_Mann med begynnende alzheimer - lov å være utro?

[LukaFrost]

Det virker som om mange her inne ikke skjønner hvordan der et å ha en ektefelle med Alzheimers. Selv om man er godt voksen har man også behov for nærhet og omsorg; og sex. Man kan godt være glad i sin ektefelle med Alzheimers selv om denne ikke er i stand til å gi noen form for kjærlighet. Om man så finner kjærlighet osv hos et nytt menneske synes ikke jeg man skal dømme vedkommende. Alzheimerspasienten vil kanskje ikke skjønne noe av hverken skilsmisse eller "utroskap."

For venninnen til TS er det neppe snakk om å ligge rundt. Det handler om å ha en annen relasjon til ett menneske enn hva man har til en hvilken som helst nabo eller bekjentskap. Å ha en fortrolig, noen som står en ekstra nær, og også dekke behov for fysisk nærhet og sex.

[AnonymBruker]

Det virker som om mange her inne ikke skjønner hvordan der et å ha en ektefelle med Alzheimers. Selv om man er godt voksen har man også behov for nærhet og omsorg; og sex. Man kan godt være glad i sin ektefelle med Alzheimers selv om denne ikke er i stand til å gi noen form for kjærlighet. Om man så finner kjærlighet osv hos et nytt menneske synes ikke jeg man skal dømme vedkommende. Alzheimerspasienten vil kanskje ikke skjønne noe av hverken skilsmisse eller "utroskap."

For venninnen til TS er det neppe snakk om å ligge rundt. Det handler om å ha en annen relasjon til ett menneske enn hva man har til en hvilken som helst nabo eller bekjentskap. Å ha en fortrolig, noen som står en ekstra nær, og også dekke behov for fysisk nærhet og sex.

Jada, det er fint å ha unnskyldninger

Anonymous poster hash: 3c523...8fe

[viren]

Har man levd i sammen lenge så kan man ikke bare stikke av til "grønnere gress". Det er svik samme hvilke unnskyldninger man måtte finne på.

For deg. For meg og flere andre er det ikke det. Det blir opp til hver enkelt og hvert enkelt par å avgjøre, ikke deg.

[Steinar40]

For deg. For meg og flere andre er det ikke det. Det blir opp til hver enkelt og hvert enkelt par å avgjøre, ikke deg.

Joda, det er greit det forsåvidt.

Forutsatt at du på forhånd opplyser din partner om at du kommer til å stikke av så snart han (eller hun) virkelig trenger deg.

[viren]

Joda, det er greit det forsåvidt.

Forutsatt at du på forhånd opplyser din partner om at du kommer til å stikke av så snart han (eller hun) virkelig trenger deg.

Nå er du firkantet med vilje. Det er ingen som har sagt noe om å stikke av - man er der for de man er glade i. Om noe skulle skje med meg håper jeg virkelig at min mann ikke kaster bort livet sitt på å være trofast - og ensom - mot noen som knapt nok er til stede.

[Steinar40]

Nå er du firkantet med vilje. Det er ingen som har sagt noe om å stikke av - man er der for de man er glade i. Om noe skulle skje med meg håper jeg virkelig at min mann ikke kaster bort livet sitt på å være trofast - og ensom - mot noen som knapt nok er til stede.

Kaste bort livet sitt på å være trofast?

Ja, man skal jaggu høre mye rart før øra detter av - heldigvis! hehe

Men da kan sikkert du forklare meg hvorfor man skal dele livet sitt med et annet menneske hvis man ikke skal være trofast?

La meg gjette først - fordi man da slipper å være ensom?

[viren]

Kaste bort livet sitt på å være trofast?

Ja, man skal jaggu høre mye rart før øra detter av - heldigvis! hehe

Men da kan sikkert du forklare meg hvorfor man skal dele livet sitt med et annet menneske hvis man ikke skal være trofast?

La meg gjette først - fordi man da slipper å være ensom?

Denne tråden handler om mennesker som mentalt svinner hen på grunn av Alzheimers, og til slutt ikke kjenner igjen sine kjære. Eller til sammenlikning, en person som er utsatt for en ulykke som gjør at han eller hun blir alvorlig hjerneskadet. Eller blir liggende i koma for aldri å våkne igjen. Det er ekstreme situasjoner, det er ikke snakk om en "40-årskrise og å falle for en yngre kollega på jobben" situasjon.

Jeg tror at uenigheten i bunn og grunn koker ned til dette: Er det et svik mot partneren som er utsatt for Alzheimers/hjerneskade? Du mener ja. Jeg mener nei.

[Steinar40]

Denne tråden handler om mennesker som mentalt svinner hen på grunn av Alzheimers, og til slutt ikke kjenner igjen sine kjære. Eller til sammenlikning, en person som er utsatt for en ulykke som gjør at han eller hun blir alvorlig hjerneskadet. Eller blir liggende i koma for aldri å våkne igjen. Det er ekstreme situasjoner, det er ikke snakk om en "40-årskrise og å falle for en yngre kollega på jobben" situasjon.

Jeg tror at uenigheten i bunn og grunn koker ned til dette: Er det et svik mot partneren som er utsatt for Alzheimers/hjerneskade? Du mener ja. Jeg mener nei.

Det første du sier er et klart svik: "40-årskrise og å falle for en yngre kollega på jobben" situasjon.

Da går man.

Når det derimot skjer noe som den andre ikke kan bestemme over selv, så blir det noe helt annet.

[I Grosny]

Når jeg leste overskriften tenkte jeg først at spørsmålet var om det var greit at mannen med Alzheimer kunne ha ekstern sex, siden han kanskje ikke husket hvem han var og hvem han var gift med.

Nå forstår jeg at problemet her er at dama ikke har hatt sex på mange år, og har delte meninger om å knulle bak ryggen på sin kjære.

Mange mener at man skal skille seg før man knuller andre.

Man bør også ta i betrakning hva som er best og verst for den Alzheimersyke. Hva trenger han, og hva kan han få. Kanskje han trenger dama si i nærheten, men ikke kroppen hennes seksuelt? Jeg tror at dersom dama går ut og har sex, så kan det bli katastrofe for han dersom elskeren krever at hun skiller seg eller stikker av med henne, mens det kan være uproblematisk dersom hun roter med en elsker som ikke stikker av med henne eller lager noe krøll.

Kanskje skilsmisse er katastrofe for han? Elller kanskje han ønsker å bli kvitt henne? Ikke vet jeg.

[AnonymBruker]

Min kollega og venninne er 48 år. Hennes mann er 57. Han har begynt å få Alzheimer, men klarer seg fremdeles hjemme pga. min venninne. Problemet for venninnen min er sex. Hun savner det, og de hadde et godt samliv før han blir rammet.

Er det "lov" i en slik situasjon å være utro? Vil gjerne høre deres meninger. Synes det er vanskelig å gi råd til henne, for jeg er både for og i mot.

Anonymous poster hash: 14c87...4e7

Det er kun ett svar her: NEI!! Ektemannen kan ikke for at han fått denne forferdelige sykdommen og å utnytte dette til å få sex er helt uakseptabelt. Ble det ikke lovet å holde sammen i gode og onde dager under vielsen...? En slik holdning som hun har er egoistisk. Still heller opp for ektemannen og støtt han i det han kommer til å gå igjennom.

Anonymous poster hash: adcfb...bac

[Raven Emerald]

Det er kun ett svar her: NEI!! Ektemannen kan ikke for at han fått denne forferdelige sykdommen og å utnytte dette til å få sex er helt uakseptabelt. Ble det ikke lovet å holde sammen i gode og onde dager under vielsen...? En slik holdning som hun har er egoistisk. Still heller opp for ektemannen og støtt han i det han kommer til å gå igjennom.

Anonymous poster hash: adcfb...bac

Hva med det hun skal gå gjennom? Skal hun ikke få tenke på seg selv i det hele tatt?

Ektemannen kan strengt tatt ikke være der for henne i gode og onde dager, hvorfor skal hun ikke få lov å være med noen som kan gi henne den voksenkontakten mannen hennes etter all sannsynlighet aldri mer vil være i stand til å gi henne? Selv om hun får dekket noen av de behovene hun har, er ikke det ensbetydende med at hun ikke vil klare å dekke behovene til mannen sin. Eller at hun ikke ønsker å dekke dem. Men han vil i større og større grad miste evnen til å være der for henne. Og da skal han miste hun som fyller de behovene han faktisk har, fordi noen dømmende mennesker mener at hun bør gå fra ham om hun skal få dekket sine behover? Hvorfor skal han straffes fordi enkelte mener at deres vei er den eneste rette - for alle?

[AnonymBruker]

Etter min mening synes jeg ikke det er rett å være utro. Han har ikke gjort noe galt og ''fortjener'' ikke det. Har selv vært borti utroskap og det er helt jævlig! Synes ikke denne mannen skal oppleve det uten å kunne noe for det. Om han etterhvert blir aggressiv (som noen blir), forandrer helt personlighet eller havner på sykehjem ville jeg heller skilt meg for så å finne meg en ny partner, for da mener jeg det er en god grunn. Bedre å skille seg og få ny partner enn å være utro mener ihvertfall jeg

Denne mannen kommer ikke til å oppleve det. Det som det kan føre til av konsekvenser for ham, er at hans kone fortsatt orker å pleie ham og stille opp for ham og være der til han dør.

Jeg tror veldig få som svarer her vet hva demens er. Det er mye verre enn du leser om i Aftenposten i dag, eller hører på radioen, eller ser dokumentarer om i disse dager. De pårørende som står frem, kan ikke henge ut sine elskede familiemedlemmer som fortsatt er i livet. Jeg, som nær pårørende, kjenner meg ikke igjen, det høres ut som solskinnshistorier. Hvor onde skal dagene være før man går? Hvor mange ganger skal man bli slått? Hvor mye grusomt skal du måtte tåle å høre i det uendelige fra din ektefelles munn, dag etter dag, natt etter natt, år etter år? Hvor mye skal du tåle at andre hører, blir utsatt for og lider under (for eksempel barn og barnebarn). Min far får en 10-16 hattelefoner hver natt. Hvis han slår av, får jeg og mine søsken dem. De omhandler hvor synd det er på henne og hva for en djevel min far er. Min mor er ikke i stand til å oppleve utroskap. Helt jævlig har hun det. Min far sier det er uaktuelt å skille seg. Det ville også fått mye verre konsekvenser enn om han hadde hatt seg litt utnom "ekteskap". Dere kan ikke sammenligne disse forholdene med vanlige forhold, der noen kanskje blir syk i løpet av livet. Det er jo nettopp ved å bli, og ikke skille seg, man gir omsorg som bare en ektefelle kan, med en tålmodighet bare et nært familiemedlem kan gi. Å skille seg er jo den feige veien ut, det er jo de som stikker. Å pleie en dement i 15 år handler ikke om sex eller ikke sex, det handler å bli sykepleier, ulønnet, å slutte i jobben, miste all annen kontakt, bli utslitt og deprimert. Hvorfor fortjener en ektefellene til demente det?

Anonymous poster hash: d031d...d84

[AnonymBruker]

Denne mannen kommer ikke til å oppleve det. Det som det kan føre til av konsekvenser for ham, er at hans kone fortsatt orker å pleie ham og stille opp for ham og være der til han dør.

Jeg tror veldig få som svarer her vet hva demens er. Det er mye verre enn du leser om i Aftenposten i dag, eller hører på radioen, eller ser dokumentarer om i disse dager. De pårørende som står frem, kan ikke henge ut sine elskede familiemedlemmer som fortsatt er i livet. Jeg, som nær pårørende, kjenner meg ikke igjen, det høres ut som solskinnshistorier. Hvor onde skal dagene være før man går? Hvor mange ganger skal man bli slått? Hvor mye grusomt skal du måtte tåle å høre i det uendelige fra din ektefelles munn, dag etter dag, natt etter natt, år etter år? Hvor mye skal du tåle at andre hører, blir utsatt for og lider under (for eksempel barn og barnebarn). Min far får en 10-16 hattelefoner hver natt. Hvis han slår av, får jeg og mine søsken dem. De omhandler hvor synd det er på henne og hva for en djevel min far er. Min mor er ikke i stand til å oppleve utroskap. Helt jævlig har hun det. Min far sier det er uaktuelt å skille seg. Det ville også fått mye verre konsekvenser enn om han hadde hatt seg litt utnom "ekteskap". Dere kan ikke sammenligne disse forholdene med vanlige forhold, der noen kanskje blir syk i løpet av livet. Det er jo nettopp ved å bli, og ikke skille seg, man gir omsorg som bare en ektefelle kan, med en tålmodighet bare et nært familiemedlem kan gi. Å skille seg er jo den feige veien ut, det er jo de som stikker. Å pleie en dement i 15 år handler ikke om sex eller ikke sex, det handler å bli sykepleier, ulønnet, å slutte i jobben, miste all annen kontakt, bli utslitt og deprimert. Hvorfor fortjener en ektefellene til demente det?

Anonymous poster hash: d031d...d84

Jeg vil bare underbygge det du sier med en artikkel fra Aftenposten

Studien viser at seks av ti pårørende har tegn på utbrenthet eller depresjon, sier Lisbet Rugtvedt, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Det som gjør ektefeller og partnere syke, forteller hun og Stein Husebø, er at de aldri får slappet helt av. De får ikke reist på ferie, de blir fullstendig bundet og isolert. De utvikler angst og føler en stor sorg over å se sin kjære endre adferd og miste hukommelsen, ofte også språket.

Anonymous poster hash: 3c401...da4

[Steinar40]

Klart at dette er en veldig vanskelig situasjon.

Og hvis den demente blir voldelig så mener jeg faktisk at personen bør plasseres på en institusjon.

[AnonymBruker]

Prøv å sett deg inn i situasjonen selv, der du er den som får Alzheimer. Ville det vært ok om mannen din knulla andre da?

Svaret på dette spørsmålet må vel bli ditt råd

Anonymous poster hash: 3da9b...900

[AnonymBruker]

Prøv å sett deg inn i situasjonen selv, der du er den som får Alzheimer. Ville det vært ok om mannen din knulla andre da?

Svaret på dette spørsmålet må vel bli ditt råd

Anonymous poster hash: 3da9b...900

Ikke nødvendigvis.

For meg er det greit at mannen min har en elskerinne hvis jeg er varig, mentalt, utilgjengelig. (Koma, eller dement).

For mannen min derimot, er det ikke greit.

Anonymous poster hash: 3c401...da4

[AnonymBruker]

Prøv å sett deg inn i situasjonen selv, der du er den som får Alzheimer. Ville det vært ok om mannen din knulla andre da? Svaret på dette spørsmålet må vel bli ditt råd Anonymous poster hash: 3da9b...900

Jeg har iallefall sagt til mannen min at dersom noe sånt hender med meg så ønsker jeg at han skal finne seg en ny kjæreste når den tid kommer at "vi" ikke eksisterer lenger. Så ja, det hadde vært ok for meg.

Anonymous poster hash: adabe...0f6

[AnonymBruker]

Joda, det er greit det forsåvidt.

Forutsatt at du på forhånd opplyser din partner om at du kommer til å stikke av så snart han (eller hun) virkelig trenger deg.

Derfor burde man snakke om sånt på forhånd: hva man gjør dersom den andre blir dement, alle som ahr erfaring med mennesker med demens, skjønner at samlivet dør en sakte død, den andres personlighet forsvinner og forandrer seg. Det mennesket du kjente en gang finnes ikke lengre. Det er en grusom sykdom.

Mange blir inkontinente for urin og avføring og begynner med bleie...

Anonymous poster hash: b8ef3...943

[AnonymBruker]

Prøv å sett deg inn i situasjonen selv, der du er den som får Alzheimer. Ville det vært ok om mannen din knulla andre da? Svaret på dette spørsmålet må vel bli ditt råd Anonymous poster hash: 3da9b...900 [/quoteja, det hadde vært greit.

Man kan ha Altzeimer i 20 år. Knskje er man sykehjemspasientni 10'av dem. Da blir det lenge å sette livet på vent for kona.

Anonymous poster hash: b8ef3...943

[AnonymBruker]

Jeg har iallefall sagt til mannen min at dersom noe sånt hender med meg så ønsker jeg at han skal finne seg en ny kjæreste når den tid kommer at "vi" ikke eksisterer lenger. Så ja, det hadde vært ok for meg. Anonymous poster hash: adabe...0f6

Som jeg skulle sagt det selv. Jeg ville ikke at den jeg elsker skal ofre seg i årevis, mens jeg i praksis ikke eksisterer lenger,mannet enn som pleiepasient. Men jeg ville satt prispå at ektefellen fulgte meg opp på sykehjemmet, sånn at jeg fikk den pleien jeg trengte.msexlivet er uansett dødt, når man til slutt ikkekan kontrollere urin og avføring og ikke er til stede kognitivt og sjelelig.

Anonymous poster hash: b8ef3...943