Jeg blir så sliten

[AnonymBruker]

Det siste året, eller halvannet, har døden kommet litt plutselig på meg. Gjennom livet har jeg aldri mistet en person jeg kjente godt eller var i nært slektskap med. Så tok en mentor/lærer livet av seg. Det var ikke noen jeg kjente godt men det satte meg i sjokk. Så døde en familievenn av sykdom. Så prøvde min nærmeste venninne å ta livet av seg. Og jeg måtte snakke henne ut av det. Så døde to personer som sto meg veldig nært i familien de siste månedene, og imellom fikk jeg beskjed om at venninnen min hadde prøvd å ta livet sitt igjen.

Jeg er så sliten. Og jeg tør ikke å bryte sammen fordi jeg skal være den andre kommer til. Men jeg orker ikke lenger. Det er alltid noen som har det verre enn meg, men jeg klarer ikke å gjøre noe for dem lenger. Det er ingen jeg kan snakke med, jeg har ikke stor omgangskrets, og jeg sliter med å finne noe som helst som kan gjøre at jeg kommer meg opp om morgenen. Ligger bare og sover, gråter og tenker.

Anonymous poster hash: 6d2ff...ac5

[Millimani]

Jeg er så sliten. Og jeg tør ikke å bryte sammen fordi jeg skal være den andre kommer til.

Føler du selv at du skal være den andre kommer til? Eller er det andre som "forventer" det av deg? Du har lov å være sliten, og du har lov å si til de rundt deg at du ikke ønsker at de skal snakke med deg om det.

[kainee]

Jeg må si meg enig med Millimani, det er helt greit å være sliten. At andre stiller krav til deg er urimelig, og hvis du skal være den andre skal kunne gå til senere, så må du få lov å få ut det du føler på et tidspunkt.

Dette er ikke akkurat det som plager meg, men jeg klarer ikke dra på skolen, spiser ikke og får ikke sove. Så jeg kjenner meg godt igjen i situasjonen. Nå er jeg så heldig at kjæresten min er her for meg når jeg trenger det, kanskje du bør se etter noen du vet du kan stole på, noen sin skulder du kan gråte på? Om ikke annet, kanskje et familiemedlem? Min mor og jeg at alltid hatt et turbulent forhold, men hvis jeg trenger henne, tror jeg nok hun hadde stilt opp. Det er ingen som er så forståelsesfulle som foreldre, i alle fall villige til å lytte.

Håper det ordner seg for deg!

Jeg er så sliten. Og jeg tør ikke å bryte sammen fordi jeg skal være den andre kommer til. Men jeg orker ikke lenger. Det er alltid noen som har det verre enn meg, men jeg klarer ikke å gjøre noe for dem lenger. Det er ingen jeg kan snakke med, jeg har ikke stor omgangskrets, og jeg sliter med å finne noe som helst som kan gjøre at jeg kommer meg opp om morgenen. Ligger bare og sover, gråter og tenker.

Anonymous poster hash: 6d2ff...ac5