Jeg orker ikke leve

[AnonymBruker]

Jeg vil egentlig ikke dø, men jeg tror ikke jeg orker å leve så mye lengre. Det er så vondt å leve, dog, jeg kan vel ikke si at jeg lever, jeg bare eksisterer. Og det gjør veldig, veldig vondt.

Jeg skulle ønske noen ville hjelpe meg, jeg skulle ønske noen så smerten min, jeg skulle ønske noen hørte mine desperate rop om hjelp. For jeg vil ikke dø, men livet gjør så fryktelig vondt.

Anonymous poster hash: 34a9d...330

[Heart]

Har du noen kontakt med hjelpeapparatet?

Har du forsøkt å ringe en krisetelefon? I tillegg til å få snakke noen som hører deg, kan du kanskje få kvalifiserte råd om hva du kan gjøre videre for å få hjelp.

[AnonymBruker]

Jeg har kontakt med apparatet, ja. Men de hjelper ikke, så jeg klarer ikke å kalle dem hjelpeapparat. Jeg har aldri ringt noen krisetelefon, fordi jeg er så redd for å bli avvist.

Jeg har ingen planer om å gjøre meg selv noe, men jeg tenker på det hele tiden.

Anonymous poster hash: 34a9d...330

[Heart]

Du vil ikke bli avvist av de som svarer på sånne hjelpetelefoner. Da ville liksom vitsen med dem være borte.

Veldig leit å høre at du har det på den måten. Har det vært slik lenge?

[Purple Basil]

Har du ingen rundt deg du kan snakke med? Vil som Heart anbefale deg å ringe en krisetelefon. Ikke vær redd for å bli avvist, de er jo der for å hjelpe. Ingen skal gå rundt med slike tanker som du har TS, snakk med noen og få ut det vonde selv om det kan være jævlig å søke hjelp.

[AnonymBruker]

Du vil ikke bli avvist av de som svarer på sånne hjelpetelefoner. Da ville liksom vitsen med dem være borte.

Veldig leit å høre at du har det på den måten. Har det vært slik lenge?

Jeg er redd de kanskje ikke skjønner hva jeg sier, eller at de ikke vet hva de skal svare. Jeg er så redd for å føle meg enda mer misforstått.

Jeg har hatt det sånn ganske lenge, ja. Har hatt tanker om at jeg vil slippe å leve hver eneste dag i flere år.

Har du ingen rundt deg du kan snakke med? Vil som Heart anbefale deg å ringe en krisetelefon. Ikke vær redd for å bli avvist, de er jo der for å hjelpe. Ingen skal gå rundt med slike tanker som du har TS, snakk med noen og få ut det vonde selv om det kan være jævlig å søke hjelp.

Nei, jeg har ingen. Jeg har prøvd å fortelle litt til en person, men jeg tror ikke vedkommende ønsker å bry seg. Jeg har et veldig lite nettverk.

Anonymous poster hash: 34a9d...330

[Heart]

Jeg er redd de kanskje ikke skjønner hva jeg sier, eller at de ikke vet hva de skal svare. Jeg er så redd for å føle meg enda mer misforstått

Jeg synes du skal gi dem en sjanse. De som bemanner sånne telefoner vet nok litt om hva de skal si og gjøre.

Jeg har hatt det sånn ganske lenge, ja. Har hatt tanker om at jeg vil slippe å leve hver eneste dag i flere år.

Nei, jeg har ingen. Jeg har prøvd å fortelle litt til en person, men jeg tror ikke vedkommende ønsker å bry seg. Jeg har et veldig lite nettverk.

Anonymous poster hash: 34a9d...330

Det er mange som synes det er vanskelig å forholde seg til psykiske problemer. De vet kanskje ikke hva de skal si eller gjøre, og velger å ikke ta stilling til det. Det betyr ikke nødvendigvis at de ikke bryr seg.

At du har et lite nettverk, gjør det kanskje vanskelig å finne noen du kan snakke fortrolig med. Der kan kanskje hjelpetelefonene være til nytte.

Du sier at du ikke har nytte av behandlingen du får. Har du snakket med legen din om det? Det finnes ulike typer behanfdlingsmetoder, og du trenger kanskje en annen enn den du nå får.

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal gi dem en sjanse. De som bemanner sånne telefoner vet nok litt om hva de skal si og gjøre.

Det er mange som synes det er vanskelig å forholde seg til psykiske problemer. De vet kanskje ikke hva de skal si eller gjøre, og velger å ikke ta stilling til det. Det betyr ikke nødvendigvis at de ikke bryr seg.

At du har et lite nettverk, gjør det kanskje vanskelig å finne noen du kan snakke fortrolig med. Der kan kanskje hjelpetelefonene være til nytte.

Du sier at du ikke har nytte av behandlingen du får. Har du snakket med legen din om det? Det finnes ulike typer behanfdlingsmetoder, og du trenger kanskje en annen enn den du nå får.

Ja jeg burde kanskje det, men det er så vanskelig å ringe første gang. Jeg har skrevet til en sånn skrivehjelpetjeneste som mental helse har, men føler ikke at jeg har fått noen veldig konkrete svar.. De har kanskje dårlig tid til å svare på hver enkel henvendelse.

Nei det er nok fordi det er vanskelig å forholde seg til. Spesielt når jeg er så dårlig som jeg er nå. Og ja, jeg har snakket med legen min. Men det hjelper ikke så mye.

Anonymous poster hash: 34a9d...330

[Vill]

Eg veit korleis du har det! Har vore veldig deprimert. Slit framleis med det, men er mykje bedre no! Eg prøvde så mange ganger å si ifra til fastlegen, men han forstod ikkje alvoret. Ei veninne sa til meg at eg måtte bruke ordet "deprimert". Då må legen skjønne det og ta tak i det. Det var veldig vanskelig å få ut det ordet, men når eg endelig klarte det så fikk eg hjelp. Eg fikk tabletter og han henviste meg til psykolog. Tablettene hjelper på kjemisk ubalanse som kan vere med å påvirke humøret. Det er ingen quick fix med tabletter, men etter kvart så kom det seg. Det hjalp også å prate med psykologen.

Når det er på det mørkeste så er det så umulig å sjå at det vil bli bedre. I ettertid har eg tenkt tilbake med "tenk om eg ikkje hadde vore her meir. Då hadde eg ikkje møtt kjæresten min, eg hadde ikkje blitt samboer, eg hadde ikkje blitt tante, eg hadde ikkje reist på den sydenturen, eg hadde ikkje fått sett den episoden med favorittserien min, eg hadde ikkje fått hørt den fantastiske plata favorittbandet kom med, eg hadde ikkje fått verdens beste svigerforeldre, ein nevø som elsker meg, ein mann som elsker meg, den gode middagen eg fekk hos mamma i går, den første svømmeturen i vår, det kalde glasset med cola i kveld..
Og viss eg ikkje er her meir i morgon så vil eg aldri få vite kva som skjer i over i morgon, neste veke, neste år. Kva viss det er i morgon du møter sjelevennen din? Kva viss det er i morgon du møter din beste venn? Kva viss det er i morgon alt føles bittelitt bedre?

Viss eg ikkje er her meir så vil eg aldri bli gravid, få barn, ein givande jobb, sjå USA, oppleve Roma. Eg vil aldri meir drikke kakao og ete nysteikte bollar ein vinterkveld, nyte musikk, spille gitar med venner, kysse kjæresten, kjenne lukten av nyklippet gras, høre lyden av bølgeskvulp, kjenne sola varme, klemme mamma, tulle med lillebror.

Eg veit at det er så vanskelig å sjå forbi det tomrommet du føler no og den smerten du bærer på. Og "det blir bedre" er kanskje litt oppbrukt frase, men det er sant! Eg har vore der, og eg kom igjennom det. Eg gjekk til fastlegen og måtte bruke ordet "deprimert" før han forstod, men eg er så takknemlig, glad og stolt over at eg klarte å innrømme det og få hjelp. Du er ikkje aleine, og det er mennesker som så gjerne vil hjelpe. Stor klem til deg<3

[Purple Basil]

Det er forbasket vondt når man ikke har noen å snakke med, men som du sikkert også ser så er det utrolig viktig å bare få det ut til noen som forstår. Det er vondt og tungt å be om hjelp. Det føles ikke godt der og da. Men etterpå vil du kanskje føle deg mye bedre. Ta sjansen og ring krisetelefonen, kanskje er det en fantastisk person der på andre enden? Jeg synes det er verdt den sjansen når du har det så tungt som du har det nå.

[AnonymBruker]

Eg veit at det er så vanskelig å sjå forbi det tomrommet du føler no og den smerten du bærer på. Og "det blir bedre" er kanskje litt oppbrukt frase, men det er sant! Eg har vore der, og eg kom igjennom det. Eg gjekk til fastlegen og måtte bruke ordet "deprimert" før han forstod, men eg er så takknemlig, glad og stolt over at eg klarte å innrømme det og få hjelp. Du er ikkje aleine, og det er mennesker som så gjerne vil hjelpe. Stor klem til deg<3

Jeg skulle ønske jeg klarte å tro på deg. Og jeg skulle ønske jeg bare var deprimert. Takk for fint svar

Det er forbasket vondt når man ikke har noen å snakke med, men som du sikkert også ser så er det utrolig viktig å bare få det ut til noen som forstår. Det er vondt og tungt å be om hjelp. Det føles ikke godt der og da. Men etterpå vil du kanskje føle deg mye bedre. Ta sjansen og ring krisetelefonen, kanskje er det en fantastisk person der på andre enden? Jeg synes det er verdt den sjansen når du har det så tungt som du har det nå.

Ja jeg føler meg passe patetisk når jeg må skrive på KG fordi jeg ikke har venner å snakke med.. Skulle ønske jeg ikke var så alene.. Skal prøve å ringe, men det er veldig vanskelig.

Anonymous poster hash: 34a9d...330

[Gjest Gjest20]

Redigert av bruker.

Endret 29. desember 2014 av ninuska_

[Heart]

Jeg skulle ønske jeg klarte å tro på deg. Og jeg skulle ønske jeg bare var deprimert. Takk for fint svar

Ja jeg føler meg passe patetisk når jeg må skrive på KG fordi jeg ikke har venner å snakke med.. Skulle ønske jeg ikke var så alene.. Skal prøve å ringe, men det er veldig vanskelig.

Anonymous poster hash: 34a9d...330

Det er faktisk sant som Vill og josefin99 sier: det kan og vil bli bedre. Problemet er at følelsene dine forteller deg noe annet akkurat nå.

Det er vel ikke noe galt i å skrive med folk på nettet? Vi er da ikke så patetiske?

[Purple Basil]

Det er veldig vanskelig. Jeg har selv bedt om hjelp når jeg har vært veldig langt nede. Opptil flere ganger. Det var forferdelig der og da, men jeg følte meg bedre etterpå. Det bidro til at jeg fikk bearbeidet mye av dritten jeg bar på. Det er ikke patetisk å be andre mennesker om hjelp, enten det er KG, fastlegen, venner.. Jeg ser det ikke som patetisk iallefall. Av og til er det veldig godt å kunne skrive ting anonymt på et forum.

[Gjest Gjest20]

Redigert av bruker.

Endret 29. desember 2014 av ninuska_

[AnonymBruker]

Det er faktisk sant som Vill og josefin99 sier: det kan og vil bli bedre. Problemet er at følelsene dine forteller deg noe annet akkurat nå.

Det er vel ikke noe galt i å skrive med folk på nettet? Vi er da ikke så patetiske?

Hvis det hadde vært sant at det blir bedre, så burde det ha blitt bedre innen nå. Folk har sagt det til meg i årevis, men det blir bare verre. Den dagen det blir bedre skal jeg tro på dere.

Dere er ikke patetiske, men jeg er.

Anonymous poster hash: 34a9d...330

[Gjest Gjest20]

Hvis det hadde vært sant at det blir bedre, så burde det ha blitt bedre innen nå. Folk har sagt det til meg i årevis, men det blir bare verre. Den dagen det blir bedre skal jeg tro på dere.

Anonymous poster hash: 34a9d...330

Redigert av bruker.

Endret 29. desember 2014 av ninuska_

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dette vart, og hvorfor har du det vondt? Det kan være greit å kartlegge hva som faktisk er problemet først. Da vil det være mye enklere å ta tak i det som er vanskelig. Dersom man bare venter på at det skal bli bedre, ja, da blir det ikke bedre.

Jeg venter ikke bare på at det skal bli bedre, jeg har virkelig prøvd. Og prøver fortsatt. Det har vart i flere år, og jeg vet ikke helt hvorfor jeg har det vondt.

Anonymous poster hash: 34a9d...330

[Heart]

Hvis det hadde vært sant at det blir bedre, så burde det ha blitt bedre innen nå. Folk har sagt det til meg i årevis, men det blir bare verre. Den dagen det blir bedre skal jeg tro på dere.

Som Lydia sier, så er det ikke slik at ting nødvendigvis går over av seg selv eller blir bedre med tiden. Sånn er det med mange typer fysisk sykdom, og da bør det ikke komme som en overraskelse at det er slik med psykiske problemer også.

Jeg tror deg når du sier at du virkelig har prøvd, og det må du rett og slett fortsette med, selv om det er tungt.

Det kan være mange grunner til at du ikke er blitt bedre, og det er ikke mulig å si noe konkret om det uten å vite hva problemet er, og hvilken behandling du har mottatt. Det er en diskusjon du først og fremst bør ta med helsepersonell.

Vanlige grunner til at man ikke blir bedre, kan omfatte:

• manglende innsikt i eget sykdomsbilde (hva den underliggende årsaken er)
• feil behandlingstype (av og til tar det tid å finne den behandlingen som hjelper for akkurat deg)
• dårlig/manglende kommunikasjon med behandlende lege (vanskelig å behandle problemer man ikke vet omfanget av)
• dårlig personkjemi med/tillit til behandler (det går an å bytte lege)
• ting tar rett og slett tid

Vanskelig å si om noe av dette er relevant i ditt tilfelle, men den eneste måten å komme til bunns i det, er å ta aktivt initiativ overfor helsevesenet. Du har rett på og behov for behandling. Krev det.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er vanskelig å stole på helsevesenet, da jeg har et inntrykk av at de aller fleste der helst skulle sett at jeg gjorde alvor av planene mine om å dø, sånn at de slapp å ha med meg å gjøre. Jeg føler at ingen vil hjelpe meg, fordi ingen mener jeg er verdt det. Og uten hjelp så stanger jeg bare hodet i veggen, gang etter gang etter gang etter gang.

Nå har jeg grått så mye at jeg er kvalm. Men tusen takk til alle dere som svarer.

Anonymous poster hash: 34a9d...330