Ny "trend" på fb

[Gjest Riskjeks]

Denne tråden fikk meg til å tanke på en annen tråd her inne, nemlig post-mortem fotografier.

Jeg innser selvfølgelig at det er en viss forskjell på bilder tatt av avdøde i en tid der man kanskje ikke hadde andre bilder av dem, spesielt når det gjelder barn, og det å legge ut bilder av døde og døende på fb, men samtidig tenker jeg også at det kanskje har noe å gjøre med hvordan vi ser på døden og de døde

For min del synes jeg de fleste post-mortem fotografiene var vakre, de viste kjærlighet til personen på bildet, akkurat som jeg føler det samme når jeg ser bildene av den døende jenta på FB. Man vil så gjerne dele noe av det beste man har, i en ekstremt vond tid der man vil beholde og dele minnene med andre. Og kanskje tenker man også, i desperasjon, at hvis man deler dette og skaper oppmerksomhet rundt saken, så vil det gjøre døden mindre meningsløs. Jeg vet ikke, men jeg synes man skal være svært forsiktig med å dømme andre i slike saker.

Anonymous poster hash: 14c66...00d

Jeg synes det er veldig stor forskjell på post-mortem fotografier som man hengte opp i stua hjemme og å legge ut bilder/videoer så hele verden kan se det...

Personlig synes jeg dette har blitt litt for mye av en "hype" der skinnhellige folk ønsker å vise hvor snille og empatiske de er ved å klikke et par hjerter og grine-smiley opp på statusene til faren til det døende barnet.

[AnonymBruker]

Er det bare jeg som blir litt provosert/oppgitt/trist av måten denne faren skriver på? Han romantiserer døden, han romantiserer sykdommen og virker til å leve inni en liten boble hvor han ikke vil innse realiteten. Å si ting som at "det er ikke urettferdig, forferdelig eller trist. Vi er heldige som har fått oppleve denne kjærligheten og sårbarheten, døden er vakker, kreft er ingen styggedom, det er celler som kjemper for å leve akkurat som kroppen til lille Ylva" osv. osv. Ikke ordrett sitert, men slike utsagn som han hele tiden kommer med.

Føler nesten det er ille enn alle bildene. I alle fall nå når han har sluttet å legge ut ansiktsbilder av jenta.

Synes vel på en måte det er et hån mot alle de som har kreft, som har dødd av kreft og de pårørende å snakke som om de er heldige som går gjennom dette. Ja, det har gitt dem nye perspektiver på livet, men for meg føles det litt støtende å lese denne romantiseringen av kreft og døden.

Anonymous poster hash: 8a53b...1a3

[Berit]

Enig.

[Gjest Mocchhaa]

Det med Ylva er greit synes jeg. For noen så hjelper det med mye støtte og kjærlighet fra andre mennesker, men jeg blir faktisk provosert når folk legger ut bilder av døde babyer, dyr som blir torturert and so on. Greit at man kan slette de som gjør det, men det er faktisk ganske hensynsløst å legge slike ting ut, synes jeg.

[AnonymBruker]

Synes vel på en måte det er et hån mot alle de som har kreft, som har dødd av kreft og de pårørende å snakke som om de er heldige som går gjennom dette. Ja, det har gitt dem nye perspektiver på livet, men for meg føles det litt støtende å lese denne romantiseringen av kreft og døden. Anonymous poster hash: 8a53b...1a3

Enig i alt dette. Det er ikke første gangen det har kommet reaksjoner på dette såkalte "positivitetstyranniet" som råder rundt kreft: http://www.nrk.no/ytring/de-tar-livet-fra-meg-med-lykke-1.11089746

Anonymous poster hash: 6665e...ec0

[Mafalda]

Det jeg synes er underlig, er at det er ganske allment akseptert at man skal være forsiktig med hva man legger ut om andre i en "normaltilstand". At man skal tenke over hvilke bilder som florerer på nettet av både barn og voksne, og at samtykke er viktig.

Gjelder ikke disse kjørereglene når det er snakk om alvorlig syke eller døende/døde mennesker?

I mitt hode burde det være logisk å være mer forsiktig, ikke mindre, når det er snakk om individer i en kritisk fase.

I tillegg kommer dette at mennesker i sorg ikke alltid er i god balanse. Man kjenner kanskje på følelser som er helt uimotståelig sterke der og da, men som man ikke egentlig har lyst til å ha stående offentlig 5, 10, 15 år senere. Terapi er flott, men jeg tror kanskje personvernet over tid hadde hatt best av om den foregikk i mer private former. Og det er det ikke alltid så lett å se der og da.

Og som Riskjeks får jeg også litt vond smak i munnen over hvor billig man kan kjøpe seg litt empatisk kred, ved å slenge ut noen tårer her, en like der, et hjerte der. Intensjonen er kanskje god, men nei- jeg synes det blir platt, og at det forminsker sterke, private følelser til å bli et slags offentlig sirkus.

[Teriyaki]

Problemet er vel at folk har veldig ulik terskel for hva som er greit å legge ut og ikke. Et eksempel er fra i sommer da en person i litt fjern familie la ut et bilde av sin ett år gamle datter, naken med ryggen til, hvor hun tydeligvis hadde sittet på bakken rett før da hun hadde masse svart jord på baken. Ved første øyekast så det ut som avføring.

Fikk rett og slett hakeslepp, og følte for å si at dette var ikke greit, men..Man vil jo ikke fornærme folk, så..

Er helt enig i det som er sagt i de siste innleggene over her.

[Gjest Seajewel]

Trist når de legger ut sånt, men det er kanskje deres måte å bearbeide denne kommende sorgen på... Likevel, verste jeg vet, er å bli eksponert for sånne ting, siden det er så trist. Er ikke noe man vil se på og tenke hver dag. Det er deprimerende og trist...

[Gjest Seajewel]

Det med Ylva er greit synes jeg. For noen så hjelper det med mye støtte og kjærlighet fra andre mennesker, men jeg blir faktisk provosert når folk legger ut bilder av døde babyer, dyr som blir torturert and so on. Greit at man kan slette de som gjør det, men det er faktisk ganske hensynsløst å legge slike ting ut, synes jeg.

Enig, enda verre med døde barn og dyr... Etter det som skjedde i Syria, skvatt jeg av nærbilder av døde barn... IKKE noe jeg vil ha på newsfeeden, og der finnes det ingen advarsler fra før... Enkelte har ikke grenser for hva de deler ut av bilder... De tenker ikke på at andre kanskje ikke tåler eller ønsker å se sånt...

[Gjest Mocchhaa]

Enig, enda verre med døde barn og dyr... Etter det som skjedde i Syria, skvatt jeg av nærbilder av døde barn... IKKE noe jeg vil ha på newsfeeden, og der finnes det ingen advarsler fra før... Enkelte har ikke grenser for hva de deler ut av bilder... De tenker ikke på at andre kanskje ikke tåler eller ønsker å se sånt...

Synes det er fælt. Nei, ikke jeg heller. Jeg takler slike ting svært dårlig. Folk burde virkelig tenke over hva de legger ut altså ..

[Gjest Riskjeks]

Er det bare jeg som blir litt provosert/oppgitt/trist av måten denne faren skriver på? Han romantiserer døden, han romantiserer sykdommen og virker til å leve inni en liten boble hvor han ikke vil innse realiteten. Å si ting som at "det er ikke urettferdig, forferdelig eller trist. Vi er heldige som har fått oppleve denne kjærligheten og sårbarheten, døden er vakker, kreft er ingen styggedom, det er celler som kjemper for å leve akkurat som kroppen til lille Ylva" osv. osv. Ikke ordrett sitert, men slike utsagn som han hele tiden kommer med.

Føler nesten det er ille enn alle bildene. I alle fall nå når han har sluttet å legge ut ansiktsbilder av jenta.

Synes vel på en måte det er et hån mot alle de som har kreft, som har dødd av kreft og de pårørende å snakke som om de er heldige som går gjennom dette. Ja, det har gitt dem nye perspektiver på livet, men for meg føles det litt støtende å lese denne romantiseringen av kreft og døden.

Anonymous poster hash: 8a53b...1a3

Enig i alt dette. Det er ikke første gangen det har kommet reaksjoner på dette såkalte "positivitetstyranniet" som råder rundt kreft: http://www.nrk.no/ytring/de-tar-livet-fra-meg-med-lykke-1.11089746

Anonymous poster hash: 6665e...ec0

Det jeg synes er underlig, er at det er ganske allment akseptert at man skal være forsiktig med hva man legger ut om andre i en "normaltilstand". At man skal tenke over hvilke bilder som florerer på nettet av både barn og voksne, og at samtykke er viktig.

Gjelder ikke disse kjørereglene når det er snakk om alvorlig syke eller døende/døde mennesker?

I mitt hode burde det være logisk å være mer forsiktig, ikke mindre, når det er snakk om individer i en kritisk fase.

I tillegg kommer dette at mennesker i sorg ikke alltid er i god balanse. Man kjenner kanskje på følelser som er helt uimotståelig sterke der og da, men som man ikke egentlig har lyst til å ha stående offentlig 5, 10, 15 år senere. Terapi er flott, men jeg tror kanskje personvernet over tid hadde hatt best av om den foregikk i mer private former. Og det er det ikke alltid så lett å se der og da.

Og som Riskjeks får jeg også litt vond smak i munnen over hvor billig man kan kjøpe seg litt empatisk kred, ved å slenge ut noen tårer her, en like der, et hjerte der. Intensjonen er kanskje god, men nei- jeg synes det blir platt, og at det forminsker sterke, private følelser til å bli et slags offentlig sirkus.

Dette oppsummerer mye av meningene mine!

Og den kronikken som AB linket til, var fantastisk! Akkurat hva jeg tenker - er så dritt lei dette positivitetstyranniet der man gis inntrykk at av utfallet av sykdommen nærmest står og faller på din egen innstilling. Og fordi det blir fremstilt slik bl.a i medier (spesielt kvinneblader), tror alle at de "må" reagere slik, og slenger ut noen flokskler om takknemlighet og at man skal se det positive i det. Jeg husker jeg leste en artikkel om kreftrammede for ikke lenge siden. Og det var en kvinne som hadde bestemt seg for å være positiv til alt. Hun mente hun var lykkelig over å barbere hodet, for da slapp hun å vaske håret???? Vet ikke om jeg skal le eller grine... La folk være sinte og lei seg og redde når de er syke, ikke la dem føle seg tvunget til å se positivt på alt mulig bare for å skåne omgivelsene (som det vel kanskje dypest sett dreier seg om?).

[miramis]

Syntes det er kvalmt med mennesker som blir "kjente" via ungen. Barn under 12 år skal ALDRI få opprettet sider av foreldrene hvor de poster masse bilder av et sykt/deformert barn bare for å få likes og reklamepenger.

[Gjest Wanderlust]

Min personlige mening er at det å ta bilder av en person burde opphøre i det døden inntreffer.

[Gjest Seajewel]

Enig med Wanderlust.

[Gjest lurven]

Jeg synes det er helt sykt, enkelte ting bør holdes privat, men tydelig at mange har altfor stort eksponeringsbehov.

[AnonymBruker]

Dette oppsummerer mye av meningene mine!

Og den kronikken som AB linket til, var fantastisk! Akkurat hva jeg tenker - er så dritt lei dette positivitetstyranniet der man gis inntrykk at av utfallet av sykdommen nærmest står og faller på din egen innstilling. Og fordi det blir fremstilt slik bl.a i medier (spesielt kvinneblader), tror alle at de "må" reagere slik, og slenger ut noen flokskler om takknemlighet og at man skal se det positive i det. Jeg husker jeg leste en artikkel om kreftrammede for ikke lenge siden. Og det var en kvinne som hadde bestemt seg for å være positiv til alt. Hun mente hun var lykkelig over å barbere hodet, for da slapp hun å vaske håret???? Vet ikke om jeg skal le eller grine... La folk være sinte og lei seg og redde når de er syke, ikke la dem føle seg tvunget til å se positivt på alt mulig bare for å skåne omgivelsene (som det vel kanskje dypest sett dreier seg om?).

Så kan det faktisk være slik at noen vil være positive! Hvorfor så sint på hun som gikk ut og sa dette med håret? Jeg tror mange som blir syke eller er veldig nært pårørende får en styrke vi andre ikke har snøring på finnes.

Anonymous poster hash: 9e700...3fb

[AnonymBruker]

Jeg synes det er helt sykt, enkelte ting bør holdes privat, men tydelig at mange har altfor stort eksponeringsbehov.

Jeg tror ikke det er noe eksponeringsbehov. Jeg tror det er en måte å takle dette på. En måte som gjør at det kanskje føles bedre å takle, at vi andre lærer å leve mer i nuet.

Jeg har sett på noen av filmene som er lagt ut, f.eks der moren leser en bok for Ylva. At noen klarer å være så normal i en så vondt situasjon, er for meg et under. Men det må være ekstra krefter som kommer.

Helt utenfor temaet, men håper det finnes noe etter døden, så Ylva og mammaen og pappaen kan møtes igjen og fortsette å dele den kjærligheten de har.

Anonymous poster hash: 9e700...3fb

[Gjest Riskjeks]

Så kan det faktisk være slik at noen vil være positive! Hvorfor så sint på hun som gikk ut og sa dette med håret? Jeg tror mange som blir syke eller er veldig nært pårørende får en styrke vi andre ikke har snøring på finnes.

Anonymous poster hash: 9e700...3fb

Jeg ble da ikke sint på henne. Jeg bare synes det var et godt eksempel på positivitetstyranniet som har gått over toppen... Virker som om når folk får en alvorlig sykdom (spesielt kreft) er det forventet at det skal "ta det positivt". Hvor ektefølt er det egentlig? Tror mange kan slenge utav seg noen slike klisjeer bare fordi det er forventet. Og som sagt tror jeg dette "tenke positivt"-greine egentlig er et symptom på et samfunn der negativitet og vonde følelser ikke tåles - ALT skal kunne snus til noe positivt. Det er i bunn og grunn et forsvar - og det forsvaret er ikke for den syke, men for omgivelsene. Det er jo så mye deiligere med syke mennesker som er positive, så slipper vi å forholde oss til negativitet, redsel og dødsangst.

[AnonymBruker]

Man får da endelig håpe at ikke foreldrene har pålagt denne lille jenta Ylva, et press om å være blid og positiv når den naturlige reaksjonen kanskje er en annen. Man må kunne være seg selv, også når man er syk.

Anonymous poster hash: 09ebc...9d1

[FrøkenBaker]

Fra mitt synspunkt er det feil å legge ut slike ting på facebook, eller noe annet sted, hvis det ikke er om en selv. At det er ubehagelig, som mange nevner her, er én ting, men først og fremst er jeg livredd for at noen skulle finne på å gjøre noe sånt med meg. Samme hvis det skulle ha skjedd noe annet voldsomt med meg. Tanken på å skulle blottstilles når man ikke lenger kan protestere gjør meg fysisk dårlig. Fra døde mennesker på facebook til dokumentarer eller kriminalprogrammer der de viser bilder av dels avkledde døde mennesker og informerer om hvor fordelige de siste timene deres var. Det blir ydmykende, uansett hvilken side det lener mot. En ting er det man velger å dele om seg selv, og lar andre ta del i om de ønsker dette. Men å "bruke" dette som terapi for seg selv, uansett om det er respektløst mot personen og livet det var snakk om, er smakløst.

Et annet aspekt ved saken, og det kan hende noen blir provosert nå, er at noen ser ut til å bruke dette for å fiske etter oppmerksomhet eller kondolanser. En slags fremtvunget respons. Jeg sier absolutt ikke at dette gjelder alle, men at mennesker som dette finnes er ikke til å komme vekk fra. Her skiller jeg sterkt på å si på Facebook at man har mistet noen, eller snakke om sorgen (som er helt greit), og det å legge ut dødsbilder, og ellers dele informasjon som var forbeholdt eller tilment familien og nære venner, som private siste ord eller detaljer rundt dødsfallet som vedkommende kanskje ikke ville ha delt selv. Sørging er for de etterlatte, men det kan gå såpass langt at det ikke lenger går inn under det å takle sorg.