_Mann med begynnende alzheimer - lov å være utro?

[Katniss]

Synes dere som sammenligner gamledagers idealer for pleie av alzheimer med nåtidens glemmer et viktig perspektiv. Nemlig at før i tiden så døde man ganske raskt etter å blitt Alzheimer/dement, i dag "takket" være moderne medisin så blir pasienten holdt i live i det evinnelige.

[Majott]

Ja, det har det. Er det ingen som tenker på tredjeparten i denne diskusjonen? Om hun møter en mann, skal hun aldri kunne ta ham med hjem, fordi hennes demente ektemann sitter der?

Og hvem skal passe på ham når hun flyr rundt og deler vinflasker og gode historier?

Ønsker hun slik nærhet og intimitet, så synes jeg at hun skal gå videre i livet. Og det første steget er å få mannen på sykehjem, slik at hun faktisk kan ha dette livet.

Det er greit nok at utenforstående mener at hun skal være utro, men risikoen for at HANS nærmeste familie finner det ut, er faktisk tilstede. Det kan være brødre og søstre som ikke føler slik sympati f. eks. Det kan i verste fall skape splid innad, og til slutt berøre eventuelle barnebarn (de viktigste av dem alle).

Uffda, jeg synes ikke at barnebarna er viktigste av alle. Det er de som er i forholdet som er viktigst for hverandre. Beklager å måtte si det, men sånn er det i de fleste parforhold. Det er de som er i forholdet som er viktigst for hverandre og for sin verden. Enten det gjelder tenåringer eller eldre. Barn og barnebarn kommer faktisk i andre rekke.

Brødre, søstre....hva har de å si for forholdet? Har de noe å si for ditt forhold? Jeg regner med at du Tidus er tenåring utfra dine innlegg. Tror du dine meninger har noe å si for hvem dine søsken eller foreldre inngår forhold med? Og skulle det ha mer å si om 20-50 år, når alle har blitt enda mer selvstendige?

[AnonymBruker]

Dere som forsvarer den eneste, store kjærligheten til døden skiller dem av, dere vet ikke hva dere snakker om. Dere har ikke hørt de ordene mamma kan få seg til å brøle mot familien din. Jeg ser min far gå til grunne. Vi er også glad i ham, vi kunne ønske barna kunne blitt glad i ham, det er også kjærlighet. Og hans omsorg er faktisk ikke den beste for mamma, han føyer henne for mye, slik at hun gjør alle mulige ting hun blir dårligere av, fordi han klarer ikke å si nei.

Min mor er 62. Hun, som den hun engang var, er borte. Min far er 65,han kunne hatt et fint liv, blir et vrak. Han er utlitt, psykisk og fysisk. Han sier han ikke kan la være. Jeg føler han velger bort seg selv og oss.

Anonymous poster hash: d031d...d84

Først vil jeg bare si kondoloerer. Jeg kjenner meg faktisk veldig igjen i beskrivelsen av hendelsesforløpet, min far ble til daglig rasende, voldelig og deretter kunne han legge seg ned i fosterstilling og grine. Vår kamp, var at han til slutt skulle komme til et pleiehjem hvor kvalifiserte pleiere kunne ta seg av han, og ikke min mor. Det skjedde på slutten, og selv om han ble flyttet rundt en del (pga at han var forholdsvis ung - i slutten av 50 årene, og en stor håndfull) havnet han til slutt på et godt sted der han døde ett par år senere. Døden var befriende både for min mor og oss barna.

Jeg er også den som har skrevet at min mor holdt sammen med min far til siste stund, og jeg respekterer henne masse for den avgjørelsen. Det du beskriver, er kanskje en far som må finne seg selv igjen, som til en viss grad må gi slipp, og bruke mer av tiden på dere andre også. Dette tror jeg er essensielt for den friske personens velvære.

Men det er jo ikke det samme som å møte en ny partner slik denne tråden handler om?

Anonymous poster hash: 4cc94...ed8

[AnonymBruker]

Først vil jeg bare si kondoloerer. Jeg kjenner meg faktisk veldig igjen i beskrivelsen av hendelsesforløpet, min far ble til daglig rasende, voldelig og deretter kunne han legge seg ned i fosterstilling og grine. Vår kamp, var at han til slutt skulle komme til et pleiehjem hvor kvalifiserte pleiere kunne ta seg av han, og ikke min mor. Det skjedde på slutten, og selv om han ble flyttet rundt en del (pga at han var forholdsvis ung - i slutten av 50 årene, og en stor håndfull) havnet han til slutt på et godt sted der han døde ett par år senere. Døden var befriende både for min mor og oss barna.Jeg er også den som har skrevet at min mor holdt sammen med min far til siste stund, og jeg respekterer henne masse for den avgjørelsen. Det du beskriver, er kanskje en far som må finne seg selv igjen, som til en viss grad må gi slipp, og bruke mer av tiden på dere andre også. Dette tror jeg er essensielt for den friske personens velvære. Men det er jo ikke det samme som å møte en ny partner slik denne tråden handler om? Anonymous poster hash: 4cc94...ed8

Nei, men for meg, som er datter, ville jeg bare blitt glad hvis han fant seg en ny partner, og jeg bryr meg faktisk filla om hans seksualliv, jeg antar det tok slutt ti år siden. Jeg ville blitt glad hvis han i det hele tatt hadde et liv utenfor omsorgsboligen der hun regjerer. Hvis han hadde en annen, så hadde mamma ikke visst det. Og det fine og kjærligheten og ekteskapet de hadde sammen, er 100% borte, mamma er 100 % borte, det er ikke mer å ta vare på. allikevel kan hun leve i mange år til. Hun har slått, bitt og anklaget ham for å være utro i ti år (også i telefonen til alle de kjenner, brølt det ut på kjøpesenteret, ringt fjerne slektninger) så hvorfor ikke? Det

ville ikke utgjort noen forskjell i deres 'samliv' slik det er i dag.

Anonymous poster hash: d031d...d84

[AnonymBruker]

Først vil jeg bare si kondoloerer.

Takk! Det er det nesten aldri noen som sier. Det er aldri noen om spør hvordan VI har det, det er mamma det er så fryktelig synd på (selvsagt er det det), og "det må være tøft for din far."

Anonymous poster hash: d031d...d84

[AnonymBruker]

.Jeg ønsker dere alt godt i denne tøffe perioden!

Takk! (Denne perioden er det voksne livet mitt, hele livet til mine barn, og kommer nok til å vare en håndfull år til).

Anonymous poster hash: d031d...d84

[AnonymBruker]

Ja, det har det. Er det ingen som tenker på tredjeparten i denne diskusjonen? Om hun møter en mann, skal hun aldri kunne ta ham med hjem, fordi hennes demente ektemann sitter der?

Og hvem skal passe på ham når hun flyr rundt og deler vinflasker og gode historier?

Ønsker hun slik nærhet og intimitet, så synes jeg at hun skal gå videre i livet. Og det første steget er å få mannen på sykehjem, slik at hun faktisk kan ha dette livet.

Det er greit nok at utenforstående mener at hun skal være utro, men risikoen for at HANS nærmeste familie finner det ut, er faktisk tilstede. Det kan være brødre og søstre som ikke føler slik sympati f. eks. Det kan i verste fall skape splid innad, og til slutt berøre eventuelle barnebarn (de viktigste av dem alle).

Jeg tror de aller fleste med mental alder over 5 år tar for gitt at ingen forlater en hjelpesløs alzheimerspasient for å gå på sjekkern. Har lyst til å himle litt med øynene... Som flere andre har nevnt så er dette en sykdom som utvikler seg over lang tid, og jeg tror de fleste snakker om et framskredent stadie der pasienten ikke bor hjemme lenger eller er avhengig av assistanse 24 timer i døgnet og ikke har noe begrep om hvem som er hvem lenger. Ikke at det er noe man skal gjøre første uka etter diagnosen er stilt.

Anonymous poster hash: adabe...0f6

[skravlus]

Anbefaler programmet "Våre kjære" som begynner på tv2 nå kl 21.40. Handler om hva vi gjør når våre nærmeste rammes av Alzheimer.

[AnonymBruker]

Det er godt mulig jeg ville tenkt helt annerledes hvis meg og min familie fremdeles var midt oppe i denne tragiske sykdommen fremdeles (i forhold til min pappa), men først nå 6 år etter hans død, så ser jeg det i et litt annet perspektiv. Det er ikke før nå minnene om pappaen jeg faktisk en gang hadde dukker opp, og ikke de mentale bildene av den syke mannen som visnet vekk, og ikke var ansvarlig for sine handlinger - realiteten som desverre preget store deler av min oppvekst som datter.

Som jeg har skrevet før, jeg er glad min mor valgte å stå med han til siste stund. Det må ikke forveksles med at min mor skulle ofre sin egen velvære, for det er et helt annet tema. Jeg tror kanskje det mange ikke tenker så mye på, er hvilken realitet man får, og hvilket "åpent sår" og potensiell bagasje man kanskje bringer med seg inn i et nytt forhold hvis man velger å inngå ett imens mannen (eller kona er syk). Man er kanskje langt ifra mentalt og emosjonelt klar for akkurat det der og da. Og kanskje det ville vært rart for en ny partner å forholde seg til alt dette?

Det jeg ihvertfall vet NÅ, er at når det først var over, og min far tok sitt siste åndedrag med min mor og barna ved sin side, så har min mor fortalt meg at hun har gjort ALT hun kunne, med god samvittighet. På den måten kunne hun legge dette triste bak seg, uten og tenke "kunne jeg gjort noe annerledes?"

Nå skjønner jeg jo at alle ikke tenker sånn. Og spesiellt hvis man er midt oppe i dette, og bare kjenner frustrasjonen og desperasjonen, så er kanskje disse tankene ikke helt logiske. Jeg var også der, og det er som sagt ikke før i ettertid jeg kan tenke og reflektere over dette som jeg har gjort i denne tråden.

Stor klem til dere alle som sitter igjen som pårørende etter Alzheimer. Det er en helt fryktelig sykdom, og jeg merker at selv i dag så setter jeg meg ikke ned frivillig og ser på en dokumentar om det, eller noe annet som minner meg om denne forferdelige sykdommen. Det orker jeg bare ikke, sånn har jeg blitt i ettertid.

Anonymous poster hash: 4cc94...ed8

[AnonymBruker]

Min kollega og venninne er 48 år. Hennes mann er 57. Han har begynt å få Alzheimer, men klarer seg fremdeles hjemme pga. min venninne. Problemet for venninnen min er sex. Hun savner det, og de hadde et godt samliv før han blir rammet.

Er det "lov" i en slik situasjon å være utro? Vil gjerne høre deres meninger. Synes det er vanskelig å gi råd til henne, for jeg er både for og i mot.

Anonymous poster hash: 14c87...4e7

Til TS

Jeg antar du enten er en veldig nær venninne (ikke tilfeldig kollega), siden hun diskuterer så private ting med deg. Jeg syns du skal gi henne råd om at hun må tenke på seg selv, og andre i familien oppe i dette. Hvis hun har et sterkt ønske om å være utro, bør hun vurdere både sykehjem og å skilles. De fleste sier "skillsmisse er ikke aktuelt, det er NÅ han trenger meg, til døden skiller oss ad", men, hun vurderer jo å være utro. Mange faktorer spiller inn. Har de hjemmeboende barn, bør terskelen for å vurdere sykehjem være lav. Dessverre fungerer ordninger med avlastning veldig dårlig for demente, de trenger å være på samme plass med samme rutiner, og ikke flyttes rundt. Hvis han "bare" har Alzheimer", kan det gå bra med ham hjemme en lang stund til og de kan ha hyggelige stunder sammen (tenker ikke på sex, men et slags familieliv), men har han blitt dement pga ulykke eller hjerneblødning, er faren stor for at det er frontallappdemens han har, siden han er så ung. Da må hun kanskje skjerme seg. Hvor pleietrengende han er fysisk spiller også en rolle.

Anbefal henne å melde seg inn i en pårørendeforening med en gang, hvis hun ikke har gjort det. Hun bør også snakke med sin egen fastlege om hun kan komme til henne bare for å snakke om sin egen situasjon, eller eventuelt få en henvisning til psykolog. Din venninne er nå i en livskrise, den har garantert vart i flere år allerede (man får ikke raskt en Alzenheimerdiagnose når man er så ung), og vil vare lenge. Det kan hende hun sitter om 8 år og tenker, "Nei, nå kan jeg ikke skille meg/overlate omsorgen til andre, nå har jeg holdt ut så lenge", og om 20 år: "Hadde jeg bare skilt meg den gangen, kunne jeg hatt et liv med resten av familien".

Hvis hun faktisk har spurt deg åpent om hva du syns om en elsker, skal du bare svare at det er opp til henne, og ingen andres sak.

Anonymous poster hash: d031d...d84

[AnonymBruker]

Uffda, jeg synes ikke at barnebarna er viktigste av alle. Det er de som er i forholdet som er viktigst for hverandre. Beklager å måtte si det, men sånn er det i de fleste parforhold. Det er de som er i forholdet som er viktigst for hverandre og for sin verden. Enten det gjelder tenåringer eller eldre. Barn og barnebarn kommer faktisk i andre rekke.

Brødre, søstre....hva har de å si for forholdet? Har de noe å si for ditt forhold? Jeg regner med at du Tidus er tenåring utfra dine innlegg. Tror du dine meninger har noe å si for hvem dine søsken eller foreldre inngår forhold med? Og skulle det ha mer å si om 20-50 år, når alle har blitt enda mer selvstendige?

Mine barn er viktigst av alt og alle.

Jeg setter ikke forholdet med min mann før mine barn.

Anonymous poster hash: adfc2...d66

[AnonymBruker]

Hovedpoenget med sex er faktisk å reprodusere seg; altså få barn.

Og det bør være uaktuelt når man passerer 50. Dermed er ikke selve sex-akten spesielt viktig lenger, nei.

Nå er vel du nærmest jomfu selv Steinar og vet vel ikke så mye om hva sex betyr i praksis, det viser du bare med slike LATTERLIGE uttalelser!

Anonymous poster hash: 234fd...49d

[Tidus]

Uffda, jeg synes ikke at barnebarna er viktigste av alle. Det er de som er i forholdet som er viktigst for hverandre. Beklager å måtte si det, men sånn er det i de fleste parforhold. Det er de som er i forholdet som er viktigst for hverandre og for sin verden. Enten det gjelder tenåringer eller eldre. Barn og barnebarn kommer faktisk i andre rekke.

Brødre, søstre....hva har de å si for forholdet? Har de noe å si for ditt forhold? Jeg regner med at du Tidus er tenåring utfra dine innlegg. Tror du dine meninger har noe å si for hvem dine søsken eller foreldre inngår forhold med? Og skulle det ha mer å si om 20-50 år, når alle har blitt enda mer selvstendige?

Nei, her misforstår du. Jeg ville blitt jævli forbanna om svigerinna mi var utro mot broren min. Det ville ødelagt familien fullstendig. Jeg er nærmere 30 enn 20.

[AnonymBruker]

Nei, her misforstår du. Jeg ville blitt jævli forbanna om svigerinna mi var utro mot broren min. Det ville ødelagt familien fullstendig. Jeg er nærmere 30 enn 20.

Det sier jo sitt, du er jo bare en liten guttunge som ikke klarer å skjønne hva et livslangt ekteskap betyr.

Anonymous poster hash: 234fd...49d

[Raven Emerald]

Jeg er ikke berettiget til å påstå at andres valg, eller deres definisjon av kjærlighet er feil, bare fordi det er feil for meg. Om et par sko er for små eller for store for meg, er det ikke fordi de er for små eller for store. De vil alltids passe noen andre. Så da er de vel passe, da. Bare ikke til meg.

[Cosette]

Ikke at det hjelper TS' venninne så mye nå, men på generelt grunnlag tror jeg det er en del diskusjoner vi burde ta med våre partnere som vi ikke tar. I vårt moderne samfunn hvor tilværelsen oppleves ganske trygg, er det lett å glemme at vi allikevel ikke er forskånet for sykdom og ulykke, og at livet kan bli snudd ganske opp ned over natten. Det kan være godt å diskutere hvordan man skal agere om den andre blir syk eller funksjonsnedsatt.

Hvis jeg var den permanent syke, som ikke lenger kunne oppfylle min partners behov fysisk eller mentalt, ville jeg ønsket at han fikk dekket dette hos noen andre så langt det gikk. Et menneskeliv er tross alt temmelig kort, og det ville gjort meg vondt langt inne i hjertet om partneren min måtte avstå fra sex i mange år av sitt liv fordi jeg ble syk. Jeg ville ikke vært komfortabel med denne vissheten, den ville bare vært enda en tung bør på mine skuldre. Det er klart at det kunne føltes trist å vite at andre kvinner nå gjorde det jeg ikke selv var i stand til å gjøre med min mann, men det å være så uheldig å bli alvorlig, permanent syk medfører mye vondt, det er liksom ikke til å komme bort fra uansett.

Det blir vanskelig å gi noen konkrete råd her. Det kan i slike situasjoner være vanskelig å finne en balanse mellom å stå ved sitt løfte til sin partner, og samtidig ikke undertrykke seg selv og sine egne behov så det går alvorlig utover livskvaliteten.

[Tidus]

Det sier jo sitt, du er jo bare en liten guttunge som ikke klarer å skjønne hva et livslangt ekteskap betyr.

Anonymous poster hash: 234fd...49d

Og du er sikkert 70 år gammel? Tipper du er maks 18. Livserfaring måles ikke etter antall år levd. Du vet ingenting om meg.

[Kristina090001]

Etter min mening synes jeg ikke det er rett å være utro. Han har ikke gjort noe galt og ''fortjener'' ikke det. Har selv vært borti utroskap og det er helt jævlig! Synes ikke denne mannen skal oppleve det uten å kunne noe for det. Om han etterhvert blir aggressiv (som noen blir), forandrer helt personlighet eller havner på sykehjem ville jeg heller skilt meg for så å finne meg en ny partner, for da mener jeg det er en god grunn. Bedre å skille seg og få ny partner enn å være utro mener ihvertfall jeg

[AnonymBruker]

Det er få rette eller gale svar i livet. Men så vidt meg bekjent, så har hver og en av oss bare et liv. Hvis en som er sammen med en dement opplever kjærligheten på ny, synes jeg det hadde vært trist å kaste det bort. Det er ikke som et annet forhold hvor man kan "jobbe seg igjennom" problemer - det er et menneske som svinner hen, som mister seg selv.

At en partner har noen andre som er spesielle i livet deres, betyr ikke at de ikke er glade i sin ektefelle eller tidligere ektefelle. Jeg synes tvert i mot det er noe egoistisk over å skulle nekte noen samhørighet og kjærlighet i en slik situasjon. Jeg håper at om jeg ved ulykke eller sykdom skulle svinne hen, så vil min mann ha vett nok til å gå videre om han finner noen han ønsker å gå videre med. Jeg er så indelig glad i den mannen, og han fortjener et godt liv til siste åndedrag.

Det er ikke høflig å generalisere, men jeg mistenker at mange av de som ser dette veldig sort/hvitt er unge. Det er det ingen ting i veien med, men jeg håper at om man møter noen som har valgt anneledes enn en selv så kan man prøve å legge vekk fordømmelsen, og huske at det som er riktig for en selv, kanskje ikke er det for andre.

Anonymous poster hash: 26a4a...ed1

[Steinar40]

Har man levd i sammen lenge så kan man ikke bare stikke av til "grønnere gress". Det er svik samme hvilke unnskyldninger man måtte finne på.