Hvor var du da du var 23?

[AnonymBruker]

Jeg forstår det slik at de aller fleste her er voksne. Jeg er 23 (fylte i sommer) og har en liten...tja, hva du kan kalle "kvartlivskrise". Jeg føler i det hele tatt at fremgangen jeg opplever går ganske tregt.

Jeg begynte å studere rett etter videregående men byttet skole og måtte ta opp fag igjen. Hvilket vil si at jeg fortsatt jobber med min bachelor i business. Jeg har tatt noen kurs ved siden av skolen og ellers hadde jeg en ekstrajobb som 17 åring og hadde et kortere internship for et halvår siden. Bor i London og det er svært vanskelig å finne jobb her.

Foreldrene mine presser meg mye på dette. Får stadig vekk kjeft av stefaren min om at jeg har brukt ekstra tid og at jeg må finne ut hva jeg virkelig vil og hva min karriere skal bli.

Jeg vet at responsen her ofte er at "du har all verdens tid". Men jeg vil få utrettet noe, jeg vil også ha en familie og jeg vil ikke utsette det til tredveårene. Jeg vet at man får det ut at livet som man putter inn, så jeg er veldig bevisst på valgene jeg gjør ift dating osv. Jeg tror ikke på en passiv "det skjer når det skjer" holdning.

Jeg er bare nysgjerrig - da du var 23, hva hadde du på CVen? Hvor gammel var du da du fant ut akkurat hva du ville?

Anonymous poster hash: 3d0da...1b5

[AnonymBruker]

Jeg hadde nettopp fullført en mastergrad i økonomi, jeg begynte i min første jobb, eide en treromsleilighet i Oslo sentrum sammen med han jeg ble gift med noen år senere (og nå har vært gift med i 8 år). Jeg var sikker på hva jeg ville bli veldig tidlig, hadde jobbet hardt og spart opp egenkapital og var også så heldig at jeg traff drømmemannen tidlig.

Men jeg har mange venninner som har brukt mye lenger tid på ting, og de har det akkurat like fint som jeg har det. Så hvor man er i livet i ung alder har ingenting å si for livskvalitet.

Anonymous poster hash: b4a3c...9c5

[AnonymBruker]

Det året jeg var 23 skjedde det veldig mye. Jeg flytta hjemmefra. (Jeg bor i Oslo og bodde hjemme mens jeg studerte). Jeg studerte noen emner på Blindern etter å ha flytta. Jeg fikk min første jobb på høsten, innenfor drømmeyrket (via kjennskap/vennskap, ikke via utdanning). Jeg var singel, og fant vel ut at jeg var lesbisk det året. Jeg mista hunden som hadde vært i familien i 14 år.

Du har gjort mye mer enn jeg hadde på den alderen. Nå er jeg 32. Drømmeyrket er ikke lenger drømmeyrket, jeg bor i samme leilighet som jeg flytta til da jeg var 23. Jeg har samboer og hund.

Jeg var 11 da jeg fant ut hva jeg ville, men da jeg ble utbrent som 29-åring stoppa alt opp, for nå aner jeg ikke hva jeg vil. Har lyst på jobb innen noe helt annet, og har en deltidsjobb nå, men vil gjerne ha noe annet. Så jeg er egentlig mer rådvill nå enn for ni år siden.

Anonymous poster hash: 9fdd0...316

[AnonymBruker]

Jeg forstår det slik at de aller fleste her er voksne. Jeg er 23 (fylte i sommer) og har en liten...tja, hva du kan kalle "kvartlivskrise". Jeg føler i det hele tatt at fremgangen jeg opplever går ganske tregt.

Jeg begynte å studere rett etter videregående men byttet skole og måtte ta opp fag igjen. Hvilket vil si at jeg fortsatt jobber med min bachelor i business. Jeg har tatt noen kurs ved siden av skolen og ellers hadde jeg en ekstrajobb som 17 åring og hadde et kortere internship for et halvår siden. Bor i London og det er svært vanskelig å finne jobb her.

Foreldrene mine presser meg mye på dette. Får stadig vekk kjeft av stefaren min om at jeg har brukt ekstra tid og at jeg må finne ut hva jeg virkelig vil og hva min karriere skal bli.

Jeg vet at responsen her ofte er at "du har all verdens tid". Men jeg vil få utrettet noe, jeg vil også ha en familie og jeg vil ikke utsette det til tredveårene. Jeg vet at man får det ut at livet som man putter inn, så jeg er veldig bevisst på valgene jeg gjør ift dating osv. Jeg tror ikke på en passiv "det skjer når det skjer" holdning.

Jeg er bare nysgjerrig - da du var 23, hva hadde du på CVen? Hvor gammel var du da du fant ut akkurat hva du ville?

Anonymous poster hash: 3d0da...1b5

Det er absolutt viktig å komme i gang så tidlig som mulig. Men du kan fint redde deg inn selv om du er 23.

Når jeg var 25 så hadde jeg noen solide salgsresultater bak meg men ingen utdanning og arbeidsforhold som hadde vart over et år. Etter et år med 23\5 regelen og 5 på NHH er jeg akkurat på vei ut i arbeidslivet igjen, fått jobb hos en av de 4 store så kommer nok til å klare meg godt. Har mye nytte av den tidligere arbeidslivserfaringen min.

Anonymous poster hash: f3811...e05

[Gjest bustyvel]

Jeg er 23 nå. Blir ferdig med integrert master i mai, har hatt fast jobb egentlig hele veien (litt variert stillingsprosent, nå er den 100%). Eier bikkje og bil, og har en fornuftig samboer med god økonomi som eier enebolig. Vi skal kjøpe noe sammen om ikke så lenge, så kanskje har jeg også egen bolig mens jeg fremdeles er 23 Valgte litt tilfeldig studieretning etter VGS, men angrer ikke i dag.

[AnonymBruker]

TS her;

Jeg glemte visst noen ting i posten.

Jeg mistet faren min som liten, så min søster og jeg arvet penger da hans foreldre døde. Jeg kjøpte en leilighet i Oslo som er verdt 4,7 mill som jeg har 1 mill i lån på (mor eier også en liten andel).

Så økonomisk sett ligger jeg langt fremme. Men jeg føler jeg henger bakpå studie- og jobbmessig.

Anonymous poster hash: 3d0da...1b5

[AnonymBruker]

Jeg ble nedbemannet, fikk et stort hull på cven, ble deprimert av å gå hjemme og fikk en spiseforstyrrelse som gjorde at hullet ble større. Sorgen av tapet etter mannen ble smertefullt, tårefullt, og sønnen min ble en daglig påminnelse om tapet vi opplevde. Nå har jeg litt mer slåsslyst, ble 24 nettopp, men det er tungt ennå. Alle maser på meg, men jeg vil vise dem fingeren. Jeg hater maset om at alle må ha høyere utdanning, og at sønnen min må jo ha en til å se opp til.

Jeg har masse på CVen fra tidligere, men fra 2012 er det ganske tomt. Så det er på CVen min

Anonymous poster hash: f59b0...9ab

[AnonymBruker]

Jeg har lyst å ta opp en ny hobby, men er ikke sikker. Jeg har alltid hatt lyst å spille et instrument og sluttet med piano som tenåring. Tenker nå på å starte med saxofon.

Foreldrene mine er veldig skeptiske til slik og er alltid av tankegangen at "hvis det var noe for deg hadde du gjort det allerede". Tenker også at det tar tid å bli ordentlig god.

Har alle her hatt sine hobbyer siden de var unge?

Anonymous poster hash: 3d0da...1b5

[AnonymBruker]

Jobbet fulltid og studerte deltid første delen og andre delen av det året stakk jeg på loffen i Asia. Passet på å ha det mye moro

Anonymous poster hash: a01eb...a25

[Cata]

23...?

Da var jeg nyutdannet ingeniør og hadde nettopp begynt i min første skikkelige jobb. Var dødsredd for å gjøre feil og syntes ikke jeg behersket noen ting. Var kvalm av skrekk for å gå på jobb de første 3-4 månedene av min karriere . Hadde flyttet tilbake til hjembyen og selv om det var godt å tjene sine egne penger så hadde jeg en ubehagelig følelse av: "Var dette alt? 4 år utenbys og så skal jeg bo her resten av livet?"

[AnonymBruker]

Jeg har lyst å ta opp en ny hobby, men er ikke sikker. Jeg har alltid hatt lyst å spille et instrument og sluttet med piano som tenåring. Tenker nå på å starte med saxofon.

Foreldrene mine er veldig skeptiske til slik og er alltid av tankegangen at "hvis det var noe for deg hadde du gjort det allerede". Tenker også at det tar tid å bli ordentlig god.

Har alle her hatt sine hobbyer siden de var unge?

Anonymous poster hash: 3d0da...1b5

Jeg er like gammel som deg og har også hatt et snev av en "kvartlivskrise" (jeg kalte det faktisk akkurat det samme!) de siste årene. Føler jeg burde ha gjort mer med livet mitt, sett mer av verden, hatt flere hobbyer, prøvd ut diverse idretter og instrumenter osv... Men så ser jeg på foreldrene mine og deres venner. De er i 50-60-årene, og flere av dem har begynt med nye hobbyer de siste årene. Mamma begynte å spille et instrument hun såvidt hadde sett før da hun var 40, pappa tok nylig opp en idrett han ikke hadde drevet med siden barneskolen.

Så akkurat dette med hobbyer tror jeg ikke vi trenger bekymre oss for, det er aldri for sent! :-)

Når det gjelder jobb og utdanning vil jeg si at du fortsatt har god tid. Kjenner flere som har hoppet fra studium til studium før de endelig fant det rette, noen av dem kommer til å være 28-29 når de er ferdig utdannet.

Anonymous poster hash: 3477b...4d4

[AnonymBruker]

Jeg er like gammel som deg og har også hatt et snev av en "kvartlivskrise" (jeg kalte det faktisk akkurat det samme!) de siste årene. Føler jeg burde ha gjort mer med livet mitt, sett mer av verden, hatt flere hobbyer, prøvd ut diverse idretter og instrumenter osv... Men så ser jeg på foreldrene mine og deres venner. De er i 50-60-årene, og flere av dem har begynt med nye hobbyer de siste årene. Mamma begynte å spille et instrument hun såvidt hadde sett før da hun var 40, pappa tok nylig opp en idrett han ikke hadde drevet med siden barneskolen.

Så akkurat dette med hobbyer tror jeg ikke vi trenger bekymre oss for, det er aldri for sent! :-)

Når det gjelder jobb og utdanning vil jeg si at du fortsatt har god tid. Kjenner flere som har hoppet fra studium til studium før de endelig fant det rette, noen av dem kommer til å være 28-29 når de er ferdig utdannet.

Anonymous poster hash: 3477b...4d4

Ja jeg synes i grunnen hobbyer er noe man kan begynne med når som helst, men det er så mye press på å prestere idag at med mindre man blir profesjonell er det liksom ikke "noe vits".

Foreldrene mine er ganske typisk Oslo vest i sin tankegang om mange ting. Egentlig er det rart at stefaren min er såpass rigid i sin tankegang. Han var riktignok svært effektiv og flink som student og hadde ekstremt gode karakterer i alt. Men han har fortsatt balansert mange ting - studier med jobbing og investering i eiendom - han har jobbet med film, tv, eiendom og begynte å male mens han var i sekstiårene. Så han burde vite mer enn noen at man utvikler seg.

For meg er det mere det at jeg ikke har funnet min "retning". Business er mitt fag og på en side vil jeg kombinere det med kunst (tok deltidskurrs i Art Business i fjor), en annen side av meg tenker mer politikk, menneskerettigheter og å jobbe med en frivillig organisasjon. Jeg vet ikke hva som er min retning" Og hva jeg burde gjøre for master. Og føler at de fleste har funnet "sin greie" på dette tidspunktet.

Anonymous poster hash: 3d0da...1b5

[AnonymBruker]

Hadde fullført bachelorstudium og begynt på master, startet og vært redaktør for mitt eget magasin, eide egen leilighet og funnet mannen i mitt liv. Jobbet så å si døgnet rundt, og ble utslitt i et halvt år. Nå, to år senere, har jeg et mer avslappet forhold til karrieren, men har likevel en spennende og godt betalt jobb. Skulle ønske jeg heller hadde tatt meg tid til å gå trinnene fremfor å gjøre stormkarriere, forventningspresset forsvinner aldri - og selv om jeg i dag har en veldig god jobb (de fleste er godt oppi 30-årene for å få en slik stilling) er det nok mange som ser på den som et trinn ned fra der jeg var som 23-åring...

Anonymous poster hash: 36324...6f6

[Gjest JegHeterIngenting]

Jeg fylte 23 for en mnd siden. Har jobbet siden jeg var 13 år, men har ikke utdannelse utover videregående enda. Har en del jobb erfaring da..

Flyttet til Malta denne uken og jobber her nå. Kan ikke klage.

Kjæresten flytter til Malta med meg også!

Endret 28. september 2013 av JegHeterIngenting

[AnonymBruker]

Jeg lurer også på hvor mange som tar master med en gang?

Siden jeg studerer business vurderer jeg å ta det også til master. Men endel av de bedre skolene for MBA krever faktisk flere års jobberfaring for å komme inn på studiet, noen krever det ikke men er anbefalt.

Jeg vurderer også å ta master ute og når jeg ser på statistikkene er gjennomsnittsstudenten noen og tyve, enkelte ganger slutten av tyveårene.

Er dette særegent for business? Hvorfor får jeg inntrykk av at så mange norske studenter tar master med en gang? Er det fordi programmene hjemme ofte er en hel de på fem år og folk ikke deler opp?

Anonymous poster hash: 3d0da...1b5

[AnonymBruker]

Året jeg ble 23 avsluttet jeg bachelor og startet på toårig master.

Hadde en deltidsjobb i butikk, leide leilighet med venner og var singel.

Eide altså ikke nåla i veggen, hadde ikke noe relevant jobberfaring og brukte tiden min på venner, fest, moro og mannfolk - uten noe som helst mål om at det skulle bli seriøst og langvarig.

Det var en fantastisk tid, jeg hadde det kjempemorsomt og følte jeg var akkurat der jeg burde være, selv om jeg ikke hadde noen spesiell formening om akkurat hvor jeg skulle.

Etter studiene landet jeg drømmejobben (tok riktignok noen måneder), rykket fort opp i gradene og har nå en lederstilling og tjener fett - og har det fremdeles kjempemorsomt. Det viser seg faktisk at det jeg kanskje har mest igjen for fra studietiden i den jobben jeg har nå, er det jeg kanskje fokuserte mest på: være sosial, ha det morsomt og feste hardt Jeg sier ikke at man ikke skal jobbe hardt under studiene, men akkurat i mitt tilfelle så utviklet jeg mye personlighet og karisma på den tiden og det var nettopp det som ble tungen på vektskåla når jeg søkte jobb i min (veldig populære) bedrift.

Synes jeg ser tendenser til strebere og stressere her i tråden. Envher velger jo sin sti og har forskjellige ting som gjør dem lykkelige, men når dere kjenner at dere holder på å få hjerteklapp av at dere ikke fikk A på en oppgave, ikke har tre styreverv samtidig, ikke har en femsifret bufferkonto, ikke eier leilighet, ikke har tatt et år på Harvard, ikke har en relevant deltidsjobb, ikke har kjæreste eller en femårsplan for når det blir barn.. så tenk på at det finnes MANGE 23-åringer som ikke eier annet enn en kredittkortgjeld på 5000, har skiftet studieretning tre ganger og synes pulevenn er det greieste for tiden, og som løper rundt og er pur lykkelige. Og jeg kjenner disse menneskene i dag, de var mine venner i studietiden. Det har blitt folk av dem alle, noen har sågar millionlønninger, alle har jobber, mange er i gode forhold, noen har startet familie..

Jeg synes det er normalen å være som meg når man er 23, jeg kjente ingen som deg, kanskje en eller to som eide leilighet (rike foreldre), få i veldig seriøse forhold, noen få som hadde internships eller studerte i London. Men nå er jeg Blindern-dame, det er vel hardere kår blant de på business/marked/økonomi/jus etc.

Personlig synes jeg det høres ganske miserabelt ut. Man skal leve litt også, det er ikke sunt å være så stressa. Klisjé, men du går glipp av livet som suser forbi deg. Dette skal være den morsomste og mest bekymringsfrie perioden i ditt liv.

Anonymous poster hash: 17dc5...e4b

[Gjest Gjest]

Jeg var i London da jeg var 23.

[Gjest Rodion Raskolnikov]

Jeg var i Stavanger

[AnonymBruker]

På år to av bachelorgraden (fortsatte på master etter bachelorgradfen). Brukte noen år på å finne ut hva jeg egentlig ville.

Anonymous poster hash: 9343a...c9a

[AnonymBruker]

oi det året jeg fylte 23

tre barn, 4 åring, 1 åring og baby, på krykker og i rullestol pga alvorlig bekkenløsning,

Anonymous poster hash: 5e3ed...15e