Psykisk VS fysisk sykdom

[AnonymBruker]

Jaujau...

TS, jeg skal etter alt å dømme inn i omtrent samme situasjon som deg. Dvs, jeg har blitt syk, er ikke ferdig med utredningen enda men alle landemerker peker mot en sykdom som ikke kan kureres, og der eneste behandling er daglige sprøyter med et stoff som er smertefullt å få inn i kroppen (nei ikke sukkersyke).

Som deg har jeg intens sprøyteskrekk, opplever den samme redselen og panikken, omtrent som jeg går inn i en helt annen modus - og jeg kan ikke styre det. Det er vel med dette som med andre fobier vil jeg tro, bortsett fra at med denne fobien så følger en realitet der det man er redd for faktisk er smertefullt.

Bare å skrive dette innlegget, der jeg snakker om det, får kroppen min til å begynne å skjelve, magen til å forsvinne ut i det store intet, og jeg er på nippet til å springe ut på do fordi jeg kjenner en voldsom trang til å spy.

Problemet for meg er at jeg må sette disse sprøytene, ikke i 1,5 måneder, men hver forbanna dag i resten av mitt liv. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg vet jeg MÅ, om jeg skal kunne fungere, men jeg vet faktisk ikke hvordan.

Jeg vet en annen ting også, og det er at jeg SKAL finne en måte å takle det på. Jeg har ikke tenkt å la denne fobien få styre meg resten av livet. Jeg vet jeg må lære meg å tåle både sprøyten og smerten.

Jeg vet at selv om jeg spyr i redsel hver gang jeg tar den, så skal jeg ta den. Jeg vet at selv om jeg blir dratt inn i en verden av skrekk hele dagen fordi jeg snart må sette den igjen, så skal jeg finne en måte å kutte det ut på. Jeg vet at selv om jeg har en ubendelig trang til å sparke mannen min i trynet og kalle ham stygge ting i ren desperasjon, så skal jeg ikke gjøre det. Om jeg skal skjelve meg gjennom hver eneste dag og sprøyte, om det så tar år, så skal jeg det til jeg har funnet en måte å mestre det på.

Det nytter ikke å synes synd på seg selv. Man må helt enkelt ta kampen, hva enn det koster. Man har to valg - leve som syk eller "frisk". Så det valget er ikke vanskelig. Og du - du har 1,5 måned, jeg synes egentlig, istedenfor å synes synd på deg selv fordi du har denne fobien, at du skal være takknemlig for at du slipper unna med 1,5 måned. Og bestemme deg for at det skal du få til.

Oppsøk psykolog for behandling av fobier om du ikke får det til selv. Men holdningen din, den må være at dette skal DU løse, for ingen kan løse det for deg. De kan gi deg hjelp og veiledning, men jobben, og kampen med deg selv, den må du ta selv. Løsningen er ikke sympati. Den er helt enkelt beinhard og målrettet jobbing, der målet ditt er å tåle både sprøyten, frykten og smerten.

Håper dette hjalp deg til å få litt perspektiv. Og får du det til, selv små fremskritt, kom gjerne tilbake og fortell. Vi er flere i samme båt som deg, noen i værre. Alt som er positivt hjelper

Anonymous poster hash: 2798d...ee0