En veldig dårlig ide?

[AnonymBruker]

Ja det er jo en risk TS må ta, eller si opp selv og ta konsekvensene av karantene.

Anonymous poster hash: c88c3...19e

[AnonymBruker]

Hvis du drar uten å si i fra, kan det bli satt i gang en søk- og redningsaksjon, og den blir du økonomisk ansvarlig for.

Den personen jeg kjenner som gjorde dette, "spikret paller" i 3 uker på grunn av sin tankeløshet, og fordi han ikke hadde økonomi til å betale for aksjonene som ble satt i gang for å finne ham.

Du sa du visste at dette var en dårlig idé, men lurte på om det var en virkelig dårlig idé.

Er det verd det, når du vet at du vil påføre dine nærmeste stor smerte, når du vet at du vil miste jobben, og i tillegg stå ansvarlig for alle de som har lett etter deg, samt et par hundre tusen i ekstra gjeld når du kommer hjem igjen?

Og det er ikke alltid det hjelper å legge igjen et forklarende brev.

Er det mistanke om at du er i psykisk ubalanse, og kanskje en fare for deg selv, vil en aksjon settes i gang uansett.

Anonymous poster hash: 8494d...6aa

[AuroraB]

Ja, det er virkelig en skikkelig dårlig idé. Som mor, så hadde jeg aldri klart å slå meg til ro med at barnet mitt forsvant, selv med beskjeden "Har det bra. Ikke let". Jeg, resten av familien, slekt og venner, kolleger og naboer ville vært bekymret og urolige. Det er egoistisk, korttenkt og løser ingen av de problemene du måtte ha på sikt. Jobben blir ikke bedre av at du stikker av. Livet ditt tar ikke en annen retning, og relasjonene til menneskene rundt deg blir ihvertfall ikke bedre av et slikt stunt.

Hele ideen minner meg om meg da jeg var liten og verden gikk meg imot (les: jeg fikk det ikke som jeg ville). Da rømte jeg stadig, satte meg under et tre og tenkte at " nå angrer de nok at de var slemme med meg, nå som jeg har rømt!", håpet sterkt at de skulle rope og lete, men endte alltid med å tusle hjem i kveldinga. Det å rømme fra alt er oppskrytt. Det høres deilig og befriende ut, men du kommer tilbake til noe som er tyngre å håndtere enn hva det nå er du rømmer fra. Så ikke gjør det.

[Tøytigern]

Her er mitt forslag:

- Du jobber i en jobb du hater uansett, så da kan du like gjerne få sjefen til å sparke deg, mulig du får et sluttoppgjør da også, og slipper å jobbe i oppsigelsestiden.

Anonymous poster hash: c88c3...19e

Det der er en sinnsykt dårlig idé fordi det fører til at man får porblemer med å skaffe seg jobb seinere,resten av livet.

Ingen VIL ha påCV'en sin at de fikk sparken i sin forrige jobb og så skaffet seg en lengre periode med hull i CV'en de ikke kan gjøre rede for.

Da blinker nemlig alle røde lamper hos arbeidsgivere, hver gang man søker jobb etterpå og man kommer ikke til intervju.

Kyss økonomisk handlefrihet og en plass i boligmarkedet farvel for framtida.

Folk må begynne å huske på at det de gjør har konskekvenser for dem sjøl seinere i livet ...

[AnonymBruker]

Dra til Bora Bora, hvis du har råd. Der er det bare kun deg med 4-7 stk. Kun sol, mat, strand og strandlivet. Paradise...

Anonymous poster hash: 1a92d...40e

[Gjest Violetta]

Ja, det er virkelig en skikkelig dårlig idé. Som mor, så hadde jeg aldri klart å slå meg til ro med at barnet mitt forsvant, selv med beskjeden "Har det bra. Ikke let". Jeg, resten av familien, slekt og venner, kolleger og naboer ville vært bekymret og urolige. Det er egoistisk, korttenkt og løser ingen av de problemene du måtte ha på sikt. Jobben blir ikke bedre av at du stikker av. Livet ditt tar ikke en annen retning, og relasjonene til menneskene rundt deg blir ihvertfall ikke bedre av et slikt stunt.

Hele ideen minner meg om meg da jeg var liten og verden gikk meg imot (les: jeg fikk det ikke som jeg ville). Da rømte jeg stadig, satte meg under et tre og tenkte at " nå angrer de nok at de var slemme med meg, nå som jeg har rømt!", håpet sterkt at de skulle rope og lete, men endte alltid med å tusle hjem i kveldinga. Det å rømme fra alt er oppskrytt. Det høres deilig og befriende ut, men du kommer tilbake til noe som er tyngre å håndtere enn hva det nå er du rømmer fra. Så ikke gjør det.

Dette var et godt svar. Dersom du trenger en pause må du planlegge det litt før du setter det ut i livet. Når man er voksen har man som regel ansvar for andre enn seg selv.

[Gjest Inggolf]

TS her

Jeg vet det er jævlig egoistisk å bare dra. Men føler at jeg liksom ikke har noe alternativ. Jeg er drittlei! Og orker snart ikke mer. Jeg vet at familien min og alle andre kommer til å tro at jeg har tatt livet mitt, men det vil jeg ikke, jeg vil leve, men ikke sånn som det er nå. Jeg burde si opp jobben min, men jeg har jo en hel måneds oppsigelsestid, og jeg tenkte på å dra så fort som mulig, pluss at de andre på jobben vil begynne å lure.

Dessuten er jeg nysgjerrrig på hvordan andre vil reagere om jeg bare ble borte, om det er noen som bryr seg i det hele tatt..

Anonymous poster hash: c32a7...324

Det finnes langt bedre metoder for å finne ut om folk rundt seg virkelig bryr seg eller ei.....

Bedre og snillere metoder...

Jeg hadde blitt ganske så sint om en av mine nære bare hadde forsvunnet på den måten. Sint på grunn av redsel. Bare tenk på hva du kan påføre de rundt deg med å stikke av på den måten, søvnløshet og konstant uro blant annet....

Selv om du sier at du drar vekk en mnd, så trenger du jo ikke å si hvor du drar? Så jeg skjønner ikke hvorfor du en gang tenker på å la være å si fra? Er du redd for at noen skal nekte deg å dra da?

[Gjest Inggolf]

Hele ideen minner meg om meg da jeg var liten og verden gikk meg imot (les: jeg fikk det ikke som jeg ville). Da rømte jeg stadig, satte meg under et tre og tenkte at " nå angrer de nok at de var slemme med meg, nå som jeg har rømt!", håpet sterkt at de skulle rope og lete, men endte alltid med å tusle hjem i kveldinga. Det å rømme fra alt er oppskrytt. Det høres deilig og befriende ut, men du kommer tilbake til noe som er tyngre å håndtere enn hva det nå er du rømmer fra. Så ikke gjør det.

hehehhehee, jeg leeer!

Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver her! Og det jeg uthevet var ordrett mine tanker også...