Hva tenker du om bipolare?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hva folk flest tenker når de får vite at jeg er bipolar. Hvor mye vet dere om lidelsen?

Jeg er litt usikker på hvor åpen jeg skal være om det..

Anonymous poster hash: b3fe5...a10

[AnonymBruker]

Helt ærlig tenker jeg personen er ganske ustabil følelsesmessig. Jeg har jobbet med en som har bipolar og han var det vanskelig å vite hvor man hadde hen, og han kunne plutselig bli rasende og skjelle meg ut så øra flagra for ingenting.. Var ganske ubehagelig. Men vet også om noen med diagnosen jeg ikke merker forskjellen på, men er jo køart jeg har det i bakhodet når jeg samhandler med dem.

Anonymous poster hash: 19e4b...498

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hva folk flest tenker når de får vite at jeg er bipolar. Hvor mye vet dere om lidelsen?

Jeg er litt usikker på hvor åpen jeg skal være om det..

Anonymous poster hash: b3fe5...a10

Ikke vær åpen om det i det hele tatt. Det eneste viktige med å vite at du er bipolar, er å vite om du har fordeler av å ta noe stemningsstabiliserende, og om du trenger stringente leggetider, f.eks.

Anonymous poster hash: 3d588...dcd

[Gjest halebein]

Om du prøver å unngå å snakke om medisiner, doser og behandlinger, går det nok bra. De to jeg kjenner dom er bipolare. Snakker ekstremt mye om dette, og det er slitsomt. Men ellers tenker jeg lite negativt om dette:-) går nok helt fint! :-) lykke til.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at mange mennesker med bipolar lidelse er mer kreative og følsomme enn gjennomsnittet. At de er litt spennende. Men selvsagt kan mennesker med lik diagnose likevel være svært forskjellige (kjempeviktig å huske på), da både personlighet og intelligens spiller inn på hvordan man er. Det hadde ikke gjort meg noe å høre om det og hvordan det er å leve med det.

Anonymous poster hash: a23c2...81f

[AnonymBruker]

Ikke vær åpen om det i det hele tatt. Det eneste viktige med å vite at du er bipolar, er å vite om du har fordeler av å ta noe stemningsstabiliserende, og om du trenger stringente leggetider, f.eks.

Anonymous poster hash: 3d588...dcd

Hva er grunnen til at du mener jeg ikke bør være åpen om det? Har god kontroll over sykdommen, har 100% stilling og har medisiner som fungerer. En del av grunnen til at jeg har litt lyst til å være åpen er at jeg ønsker mer åpenhet rundt psykiske lidelser.

Anonymous poster hash: b3fe5...a10

[Demether]

Jeg vet en hel del om lidelsen og vet at de bipolare er en svært uensartet gruppe. I media får vi gjerne suksesshistoriene, gjerne kjendiser som er bipolare. Hvis man bruker den gamle betegnelsen "manisk depressiv" blir det plutselig en helt annen sak. Hvis du bestemmer deg for å være åpen om bipolariteten, ville jeg ha startet med å fortelle dem du kjenner godt og stoler på.

[AnonymBruker]

Angående hvor åpen du skal være : her ville jeg spurt behandler om råd. Personlig sliter jeg også psykisk (emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse), men har valgt å holde diagnosen kjent kun for de nærmeste, fordi det er mange fordommer og lite kunnskap og sykdommen rundt omkring. Bipolaritet er kanskje litt mer kjent og litt mindre stigma?

Men noen vil sikkert trekke seg unna, pga sin egen usikkerhet og kanskje har de selv traumer de ikke er bevisst på. Da vil en slik åpenhet virke truende for det psykiske forsvaret.

Anonymous poster hash: a23c2...81f

[Tabris]

Jeg tenker det kan være viktig å fortelle om det til din nærmeste familie og dine nærmeste venner, slik at de lettere kan forstå deg og hvordan du er og reagerer. Det er lettere å forholde seg til slikt når man vet hva som er årsaken.

[Demether]

En del av grunnen til at jeg har litt lyst til å være åpen er at jeg ønsker mer åpenhet rundt psykiske lidelser.

Anonymous poster hash: b3fe5...a10

Det tror jeg er en god ting. Jeg ønsker meg også mer åpenhet. Jeg er åpen om min lidelse og har til min forbauselse oppdaget at folk stort sett er ganske uinteressert. Jeg synes media har en oppgave her også. Vi får liksom bare høre om de som fungerer normalt eller enda bedre enn normalt eller om de som utfører fryktelige handlinger i psykose.

[AnonymBruker]

Jeg er åpen om at jeg sliter psykisk. Men jeg har sluttet å være åpen om diagnosen. Folk googler den, og så dømmer de meg ut ifra det de leser. Spesielt det negative, og da trekker de seg unna.

Jeg vil at folk skal bli kjent med den jeg er, ikke sykdommen jeg har.

Anonymous poster hash: 8bb8b...0d0

[Demether]

Angående hvor åpen du skal være : her ville jeg spurt behandler om råd. Personlig sliter jeg også psykisk (emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse), men har valgt å holde diagnosen kjent kun for de nærmeste, fordi det er mange fordommer og lite kunnskap og sykdommen rundt omkring. Bipolaritet er kanskje litt mer kjent og litt mindre stigma?

Men noen vil sikkert trekke seg unna, pga sin egen usikkerhet og kanskje har de selv traumer de ikke er bevisst på. Da vil en slik åpenhet virke truende for det psykiske forsvaret.

Anonymous poster hash: a23c2...81f

Jeg tror du har rett i at diagnosen bipolar er mindre stigmatiserende enn din diagnose, men jeg tror også at bildet folk har av bipolare som gruppe er veldig skjevt. De leser om folk som har suksess på tross av bipolariteten og kan ha vanskelig å forstå at andre kan være hardere rammet.

[Nita]

Jeg for min del ville nok tenkt greit nok, men var du en mann hadde du ikke vært kjærestemateriale for å si det sånn, jeg har 7 år bak meg med en mann med bipolar lidelse, og det har omtrent ødelagt meg. Jeg vet jo at de selvfølgelig ikke har valgt denne lidelsen selv, men har skjønt at jeg er for "skjør"/hudløs til å takle de utfordringene bipolar lidelse kan medføre.

[AnonymBruker]

Jeg tror du har rett i at diagnosen bipolar er mindre stigmatiserende enn din diagnose, men jeg tror også at bildet folk har av bipolare som gruppe er veldig skjevt. De leser om folk som har suksess på tross av bipolariteten og kan ha vanskelig å forstå at andre kan være hardere rammet.

Ja, enig i det. Media trekker ut ytterpunktene, det gir mer spenning. Jeg angrer litt på at jeg fortalte mine foreldre om det bl.a (har en lite forståelsesfull familie).

Og som en annen skriver, så kan folk google diagnosen og tro at alt de leser (på Wikipedia...) gjelder den ene personen (særlig det negative), uten å vite at folk med samme diagnose kan være veldig ulike.

Anonymous poster hash: a23c2...81f

[AnonymBruker]

Ettersom 5 stk i min familie har denne sykdommen holder jeg meg langt unna den type folk! Voks opp med sånt og man forstår det. Hvis noen forteller meg at de har den sykdommen så kommer jeg til å begrense meg veldig rundt den personen. Det vil ikke bli noe vennskap som varer for å si det sånn.

Anonymous poster hash: 4df84...b11

[Gjest SummerJudith]

Jeg tenker ingenting. Men hvorfor vil du være så åpen om det? Det er ikke naturlig å fortelle om alle diagnoser man har til andre man ikke kjenner så godt irl. Så hvorfor er det å ha bipolar annerledes? Men selvfølgelig om folk spør er det jo naturlig.

Endret 21. september 2013 av Aaleyah

[AnonymBruker 42]

Jeg tenker at de er som folk flest, men med mye kraftigere følelsesmessige opp og nedturer i livet enn den man velger å kalle "normalt", og at det er en lidelse som kan utarte seg veldig forskjellig fra person til person.

Jeg inbiller meg (mine fordommer altså) at de som har biporlar ofte er veldig filosofiske og type "tenke/følelses-mennesker" av en eller annen grunn ...

Hvorvidt man skal være veldig åpen om det kommer vel an på omstendighetne rundt den enkelte kanskje... Personlig hadde jeg satt veldig stor pris på om venner eller familie hadde valgt å fortelle meg om det i hverfall...

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere bipolare og vet at dette er ingen ensartet gruppe. Bare ikke snakk mye om medisiner og sykdom til andre, for det er utrolig kjedelig å høre på.

Anonymous poster hash: 601f3...778

[AnonymBruker]

Jeg er selv bipolar, og har vokst opp med diagnosen. Var 12 år da jeg ble syk, og er 36 nå.

Jeg bruker medisiner og er i 100% jobb. I løpet av årene som bipolar har jeg hatt tre maniske episoder, ellers merker jeg ingen svingninger. Er veldig nøye på å ta medisinen min og å få nok søvn.

Når det gjelder å være åpen om diagnosen, så er jeg ikke det i det hele tatt. Bare de aller nærmeste vet om det. Jeg er veldig redd for å bli dømt ut fra diagnosen jeg har, og at folk skal analysere min oppførsel og sette det i sammenheng med den. Tror det er viktig at folk kjenner deg veldig godt før du er åpen om det å være bipolar.

Anonymous poster hash: b0c61...4ac

[Gjest Caroline55]

.

Endret 9. november 2013 av Caroline55