Hvorfor ble du sykepleier?

[AnonymBruker]

Jeg har så lyst å gå sykepleierutdanningen, men har bestemt meg for å ikke gjøre det tror jeg. Er sjenert, og føler meg så lite komfortabel med å snakke høyt til pasientene, og snakke i mens andre ser på.

Du bør vel være ganske utadvendt?

Anonymous poster hash: eb55a...37e

[pinar]

Jeg har så lyst å gå sykepleierutdanningen, men har bestemt meg for å ikke gjøre det tror jeg. Er sjenert, og føler meg så lite komfortabel med å snakke høyt til pasientene, og snakke i mens andre ser på.

Du bør vel være ganske utadvendt?

Anonymous poster hash: eb55a...37e

Treningssak du trenger ikke være spesielt utadvendt.

[AnonymBruker]

fordi foreldrene mine insisterte på at jeg måtte ha en ordentlig utdanning, før jeg fikk lov til å studere det jeg egentlig ville. Og siden bestevenninnen min skulle bli sykepleier så hang jeg meg med på det.

Anonymous poster hash: 53850...07a

[Hettemaake]

Begynte i ekstrajobb på sykehjem ved en tilfeldighet og trivdes godt der, så da bestemte jeg meg for å bli sykepleier. Jeg er praktisk anlagt og liker å se arbeidet jeg gjør. Jeg hadde ikke taklet å gå på jobb kl 08.00 hver dag, så turnus passer også meg utmerket. Jeg liker å jobbe med mennesker og liker å tro at jeg kan gjøre en forskjell. Som sykepleier har man også uendelige muligheter og kan videreutdanne seg til det meste. Ønsker man etter hvert en kontorjobb kan man få det, vil man undervise kan man det, vil man reise kan man det og ønsker man å jobbe med forskning kan man det.

Jobber på sykehus, kan ofte være sliten, men det er sååå verdt det

[AnonymBruker]

Jeg har så lyst å gå sykepleierutdanningen, men har bestemt meg for å ikke gjøre det tror jeg. Er sjenert, og føler meg så lite komfortabel med å snakke høyt til pasientene, og snakke i mens andre ser på.

Du bør vel være ganske utadvendt?

Anonymous poster hash: eb55a...37e

Jeg er innadvendt. Men når jeg er på jobb, så er jeg Sykepleier, ikke Anne om du skjønner. Ev Anne Sykepleier. Jeg har en rolle og da er det ikke noe problem å snakke. Small talk blir man vant til, vær og vind er alltid en vinner.

Jeg følte veldig på det å snakke med pasientene foran så mange andre, det er jo ofte flere i rommet. Jeg brukte noen praksisplasser på å øve det opp, men så plutselig så var det helt greit. Jeg har tror det var fordi jeg da var trygg på rollen min som (da) sykepleierstudent.

Når det kommer til å snakke om sykdom, behandling og medisiner så er det null problem for det er mitt området. Det er det jeg som kan godt.

Anonymous poster hash: 76e2c...a1d

[Favole]

Ble sykepleier fordi jeg liker å jobbe så tett på mennesker, spesielt med mennesker i en livssituasjon som krever hjelp og støtte fra helsepersonell. Det føles naturlig å ta vare på andre som av ulike årsaker ikke kan ta vare på seg selv. Blod, sår, gørr og alt det er jo en del av det, men en veldig liten del av det, i motsetning til alt det andre en gjør. Det er et veldig variert yrke med mange muligheter for hvor en kan jobbe, både med og uten videreutdanning. Ingen dager er like, og man vet egentlig aldri hva man kommer til heller.

Selvfølgelig er enkelte situasjoner, pasienter og pårørende mer krevende enn andre, men det er mennesker vi jobber med, ingen er like. Jobber med mennesker i alle aldre, i alle faser av livet (bortsett fra føde/barsel), og opplever sorg, sinne, smerter og dødsfall like ofte (om ikke mer) som jeg opplever glede og det at pasienter blir friske. Det er sykt tungt å gå fra ett rom hvor det er en pasient som er på vei til å bli frisk og alt er positivt og en bare ser fremover, mot å gå til neste rom hvor det ligger en pasient som har fått beskjed om at behandlingen ikke virker og det er kun lindring som kan tilbys den resterende tiden.

Selv om det til tider er vanskelig å se det, så utgjør man en forskjell, og takknemligheten man som regel møter veier opp for de gangene man blir kjeftet huden full av frustrerte pasienter og pårørende. Noen dager rekker man ikke over alt man skulle ha gjort, man går flere timer på overtid og likevel går man hjem med elendig samvittighet for alt man ikke rakk. Men så har en de dagene hvor man har god tid til pasientene og pårørende, og føler at man har fått gjort det lille ekstra. Det er verdt det, selv om det ikke føles slik alle dager, men det er det.