Gå til innhold

Vi som mangler et søsken...


Gjest Lille Du

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Tenker på deg Knut. Vet hvor tøft det er og hvor viktig det i begynnelsen er å fokusere på andre ting. Men ikke glem å sørge. Du trenger det. Enten du gjør det nå eller om en måned, et år eller fem. Tillat deg å være trist og fortvilet, ikke alltid være den sterke. Jeg var den sterke som fikset alt (leverte hovedoppgave 3 uker etter søsteren min døde, fikk ny jobb osv osv), og et år etter ble jeg så deprimert at jeg nesten begikk selvmord.

Vi tenker på deg alle sammen, og søk trøst hos de andre som har mistet, det er en enorm støtte.

Lykke til med utfordringene med en "ny" sønn som har mistet mye også. Jeg er sikker på at du klarer det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Min bror døde i 1991, kort tid etter

kong Olav, derfor fikk han også det navnet...

Døde to dager gammel, pga tidlig fødsel.

Det jeg husker mest var at det var så stort

og få en bror, vi var tre jenter fra før.

Da vi fikk beskjed om at han døde, har ingen

noen gang fått lov og snakke om han etter det.

Jo, vi besøker alltid grava hans på julaften.

Tenker alltid hvordan det kunne vært, han kunne

vært 13 år... Er litt rart...

Jeg svarer faktisk at jeg har 3 søsken, fordi

vi aldri fikk snakke om han, så det er nok det som henger igjen.... Men tenker på han støtt!

Den etterlengtede broren fikk vi likevel noen år senere,

men det er som man sier, det kan aldri erstatte det tapte. Selv om jeg elsker broren min! Er som en sønn nesten *smile*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...
Gjest Lille Du

Må bare innom for å skrive noen få ord...

vet ikke...føles som om hun er der ute et sted og får med seg alt eg skriver...derfor skriver eg nå...

Er på vei inn i den tyngste tiden på året. Skolene begynner igjen, alle tantebarna hennes har fødselsdag, hun har snart fødselsdag. Tida fra nå og frem mot jul er beinhard...

Savner henne noe sinnsykt nå. Ser på mine barn og er forbanna på den/ det som avgjorde at hun ikke skulle få være her lenger. Om det finnes en gud eller noe lignende er han ikke på min side. 6 tantebarn snakker varmt om sin tante, det har vi lært dem. For mine barn er hun en skinnende engel som passer på ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hei alle sammen. Er gjest her en gang iblant og fant denne tråden og det var godt å lese om flere som har det slik som meg.

Jeg mista lillebroren min for 2 år siden i en bilulykke.. Han var da 21 år gammel og jeg var 23. Ble da enebarn.

Glemmer aldri den dagen han døde og spesiellt da faren min ringte for å fortelle meg dette(jeg bor i oslo,foreldrene mine en times kjøring utenfor oslo) Føles som jeg sto utenfor meg selv denne dagen og jeg skjønner fortsatt ikke hvordan faren min fikk mot til å ta den telefonen til meg.....vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. De følelsene jeg gikk igjennom denne dagen er helt ubeskrivelig. Savnet er selfølgelig veldig stort og det kommer antakligvis til å være like stort resten av mitt liv. Dagene går veldig opp og ned for meg. Noen er bedre enn andre men spesiellt dager som bursdagen hans,jul og andre merkedager er veldig vonde.

Synes det er veldig godt å snakke om det. Og jeg synes det var bra at venner spurte om hvordan det gikk med meg i ukene etter at han døde. Dessverre så blir det lenge mellom venner spør om/eller tør spørre om hvordan jeg har det etter dette.. de er vel antagligvis redde for å rippe opp i vonde ting. Og jeg har vanskelig for å starte en samtale med venner om dette. Så derfor synes jeg det var godt å lese igjennom denne posten og legge inn ett lite innlegg her. Kan selfølgelig snakke med mine foreldre om dette og det gjør jeg også men det blir litt annerledes snakke med venner om det.

ble kanskje litt rotete dette men det var godt å få skrevet ned litt tanker....

Stor klem til alle som har mistet noen. Håper det går fint med dere.

Glad i deg bror, savner deg!

Frode

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

:trøste: Kan anbefale boken dette eventyret er hentet fra!

Det var en gang en gammel, gammel sjel som

hadde levd mange, mange menneskeliv på

jorda og nå var nesten ferdig med sin tilværelse

som sjel også, ja, snart skulle den

smelte sammen med Den store åndeligheten

som fyller Evigheten, og bli en del av den.

For øyeblikket følte den gamle sjelen seg

litt ensom der den satt i tomrommet mellom

sitt siste menneskeliv og den kommende Sammelsmeltingen.

Alle de beste vennene var borte. Den gamle sjelen kunne se dem der

nede på jorden, der de fylte hvert sitt menneske

med iver, nysgjerrighet, undring og tanker av alle slag.

Dit vil jeg, sa den gamle sjelen. Jeg har fremdeles

en god porsjon glede igjen. Jeg vil dit og gi dem den.

Men din tid før Sammensmeltingen er så kort, advarte Vokteren.

Visst kan du gi dem glede, men hvis du er hos dem i så kort tid,

gir du dem også en veldig sorg når du forlater dem.

Jeg vet det, sa den gamle sjelen. Men vil det likevel.

Jeg vil gi dem så mye glede at den

hjelper dem gjennom sorgen som kommer etterpå.

Så la det bli som du vil, sa Vokteren og

slapp løs den gamle, gamle sjelen.

Da fikk et menneskepar på jorda ett barn som de så lenge

hadde ønsket seg. Det var den søteste unge, som strødde glede

over dem fra den dag den ble født,

den ublandede gleden som mennesker føler når deres sjeler møtes

og kjenner hverandre igjen fra Evigheten med henrykkelse.

Men har ikke du veldig kort tid igjen? hvisket morens sjel

til den gamle sjelen i den lille piken.

Tiden er kort, men gleden er stor,

svarte den gamle, gamle sjelen.

Og til tross for at moren ikke hørte denne samtalen, vekket hviskingen

en anende uro i henne, et pust av kunnskapen om at vi ikke eier noenting på jorda,

ikke hverandre, og ikke engang oss selv. Alt blir til slutt tatt fra oss,

alt vi bærer på, alle våre kjæreste omkring oss og til slutt til og med vår egen kropp

og vårt eget liv.

Men pikebarnet vokste og fikk med sin glede moren til å glemme slike tanker.

Og faren var hos dem og frydet seg, han også. Ja, den gamle, gamle sjelen fikk leve

sin siste tid akkurat slik den hadde ønsket seg.

Men tiden var kort, selv målt med menneskenes mål var den kort, og

øyeblikket kom da Sammensmeltingen skulle skje. Den gamle, gamle sjelen

fikk et kall om å innfinne seg til seremonien uten å nøle, og den måtte adlyde.

For menneskene så det ut som om piken fikk en plutselig død. Deres sorg ble uhyrlig,

akkurat som Vokteren hadde forutsagt. Men etersom det eneste de kunne minnes om sitt barn,

var glede og atter glede, klarte de å holde ut sorgen, akkurat som den gamle, gamle sjelen hadde forutsagt.

Så derfor, istedet for å la de gamle, gamle sjelene bare sitte ut sin siste lille skvett av tid i tomrommet,

ble det siden fast skikk i Evigheten å sende dem av sted for å skape sin siste store glede

til mennesker som trenger den. Soregen etterpå, ja, den uungåelige sorgen,

har menneskene gjennom gleden fått kraft til å holde ut og etter hvert vende om til noe godt.

***

Hentet fra boken "Jeg savner deg, jeg savner deg!

Skrevet av Peter Pohl &Kinna Gieth

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 år senere...

Annonse

Jeg har tidligere skrevet et innlegg her om min bror som døde i september i fjor.

I dag, snart syv måneder siden jeg mistet han, sitter jeg her og gråter vonde tårer, gråter av sinne, gråter av sorg, gråter og gråter uten at det hjelper meg.

Jeg har det fremdeles ikke noe bra, men jeg prøver, samtidig føler jeg at det er det som kommer til å ødelegge meg.

han ble 24 år, selv er jeg 21 og det jeg savner mest er den støttende gode nære storebroren min. Broren som passet på meg, men likevel var min gode venn og støttet meg.

Som oftest går dagene bra, men så plutselig kan det hele slå meg som et slag i trynet og jeg faller. Faller i en uendelig grotte og det er så vanskelig å komme meg opp igjen. Jeg blir da sittende og gråte og gråte, lettere avbrutt av ukontrollert pusting og rastløshet.

Disse dagene sliter meg fullstendig ut og jeg står nå i fare for å dette gjennom i studiene mine. Disse dagene sliter såpass på meg at de andre dagene bruker jeg til å ligge i sengen min og sove. Siden han døde har jeg slitt med innsovningsvansker, men har ikke tydd til noen medikamenter for dette, tenkte at det er ikke farlig å ikke få sove med en gang.

Tiden leger absolutt ikke alle sår, men det gir meg håp å se hvor mange som har opplevd det jeg opplever og fremdeles er her. Samtidig gjør det meg veldig vondt å se hvor mange som har mistet et søsken.

Sender ut varme tanker til dere alle sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Vil først takke så mye til Lille Du som startet denne linken slik at vi som har mistet søsken kan komme i kontakt med hverandre. Jeg synes det er trist å lese alle historiene på denne siden, men føler at å lese disse historiene bidrar til at jeg ikke føler meg så alene om mine opplevelser. Til tross for at jeg har en samboer og venner som prøver å støtte meg blir det allikevel noe eget å snakke med mennesker som selv har fått erfare på kroppen hvor forferdelig det er å miste søsken.

Jeg mistet min elskede lillebror og beste venn i ei trafikkulykke i juni i fjor. At den gode broren min brått skulle bli revet bort fra meg er en smerte så ubeskrivelig som jeg aldri har kunnet forestille meg. I etterkant av ulykken var det spekulasjoner i avisa og på folkemunne om ungdommer, høy fart og kappkjøring. Politirapporten vi har fått i etterkant (har ikke orket å lese den, men har hørt det fra pappa) avdekker at det ikke var broren min som hadde skyld i ulykken, og at det ikke er hold i spekulasjonene. Det er veldig viktig for meg å få fram sannheten i dette da media og andre skaper seg meninger tilsynelatende uten grunnlag.

Selv om jeg ikke kan se lillebroren min føler jeg at han fortsatt er med meg og prøver å hjelpe meg i sorgen. Har nå snart gjennomført 2.året på vernepleierstudiet og tror neppe jeg kunne klart det uten lillebrors hjelp. Etter ulykken har jeg fått andre perspektiver på ting mellom himmel og jord, og jeg føler at å høre om andres erfaringer og opplevelser ifht. dette har overbevist meg om at lillebroren min lever videre, bare i en annen dimensjon.

Hadde satt utrolig stor pris på å etablere jevnlig kontakt med andre som har mistet søsken. Jeg har saumfart Østfold etter sorggrupper og møteplasser for søsken i samme situasjon og skrevet inn til ukeblader og div. uten resultat.

Er det noen som leser dette som kunne tenke seg å utveksle erfaringer og tanker med meg, f.eks via mail? Selv om vi fortsatt må bære sorgen alene kan det være godt å snakke med noen som er i "samme båt". Blir veldig glad hvis noen tar mot til seg og sender meg en mail da :)

Varm hilsen fra

Storesøster82

Innlegg endret i henhold til reglene

pasha mod

Endret av Pasha
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...
Gjest jente_20

Hei...

Jeg ville ha sendt deg noen trøstene ord om jeg kunne, men finner ingen, for ord og utrykk taler sitt eget språk når det gjelder å miste noen. Ingen vet hvordan du har det, fordi alle er ulike.

I oktober 2007 mistet jeg storebror min i en bilulykke, når dere hører ordet bilulykke tenker dere nok - råkjører. Men de var han ikke. Berre max uheldig. Det er ikke alltid farten det kommer ann på, denne gangen var det bilen og vegen.

Jeg klarer ikke å innse at han er borte, jeg fortrenger det mer enn jeg tørr føle på det, fordi jeg er redd. Innerst inne er det utrolig vondt at han ikke er her lenger og kan passe på meg mer. Jeg har 2 andre brødre også som jeg sitter igjen med. Men me snakker skjeldent om det som skjedde. Det er rett og slett for vondt å innse at han er borte. Han var verdens snilleste gutt, det var ingenting vondt i han. Derfor hadde han ufattlig mange venner også. Om jeg var trist og lei, fikk han fort på smilebåndet mitt. Aldri har noen passet så godt på meg som han gjorde, han var der for meg uansett og stilte alltid opp. Jeg følte meg så trygg... Jeg kunne fortelle han alt. Når jeg opplevde mye vondt da jeg var yngre var han der for meg. Nå når jeg trenger han, er han borte.

savnet er stort. Er det noen andre der ute som sliter med å innse at du har mistet et søsken, fortrenger det i stedet og prøver å være sterk?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Gjest Nunne

Sender dere alle en stor klem :klemmer: Trist at vi er så mange som sitter i samme båt.....

Jeg mista lillesøstera mi 1. april i år. Ho omkom i ei arbeisulykke, og blei bare 29 år... Savner henne noe vanvittig. :gråte: Det føles så urettferdig, for ho var bare så snill og god. Stilte opp for alle som trengte hennes hjelp.

Nå har det gått over to måneder siden ulykka, og jeg merker at folk forventer at jeg er tilbake i "hverdagen" igjen. Noe jeg ikke er. Derfor synes jeg det er vanskeligere å møte folk nå. Har valgt å snakke åpent om min situasjon og mine følelser når noen spør. Men etter å ha fått følgende kommentar:" Å, så du griner enda ja ", så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal svare folk. For dagene er tunge, og jeg gråter mye fortsatt.

Takk til deg som startet tråden. Godt med en plass hvor vi kan lufte følelsene våre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gjest_trist_

Jeg mista storebroren min i fjor. Han var et så fantastisk menneske, etterlot seg kone og et barn.

Jeg har det egentlig ganske jævlig innimellom, det er ikke gått et år enda, og jeg tenker så ofte på han. Jeg er gravid, og det gjør det ikke noe bedre mtp alle følelser og alt som kommer frem.

Jeg føler også at ikke alle ser på det som en stor sorg å miste et søsken. Men for meg har det vært verdens undergang. Et bedre menneske skal man lete lenge etter.

Jeg har spurt om fri fra jobb på 1årsdagen for begravelsen hans, det fikk jeg ikke, og tenker da, hvordan skal jeg komme meg gjennom den dagen når jeg må på jobb.....

Så hverdagene er innimellom litt for tøffe, spesielt nå når jeg er gravid, jobber fullt og skal prøve å være mamma til sønnen min...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Neste torsdag er det nøyaktig et år siden jeg mistet min kjære lillebror og fikk livet mitt snudd på hodet. Det er en dag jeg gruer meg til, men jeg vil allikevel prøve å få den til å bli mest mulig lik alle andre dager (så langt dette er mulig). Jeg skal plukke en stor bukett markblomster til broren min og tenne lys for han - både på grava og hjemme.

Blir veldig rart med denne ettårsdagen, samme dato et år tilbake var jeg helt i kjeller'n, mens jeg nå sakte men sikkert har kunnet kave meg frem til å gjennopta jobben min og kontakt med andre mennesker. Det er utrolig hvilken indre styrke man får ved traumatiske hendelser!

Har også støttet meg mye i troen min på at broren min fortsatt følger med meg hver dag, og at han er like stolt av meg som jeg er av han:-)

Til sist: Er det noen av mine medsøstre som kjenner til sorggrupper i Østfold for mennesker i 20-årene som har mistet søsken? Skulle så inderlig gjerne hatt noen å snakke med! Veldig takknemlig for eventuell informasjon:-)

Hilsen meg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Hei!

Jeg mistet lillesøsteren min i november i fjor. Hun døde av overdose og ble 18år. Jeg savner henne så utrolig mye. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom hverdagen.

Har vært sykemeldt siden november. Klarer ikke konsentrere meg i det hele tatt.

Føler at ingen forstår meg. Får et inntrykk av at folk tenker "hun har jo bare mistet søsteren sin". Slitsomt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest King James

jeg har mistet 4 søsken 2 eldre og 2 yngre. Men har fremdels 2 igjen 1 eldre og 1 yngre

jeg tror man aldri helt kommer over tapet av søsken. Det som er synd er at man som regel bare tenker på sorgen til foreldrene som har mistet barn. Men ikke på søskene som er igjen som har mistet en bror eller

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

jeg har mistet 4 søsken 2 eldre og 2 yngre. Men har fremdels 2 igjen 1 eldre og 1 yngre.

en av dem druknet 2 av dem døde i en ulykke. Og den siste døde av blodforgifting

jeg tror man aldri helt kommer over tapet av søsken. Det som er synd er at man som regel bare tenker på sorgen til foreldrene som har mistet barn. Men ikke på søskene som er igjen som har mistet en bror eller søster

rettelse

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Annonse

[1] Category widget

Jeg har 2 søsken for lite. Og det blir aldri bedre, bare litt lettere å leve med etterhvert.

:klem: til alle

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_Lillesøster_*

Jeg mistet min kjære storebror for nåen få måneder siden. Jeg er en jente på 27 som hadde 3 brødre, nå har jeg bare 2.

Det var en vinterkveld jeg så på tv sammen med min samboer da pappa ringte, og jeg fikk en følelse av at jeg måtte svare. Jeg hørte med en gang at det var skjedd noe forferdelig - men pappa fikk ikke sagt det, og ga telefonen til mamma. Hun rakk bare å si at presten var der, før jeg knakk fullstendig sammen. Jeg skjønte umiddelbart at en av mine nærmeste hadde gått bort. Hun fikk sagt hva som var skjedd, og jeg opplevde den mest grusomme smerte jeg noen gang har opplevd. Å få en slik beskjed, helt uten forberedelser er et sjokk som ikke kan beskrives. Min kjære storebror døde brått av hjertestopp, bare 32 år gammel. Han etterlot seg to nydelige barn, som nå må vokse opp uten sin far. Det er likevel godt å se noe av min bror i dem..

Når jeg får spørsmål om hvor mange søsken jeg har er jeg fortsatt i tvil hva jeg skal svare. Det kommer ofte an på situasjonen. Det er jo naturlig nok slik at når man i samtaler kommer inn på emnet døden, blir det et alvorspreg - som man i mange tilfeller ikke ønsker skal oppstå. På den andre siden, føler jeg at han må nevnes - men det blir ikke riktig å si at jeg har tre brødre når han ikke lenger er blant oss. Da risikerer man også å få spørsmål om hva de driver med.. og det er ikke så lett å svare på.

Når man har opplevd å miste en så nær og kjær, blir man naturlig nok ekstra redd for at man skal miste noen fler. I starten bekymret jeg meg veldig, men har skjønt at livet må leves for å få et rikt liv, og man kan ikke la være å leve i frykt for å dø, eller miste flere. Det man kan gjøre er å ta vare på de man er glade i, og vise omsorg og kjærlighet så lenge man har dem.

Jeg føler med dere alle, og vit at ingen er alene <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Min lillesøster døde ganske nyfødt 19. desember 1983,

Det var jo nesten jul, hele slekten til mamma og pappa var knust...

...julen er ikke like vond lenger, men når vi lever videre er det mange ganger i løpet av et år man skulle ønske ... at man kunne, om bare for ett øyeblikk, vært sammen igjen...

Hun var jo lillesøsteren min, helt lik meg.

Selv om hun var død har blidene av den lille bunten vår vært et bevis på livet som faktisk var en gang, selv om hun ikke levde lenge.

Jeg er takknemlig for alle ting hun har lært meg oppgjennom mange år, hun er i alle våres hjerter for bestandig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 måneder senere...

Mistet min lillebror i trafikken 20.august i år.... </3

Han ble bare 17 år og 5 dager gammel.. Han var den som sto meg nærmest, den jeg kunne prate om alt med, fleipe med og være alvorlig med. Stille opp og hjelpe han når han trengte det, like mye som han gjorde det for meg..

Den dagen fallt livet i grus, og det tar tid å bygge seg opp igjen. Men en vil alltid mangle, jeg har ingen lillebror mere..

Enkelte dager er bra, andre helt grusomme. Uannsett tenker jeg på han hele tiden.. Han vil alltid være en del av meg, og av mitt liv, i fortiden og på sin egen måte også i fremtiden. Den dagen han så brått ble revet bort fra oss, mistet jeg også en del av meg selv.

Hvil i fred min elskede lillebror <3

Ser du stjernene liten,

fra der hvor du er?

Ser du månen som

speiles i vannet?

Ser du vi gråter?

Vi har deg så kjær

Vet du hvor dypt

du er savnet..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...