Jeg har "verdens beste" psykolog

[Cammomille]

http://www.psykol.no/Fag-og-profesjon/For-pasienter-og-paaroerende/Finn-en-psykolog

jeg googlet "psykolog oslo refundering".

Jeg bor i Oslo og klikket meg videre til "Helse sør øst".

Hva er DPS? *googler*

Anonymous poster hash: 00a83...7e5

Aha, jeg er på iPhone, kanskje derfor jeg ikke fikk det opp.. :-)

DPS står for distrikts psykiatrisk senter. Det finnes helt sikkert en DPS nær deg. Synes det var rart at ikke legen din kunne hjelpe deg med å komme i kontakt med de.

Håper du komme i kontakt med en dyktig og erfaren psykolog.

[Gjest Inggolf]

Så godt å høre at det gikk så bra for deg TS

Det er viktig å ha kjemi med psykologen sin og om den ikke kommer etter gjentatte besøk, så kan det være lurt å bytte psykolog- IKKE gi opp alt som har med psykologer og helsevesentet selv om det ikke funket helt med den første psykologen!

Det er mange som tenker at psykologen skal gjøre en bedre/frisk, men det er ikke slik det fungerer....Det er en selv som skal gjøre seg bedre/frisk, psykologen er der for å veilede deg, høre på deg og for å få deg til å reflektere over dine egne tanker. Det er ingen andre enn deg selv som kan gjøre deg frisk- du er din egen terapaut, men husk at du har god hjelp i ryggen fra støtteaparatet, og bruk det på den måten som hjelper akkuratt deg best.

[anónimo]

Jeg var veldig heldig med min første psykolog, selv om hun i starten skremte vettet av meg. Hun kunne bla. sitte stille leeeenge og bare se på meg. Jeg minnes spesielt første gangen: "Ja, hva kan jeg hjelpe deg med?", og så satt vi der dønn stille i minst ti minutter. Til slutt strigråt jeg og tenkte HVA FAEN??? Hun stilte meg også direkte spm.som satte meg helt ut av spill (der og da) og hun turte å være ærlig. Det var ikke noe "stakkars deg, du har det forferdelig". Jeg ble straks møtt med "du er en av mange"- og det var/er jeg jo. Det var ikke noe "stakkars meg". Husker spesielt hver gang hun kom og hentet meg på venterommet. Hun kom inn, ropte navnet mitt, sa kort hei og bare gikk fort bortover gangen uten å si noe mer. Jeg måtte bare småspringe etter. Hun" tøffet" meg opp, men myknet mer og mer etterhvert (eller jeg forstod at det var godt ment?). Jeg vil aldri glemme henne, hun reddet livet mitt! Jeg hadde så utrolig mye angst, og både jeg og kroppen min lærte at situasjoner som hun (eller faktisk meg selv) satt meg i ikke kunne drepe meg. Jeg er hundre prosent sikker på at alt hun gjorde og sa, ble gjort bevisst og med hensikt. Jeg gikk hos henne i tre år, og i løpet av behandlingen gikk jeg fra å "nave" til å ta en bachelor grad OG jobbe deltid ved siden av. Hun viste mer og mer omsorg etterhvert som jeg ble litt tøffere. Hun sa etter ferdig behandling at hun var livredd for meg i begynnelsen: at jeg var noe av det såreste hun på lenge hadde vært borti og at hun alltid var bekymret for om jeg dukket opp til neste time.

Per i dag er det litt omvendt: Jeg trenger å bli møtt med at jeg har vokst opp i tøffere kår og er mer sensitiv enn andre- fordi jeg gjennom de siste årene har blitt litt for tøff. Den psykologen jeg har nå møter meg med mye omsorg (imøtekommer meg på en mykere måte). Det er det jeg har behov for nå: å ta vare på meg selv og la meg selv bli tatt vare på. I like stor grad som førstnevnte psykolog føler jeg at denne psykologen har sett meg og mine utfordringer an, og tilpasset behandlingen deretter. Jeg sliter fortsatt med mye angst og har bipolar lidelse 2 (tilbakevendende tøffe depresjoner), men kommer meg på jobb hver dag, har tatt mastergrad +++: Å bli møtt av en omsorgsfull psykolog en gang i uken er utrolig godt, da jeg stort sett "biter tennene sammen".

Jeg føler meg veldig heldig med mine to psykologer- eller handler det om at jeg "bare" er heldig? Jeg mener også at jeg har gitt dem en sjanse og tenkt at det er en profesjonell bakgrunn for hvorfor de handler eller sier som de gjør, og at det som gjerne er helt for jævlig og ubehagelig hjelper- og at de vet dette veldig godt.

Takk for innlegget ditt TS, godt å høre om andre med gode erfaringer.

Endret 19. september 2013 av anónimo

[AnonymBruker]

Om man vil til psykolog så kontakter man fastlegen, forklarer hva problemene man trenger hjelp med er, og ber om henvisning til DPS. Det kan hende man må vente en stund, men ingen trenger å styre rundt på egen hånd med å finne en psykolog med refusjonsordning...

Har kun gode erfaringer med gode psykologer selv, har vært hos to forskjellige med forskjellige problemer og fått god hjelp av kompetente, medfølende personer.

Anonymous poster hash: 5ff44...aef

[AnonymBruker]

Om man vil til psykolog så kontakter man fastlegen, forklarer hva problemene man trenger hjelp med er, og ber om henvisning til DPS. Det kan hende man må vente en stund, men ingen trenger å styre rundt på egen hånd med å finne en psykolog med refusjonsordning... Har kun gode erfaringer med gode psykologer selv, har vært hos to forskjellige med forskjellige problemer og fått god hjelp av kompetente, medfølende personer. Anonymous poster hash: 5ff44...aef

Du kan velge mellom dps eller listen med private psykologer med refusjonsordning. Jeg ville foretrukket den private listen. Du kan få både god og dårlig hjelp på dps. Det er ikke sikkert du får prate med en psykolog/paykiater annet enn i utredningen, om du ikke sliter med alvorlige psykiske lidelser på dps. Noen ganger får du kun støttesamtaler hos en sykepleier eller sosionom - om du er heldig, en paykiatrisk sykepleier eller klinisk sosionom.

Anonymous poster hash: dfe79...5a1

[AnonymBruker]

Om man vil til psykolog så kontakter man fastlegen, forklarer hva problemene man trenger hjelp med er, og ber om henvisning til DPS. Det kan hende man må vente en stund, men ingen trenger å styre rundt på egen hånd med å finne en psykolog med refusjonsordning...

Men hva når det ikke hjelper? Hva når polikliniske samtaler ikke er nok, hva når problematikken er så kompleks at ingen klarer å komme til bunns i den, hva når behandling gjør pasienten verre? Hadde det bare vært så enkelt at alle ble friske av å få snakke med en psykolog/psykiater/sykepleier/annen fagperson..

Anonymous poster hash: 5eb2b...b7d

[AnonymBruker]

Men hva når det ikke hjelper? Hva når polikliniske samtaler ikke er nok, hva når problematikken er så kompleks at ingen klarer å komme til bunns i den, hva når behandling gjør pasienten verre? Hadde det bare vært så enkelt at alle ble friske av å få snakke med en psykolog/psykiater/sykepleier/annen fagperson.. Anonymous poster hash: 5eb2b...b7d

Det er en viss forskjell på en vanlig sykepleier og f.eks en psykiater eller psykologspesialist. Ca 9 års utdanning og spesialisering i forskjell...

Men synes det er bra det finnes en liste over offentlige psykologer med refusjonsordning. Da kan man velge mellom dette eller et dps.

Anonymous poster hash: dfe79...5a1

[AnonymBruker]

Det er en viss forskjell på en vanlig sykepleier og f.eks en psykiater eller psykologspesialist. Ca 9 års utdanning og spesialisering i forskjell...

Men synes det er bra det finnes en liste over offentlige psykologer med refusjonsordning. Da kan man velge mellom dette eller et dps.

Anonymous poster hash: dfe79...5a1

Men det er ingen fasit i at personen med lengst utdanning er best. Personkjemi er veldig viktig, og hvilke metoder en behandler bruker er ikke avhengig av hva slags utdanning han/hun har. Derfor skrev jeg flere forskjellige utdannelser

Mitt poeng var - hva gjør man når poliklinisk hjelp ikke er nok, eller man har for kompleks problematikk til at noen klarer å "slå hull" på en? Når man er for syk til "standard" behandling, eller at "standard" behandling ikke når frem? Å få en henvisning til spesialisthelsetjenesten er lett, å finne en behandler man fungerer sammen med er fullt mulig, men å få hjelp med en kompleks problematikk som reagerer "motsatt" på all behandling, virker klin umulig.

Anonymous poster hash: 5eb2b...b7d

[AnonymBruker]

Men det er ingen fasit i at personen med lengst utdanning er best. Personkjemi er veldig viktig, og hvilke metoder en behandler bruker er ikke avhengig av hva slags utdanning han/hun har. Derfor skrev jeg flere forskjellige utdannelser Mitt poeng var - hva gjør man når poliklinisk hjelp ikke er nok, eller man har for kompleks problematikk til at noen klarer å "slå hull" på en? Når man er for syk til "standard" behandling, eller at "standard" behandling ikke når frem? Å få en henvisning til spesialisthelsetjenesten er lett, å finne en behandler man fungerer sammen med er fullt mulig, men å få hjelp med en kompleks problematikk som reagerer "motsatt" på all behandling, virker klin umulig. Anonymous poster hash: 5eb2b...b7d

Siden jeg selv er utdannet sykepleier, men også lang erfaring med psykisk lidelse, har jeg liten tro på at en sykepleier har nok kunnskap om bl.a motoverføring/overføring og om nettopp komplekse diagnoser til at vedkommende bør jobbe alene med samtalebehandling. Det synes jeg man kan overlate til folk som er trent til nettopp dette. Dvs psykologer og psykiatere. En sykepleier går over sin kompetanse dersom hun gjør dette uten videreutdanning.

Mange pasienter med psykisk lidelse har en kompleks tilstand. Du trenger en skikkelig utredning, både fysisk og psykisk. Ofte påvirker psykenogså den fysiske helsen og omvendt.

At du skulle reagere "motsatt" på behandling er litt vanskelig å forstå. Dette kan jo ha betydning i fht psyksik diagnose, og noe du bør ta opp med legen. Kjemien er selvsagt også viktig, at man har en god relasjontil behandleren. Det går an å bytte om det føles feil.

Anonymous poster hash: dfe79...5a1

[AnonymBruker]

Siden jeg selv er utdannet sykepleier, men også lang erfaring med psykisk lidelse, har jeg liten tro på at en sykepleier har nok kunnskap om bl.a motoverføring/overføring og om nettopp komplekse diagnoser til at vedkommende bør jobbe alene med samtalebehandling. Det synes jeg man kan overlate til folk som er trent til nettopp dette. Dvs psykologer og psykiatere. En sykepleier går over sin kompetanse dersom hun gjør dette uten videreutdanning.

Mange pasienter med psykisk lidelse har en kompleks tilstand. Du trenger en skikkelig utredning, både fysisk og psykisk. Ofte påvirker psykenogså den fysiske helsen og omvendt.

At du skulle reagere "motsatt" på behandling er litt vanskelig å forstå. Dette kan jo ha betydning i fht psyksik diagnose, og noe du bør ta opp med legen. Kjemien er selvsagt også viktig, at man har en god relasjontil behandleren. Det går an å bytte om det føles feil.

Anonymous poster hash: dfe79...5a1

Jeg har bare møtt på sykepleiere med videreutdanning i psykiatri som driver samtaleterapi. Mulig de finnes uten, men de er nok i mindretall.

Hva gjør man når man ikke får en skikkelig utredning? Og hvor mange ganger skal man måtte bytte behandler? Og hva når den behandlingen som BURDE fungere, bare gjør deg verre, men du nektes den behandlingen du trenger?

Dette er bare retoriske spørsmål, for å prøve å vise at det ikke alltid er så enkelt som å "gå til fastlegen og få en henvisning til psykolog så ordner alt seg" (ikke at jeg påstår at du har sagt det).

Anonymous poster hash: 5eb2b...b7d

[AnonymBruker]

Jeg har bare møtt på sykepleiere med videreutdanning i psykiatri som driver samtaleterapi. Mulig de finnes uten, men de er nok i mindretall. Hva gjør man når man ikke får en skikkelig utredning? Og hvor mange ganger skal man måtte bytte behandler? Og hva når den behandlingen som BURDE fungere, bare gjør deg verre, men du nektes den behandlingen du trenger? Dette er bare retoriske spørsmål, for å prøve å vise at det ikke alltid er så enkelt som å "gå til fastlegen og få en henvisning til psykolog så ordner alt seg" (ikke at jeg påstår at du har sagt det). Anonymous poster hash: 5eb2b...b7d

Er helt enig i at det ikke er så enkelt bestandig. Har selv måttet slite i over tolv år før jeg endelig fikk rett diagnose og god hjelp. Det er ofte slik at dps sliter med ressursmangel, og er man ikke "syk" nok (eller alvorligheten ikke kommer frem grunnet elendig utredning), så kommer man bak alle de som hyler høyest.

Håper du får bedre hjelp (og mer flaks, selv om det ikke burde stå på det) ved neste forsøk. Man har rett til en second opinion hos en annen spesialist.

Anonymous poster hash: dfe79...5a1

[AnonymBruker]

Men det er ingen fasit i at personen med lengst utdanning er best. Personkjemi er veldig viktig, og hvilke metoder en behandler bruker er ikke avhengig av hva slags utdanning han/hun har. Derfor skrev jeg flere forskjellige utdannelser

Mitt poeng var - hva gjør man når poliklinisk hjelp ikke er nok, eller man har for kompleks problematikk til at noen klarer å "slå hull" på en? Når man er for syk til "standard" behandling, eller at "standard" behandling ikke når frem? Å få en henvisning til spesialisthelsetjenesten er lett, å finne en behandler man fungerer sammen med er fullt mulig, men å få hjelp med en kompleks problematikk som reagerer "motsatt" på all behandling, virker klin umulig.

Anonymous poster hash: 5eb2b...b7d

Da jobber man ikke hardt nok for å finne ut av seg selv eller for å åpne seg. Kanskje trenger man medisiner i tillegg til behandling. Å "bli verre" av terapi kan høres ut som eksponering og traumer - da er det nettopp meningen at man blir verre før man blir bedre, det er helt normalt. Terapeut og pasient går ut fra symptomer og historie og jobber seg frem til hva slags dynamikk, diagnose osv. som gjelder, dette kan kreve mye tenking, arbeid og introspeksjon fra pasientens side om h*n tidligere ikke har tenkt mye over disse tingene.

Anonymous poster hash: 5ff44...aef

[AnonymBruker]

Da jobber man ikke hardt nok for å finne ut av seg selv eller for å åpne seg. Kanskje trenger man medisiner i tillegg til behandling. Å "bli verre" av terapi kan høres ut som eksponering og traumer - da er det nettopp meningen at man blir verre før man blir bedre, det er helt normalt. Terapeut og pasient går ut fra symptomer og historie og jobber seg frem til hva slags dynamikk, diagnose osv. som gjelder, dette kan kreve mye tenking, arbeid og introspeksjon fra pasientens side om h*n tidligere ikke har tenkt mye over disse tingene.

Så at en pasient ikke blir bedre av behandling er utelukkende pasientens feil? Er det slik i somatikken også? Hvis et benbrudd ikke heles på estimert tid, så er det pasienten som ikke har villet nok at benet skulle gro?

Det finnes - uten tvil - feilbehandling i psykiatrien, på lik linje med somatikken. Det er bare det, at vi som blir feilbehandlet i psykiatrien blir møtt med et "du har ikke villet det nok" (jada, jeg har hørt det tusen ganger før du sa det). Men det er ikke NOK å bare ville bli frisk, man må også ha et apparat rundt seg som hjelper en til å bli bedre. Og det er det ikke alle som får.

Jeg er en av dem som ikke får den behandlingen jeg trenger, som gang på gang på gang blir anbefalt å fortsette med en behandling som gjør meg verre. Og da snakker vi såpass mye verre at det går ut over alt, jeg blir så dårlig av den behandlingen jeg blir anbefalt at jeg har forsøkt å ta livet mitt, og hatt mange akuttinnleggelser på grunn av suicidalitet. Og hvis jeg en gang lykkes med å ta livet mitt, så er det for sent å hjelpe meg. Men det er det ingen som ser ut til å forstå.

Anonymous poster hash: 5eb2b...b7d

[AnonymBruker]

Så at en pasient ikke blir bedre av behandling er utelukkende pasientens feil? Er det slik i somatikken også? Hvis et benbrudd ikke heles på estimert tid, så er det pasienten som ikke har villet nok at benet skulle gro?

Det finnes - uten tvil - feilbehandling i psykiatrien, på lik linje med somatikken. Det er bare det, at vi som blir feilbehandlet i psykiatrien blir møtt med et "du har ikke villet det nok" (jada, jeg har hørt det tusen ganger før du sa det). Men det er ikke NOK å bare ville bli frisk, man må også ha et apparat rundt seg som hjelper en til å bli bedre. Og det er det ikke alle som får.

Jeg er en av dem som ikke får den behandlingen jeg trenger, som gang på gang på gang blir anbefalt å fortsette med en behandling som gjør meg verre. Og da snakker vi såpass mye verre at det går ut over alt, jeg blir så dårlig av den behandlingen jeg blir anbefalt at jeg har forsøkt å ta livet mitt, og hatt mange akuttinnleggelser på grunn av suicidalitet. Og hvis jeg en gang lykkes med å ta livet mitt, så er det for sent å hjelpe meg. Men det er det ingen som ser ut til å forstå.

Anonymous poster hash: 5eb2b...b7d

Selvsagt må man ha riktig psykolog, og man kan som kunde/pasient/bruker o.l. alltid møte på uprofesjonelle utøvere. Men i motsetning til ved behandling av somatiske problemer så må pasienten selv gjøre med psykiske problemer selv gjøre mesteparten av jobben. Har du vurdert at du muligens holder informasjon tilbake når du snakker med psykologen eller til og med overfor deg selv, muligheten for at du har en relasjonsforstyrrelse eller personlighetsforstyrrelse?

Har du forsøkt medisiner og/eller på forhånd planlagt innleggelse? Om du sliter med en hvilken som helst type angst, har du på fritiden jobbet hardt med eksponering? Om du dissosierer, gjør du daglig øvelser for å være mer tilstede? Om du sliter med selvtillit/depresjon, sørger du for å daglig "snakke i mot" negative tanker? Forsøker du så hardt som mulig å ha rutiner, å spise, sove og bevege deg? Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige, men jeg regner med at du skjønner "greia".

Hvor høyt legger du lista? Kanskje kan du ikke fungere i jobb, men i det minste hjemme, eller kanskje er det noe annet du må gi opp for å ellers ha det greit. Kanskje må du sykemeldes mens du er i behandling. Uansett er det uendelig mange ting som kan gjøres og prøves, og det er mange former for støtte det offentlige kan gi deg.

Anonymous poster hash: 5ff44...aef

[AnonymBruker]

Selvsagt må man ha riktig psykolog, og man kan som kunde/pasient/bruker o.l. alltid møte på uprofesjonelle utøvere. Men i motsetning til ved behandling av somatiske problemer så må pasienten selv gjøre med psykiske problemer selv gjøre mesteparten av jobben. Har du vurdert at du muligens holder informasjon tilbake når du snakker med psykologen eller til og med overfor deg selv, muligheten for at du har en relasjonsforstyrrelse eller personlighetsforstyrrelse?

Har du forsøkt medisiner og/eller på forhånd planlagt innleggelse? Om du sliter med en hvilken som helst type angst, har du på fritiden jobbet hardt med eksponering? Om du dissosierer, gjør du daglig øvelser for å være mer tilstede? Om du sliter med selvtillit/depresjon, sørger du for å daglig "snakke i mot" negative tanker? Forsøker du så hardt som mulig å ha rutiner, å spise, sove og bevege deg? Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige, men jeg regner med at du skjønner "greia".

Hvor høyt legger du lista? Kanskje kan du ikke fungere i jobb, men i det minste hjemme, eller kanskje er det noe annet du må gi opp for å ellers ha det greit. Kanskje må du sykemeldes mens du er i behandling. Uansett er det uendelig mange ting som kan gjøres og prøves, og det er mange former for støtte det offentlige kan gi deg.

Problemet mitt er at jeg ikke vet hvordan jeg skal gjøre jobben. Jeg trenger noen til å veilede meg, og jeg må ha noen som er villig til å gå langs veien sammen med meg, og ikke la meg ville meg ut i myra - som jeg gjør på egenhånd, fordi jeg ser ingen vei, ikke en gang en sti. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå.

Jeg tolker spørsmålene dine som retoriske og regner med du ikke vil ha konkret svar på alle, men jeg kan svare at jeg gjør en del ting for å prøve å bli bedre. Men mye vet jeg ikke hvordan jeg skal jobbe med, fordi jeg ikke har lært det, fordi jeg ikke har fått rett hjelp til å takle eller forstå alle symptomene mine. Jeg avfeier (nesten) aldri et råd fra en fagperson før jeg har prøvd det ut nok ganger til å ha et grunnlag for å vite om det kan fungere for meg eller ikke.

Nå fungerer jeg ikke i noe. Jeg klarer å ta vare på min personlige hygiene, men det er omtrent alt jeg får til. Jeg vil påstå jeg har lagt lista lavt. Jeg vil bare slutte å tenke på å ta livet mitt sånn omtrent fem ganger i sekundet. Og hvis det er relevant, så har jeg personlighetsforstyrrelser, ja.

Anonymous poster hash: 5eb2b...b7d

[AnonymBruker]

Selvsagt må man ha riktig psykolog, og man kan som kunde/pasient/bruker o.l. alltid møte på uprofesjonelle utøvere. Men i motsetning til ved behandling av somatiske problemer så må pasienten selv gjøre med psykiske problemer selv gjøre mesteparten av jobben. Har du vurdert at du muligens holder informasjon tilbake når du snakker med psykologen eller til og med overfor deg selv, muligheten for at du har en relasjonsforstyrrelse eller personlighetsforstyrrelse?

Har du forsøkt medisiner og/eller på forhånd planlagt innleggelse? Om du sliter med en hvilken som helst type angst, har du på fritiden jobbet hardt med eksponering? Om du dissosierer, gjør du daglig øvelser for å være mer tilstede? Om du sliter med selvtillit/depresjon, sørger du for å daglig "snakke i mot" negative tanker? Forsøker du så hardt som mulig å ha rutiner, å spise, sove og bevege deg? Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige, men jeg regner med at du skjønner "greia".

Hvor høyt legger du lista? Kanskje kan du ikke fungere i jobb, men i det minste hjemme, eller kanskje er det noe annet du må gi opp for å ellers ha det greit. Kanskje må du sykemeldes mens du er i behandling. Uansett er det uendelig mange ting som kan gjøres og prøves, og det er mange former for støtte det offentlige kan gi deg.

Anonymous poster hash: 5ff44...aef

Hvordan øvelser er det snakk om her? Jeg sliter med dette og har ikke lært noen øvelser ?

Anonymous poster hash: 66dc5...6a2

[Cammomille]

Hvordan øvelser er det snakk om her? Jeg sliter med dette og har ikke lært noen øvelser ?

Anonymous poster hash: 66dc5...6a2

Jeg har kun min egen erfaring og snakke ut i fra. Jeg går til en psykomotorisk fysioterapaut som hjelper meg med akkurat dette. Hun har gitt meg mange øvelser som har til hensikt å forankre meg i nuet og at jeg skal bli mer bevisst på kroppen min. Kroppen husker, gjerne i større grad enn sinnet, så derfor har vi valgt å jobbe med disse parallelt.

Uansett, jeg ønsker deg lykke til!! Jeg håper du finner en måte, sammen med ditt behandlingsapparat, som fungerer bedre for deg. De har jo spesialposter for problemstillinger som ikke lar seg løse poliklinisk. Selv har jeg faste innleggelser for stabilisering i perioder hvor vi jobber mer intensivt nettopp fordi jeg kan bli dårligere av å jobbe.

Søk litt om psykomotorisk fysioterapi og les litt om det. Nå vet jeg ikke akkurat hva som er problemet ditt, men du kan sende meg en pm så kan jeg forklare litt nærmere hva min behandling inneholder. :-)

[Cammomille]

I morgen bærer ferden til gynekolog og undersøkelser der. Dette har får meg vært alt annet enn hyggelig tidligere, så min psyk skal være med får å se hvordan jeg reagerer og prøve å gjøre set til en best mulig opplevelse for meg.

Hun har blitt som den mammaen jeg aldri hadde..