - var de lengste i verden. Jeg tok det veldig rolig og gjorde liksom alt "etter boka" for at bebisen skulle ha det best mulig. Siden jeg ble sykmeldt ganske så umiddelbart etter at jeg fant ut om graviditeten hadde jeg en ekstra mulighet til å hvile, men det spiller jo forsåvidt ingen rolle om ikke fosteret er levedyktig. Så kom uke 12 og jeg pusta lettet ut, men likevel tok det et par uker før jeg kunne slappe helt av. Så begynte jeg å nyte det å være gravid, helt til jeg skulle på UL i uke 19. Da var jeg skikkelig skjelven og ville helst ikke dra. Men alt sto bra til med den lille og det var en skikkelig lettelse......Nå er det litt urolig før jeg begynner å kjenne mer liv. Det er vel mer en bekreftelse på at alt er bra med junior? Det er ikke særlig godt å gå rundt og ikke kjenne noe til h*n, men jeg vet jo at det kommer etterhvert.

Jeg fikk også komme på tidlig UL i uke 8 og 10, så om du er veldig bekymret kan du høre om primærlegen din kan rekvirere deg til en slik undersøkelse. Var iallefall beroligende.

Sikker på at alt er bra med den lille, og det er helt normalt å bekymre seg for h*n. Lykke til videre i svangerskapet!

[MorStine]

Hei du...

Skulle nesten tro det var meg som hadde skrevet det innlegget. Jeg har to barn og var egentlig aldri spesielt nervøs for å miste noen av de. Klart tanken streifet meg, men trodde ikke at det var så vanlig, hadde ingen i familien eller vennekretsen som hadde mistet noen gang- trodde jeg da... Da jeg fant ut i desember at jeg var 6 uker på vei ble jeg bare kjempe-happy og var heller ikke redd for å miste, men en uke etterpå så gjorde jeg nettopp det!!! Da skal jeg si det at det var ei som ble sjokkert, deprimert og brukte flere uker på å komme over tapet av min etterlengtede spire. Hadde bare "kjent" h*n i en uke, men man får gledet seg mye på en uke.

Så da jeg 9. februar fant ut av jeg igjen var i lykkelige omstendigheter, var 2+4, og DET er tidlig, var jeg en stor nervebunt. For første gang var jeg virkelig redd for at noe skulle gå galt. Fløy på do og på kjøkkenet og tørket meg med papir for å se om det var noe blod der. Klemte konstant på de ømme brystene og var de ikke like ømme ble jeg hysterisk. Som deg brukte jeg sikkert 1000,- på tester de første ukene for å se at de fortsatt var positive. Forferdelig å holde på sånn. Da jeg kom over 7+3 roet jeg meg betraktlig, for det var da jeg mistet sist, dessuten fikk jeg ul da jeg var 8+0 og så det lille hjerte hamre. Nå er jeg 15+4 og bare koser meg med sprellemann i magen, men er allikevel nervøs for ul 27/5, for at vi skal få beskjed om at noe er galt...

Jeg vil råde deg til å fortelle noen om at du er gravid. For HVIS (noe det sikkert ikke gjør) det skulle gå så galt som du er redd for er det så mye bedre å ha fortalt det til noen, så noen vet om det og kan trøste deg uten å stille spørsmål, bare ta vare på deg. Jeg fikk fortalt det til mamma to timer før jeg begynte å blø, HELDIGVIS!!! Ingen andre visste om det, men måtte jo få vite det fordi jeg var så deprimert og ble sykemeldt i en mnd. De fikk bare delta i det triste og ikke i gleden. Denne gangen fikk alle vite det med en gang, slik at jeg hadde mange rundt meg til å trøste og støtte meg om det skulle gå galt.

PUH... Dette ble fryktelig langt, typisk meg, får aldri fattet meg i korthet...

LYKKE TIL!!! DETTE GÅR SÅ BRA SKAL DU SE!!!