Farfar kaller seg for "farfar"

[AnonymBruker]

Hehe. Jo han har faktisk kalt seg "farfar" mens han brukte tegn med fingrene.

Men jeg trodde ikke at han hadde tenkt å fortsette med dette. Han har også byttet en del på, men jeg har tenkt at han har vært usikker på hva som er greit å kalle seg. Dette har vi snakket med han om og sagt at hvis han ønsker å være farfar så er det kjempe koselig.

Jeg reagerer på at han fortsetter med å svinge sånn, da kunne han holdt seg til navn. I kortet står det "farfar" to steder, det er da ingen glipp.

Han bor et stykke unna og er ikke her så ofte, men er klart en del av barnets liv og han virker oppriktig interessert i barnet.

Ts

Anonymous poster hash: 4211e...dd9

Mannen din sier til han: Du trenger ikke å bruke hermetegn når du skriver eller snakker om farfar, du er en ekte farfar for sønnen min! :) I en hyggelig tone.

Problem løst.

Anonymous poster hash: 83deb...46c

[Gjest Riskjeks]

Kommunikasjon?

Det er vel ikke verre enn å spørre ham om hva han tenker om dette, og hva han ønsker å bli kalt, og gi inntrykk av at dere ønsker at han skal være en bestefar for barnet, men at det er opp til ham hva han ønsker å kalles.

Som nevnt tidligere i tråden så forstår ikke små barn hva disse betegnelsene på folk betyr, så det er neppe noen fare. Det er mange barn som får en a-ha-opplevelse når de forstår at besteforeldrene faktisk er mamma og pappa sine foreldre

[Djungelvrål]

-

Endret 27. september 2013 av KG dama

[Chloe-]

Han ER jo ikke farfar.

Når formalitetene med adopsjonen er i boks kan du gi han et kort der det står "Gratulerer, ikke lenger "farfar", men farfar! :)"

Inntil det får du slutte å koke suppe på spiker.

[Gjest RockOn]

Er jo merkelig at alle skal stille opp og være farfar for alle lausungene i Norge.

Anonymous poster hash: 5b058...981

Merkelig, jeg har ikke blitt bedt om å være farfar for noens lausunge.

Edit: glemte å skrive til TS. Jeg er i en noenlunde samme situasjon som deg, der farfar ikke er farfar. Jeg tror nok at han gjerne vil være farfar ettersom han skriver det (uansett tegnsetting), men kanskje han er redd for reaksjonen deres og da prøver seg fram. Hvis du tenker på dette så snakk med mannen din. Jeg forstår at du kan tenke på noe sånn som dette selv om det er en "bagatell". For mange så er dette et følsomt tema og det er ingen situasjon som er lik.

Endret 27. september 2013 av RockOn

[Gjest Ciegus]

Hva han skriver i kortet er vel revnende likegyldig for barnet? Jeg regner med barnet ikke kan lese ennå? Bestefaren min, som ikke er min biologiske bestefar, skrev også alltid hilsen "bestefar" i kortet (han var gift med farmor, så det ble farmor og bestefar), men han var nå like mye bestefar likevel. Den beste man kunne hatt!

Siden dere har noen spesielle utfordringer med barnet synes jeg dere skal ta en prat med han om det. Men ikke gjør det til en stor sak. Spør han rett ut om det er greit at dere kaller han farfar fordi dere har merket at han (farfar altså) virker usikker, og forklar at barnet trenger "faste" ord. Så bør han vel forstå. Kanskje han er redd for å tråkke deg på tærne og kreve en rolle han er redd du mener han ikke skal ha?

Endret 27. september 2013 av Ciegus

[AnonymBruker]

Storm i vannglass

Det kan like gjerne være beskjedenhet fra "farfar" sin side.

PS: husk at ved adopsjon fratar du barnet alle arveretter fra BF og hans foreldre!

Anonymous poster hash: 20627...8dd

[AnonymBruker]

PS: husk at ved adopsjon fratar du barnet alle arveretter fra BF og hans foreldre!

Anonymous poster hash: 20627...8dd

Her legger du ansvaret på feil skuldre. Det er biologisk far som fratar barnet dette. Han må godta adopsjonen.

Anonymous poster hash: 5187e...9ab

[AnonymBruker]

Vanlige barn lærer dette automatisk, men mitt barn har utviklingsforstyrrelse som gjør at ingenting er selvlært. Må trene på hver minste ting for at han skal utvikle seg. Alt fra lyder og ord til det å kunne leke normalt må trenes inn for at han skal klare og forstå det. Vi trener opp imot 40timer i uka tilsammen i bhg og hjemme så det er mye jobb for å nå små mål

Ts

Anonymous poster hash: 4211e...dd9

Ok, da skjønner jeg.

Anonymous poster hash: 55173...56b

[AnonymBruker]

Storm i vannglass

Det kan like gjerne være beskjedenhet fra "farfar" sin side.

PS: husk at ved adopsjon fratar du barnet alle arveretter fra BF og hans foreldre!Anonymous poster hash: 20627...8dd

Ved adopsjon fratar jeg også barnet mitt en ustabil far som ruser seg hver dag. Jeg fratar barnet mitt retten til å arve noen støvete mynter som bf kanskje har i lomma og noen fillete klær.

Ja det er synd på barnet mitt som mister den muligheten og heller får en far som bryr seg om han og gir han det han trenger.

Bf har aldri tatt seg av barnet, min mann har vært den som har forsørget han.

Ts

Anonymous poster hash: 4211e...dd9

[AnonymBruker]

Storm i vannglass

Det kan like gjerne være beskjedenhet fra "farfar" sin side.

PS: husk at ved adopsjon fratar du barnet alle arveretter fra BF og hans foreldre!

Anonymous poster hash: 20627...8dd

.

Ja, det er jo det som er viktigste her...

Men han får jo da en "ny" far å arve av. Så det går vel opp i opp..

Anonymous poster hash: 0961a...5d2

[AnonymBruker]

Her legger du ansvaret på feil skuldre. Det er biologisk far som fratar barnet dette. Han må godta adopsjonen. Anonymous poster hash: 5187e...9ab

Neida. Biologisk far har ikke foreldreansvar så han må ikke godta adopsjonen for at den skal gå igjennom

Bf får brev med info om dette og rett til å uttale seg. Han har nå fått 3 slike brev og fortsatt ikke gjort noe med det så det er tydelig at han ikke bryr seg om barnet (ikke nytt for meg)

Til syvende og sist er det BUFETAT som avgjør om adopsjonen går igjenom eller ikke

Ts

Anonymous poster hash: 4211e...dd9

[Gjest Rodion Raskolnikov]

Jeg kan ikke se hva som er problemet her.

[Schweppes]

Jeg tror faren til kjæresten din bare mener dette godt. Man vet aldri hva fremtiden bringer, og hvem som kommer til å holde sammen.

Jeg var selv i en lignende situasjon for noen år siden, da broren min ble sammen med ei som hadde et barn fra før.

Husker jeg var veldig forsiktig i begynnelsen, og visste ikke helt når det var greit å kalle seg for "tante" ovenfor ungen. Hva skulle jeg skrive på julegaver o.l? De fikk senere et felles barn sammen, så da ble det enklere.

Forøvrig kaller ikke den eldste meg for tante nå heller:)

[AnonymBruker]

Vet du.. Spør han direkte hva han ønsker å bli kalt. Verre er det da ikke? Om han vil bli kalt farfar så sier du det. Så får han bare fortsette med hermetegnene sine. Er vel ikke så farlig er det det? Kanskje barnet blir forvirret de første årene, men ungen lærer seg da det etterhvert? Det er slik barnets oppvekst kommer til å bli, dette blir hans familie. Derfor er det ikke rart om han har en "farfar".

Dette er jo en vanskelig situasjon, kanskje han ikke helt føler seg som ordentlig farfar eller kanskje han er redd for å "trenge seg på" som farfar. Ikke vet vi! Men det virker jo som om de har tatt ungen inn i varmen og jeg ville ikke hengt meg så mye opp i hva stebestefaren kalles, det som betyr noe er jo at de er der?

Anonymous poster hash: 87b60...b9b

[AnonymBruker]

Jeg tror "farfar" rett og slett skrev hermetegnene for ikke å tråkke på noens tær. Jeg synes det var en fin gest, jeg. Han bruker jo navnet farfar, det er jo det dere vil, ikke sant?

Med barnets utviklingsproblemer tror jeg det tar lang tid før h*n skjønner det med hermetegn, og innen den tid er de nok fjernet uansett.

Anonymous poster hash: 757bd...465

[AnonymBruker]

Jeg syns bare det er rart at han fortsetter med det etter vi har vært klare på at vi syns det er kjempe koselig om han er farfar for barnet.

Når det gjelder fremtiden så kan man ikke være sikker nei, men det er også usikkert for de parene som begge er biologiske foreldre og besteforeldrene slutter ikke i sin rolle selvom barnets foreldre skilles.

Nå er det sånn at om mannen min og jeg går fra hverandre om 10år så er mannen min fortsatt pappa for barnet.

Jeg hisser meg ikke opp pga dette og jeg har ingen planer om å starte noe sure miner i familien, jeg ønsker bare at barnet skal ha noe å forholde seg til og at svigerfar skal bruke et navn han er komfortabel med. Nå føles det littt som om han kaller seg "farfar" fordi han føler seg tvunget, sånn skal det ikke være.

Ts

Anonymous poster hash: 4211e...dd9

[AnonymBruker]

Jeg syns bare det er rart at han fortsetter med det etter vi har vært klare på at vi syns det er kjempe koselig om han er farfar for barnet.

Når det gjelder fremtiden så kan man ikke være sikker nei, men det er også usikkert for de parene som begge er biologiske foreldre og besteforeldrene slutter ikke i sin rolle selvom barnets foreldre skilles.

Nå er det sånn at om mannen min og jeg går fra hverandre om 10år så er mannen min fortsatt pappa for barnet.

Jeg hisser meg ikke opp pga dette og jeg har ingen planer om å starte noe sure miner i familien, jeg ønsker bare at barnet skal ha noe å forholde seg til og at svigerfar skal bruke et navn han er komfortabel med. Nå føles det littt som om han kaller seg "farfar" fordi han føler seg tvunget, sånn skal det ikke være.

Ts

Anonymous poster hash: 4211e...dd9

Nei, det er faktisk litt annerledes i deres situasjon sammenlignet med biologiske foreldres. Blir mannen din adoptivfar til barnet, er det selvsagt noe annet, men inntil videre er det faktisk en del ting som kan ryke.

Anonymous poster hash: 757bd...465

[AnonymBruker]

Neida. Biologisk far har ikke foreldreansvar så han må ikke godta adopsjonen for at den skal gå igjennom

Bf får brev med info om dette og rett til å uttale seg. Han har nå fått 3 slike brev og fortsatt ikke gjort noe med det så det er tydelig at han ikke bryr seg om barnet (ikke nytt for meg)

Til syvende og sist er det BUFETAT som avgjør om adopsjonen går igjenom eller ikke

Ts

Anonymous poster hash: 4211e...dd9

Ok. Poenget er at dette ikke skal belastes mors samvittighet. Det er ikke hennes feil at biologisk far ikke er skikket til å være far.

Anonymous poster hash: 5187e...9ab

[AnonymBruker]

Nei, det er faktisk litt annerledes i deres situasjon sammenlignet med biologiske foreldres. Blir mannen din adoptivfar til barnet, er det selvsagt noe annet, men inntil videre er det faktisk en del ting som kan ryke. Anonymous poster hash: 757bd...465

Tror du virkelig at jeg ville gått med på adopsjon om jeg hadde noe som helst tvil på forholdet mitt?

Tror du virkelig at mannen min ville adoptert et barn om han hadde noe som helst tvil?

En adopsjonssak tar rundt 1år før den blir avklart, og ja, det kan bli et avslag, men slik vår situasjon er så tror jeg at barnevern og bufetat bruker hodet sitt og gjør det som er barnets beste, altså adopsjon.

Klart jeg ikke kan se fremtiden, men min mann og jeg har et kjempe godt forhold med god kommunikasjon. Så lenge begge virkelig ønsker at ting skal fungere så gjør det det. Det er ikke før en av partene gir opp det går til helvete.

Jeg vet også at hvis det hadde vært sånn at mannen min ikke hadde adoptert og det hadde blitt slutt så ville min mann ønsket samvær med barnet på lik linje som om han var biologisk og barnet ville ønsket det. De er knyttet til hverandre. Og jeg hadde ikke stått i veien for det. Jeg ville ikke fratatt mitt barn sin pappa.

(Nå er det sikkert noen som skal si at jeg allerede har fratatt mitt barn en pappa, men det er ikke tilfelle. Jeg jobbet for at bf og sønnen min skulle få et forhold, men bf var ikke interessert i det og det er ikke positivt å tvinge frem samvær)

Ts

Anonymous poster hash: 4211e...dd9