_Mann med begynnende alzheimer - lov å være utro?

[AnonymBruker]

Det virker som om mange her inne ikke skjønner hvordan der et å ha en ektefelle med Alzheimers. Selv om man er godt voksen har man også behov for nærhet og omsorg; og sex. Man kan godt være glad i sin ektefelle med Alzheimers selv om denne ikke er i stand til å gi noen form for kjærlighet. Om man så finner kjærlighet osv hos et nytt menneske synes ikke jeg man skal dømme vedkommende. Alzheimerspasienten vil kanskje ikke skjønne noe av hverken skilsmisse eller "utroskap."

For venninnen til TS er det neppe snakk om å ligge rundt. Det handler om å ha en annen relasjon til ett menneske enn hva man har til en hvilken som helst nabo eller bekjentskap. Å ha en fortrolig, noen som står en ekstra nær, og også dekke behov for fysisk nærhet og sex.

Igjen, i stedet for å prøve å finne på unnskyldninger på utroskap bør du heller sette deg inn i situasjonen selv.

Dette handler ikke om Azheimer konkret, selv om dette brukes som et eksempel. Dette er snakk om en situasjon hvor den ene ektefellen pga helsen ikke er i stand til å gi sin partner sex og nærhet. Om det er Alzheimer eller andre sykdommer er jo ikke poenget her.

Hva om det f.eks. var en ulykke og han ble lam fra halsen og ned?

Så jeg vil anbefale alle de som forsvarer utroskap i disse situasjonene å sette seg inn i situasjonen selv.

Tenk deg at du selv havnet i en situasjon hvor du ikke var i stand til å gi mannen din sex og nærhet. Hvordan hadde du hatt det inni deg om du visste at mannen din nå hadde sex med en flott kvinne mens du satt lenket? Trivelig tanke? Neppe......

Anonymous poster hash: 3da9b...900

[Steinar40]

Derfor burde man snakke om sånt på forhånd: hva man gjør dersom den andre blir dement, alle som ahr erfaring med mennesker med demens, skjønner at samlivet dør en sakte død, den andres personlighet forsvinner og forandrer seg. Det mennesket du kjente en gang finnes ikke lengre. Det er en grusom sykdom.

Mange blir inkontinente for urin og avføring og begynner med bleie...

Anonymous poster hash: b8ef3...943

Ubehagelig å prate om, men sikkert ikke dumt.

Jeg husker at min mor sa at hun ikke kunne tenke seg å bare eksistere på et gamlehjem.

Og hun var da så "heldig" at hun klarte å styre dette selv.

Endret 13. oktober 2013 av Steinar40

[AnonymBruker]

Herregud, nei, selvsagt er det ikke "lov" å være utro bare fordi partneren er syk. Er man i et forhold, så er man i et forhold.

Anonymous poster hash: 4a58f...157

[AnonymBruker]

Vi har tillatelse dersom en av oss skulle få alzheimer. Samtidig er det ingen av oss som ser for oss at vi hadde hatt behov eller klart å være intim med noen andre.

Anonymous poster hash: c8604...7bc

[Raven Emerald]

Igjen, i stedet for å prøve å finne på unnskyldninger på utroskap bør du heller sette deg inn i situasjonen selv.

Dette handler ikke om Azheimer konkret, selv om dette brukes som et eksempel. Dette er snakk om en situasjon hvor den ene ektefellen pga helsen ikke er i stand til å gi sin partner sex og nærhet. Om det er Alzheimer eller andre sykdommer er jo ikke poenget her.

Hva om det f.eks. var en ulykke og han ble lam fra halsen og ned?

Så jeg vil anbefale alle de som forsvarer utroskap i disse situasjonene å sette seg inn i situasjonen selv.

Tenk deg at du selv havnet i en situasjon hvor du ikke var i stand til å gi mannen din sex og nærhet. Hvordan hadde du hatt det inni deg om du visste at mannen din nå hadde sex med en flott kvinne mens du satt lenket? Trivelig tanke? Neppe......

Anonymous poster hash: 3da9b...900

Det handler om Alzheimer konkret, jo. Det handler ikke om "bare" å ikke kunne gi partneren sex og nærhet. Det handler om at man ikke lenger er den personen en var. Man husker ofte ikke at man er gift, engang. Man blir gradvis mer belastende for partneren, enn man er en ressurs. Mange havner på et "barnestadie", der de mer eller mindre oppfatter seg slik de var som barn.

Og da skal altså partneren "gå til grunne", fordi vedkommende ikke skal få ha den voksenkontakten med en annen mens den syke enda lever. Til tross for at denne i mange tilfeller ikke ville ant hva man snakket om, om man hadde fortalt ham eller henne at kona/ mannen hadde en annen.

Endret 13. oktober 2013 av Raven Emerald

[AnonymBruker]

Det handler om Alzheimer konkret, jo. Det handler ikke om "bare" å ikke kunne gi partneren sex og nærhet. Det handler om at man ikke lenger er den personen en var. Man husker ofte ikke at man er gift, engang. Man blir gradvis mer belastende for partneren, enn man er en ressurs. Mange havner på et "barnestadie", der de mer eller mindre oppfatter seg slik de var som barn.

Og da skal altså partneren "gå til grunne", fordi vedkommende ikke skal få ha den voksenkontakten med en annen mens den syke enda lever. Til tross for at denne i mange tilfeller ikke ville ant hva man snakket om, om man hadde fortalt ham eller henne at kona/ mannen hadde en annen.

Nå var jo dette snakk om "Begynnende Alzheimer". Mange kan leve ganske normale liv i startfasen av livet, men man blir gradvis verre og ender til slutt opp på "barnestadiet".

Men man bør i det minste være såpass ærlig og ha en slik respekt for den syke at man i det minste avslutter forholdet før man begynner å pule på andre. Ta ut separasjon og skilsmisse og fortsett å pleie vedkommende. Da er man i det minste fri til å knulle andre om dette er viktig for en når man har kommet opp i en slik livssituasjon.

Anonymous poster hash: 3da9b...900

[AnonymBruker]

Igjen, i stedet for å prøve å finne på unnskyldninger på utroskap bør du heller sette deg inn i situasjonen selv. Dette handler ikke om Azheimer konkret, selv om dette brukes som et eksempel. Dette er snakk om en situasjon hvor den ene ektefellen pga helsen ikke er i stand til å gi sin partner sex og nærhet. Om det er Alzheimer eller andre sykdommer er jo ikke poenget her.Hva om det f.eks. var en ulykke og han ble lam fra halsen og ned? Så jeg vil anbefale alle de som forsvarer utroskap i disse situasjonene å sette seg inn i situasjonen selv. Tenk deg at du selv havnet i en situasjon hvor du ikke var i stand til å gi mannen din sex og nærhet. Hvordan hadde du hatt det inni deg om du visste at mannen din nå hadde sex med en flott kvinne mens du satt lenket? Trivelig tanke? Neppe...... Anonymous poster hash: 3da9b...900

Snakk for deg selv, alle mine innlegg i denne tråden handler om Alzheimers, ikke noe annen sykdom eller skade. For meg er det stor forskjell på Alzheimers og feks det å bli lam fra halsen og ned. Hvis jeg ble lam fra halsen og ned vill jo jeg fremdeles være MEG, det ville være mulig å føre en normal samtale med meg og jeg ville vite hvem mannen min var, så kunne vi ta det derfra. Kanskje vi ville bli skilt, kanskje ikke - men da ville det iallefall være en avgjørelse VI kunne ta sammen, som par.

Anonymous poster hash: adabe...0f6

[Kristina090001]

Denne mannen kommer ikke til å oppleve det. Det som det kan føre til av konsekvenser for ham, er at hans kone fortsatt orker å pleie ham og stille opp for ham og være der til han dør.

Jeg tror veldig få som svarer her vet hva demens er. Det er mye verre enn du leser om i Aftenposten i dag, eller hører på radioen, eller ser dokumentarer om i disse dager. De pårørende som står frem, kan ikke henge ut sine elskede familiemedlemmer som fortsatt er i livet. Jeg, som nær pårørende, kjenner meg ikke igjen, det høres ut som solskinnshistorier. Hvor onde skal dagene være før man går? Hvor mange ganger skal man bli slått? Hvor mye grusomt skal du måtte tåle å høre i det uendelige fra din ektefelles munn, dag etter dag, natt etter natt, år etter år? Hvor mye skal du tåle at andre hører, blir utsatt for og lider under (for eksempel barn og barnebarn). Min far får en 10-16 hattelefoner hver natt. Hvis han slår av, får jeg og mine søsken dem. De omhandler hvor synd det er på henne og hva for en djevel min far er. Min mor er ikke i stand til å oppleve utroskap. Helt jævlig har hun det. Min far sier det er uaktuelt å skille seg. Det ville også fått mye verre konsekvenser enn om han hadde hatt seg litt utnom "ekteskap". Dere kan ikke sammenligne disse forholdene med vanlige forhold, der noen kanskje blir syk i løpet av livet. Det er jo nettopp ved å bli, og ikke skille seg, man gir omsorg som bare en ektefelle kan, med en tålmodighet bare et nært familiemedlem kan gi. Å skille seg er jo den feige veien ut, det er jo de som stikker. Å pleie en dement i 15 år handler ikke om sex eller ikke sex, det handler å bli sykepleier, ulønnet, å slutte i jobben, miste all annen kontakt, bli utslitt og deprimert. Hvorfor fortjener en ektefellene til demente det?

Anonymous poster hash: d031d...d84

Synes uansett ikke man skal være utro, da er det bedre å skilles å heller finne en ny partner, er det jeg snakker om ! Hvorfor i all verden skal man være utro hvis du uansett ikke vil forlate partneren din ordentlig? Om du fortsatt vil være gift med mannen din men skal være utro på si så må det da bare handle om å få seg et ligg i ny og ne.. Og som jeg sa, om han hadde blitt en helt annen person som er både aggressiv og som du ikke kjenner igjen så skill deg da i stedet for å være utro!

Når var det utroskap ble greit egentlig ?? Er ikke greit uansett hva etter min mening

[AnonymBruker]

Snakk for deg selv, alle mine innlegg i denne tråden handler om Alzheimers, ikke noe annen sykdom eller skade. For meg er det stor forskjell på Alzheimers og feks det å bli lam fra halsen og ned. Hvis jeg ble lam fra halsen og ned vill jo jeg fremdeles være MEG, det ville være mulig å føre en normal samtale med meg og jeg ville vite hvem mannen min var, så kunne vi ta det derfra. Kanskje vi ville bli skilt, kanskje ikke - men da ville det iallefall være en avgjørelse VI kunne ta sammen, som par.

Anonymous poster hash: adabe...0f6

Greit nok, men synes folk skal slutte å prøve å finne på gode unnskyldninger for utroskap. Enten er man for utroskap eller så er man i mot. Man får være såpass voksen at man skiller seg fra vedkommende i det minste, før man begynner å knulle rundt.

Anonymous poster hash: 3da9b...900

[VitaSana]

Greit nok, men synes folk skal slutte å prøve å finne på gode unnskyldninger for utroskap. Enten er man for utroskap eller så er man i mot. Man får være såpass voksen at man skiller seg fra vedkommende i det minste, før man begynner å knulle rundt.

Anonymous poster hash: 3da9b...900

Vi er vel flere her som ser at det er en del nyanser mellom "for utroskap" og "mot utroskap". Det går mer på å forstå at vi er forskjellige mennesker som takler vonde livssituasjoner på forskjellig vis.

Noen situasjoner er så vanskelige at ingen løsninger er bare rett.

Det å skille seg kan være problematisk, og i noen situasjoner kan den "oppegående" ønske at den andre bor i hjemmet. Permanent eller i perioder. Eventuelle barn kan også føle det belastende med en skilsmisse hvor kanskje barndomshjemmet må selges. Andre kan ha problemer med at den "oppegående" oppretter en annen relasjon - om de får vite om det.

Personlig ville jeg ikke at en partner skulle gå til grunne sammen med meg om jeg mistet helt kontakten med ham/familie/venner samtidig som jeg fysisk kanskje vil leve i 20-30 år. Jeg ville ønske at han fant noen han kunne være nær, oppleve dele ting med. Den fysiske biten har jeg personlig ikke noen følelser for i noen retning, annet at jeg ville han skulle gjort det som føltes riktig for ham.

Om vi hadde bygd opp et liv og et hjem sammen så ville jeg heller ikke ønske at han mistet alt/halvparten fordi vi skulle gjøre opp et skilsmissebo. Jeg ville også vært takknemlig om han fulgte meg opp - dvs så til at jeg bodde et sted hvor jeg fikk mat og stell og miljø rundt meg som var så trygt og greit som mulig. Enten det var i vårt hjem - om det ikke slet ham ut, eller på institusjon eller en blanding. Etter en skilsmisse vil jeg tro at den andre parten kanskje ikke har like mye vekt å legge bak eventuelle krav/ønsker i forhold til det offentlige.

Det er ikke alltid for og i mot, men noen ganger er det viktig å forstå at andre mennesker tar andre valg enn vi selv kanskje ville gjort (eller tror vi ville gjort).

Jeg blir provosert av mennesker som så lett setter seg på sin høye hest og slik jeg oppfatter det - så lett dømmer andre i vanskelige livssituasjoner.

[AnonymBruker]

Greit nok, men synes folk skal slutte å prøve å finne på gode unnskyldninger for utroskap. Enten er man for utroskap eller så er man i mot. Man får være såpass voksen at man skiller seg fra vedkommende i det minste, før man begynner å knulle rundt. Anonymous poster hash: 3da9b...900

Du virker veldig unyansert, og legg merke til at det er du, ikke jeg, som bruker ordene "knulle rundt". For de menneskene dette gjelder tror jeg ikke det handler om sex i det hele tatt, ville du tenkt det samme om en person som nylig hadde blitt enke eller enkemann? I praksis er det samme ting, ettersom personen man kjente og elsket som en kjæreste er borte for alltid. Den eneste forskjellen er at for en alzheimerpårørende så er den personen man elsket erstattet med en ny person, som man også føler omsorg og varme for, men ikke den romantiske kjærligheten man føler for en partner. Kanskje mer som kjærligheten man føler til sine foreldre, eller et barn. Sånn sett blir skilsmissepapirene ganske betydningsløse, med mindre du mener at man i tillegg til å skille seg fra personen også skal slutte å besøke vedkommende og være dens nærmeste pårørende? Det høres ut som definisjonen på hjerterått for meg.

Anonymous poster hash: adabe...0f6

[Smestad]

Jeg syns det er innenfor, hvis man virkelig kjenner at han er blitt "borte" og det ikke er mulig med et normalt samliv. Sex er jo et ganske grunnleggende behov.

[Mike Waters]

edti

Endret 15. oktober 2013 av Mike Waters

[Majott]

Synes uansett ikke man skal være utro, da er det bedre å skilles å heller finne en ny partner, er det jeg snakker om ! Hvorfor i all verden skal man være utro hvis du uansett ikke vil forlate partneren din ordentlig? Om du fortsatt vil være gift med mannen din men skal være utro på si så må det da bare handle om å få seg et ligg i ny og ne.. Og som jeg sa, om han hadde blitt en helt annen person som er både aggressiv og som du ikke kjenner igjen så skill deg da i stedet for å være utro!

Når var det utroskap ble greit egentlig ?? Er ikke greit uansett hva etter min mening

Hvis man kun tenker på seg selv, så er det sikkert bedre å skilles dersom partneren fikk Alzheimer.

Dette handler ikke om å ville være utro, eller ikke ville forlate partneren sin "ordentlig". Det handler om å holde seg selv oppe med litt voksenkontakt, innimellom at man tar seg av sin livspartner på en god måte.

Det handler IKKE om et ligg i ny og ne. Tror du det, har du veldig liten innlevelsesevne og empati i utgangspunktet. Det å ikke evne å se slike ting i denne sammenhengen, vitner egentlig bare om at man lever etter prinsipper, ser alt i svart/hvitt, og derfor ikke har noen forståelse for ting som er mer sammensatt enn det prinsippene tillater. Veldig snever tankegang, med andre ord!

Om man skiller seg og forlater partneren sin "på ordentlig", så overlater man partneren til et helt ukjent liv uten den tryggheten et livslangt forhold gir, når denne allerede er for sårbar til å takle det. Selv om da kan leve fritt med en annen partner, og sånn sett ikke er utro eller bare får seg et ligg, så er det da hjerterått.

Etter din mening er et da bedre å overlate personen med Alzheimer til det offentlige, dvs sykehjem eller bo alene med hjemmesykepleie og tilsyn etter 40 år, enn å selv være utro. Det er både et skremmende og barnslig synspunkt.

[Tidus]

Hvis man kun tenker på seg selv, så er det sikkert bedre å skilles dersom partneren fikk Alzheimer.

Dette handler ikke om å ville være utro, eller ikke ville forlate partneren sin "ordentlig". Det handler om å holde seg selv oppe med litt voksenkontakt, innimellom at man tar seg av sin livspartner på en god måte.

Det handler IKKE om et ligg i ny og ne. Tror du det, har du veldig liten innlevelsesevne og empati i utgangspunktet. Det å ikke evne å se slike ting i denne sammenhengen, vitner egentlig bare om at man lever etter prinsipper, ser alt i svart/hvitt, og derfor ikke har noen forståelse for ting som er mer sammensatt enn det prinsippene tillater. Veldig snever tankegang, med andre ord!

Om man skiller seg og forlater partneren sin "på ordentlig", så overlater man partneren til et helt ukjent liv uten den tryggheten et livslangt forhold gir, når denne allerede er for sårbar til å takle det. Selv om da kan leve fritt med en annen partner, og sånn sett ikke er utro eller bare får seg et ligg, så er det da hjerterått.

Etter din mening er et da bedre å overlate personen med Alzheimer til det offentlige, dvs sykehjem eller bo alene med hjemmesykepleie og tilsyn etter 40 år, enn å selv være utro. Det er både et skremmende og barnslig synspunkt.

Hvis partneren er så dement at han/hun ikke klarer å ha sex, er han/hun vel utenfor det kjente livet uansett? Hva betyr det for den demente om han eller hun er skilt når det har kommet så langt?

[Majott]

Hvis partneren er så dement at han/hun ikke klarer å ha sex, er han/hun vel utenfor det kjente livet uansett? Hva betyr det for den demente om han eller hun er skilt når det har kommet så langt?

Demente kjenner gjerne igjen, eller viser seg tryggere i kjente omgivelser. De merker det om de havner på sykehjem i et fremmed soverom og felles stue, og med fremmede personer rundt seg. Ofte med angst og aggresjon.

Er de hjemme, der de alltid har bodd, er det jo kun de selv som endres, mens alt annet (omgivelser og personer) er de samme. Det har faktisk stor betydning.

De aller fleste vil helst bo hjemme så lenge som mulig. Det sier Alzheimerpasienter tidlig i forløpet. Og som sagt så reagerer de ofte når de blir flyttet til sykehjem. Så det å skille seg, flytte personen til et annet sted, enten i egen leilighet med tilsyn/omsorg, eller til et sykehjem før det trengs, synes jeg personlig er mye verre enn at den andre kan søke støtte, og evt sex hos en annen.

Den som har en Alzheimerpasient hjemme, har heldøgns omsorg for vedkommende. De har ikke frihet annet enn når den andre er på avlastning eller noen andre passer på. Så det blir sjelden mulighet til samvær med andre for den friske også. Dessuten er det ikke alt man kan snakke med barn/slekt om. Heller ikke felles venner.

Jeg tror ikke det er så mange som er så heldig å finne en venn som er til støtte under en slik prosess. Og de færreste har tid eller ork til å tenke så mye på eget behov for kun sex i en slik situasjon. Så det er nok de færreste som "ligger rundt" eller "får seg et ligg" sånn sett.

Men om noen er så heldig å finne en som på flere måter (inkludert sex) er med på å holde dem oppe, slik at de greier å ivareta omsorgen for sin livspartner med Alzheimer lenger, ja da unner jeg dem det!

Det er jo heller ikke sånn at man begynner å lete etter en ny sexpartner så snart ektefellen får Alzheimer. De fleste avfinner seg med at de blir alene, og søker ikke etter en ny. Men det kan jo hende at de treffer en venn likevel, kanskje etter noen år. Om ektefellen fikk Alzheimer da h*n var 50, så er jo partneren enda ung, og har mange år foran seg.

Hvordan ville det ha vært for dere som er så dømmende her, å være uten sex og nærhet med en annen person i 10-40 år?

Endret 15. oktober 2013 av Majott

[fuksia]

Hvis partneren er så dement at han/hun ikke klarer å ha sex, er han/hun vel utenfor det kjente livet uansett? Hva betyr det for den demente om han eller hun er skilt når det har kommet så langt?

i tillegg til det majott sa, så går jeg ut ifra at om man skiller seg så mister man de rettighetene man hadde når det kommer til kontakt med leger, sykehjem, hjemmehjelp og lignende.

i det hele tatt skjønner jeg ikke de som sier at det hadde vært bedre å skille seg, for meg virker det veldig mye verre. man mister plutselig all kontroll over hva som skjer med den syke.

denne tråden har egentlig bare gjort meg oppmerksom på at dette er noe jeg absolutt må snakke med en framtidig mann om.

[AnonymBruker]

Nå er flere av deltagerne i denne tråden ganske unge har jeg inntrykk av, og det er sikkert ikke ganske mange her på KG som kan ta utgangspunkt i et et ekteskap som kanskje har vart 20 - 30 - 40 - 50 år, slik mange av disse har hvor den ene parten nå på 2000 tallet blir syk av alzheimer.

Tror dere det er et lett marked å finne seg en ny partner i den fasen av livet? Tror dere at DET virkelig er prioriteringen når mannen/damen man har vært med i ørten år blir syk?

Jeg tror flere av dere rett og slett ikke kan sette dere inn i denne kompliserte problemstillingen.

Anonymous poster hash: 4cc94...ed8

[fuksia]

Nå er flere av deltagerne i denne tråden ganske unge har jeg inntrykk av, og det er sikkert ikke ganske mange her på KG som kan ta utgangspunkt i et et ekteskap som kanskje har vart 20 - 30 - 40 - 50 år, slik mange av disse har hvor den ene parten nå på 2000 tallet blir syk av alzheimer.

Tror dere det er et lett marked å finne seg en ny partner i den fasen av livet? Tror dere at DET virkelig er prioriteringen når mannen/damen man har vært med i ørten år blir syk?

Jeg tror flere av dere rett og slett ikke kan sette dere inn i denne kompliserte problemstillingen.

Anonymous poster hash: 4cc94...ed8

jeg er skikkelig lei av at alder hele tiden skal trekkes inn i debatten uten at det er noen fornuftig grunn til det. for meg virker det som om det er ganske stor variasjon på alder på begge sider.

nei, jeg tror ikke det er så enkelt å finne ny partner, men det betyr ikke at man ikke kan ønske seg det, eller at det er feil om man skulle finne en ny. jeg tror heller ikke akkurat at det er det første man tenker på, men folk med alzheimers kan leve i mange tiår. særlig om man er ganske ung når partneren blir syk har jeg stor forståelse for at man etterhvert kan ha behov for å finne en annen.

[Tidus]

i tillegg til det majott sa, så går jeg ut ifra at om man skiller seg så mister man de rettighetene man hadde når det kommer til kontakt med leger, sykehjem, hjemmehjelp og lignende.

i det hele tatt skjønner jeg ikke de som sier at det hadde vært bedre å skille seg, for meg virker det veldig mye verre. man mister plutselig all kontroll over hva som skjer med den syke.

denne tråden har egentlig bare gjort meg oppmerksom på at dette er noe jeg absolutt må snakke med en framtidig mann om.

Hva om den nye personen blir forelsket i en og ønsker å flytte sammen osv? Eventuelt gifte seg?