Datteren min er psykisk syk

[AnonymBruker]

Jeg må bare si at jeg synes du har reagert helt riktig på denne situasjonen. Du er en god mor, jeg tipper dattra di er veldig glad for at hun har deg.

Jeg skulle ønske noen hadde tatt mine problemer på alvor på den tiden. Jeg ble psykisk syk veldig tidlig i livet, men ingen så - eller ingen ønsket å se. Hadde jeg fått hjelp tidlig, hadde jeg sannsynligvis ikke vært arbeidsufør og uten utdanning nå. Det at datteren din HAR fått hjelp, øker sjansene for at hun kommer seg ut av dette.

Anonymous poster hash: 2b4bb...9c9

Takk for gode ord.

TS

Anonymous poster hash: 117ef...257

[minister-mio]

Så bra dere har hverandre. Det blir bedre!

[AnonymBruker]

Sosiale problemer kan likegodt komme av angst òg depresjon. jeg har selv disse diagnosene og vært akkurat der datteren til TS er nå. Selvskading gjør man for å få vekk den psykiske smerten som mobbing gor en. Det hele begynte jo med mobbing og vi vet altfor lite til å begynne å dra inn asberger

Anonymous poster hash: 5baf1...dc9

[AnonymBruker]

Så trist, håper datteren din blir frisk og sterk snart. At hun vokser på det og at ting går rette vegen.

Anonymous poster hash: 69a4d...f4e

[AnonymBruker]

Veldig trist historie. Syns du skal føle det som en betryggelse at du har gjort alt riktig. Du tok tak i det og hun blir fulgt opp.

Anonymous poster hash: fd3c4...d6c

[jomfrua]

Så flink og handlingkraftig du er!!!

Tenk "babystep" i dette og ikke hele bildet - så slipper du å miste motivasjonen.

[ainna]

Hei

Jeg er en voksen kvinne i 40 årene, skilt og bor alene med min datter på 15 år. I fjor vinter ble jenta mi utsatt for grov mobbing på skolen og via nett og mobil. Etter en stund fortalte hun meg hvor ille det var, og jeg gikk selvsagt rett til rektor som etter å ha sett bevisene på mobbingen utviste to av mobberene fra skolen for tre dager. Utvisningen var ikke altså ikke permanent og da mobberene kom tilbake på skolen etter en uke (tre dager utvisning + helg) orket ikke min datter mer.

Hun begynte på ny skole og så ut til å trives og ha det relativt greit generelt inntil for omtrent 4 måneder siden da jeg overrasket henne før hun skulle dusje og jeg kunne se alle kuttene på armen og lårene hennes. Jeg ble selvsagt meget fortvilet og vi satt sammen og snakket hele kvelden. Hun fortalte meg at hun hadde vanskelig for å være i sosiale sammenhenger som f.eks på kjøpesentre, skolen, bussen osv og at hun var veldig trist mye av tiden. Dagen etter dro vi til fastlegen som henviste henne til en krisetime hos BUP. Hun har nå gått der ca 10 ganger og hun har fått diagnosene angst og depresjon. Hun går fortsatt hos BUP men det ser ikke ut til å hjelpe henne.

Hun har gått ned en del i vekt fra en sunn vekt på 58 kg til 49 kg i løpet av denne perioden, som er ganske lite for hennes 166 cm. For tre dager siden overrasket jeg henne igjen mens hun satt på rommet sitt og skrev på pc´en sin. Jeg skjønte fort at hun var iferd med å skrive et selvmordsbrev. Jeg ringte øyeblikkelig til en kriselinje og forklarte hele situasjonen og etter en stund fikk vi beskjed om at hun måtte legges inn på psykriatrisk avdeling da hun sto i stor fare for sitt eget liv.

Nå sitter jeg her, tre dager etter denne dramtiske opplevelsen og aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så utrolig fortvilet og redd for min datters liv.

Trengte bare å få det ut da mine foreldre er døde, jeg har ingen søsken, familien bor langt borte og jenta mi har ingen kontakt med sin far..

Anonymous poster hash: 117ef...257

Anonymous poster hash: 117ef...257

Så fint at hun har deg til mamma! Du har tatt tak når du har oppdaget hvor alvorlig det er!

Stå på videre, du må bare stå i det. Så godt at du søker hjelp. Det virker som du er en sterk kvinne!

Styrkeklem

[ainna]

Det er derfor det finnes mobbing. Fordi noen tenker slik som deg.

Mobbing er skadelig for barn, og man kan faktisk bli syk av det.

Da mitt barn ble mobbet sa skolen at det var hennes oppførsel som var årsaken til problemene. heldigvis grep ppt inn og sa at det var mobbernes krenkende handlinger som var årsaken til min datters adferd.

Ikke still diagnoser på kvinneguiden når du ikke vet hva du snakker om.

[Nami]

Hei

Jeg er en voksen kvinne i 40 årene, skilt og bor alene med min datter på 15 år. I fjor vinter ble jenta mi utsatt for grov mobbing på skolen og via nett og mobil. Etter en stund fortalte hun meg hvor ille det var, og jeg gikk selvsagt rett til rektor som etter å ha sett bevisene på mobbingen utviste to av mobberene fra skolen for tre dager. Utvisningen var ikke altså ikke permanent og da mobberene kom tilbake på skolen etter en uke (tre dager utvisning + helg) orket ikke min datter mer.

Hun begynte på ny skole og så ut til å trives og ha det relativt greit generelt inntil for omtrent 4 måneder siden da jeg overrasket henne før hun skulle dusje og jeg kunne se alle kuttene på armen og lårene hennes. Jeg ble selvsagt meget fortvilet og vi satt sammen og snakket hele kvelden. Hun fortalte meg at hun hadde vanskelig for å være i sosiale sammenhenger som f.eks på kjøpesentre, skolen, bussen osv og at hun var veldig trist mye av tiden. Dagen etter dro vi til fastlegen som henviste henne til en krisetime hos BUP. Hun har nå gått der ca 10 ganger og hun har fått diagnosene angst og depresjon. Hun går fortsatt hos BUP men det ser ikke ut til å hjelpe henne.

Hun har gått ned en del i vekt fra en sunn vekt på 58 kg til 49 kg i løpet av denne perioden, som er ganske lite for hennes 166 cm. For tre dager siden overrasket jeg henne igjen mens hun satt på rommet sitt og skrev på pc´en sin. Jeg skjønte fort at hun var iferd med å skrive et selvmordsbrev. Jeg ringte øyeblikkelig til en kriselinje og forklarte hele situasjonen og etter en stund fikk vi beskjed om at hun måtte legges inn på psykriatrisk avdeling da hun sto i stor fare for sitt eget liv.

Nå sitter jeg her, tre dager etter denne dramtiske opplevelsen og aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så utrolig fortvilet og redd for min datters liv.

Trengte bare å få det ut da mine foreldre er døde, jeg har ingen søsken, familien bor langt borte og jenta mi har ingen kontakt med sin far..

Anonymous poster hash: 117ef...257

Anonymous poster hash: 117ef...257

Vil bare si til deg at du høres ut som en utrolig god mor! Det virker som du virkelig står på for dattera di, og jeg kunne ønske jeg hadde en så god og støttende mor da jeg selv slet med akkurat det samme i den alderen! Dattera di aner ikke hvor heldig hun er som har deg!

Når man sliter med angst og depresjon er det lett å sperre andre mennesker ute, og det er veldig lett å bli egoistisk. Man tenker stort sett på seg selv hele tiden, men kun negative tanker som bryter en selv ned. Det er utrolig vanskelig å la noen komme gjennom den boblen man gjemmer seg inne i. Det dattera di trenger, bortsett fra hjelp fra en profesjonell, er støtte. At du er der for henne er like viktig som det behandlere gjør for henne. Prøv å finne på ting med henne, ting hun har vist interesse for før i oppveksten. Det å sitte alene med sine egne tanker kan være direkte farlig, særlig når man er deprimert og redd. Og vær alltid positiv og glad til henne. Gi henne komplimenter, minn henne på gode ting som har skjedd osv. Du er moren hennes, så hun vil bli påvirket av dine holdninger. :-)

[Gjest Snuppi]

Hei!

Jeg synes at du har gjort det som du kan gjøre. Nemlig å ta tak i situasjonen.

Du er kjempe flink!

Jeg vet selv hvordan det føles å bli mobbet i ung alder. Det kan ødelegge så mye for livet videre.

Selv har jeg brukt lang tid på å styrke selvbildet mitt.

Ønsker dere alt godt og lykke til videre.

Du kan gjerne ringe Mental Helse sin hjelpetelefon om du trenger råd eller å prate om situasjonen deres.

http://www.mentalhelse.no/tjenester/hjelpetelefonen

[Glorious]

Du høres ut som en fantastisk mor som har gjort alt rett! Sender gode tanker og håper dere begge går en lettere tid i møte.

[Amens]

Jeg hadde og den type problemer da jeg var på hennes alder.

Jeg hadde en lillesøster og unge friske besteforeldre i samme nabolag. Pappa bodde på andre siden av landet.

Mamma gjorde det som var naturlig for henne, hun behandlet meg som meg. Hun sørget for at jeg fikk plass den lokale BUP stasjonen. Også var hun mamma^_^ Hun prøvde å unngå konflikter og var veldig tålmodig med meg. Det hjalp. Hjemme var en frisone, og jeg fant venner på nett som hadde litt av de samme problemene.

Jeg håper dette løser seg og at hun får god hjelp og oppfølging av deg og andre i nærmiljøet.

Kan forteller at jeg idag er gift, har en leilighet jeg eier ilag med min mann, jobber fulltid som IT-konsulent og har en liten en i magen^_^

Ønsker deg og din datter alt godt og lykke til^_^

[AnonymBruker]

Takk for varme ord og oppmuntringer. Det hjelper virkelig å høre at jeg har gjort det rette

Anonymous poster hash: 117ef...257

[Gjesten29]

Nei, det er ikke slike som meg som gjør at barn mobber.

Tvert i mot, jeg fanger det opp tidlig, så tidlig at jeg lærer de om sunne gode verdier, inkluderer alle og stimulerer til gode sosiale aktiviteter og vennskap-vennskap forebygger mobbing, beste virkemiddelet vi har.

Nei, jeg stiller ingen diagnose på nett, men jeg reflekterer gjerne over utalelser der jeg hører "sosiale vansker"- men det er klart, vet for lite til og utale meg. Likevel, synes det er bra å tenke forebyggende, det innebærer at det meste utredes, og det er viktig- før det er for sent:)

[AnonymBruker]

Vil bare rose deg TS, du har gjort det riktige her. Datteren din er inne i et system og hun får hjelp.

Det må være tøft å være midt oppi dette nå, men det blir bedre.

Jeg har en liknende historie, mobbing, selvskading, depresjon, et snev av angst og selvmordstanker. Fikk nødvendig og god hjelp. Er i dag frisk. I full jobb, har egen familie.

Anonymous poster hash: 0dc6f...74c

[Gjest chjon]

Hei

Jeg er en voksen kvinne i 40 årene, skilt og bor alene med min datter på 15 år. I fjor vinter ble jenta mi utsatt for grov mobbing på skolen og via nett og mobil. Etter en stund fortalte hun meg hvor ille det var, og jeg gikk selvsagt rett til rektor som etter å ha sett bevisene på mobbingen utviste to av mobberene fra skolen for tre dager. Utvisningen var ikke altså ikke permanent og da mobberene kom tilbake på skolen etter en uke (tre dager utvisning + helg) orket ikke min datter mer.

Hun begynte på ny skole og så ut til å trives og ha det relativt greit generelt inntil for omtrent 4 måneder siden da jeg overrasket henne før hun skulle dusje og jeg kunne se alle kuttene på armen og lårene hennes. Jeg ble selvsagt meget fortvilet og vi satt sammen og snakket hele kvelden. Hun fortalte meg at hun hadde vanskelig for å være i sosiale sammenhenger som f.eks på kjøpesentre, skolen, bussen osv og at hun var veldig trist mye av tiden. Dagen etter dro vi til fastlegen som henviste henne til en krisetime hos BUP. Hun har nå gått der ca 10 ganger og hun har fått diagnosene angst og depresjon. Hun går fortsatt hos BUP men det ser ikke ut til å hjelpe henne.

Hun har gått ned en del i vekt fra en sunn vekt på 58 kg til 49 kg i løpet av denne perioden, som er ganske lite for hennes 166 cm. For tre dager siden overrasket jeg henne igjen mens hun satt på rommet sitt og skrev på pc´en sin. Jeg skjønte fort at hun var iferd med å skrive et selvmordsbrev. Jeg ringte øyeblikkelig til en kriselinje og forklarte hele situasjonen og etter en stund fikk vi beskjed om at hun måtte legges inn på psykriatrisk avdeling da hun sto i stor fare for sitt eget liv.

Nå sitter jeg her, tre dager etter denne dramtiske opplevelsen og aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så utrolig fortvilet og redd for min datters liv.

Trengte bare å få det ut da mine foreldre er døde, jeg har ingen søsken, familien bor langt borte og jenta mi har ingen kontakt med sin far..

Anonymous poster hash: 117ef...257

Anonymous poster hash: 117ef...257

Jeg vil bare si at du er en god mor, og det vet datteren din svært godt, selv om hun kanskje ikke har fortalt deg det. Jeg er selv en jente på 17 år, og har siden jeg var 14 år slitt med psykiske problemer. Jeg var innlagt tre måneder på psykiatrisk avdeling i vinter. Dette var på mitt aller sykeste, med en vekt på 37 kilo, diagnotisert med anoreksi og depresjon. Hvis ikke mamma og pappa hadde tatt tak og reddet meg da helsevesenet nektet hadde jeg mest sannsynlig ikke vært her i dag. Det er ingenting i hele verden som betyr mer for meg enn det, og jeg er sikker på at datteren din føler det samme ovenfor deg. Du har gjort alt du kan for henne, og å ikke gi opp på henne kan hjelpe å drive henne. Ønsker deg og din familie alt det beste.

[Trulte1234]

Oi . Sann , prøver gi deg noen råd , min veninne sin datter var i samme situasjon som dere de gjorde det slik : datter var 14 fikk antidepresiva gjennom Bupp og samtale terapi . Bupp var på skole sammen med mor og far og hadde info møte til klasse styrer og ledelse samt råd og veiledning til de , det ble laget eget opplegg til jenta på skole , mor og far sendte Mail m jevne mellom rom til jenta sin lærer m info om jenta sin helse , hvordan hu nå utviklet seg og begynte komme ut av depresjon etter hvert , er sykt viktig ha ett godt samarbeid m skole er jo der problemet er , og to år etter går ting mye bedre , bruk Bupp alt du kan til jenta di , de er til for å hjelpe dere , stå på ikke gi deg , kjempe mamma er du . Og bruk vennene hennes , til mere positive ting du kan gi hu til mindre depresive tanker får hu , slik som venner på over natting osv , viktig att du gir skole beskjed så fort det er noe mobbing og tull , prøv få en dialog m lærer hennes att du kan ringe hu eller s mld , Mail osv så fort noe dukker opp, jo før de får vite om nye ting jo før kan de prøve løse det , lykke til

[Kiarapus]

Så godt du tar signalene alvorlig og handlet som du gjorde!

Jeg vil si det er to ting som er veldig viktig. Aldri kjeft på henne for det hun har gjort. Selv om du kan bli sliten, lei og redd så vil det kun oppleves negativt hvis hun i tillegg får kjeft for det. Det vil på ingen måte hjelpe henne, heller tvert om.

Og la henne være MINST MULIG alene når hun kommer ut igjen. Det er når man er alene at man får tenke. Hvis du ikke har så mye tid til å være sammen med henne selv så avtal med andre, få henne til å invitere venninner osv. Jo mindre tid hun har til å tenke nedbrytende tanker, jo bedre er det

Nei, det er ikke slike som meg som gjør at barn mobber.

Tvert i mot, jeg fanger det opp tidlig, så tidlig at jeg lærer de om sunne gode verdier, inkluderer alle og stimulerer til gode sosiale aktiviteter og vennskap-vennskap forebygger mobbing, beste virkemiddelet vi har.

Nei, jeg stiller ingen diagnose på nett, men jeg reflekterer gjerne over utalelser der jeg hører "sosiale vansker"- men det er klart, vet for lite til og utale meg. Likevel, synes det er bra å tenke forebyggende, det innebærer at det meste utredes, og det er viktig- før det er for sent:)

Jeg forstår veldig godt hva du mener her, og jeg er også helt enig i at du er ikke grunnen til at det finnes mobbere! Jeg er nok enig i at det er litt dratisk å dra inn autisme/ asberger utifra det lille vi har fått vite her. Men jeg er også helt enig i at diagnosene angst og depresjon kan gjerne være noe helt annet. Jeg vil si at angst og depresjon gjerne er en "bi-diagnose" av noe annet. Selvfølgelig finnes det flere som har "bare" angst og depresjon. Men så må man da stille spørsmålene; Hva slags type angst er det? Er det generell angst, døds-angst, panikk angst, sosial angst..? Er det snakk om noen fobier? Og hva slags depresjoner er det snakk om? Er det en tilbakevendende depresjon? Er det kanskje bi-polar? Eller er det snakk om noen helt andre ting? Anoreksia? Eller som du sier, autisme eller asberger? Det kan være så mye. Så jeg er helt enig i at hun bør bli videre utredet. Men det forventer jeg jo at hun blir der hun er innlagt nå da. For det er jo veldig uheldig om hun har andre diagnoser som ligger "skjult" bak angsten og depresjonen som ikke blir oppdaget, og så går hun med det i 15 år så plutselig har kanskje ting blitt til personlighetforstyrrelser fordi det ikke ble utredet videre i tidlig alder.

[Gjest Kaptein Kuk]

TS her

Takk for oppmuntrende ord Jeg har en god veninne men hun er uheldigvis på en langvarig ferie akkurat nå, og ellers er det ingen jeg føler det er rett å fortelle dette til

Anonymous poster hash: 117ef...257

Det kan faktisk være befriende å snakke om slike ting med mennesker du i utgangspunktet ikke kjenner og som er i en lignende situasjon som deg. Følg rådet til Blondie65, og undersøk mulighetene for pårørendehjelp. Det er utvilsomt en stor psykisk belastning også for deg dette her. Derfor er det viktig at du midt oppe i det hele også fokuserer på din egen psykiske helse for å kunne være best mulig til hjelp for din datter.

[AnonymBruker]

Triste er at dette blir det bare mer og mer av. En generasjon selvskadere og dperimerte barn. Og hva skyldes dette tro?? Vi kan bare tenke oss, men bør virkelig forske på denne utviklingen, for blir det ikke bedre så vil folk stå enda lengre i kø og måtte vente enda lengre med behandling.

Mobbing ja, men også lite tilstedeværende foreldre. Legger ikke skylden på deg her nå trådstarter, men foreldre som er lite sammen med barna sine, som får gaver istedenfor oppmerksomhet, som blir oversett og stuet vekk til barnevakter, og gjerne må tilbringe 40-50 timer i uken i barnehagen, ja de kan utvikle angst og depresjoner som ungdommer og voksne. DET sier hvertfall spesialistene.

Anonymous poster hash: fae33...7ce