Angrer du noen gang at du fikk barn?

[Gjest Virvar]

Er det noen som angrer på at de fikk barn? Eller som tør innrømme det? Er alle som blir gravide og får barn bare lykkelige? Er det en dans på roser?

Jeg har jobbet en del med barn og vet det krever utrolig mye å være foreldre. Og noen barn skulle man tro var pålagt en som en straff å ha for de er så vanskelige og trassige at det halve kunne vært nok.

Er alle som får barn bare glade og lykkelige, eller angrer noen? Var livet lettere før? Er nattesøvnen historie? Det livet dere hadde?

Vet ikke om jeg regner med at noen tør svare, men jeg prøver meg likevel. Husk dere kan skrive som gjest også.

Hilsen Kattepus som grubler på det å bli gravid.

[Bridget Jones]

Jeg har tre barn og venter min fjerde i oktober og jeg har ALDRI angret på at jeg har fått barn. Men jeg innrømmer gjerne at mange ganger er jeg ganske så sliten

[Gjest Phair]

Det blir feil å bruke ordet angre synes jeg. Livet var ikke nødvendigvis enklere før men annerledes. Klart at jeg enkelte ganger skulle ønske at jeg hverken hadde mann og barn, men det går fort over :-)

Jeg vet ikke jeg, men hvis noen oppriktig angrer på det å fa barn er det bare utrolig trist.

[Dragoline]

Det er oppturer og nedturer med det og ha barn. Samme som med forhold.

Det er liksom ikke lov og si at du angrer :-?

Men ja, jeg har vært inne på den tanken.

Mange ganger det har og er utrolig slitsomt, verden blir snudd på hodet når en får barn.

(tenker) Hun er jo bare så utrolig vidunderlig søt

Uten henne nå hadde jeg vært fortapt. Må si de støper seg inn i ditt hjerte.

Det er det beste som har hendt meg.

[lille mor]

Angrer gjør jeg ikke, jeg har tre vakre og snille barn som var godt planlagt men, jeg tar meg selv i å smilende drømme om tiden før barn noen ganger. :-?

Da det bare var å ta på seg jakka å løpe ut, treffe venner på kaffebar, gå på kino uten å måtte planlegge i en uke.

Nå er livet ganske så anderledes, hverdagen handler om bleier, vaske klær, hvilke steder det er enklest å trille med vogn, osv.

Men jeg trives med det og da, det er bare det at noen ganger føler man seg litt på siden med resten av verden.

Heldigvis har vi snille besteforeldre som stiller opp når det måtte være pluss at mannen min og jeg samarbeider godt på alle plan.

Da blir ikke småbarns tiden så tøff, for de første åra er virkelig tøffe nok.

Vi var de første i vennegjengen vår til å få barn, så det gikk fem år før neste par fikk barn og det var ikke alltid så morsomt.

For det er ufattelig hvor utenksomme barnløse kan være noen ganger,

f.eks telefoner sent på kvelden hvor de lurer på om vi blir med ut på byen, lurte på om vi kunne skaffe barnevakt slik at vi kunne bli med på sydentur i 14 dager(!), :det kan da ikke være så farlig å drikke litt vin selv om du er gravid/ammer.

Men vi har ledd av slike episoder i ettertid, ivertfall nå når vedkommende har fått barn selv.

Det beste med å få barn er all den gleden de gir deg, utrolig hvordan hjertet svulmer da man ser pjokken i 17 mai tog for første gang, når de lærer å svømme, snakke, gå, smile og ikke minst når de begynner på skolen.Alt dette veier opp mot våkennetter, bæsjebleier, grøt på gulvet osv.pluss at jeg har hørt at det å bli besteforeldre er enda større, så da har jeg jo mer å glede meg til.

[Gjest 3llie]

Angret.. hmm, jeg vet ikke helt om jeg ønsker å bruke det ordet, men jeg har da hatt mine tanker i tunge stunder. Jeg ble gravid som 18 åring og ble altfor fort voksen. Gikk glipp av mye moro og skolen gikk rett vest. I tillegg så ble barnet til med feil mann, vi er ikke sammen lenger. Det første året med barn var langt ifra noen dans på roser, gikk igjennom en vanskelig depresjon og glemte helt å ta vare på meg selv.

Nå er jeg 21 år, er lykkelig og koser meg mye med ungen min. Har en flott mann og vi venter nå barn sammen. Nattesøvnen er historie ja, men sånn er det nå bare. Det livet jeg hadde kan jeg bare se langt etter også, men det gjør liksom ingenting lenger. Nå angrer jeg ikke!

[Gjest Muslingen]

Har aldri angret. Men til tider er det jo fryktelig deilig å ha barnefri helg da....man blir sliten og lei. Men jeg elsker jo datteren min over alt på jord, og kan ikke forestille meg et liv uten henne. Og lurer mange ganger på hva jeg gjorde før jeg fikk barn. Kan liksom ikke huske det...

Om ungen blir ufyselig eller ikke, kommer an på hjemmemiljøet, og en del andre ting. Ufyselige unger har det ofte litt vanskelig hjemme...eller pga andre ting. Jeg pleier å si at man ser på ungene hvordan foreldrene er. Det er tross alt vi voksne ungene tar etter.

Livet er hverken lettere eller vanskeligere nå som jeg har barn. Det er bare annerledes. Og man blir mer "voksen", omsorgsfull og ansvarsfull. Iallefall ble jeg det...

Den lykkelige morsfølelsen kom etterhvert for min del... Jeg hadde en liten kamp med meg selv i noen uker. Og følte en slags sorg..hele det "gamle livet" mitt var jo borte. Men ting går seg til. Et liv uten å være mamma? Nei takk!

[Gjest Embla s]

Grunnen til at du ikke hører mødre si de angrer på at de fikk barn, er nok fordi dette er et utrolig sjeldent fenomen, rett og slett.

Du spør om noen angrer, om det ikke er mye ødelagt nattesøvn, etc. Det syns jeg blir en merkelig problemstilling, rett og slett. Det er klart at livet blir mer og mindre snudd på hodet og at det kan medføre store og små bekymringer og "plager" (eks ødelagt nattesøvn i perioder og begrenset frihet, etc) men det er lang vei fra dette til at man virkelig angrer på barnet sitt.

Det du kanskje kan få høre, er mødre som skulle ønske de hadde opplevd mer før de fikk barn, mødre som skulle ønske de var eldre, hadde en bedre plattform (utdannelse, jobb, mann, økonomi, etc). Men å angre på et barn blir jo som å ønske barnet sitt vekk, og det er noe ganske annet...

[Maxine Grey]

Nei.

Jeg angrer på at jeg ikke fikk flere.

[Padmee]

Nå er jeg litt spesiell her inne, og jeg vet at jeg kommer til å få mye pepper nå, men ja, til tider angrer jeg på at jeg fikk barn. Jeg angrer på at jeg noen gang ble sammen med han som nå er min mann, ofte angrer jeg på hele livet mitt slik det er blitt.

Om det betyr at jeg ikke er glad i datteren min? Nei, jeg er kjempe glad i henne, men jeg skulle ønske at jeg ikke fikk henne da jeg var så ung. Angrer på at jeg ikke stolte mer på magefølelsene mine istedenfor å høre på hva andre sa.

Så ja, jeg kan nok si at jeg angrer på det at jeg fikk barn da jeg fikk. Men samtidig er jeg kjempeglad i henne, og jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde vært i dag uten min mann og datter. Men samtidig så ser jeg hva venner har som jeg går glipp av, spontaniteten og uavhengigheten. Det å kunne gjøre hva en vil når en vil uten å måtte planlegge alt i flere uker på forhånd. Livet er veldig annerledes nå, og beslutningene som førte til den forandringen angre jeg ofte på.

[Gjest *nurket*]

Jeg angrer heller ikke på at jeg har fått barn - det er en fantastisk opplevelse. Men sliten blir jeg helt klart innimellom. Hvertfall med to tette - og skulle innimellom ønske at vi ventet litt med å bli gravide igjen.

[asterix]

Jeg stortrives med å ha barn og har aldri angret. :-) Jeg kunne ikke tenkt meg å ha tilbeke livet slik det var før jeg fikk barn. Og nattesøvn har jeg aldri hatt problemer med.

[Scorpina]

.... Var livet lettere før? Er nattesøvnen historie? Det livet dere hadde?

Vet ikke om jeg regner med at noen tør svare, men jeg prøver meg likevel. Husk dere kan skrive som gjest også.

Hilsen Kattepus som grubler på det å bli gravid.

Well, det var tider når jeg var så trøtt at jeg var SVIMMEL men måtte opp fordi jenta skulle ammes, skifte bleie på, at jeg tenkte for et lite stakket sekund "guuuuu som jeg skulle ønske jeg kunne sooooooove"...MEN; den følelsen gikk jo over da når jenta lå mett og go i senga si

KLART du tenker på hvordan livet var FØR og ETTER du fikk barnet. Veier opp mot hverandre hva som var best etc. Men, vi mennesker er nå en gang slik at vi tilpasser oss nye vaner og rutiner. Vi er vanedyr og en ny situasjon vi befinner oss i BLIR til slutt en vane vi klarer godt å leve med.

Å få barn KAN og VIl føle skremmende, nytt og usikkert. Sikkert mange mødre her som tenker "nesj, jeg var 200% klar for å bli mor" . Vel, ære være dem for det! Men, ikke ha dårlig samvittighet for at du faktisk VÅGER å kjenne på følelsen av at "jeg er sliten, jeg ORKER ikke mer" - tro meg - - etter hvert GÅR den følelsen og tankene over!!!

Lykke til og jeg håper du/dere blir gravide når DERE føler tiden er inne:)

[Orthia]

Har ALDRI angret

[Gjest Pjusk]

Er det noen som angrer på at de fikk barn? Eller som tør innrømme det? Er alle som blir gravide og får barn bare lykkelige? Er det en dans på roser?

Nei, det er ingen dans på roser. Men jeg har ALDRI angret på at jeg har fått barn.

Jeg har jobbet en del med barn og vet det krever utrolig mye å være foreldre. Og noen barn skulle man tro var pålagt en som en straff å ha for de er så vanskelige og trassige at det halve kunne vært nok.

Vet du hva jeg tenker når du sier slik? At disse barna ikke er en pålagt "straff", men at et "normalt" barn blir født med et uskyldig sinn og formet av omgivelsene. Kanskje disse barnas "straff" er foreldrene? Alle barn er vanskelige og trassige - er de unormaltvanskelige og trassige tror jeg det har en grunn.

Er alle som får barn bare glade og lykkelige, eller angrer noen? Var livet lettere før? Er nattesøvnen historie? Det livet dere hadde?

Livet er alltid i endring. Jeg var lykkelig som barnløs, jeg er lykkelig som mor. Jeg setter meg selv sist, sover mindre og stresser mer som mor, men kunne aldri tenke meg et annet liv.

Vet ikke om jeg regner med at noen tør svare, men jeg prøver meg likevel. Husk dere kan skrive som gjest også.

Hilsen Kattepus som grubler på det å bli gravid.

[Gjest Madam Felle]

Jeg ahr aldri angret på at jeg fikk barn, men har ofte tenkt at jeg burde ventet noen år før jeg fikk førstemann. Jeg var da 18 år, og alt for umoden til å være mamma. Men men en lærer så lenge en lever.

[Charmina]

Hei!

NEI - å få barn har jeg ALDRI angret på!!!

Livet før og etter kan riktignok ikke sammenlignes, men jeg er ikke i tvil om at letter det jeg ville valgt om jeg plutselig fikk valget igjen!

Det eneste jeg savner fra livet før jeg fikk barn er den bekymringsløse tilværelsen!

Nå bekymrer jeg meg jo for alt mulig!Som mamma blir man bare så utrolig sårbar!Er så redd det skal hende barnet mitt noe!Og redd det skal hende meg noe også - pga av barnet! Men gleden overveier alt!

Klem Charmian

[Gjest Virvar]

Enn om man er mye alene med barnet da? Om mannen er masse borte. Jeg vet hvor sliten barn kan gjøre en. Er man flere kan man si "ta over her- jeg MÅ bare vekk NÅ" og styrte fra hele kaoset eller konflikten eller hva det nå er. Men er man alene - hva da når de følelsene blir så sterke? Når man kjenner man ikke takler mer grining, eller ikke takler å ikke få sove. Når man har lyst å slenge ungen ut vinduet - og håpe at noen vil låne den en stund, eller ser desparat etter tape eller tutt for å tette igjen for vrææææælingen. For slik føler man vel iblant. Selv om det ikke er noen "tillatt" følelse. Jeg vet iallefall at jeg kommer til å komme i den situasjonen at jeg føler sånn. Og jeg har mang en gang måttet gå på og gjort noe annet - pustet litt og latt andre ta over på jobben- når det koker over innvendig.

Ikke det at jeg er så veldig temperemantsfull, men terskelen for hvor mye hver og en tåler til en hver tid varierer jo. Noen dager tåler man alt - andre dager er dårlige dager og man ville helst ikke stått opp.

Hva når man kjenner at det topper seg, og man er alene, greier man fungere likevel - eller er det her deperesjoner og sånn kommer inn i bildet? For jeg har hørt om de som bli deprimerte når de er gravide eller får barn. Finnes det da hjelp å få?

Jeg har hund, så jeg er vant med å være bundet - men - det hender jeg ønsker den dit pepperen gror, og at jeg må rase og balere litt.

Når man blir mor - blir liksom alt forandret da - blir man en annen - sitter man timesvis og stirrer hennført ned i et vrælende gap uten tenner, beruset av morsfølelsen? Er det feil om man ikke gjør det? Morsfølelse har jeg - det vet jeg - og jeg tror også at om det er snakk om ens egene unger så vil man gå gjennom ild og vann for de. Og man vil ha varme i hjertet for de. Men - er det likevel nok til å overvinne det som er vanskelig?

Jeg har før tenkt at jeg ikke vil ha barn - for jeg er redd for å føde - og redd for å bli fanget i en situasjon jeg ikke mestrer. Men i det siste har tanken på baby vendt tilbake gang på gang. For jeg ønsker jo å bli mor også .....vet bare ikke om jeg er klar til å bli bundet så voldsomt.

Kanskje jeg hadde fått dekket behovet for å vise om sorg om jeg fikk en kattunge - eller hund nummer to *ler* -for det ønsker jeg også. Og hvor passer drømmen om hund og aktive treningskvelder inn i skjemaet med barn som skal legges, mates, passes ? Er det da slutt på tiden for seg selv?Må man legge alle interesser på hyllen til ungene når to-siffret alder?

Mye å overveie. Jeg er sikkert ikke moden nok på en måte - det er mye jeg ikke har opplevd som andre på min alder har opplevd. Jeg er i midten av 20 årene ....tiden går -jeg vil jo ha barn - ønsker å la bestemor bli oldemor .....vil ha en liten å stelle med. Noe å elske. Noe å dele med han jeg vil leve sammen med. Men likevel - når vet man at man er klar? Hvor mye kan man takle av problemer når man er alene?

Jeg tror jeg skal gruble og lese en stund jeg og tygge på det. Det er mye å overveie. Tenk om jeg ikke blir noen god mor da? Huff. Jeg vil jo være det. Jeg vet hvordan jeg vil være og ikke mot mine egne barn. Jeg vet hvordan jeg vil ha de. jeg har greid å oppdra en hund, da må det vel gå med et barn også som man tross alt kan snakke til.

Men, sett at man angrer, at man kjenner at dette var FEIL - noe man ikke var klar for. Da han man ingen retur rett. Og det gir meg litt panikk. Da står man der med ansvaret som bare vokser og vokser og vokser til man kanskje drukner i det...

Takk for alle svarene Det er godt å lese andre erfaringer.

[suzie]

Jeg har aldri angret!!! Anser meg heller som heldig som ble mor så tidlig - uansett hvor slitsomt det var i begynnelsen... etter spedbarnstadiet her det stort sett vært bare stas! Snart 5 år er en helt skjønn alder

[mariann]

kan med hånden på hjærtet si at jeg aldri har angret et sekund.jeg syns det å få være mor er den største gaven man kan få i livet.

men jeg kan innrømme at det er steintøft somme tider ikke alltid godt og vite hva som er den beste måten å oppdra barna på og til tider er de så rampete eller vanskelig at man begynner å lure på hva gale man gjør....men alikavel noen minutt senere priser man seg lykkelig for å ha verdens skjønneste og goeste gullunge :-)