Ny "trend" på fb

[xinnia]

Jeg ble da ikke sint på henne. Jeg bare synes det var et godt eksempel på positivitetstyranniet som har gått over toppen... Virker som om når folk får en alvorlig sykdom (spesielt kreft) er det forventet at det skal "ta det positivt". Hvor ektefølt er det egentlig? Tror mange kan slenge utav seg noen slike klisjeer bare fordi det er forventet. Og som sagt tror jeg dette "tenke positivt"-greine egentlig er et symptom på et samfunn der negativitet og vonde følelser ikke tåles - ALT skal kunne snus til noe positivt. Det er i bunn og grunn et forsvar - og det forsvaret er ikke for den syke, men for omgivelsene. Det er jo så mye deiligere med syke mennesker som er positive, så slipper vi å forholde oss til negativitet, redsel og dødsangst.

Den som trøstet meg og som var mest positiv da min beste venninne fikk "dødsbudskapet" pga kreften, var hun som skulle dø!

Hun var positiv til det siste.. selv i begravelsen klarte hun å få frem latteren( hun hadde gjort en avtale med presten), for det var nemlig slik hun var.

Selvsagt har vi alle dødsangst, men av en eller merkelig grunn så virker det som at vi som er friske har sterkere angst enn de som er så syke og faktisk skal dø.. de får en slags fred tror jeg? selvsagt synes de det er trist og forlate alt og alle, men det føles også godt å slippe alle vondter som denne sykdommen fører med seg...

Men vi alle reagerer forskjellig, forstår virkelig ikke at det finne så mange grusomme mennesker som kan skrive slikt som er skrevet i denne og den andre tråden.

Her er det en familie som står i en umenneskelig situasjon, hvem søren har lov til å kritisere hvordan og hvor de velger å finne en liten trøst ?

hva skjedde med folkeskikk og respektere andre?

Skam dere!!

[AnonymBruker]

"Respektere"? Ved å legge ut bilder av en døende/død person på Fb? Det er søren meg ikke mye respekt de fortjener.

Anonymous poster hash: 739f1...337

[Sissan1]

Vi har mistet barn i kreft. Vi syntes ikke det var flott, fantastisk eller givende. Vi ville ikke valgt det. Det var vondt med håravfall, men det er en lite viktig ting av behandlingen, store deler er mye jævligere.

Når det er sagt, har vi også mange positive erfaringer. Vi har møtt fantastiske nye venner (andre familier med kreftrammede barn) som er blitt våre næreste venner. Vi har opplevd "meningen med livet" når hele verden stopper opp og det eneste man tenker på er livet til den næreste og å spare på hvert verdifulle minutt - sekund - vi kunne få sammen. Vi har fått satt tidligere dritt i perspektiv. Vi har forandret relasjonen til de andre barna, og vi lever nærere det vi ønsker enn vi noensinne ville klart om vi IKKE hadde opplevd krise. Og det er dette vi forteller andre om når de spør.

Ikke fordi vi vil glorifisere døden, erfaringen - vennene - innblikket i hva som FAKTISK er viktig, ville vi så inderlig gjerne vært uten, om det betydde at vi fikk ha barnet vårt friskt og lekende her. Men det er IKKE et valg for oss. Så vi velger å ta i mot det positive som kom ut av det som en gave.

Slik leser jeg også oppdateringene som kom om Ylva. De var fokusert på hva man kan FÅ. GAVEN som ligger i det. Ikke fordi det er verdt det, men fordi det er den siden av barnedød alle med friske barn ikke tenker seg. De tenker at alt er fælt, at verden raser sammen, at man ikke kan leve videre uten barnet sitt. At livet blir meningsløst, og at det er så grusomt synd på familien og barnet som er rammet. Det jeg så på FB var at de fine sidene ble belyst. Også de såre følelsene, men ikke de vonde stundene som man selvsagt har i denne fasen. For akkurat det smertefulle kan de fleste forestille seg, og gjerne verre enn det faktisk er når du står der "med rustningen på" i den krigen det er å slåss mot den fuckings kreften.

Det er noe annet etter min oppfatning enn positivitetstyranniet. Dette tror jeg i større grad rammer voksne som får kreft - som skal syns det er en så jævla stor gave. Det er ikke det, det er en forbannelse. Og når man er syk ønsker man å kunne rase og kjefte og smelle, ikke å måtte ta på gladmaska for at andre ikke skal føle seg ille til mote. Dersom derimot alle går rundt og stryker deg på håret og syns synd på deg, ønsker du kanskje å dele det som er bra. Det blir feil begge veier. Livet er både latter og tårer, kjærlighet og sorg. Også når man er livstruende syk.