Trenger hjelp for å takle avliving av kjæledyr!

[AnonymBruker]

Jeg har postet dette i kjæledyrforumet også, men trenger råd fort, så poster det her i tillegg.

Søsteren min sin kanin er nå hos dyrlegen for å bli avlivet. Hun ble i sommer syk med en luftveisinfeksjon, som førte til at hun var mye tett i nesen og slet med å puste ordentlig. Hun fikk antibiotikakur to ganger etter hverandre, med en pause i mellom, men dette virket ikke og hun fortsatte å være tett. Hun ble så lagt i narkose, før dyrlegen renset nesen hennes ordentlig. Da fikk vi beskjed om at infeksjonen aldri kom til å forsvinne, men at vi kunne prøve å holde den i sjakk ved å regelmessig rense nesen hennes så hun ikke ble så tett. Det ble etter hvert umulig å holde neseborene helt rene, for man kommer jo ikke til inni selve neseborene (hun var en liten hermelin med veldig små nesebor).

I går ba jeg søsteren min ta kontakt med dyrlegen, for da hadde kaninen gått en stund hvor hun først var i ganske god form, men den siste uken ble hun veldig tett igjen. Jeg tenkte at det lureste var å kontakte dyrlegen, uansett hva utfallet ble. I dag fikk altså søsteren min beskjed om at man kunne kommet til dyrlegen og renset nesen hennes regelmessig, men da måtte hun ha blitt dopet ned veldig ofte, og problemet ville kommet tilbake hele tiden uansett. Derfor var det beste for kaninen å la henne få slippe.

Nå føler jeg veldig skyld for at jeg ba søsteren min kontakte dyrlegen, for hvis hun hadde ventet så kunne jo kaninen få levd lenger. Hun har hele tiden klart å puste godt nok til at hun fungerer normalt, men det har vært veldig slitsomt for henne, og i perioder har hun vært så tett at hun bare har sittet i et hjørne med hodet i været for å få nok oksygen.

Var denne avgjørelsen det beste for kaninen?
Har det vært dumt av oss å la det gå såppass mange dager nå før vi tok kontakt med dyrlegen? Hun har virket som hun har hatt det ganske greit, det er først den siste uken hun har blitt veldig tett igjen, og vi ville jo vente for å se om det ble bedre.

Jeg vet jo at søsteren min hadde kontaktet dyrlegen før eller siden uansett, men burde vi ventet en stund til før vi ringte dem? Det var jo dyrlegen selv som sa at det beste nå var å avlive, men likevel føler jeg skyld for at det var jeg som fikk søsteren min til å ta kontakt med dem i dag. Kanskje skulle jeg ventet med å foreslå det, så kunne kaninen fått levd lenger?

Uff, jeg sliter sånn med dette, er det noen som har noen gode råd?
Gjorde jeg det rette i å få henne til å kontakte dyrlegen nå i dag, eller skulle jeg ventet?

Anonymous poster hash: 45373...df7

[AnonymBruker]

Jeg synes at du gjorde det beste, og riktige på vegne av kaninen. Det er kaninen sitt vel og ve som må komme først her. Når man tar på seg et kjæledyr, tar man på seg et ansvar, som også innebærer avlivning hvis dyret blir syk.
Ja, det er trist og veldig vondt! Men det hører dessverre med, dyr kan ikke selv velge når nok er nok. De er avhengige av at vi tar det valget for dem.

Anonymous poster hash: e1de1...333

[Brimi]

Skyldfølelse er også ganske vanlig. Jeg hadde masse skyldfølelse etter at jeg avlivde hesten min. Jeg fikk min mor til å dra en dag tidligere å avlive hunden vi hadde. Hadde skyldfølelse da også. Han kunne jo levd en dag til.

Men så har jeg begynt å tenke. Hunden vår ville ha gått en dag til med for stort hjerte, med påfølgende smerter. Hesten måttet ha gått en dag til med smerter i ryggen. Det hjalp. Da forstod jeg at det var det riktige å gjøre. Nå må jeg igjen gå i tenkeboksen om hva jeg skal gjøre om pusen min fortsatt har vondt etter behandling. Skal jeg fortsette med behandling eller er det beste avliving?

Synes du gjorde det riktige jeg. Dessuten valgte hun å dra idag. Hun kunne dratt imorgen. Tenk på at det er til det beste for dyret, selvom det er innmari vondt for eieren.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!

Et annet problem jeg har som kommer av for mye grubling, er at jeg analyserer livet til kaninen, hvordan den har hatt det og hvordan den kunne hatt det enda bedre. Dette skjedde da jeg mistet min egen kanin også, og jeg vet at det ikke fører til noe, men jeg føler at jeg må gruble på det, for hvis jeg ikke gjør det så er jeg et dårlig menneske og en dårlig dyreeier..

Jeg vet at søsteren min alltid har tatt godt vare på dyrene sine, hun har holdt burene deres rene, gitt dem alt de skal ha av mat og stell. Men så tenker jeg på at i perioder så kunne hun vært flinkere til å gi dem mer oppmerksomhet, hun kunne koset mer med dem og latt de gå mer fritt utenfor burene sine.

Tror dere dyrene har hatt det helt fint likevel?

Det gjelder denne kaninen og et marsvin hun hadde tidligere. Av og til har jeg gått forbi burene deres og tenkt at det var litt synd på dem, fordi hun burde brukt mer tid på å kose med dem. Men samtidig så vet jeg at de har fått oppmerksomhet hver dag når de har fått maten sin, og hun har gitt dem mer oppmerksomhet i perioder. Så de kan jo ikke ha hatt det fælt, de har jo vært vant til det livet de har hatt, og masse oppmerksomhet har ikke vært livsnødvendig for at de skulle ha det bra.

Høres dette fornuftig ut? At de har hatt mer enn gode nok liv, selv om de ikke har fått like mye oppmerksomhet til enhver tid?

De har jo ikke vært mitt ansvar, og jeg vet at søsteren min har gjort en god nok jobb, det er bare tanken på at burdyr automatisk har det fælt når de ikke får masse oppmerksomhet.. Jeg tror ikke de har hatt det fælt, men jeg føler at jeg må få noen beroligende svar på dette for å kunne legge fra meg tankene rundt det.

Høres det ut som at dyrene har hatt gode liv sånn som de har hatt det?
Takk på forhånd for svar.

Anonymous poster hash: 45373...df7

[AnonymBruker]

Noen som har noen råd rundt dette?
Jeg vet at det er helt naturlig å bekymre seg når dyr dør, og begynne å tenke på hva man kunne gjort annerledes for å forhindre sykdom og sånne ting. Men hvordan kommer man seg bort fra disse tankene?

Jeg prøver å si til meg selv at her hjemme har vi alltid gitt dyrene gode liv, de har hatt det bra nok hele tiden, og når de har blitt alvorlig syke har vi gjort det vi kan for at de skal slippe å lide unødig. Men jo flere ganger jeg sier det, jo mer usikker blir jeg på om det stemmer. Hadde de det egentlig bra, gjorde vi egentlig alt vi kunne, skulle vi egentlig tatt dem med til dyrlegen tidligere osv.

Er det noen andre som har opplevd det samme tankemønsteret?
Jeg setter veldig pris på svar i så fall, for dette er veldig slitsomt. Og jeg sitter igjen med en vond følelse av at dyrene hadde det fælt og at vi ikke var oppmerksomme nok når de ble syke, og at det var vår feil at de ikke ble friske av sykdommene sine fordi vi ikke oppdaget det tidlig nok.

Er dette normalt?

Jeg går forøvrig til psykolog fordi jeg sliter med tvangsgrubling, så jeg vet at det er derfor jeg tenker sånn. Men hos psykologen jobber vi bare med å fjerne selve grublingen, vi snakker ikke om innholdet i tankene.

Så det kan være godt å snakke med noen som har opplevd samme type tanker, er det noen der ute?

Anonymous poster hash: 45373...df7

[NonJuan]

Hei!!!

Jeg skjønner deg kjempegodt. Det der ikke lett. Utrolig mange kloke svar her.

Man må tenke på dyret og hva som er best for det. er ingen som helst grunn til å la dem plages fordi vi ikke klarer sorgen.

Det som har hjulpet meg da jeg har mistet avlivet kjæledyr er å tenke slik "Min hund/katt/Kanin kunne ikke ha hatt et bedre liv" en slik den/dem har hatt det hos meg.

Det er en veldig god tanke å ta med seg og den vil hjelpe. Savnet vil alltid være der. Men tenk positive tanker

Tenker på deg

[Gjest Yellowrose]

Satt igjen med de samme tankene da hunden min døde, så tror det er ganske normalt. det er ikke så mye råd å gi. Det høres ut som du tok den beste avgjørelsen for kaninen.. Og en dag vil du huske alle de gode minnene. Kanskje du skal nevne dette for psykologen din? Så dere kan jobbe litt med innholdet også. Klem til deg

[ninuska_]

Tråden er ryddet for upassende innlegg. Vennligst vis hensyn til hverandre på underforumet Vi som sørger. Her inne skal man kunne dele sin sorg med andre uten at noen stiller spørsmål ved om den er likeverdig en annen sorg.

ninuska_, mod