Hva synes du om at andre korrigerer ditt barn?

[Tabris]

Jeg har selv ingen barn, og er derfor nysgjerrig på hva dere foreldre synes om at andre korrigerer eller kjefter på ditt barn? Jeg snakker selvsagt ikke om voldsom kjeft eller fysisk korreks, men at andre stopper og korrigerer det de anser som feilaktig oppførsel hos ditt barn.

Selv gjør jeg det ytterst sjelden fordi jeg ikke anser det som min sak å oppdra andres barn - men med et unntak. Jeg sier raskt i fra hvis barn oppfører seg på en måte som for meg er uakseptabelt ovenfor mine dyr .Det trenger ikke være kjefting, men rett og slett å oppklare misforståelser.

For å komme med noen eksempler: Mange foreldre mene det er søtt om barn klemmer en hund, men hunder flest liker ikke å få klem og jeg ville derfor stoppet et barn som forsøkte å klemme min hund, forklart at hunden ikke liker det og vist barnet hvordan det kunne klappe hunden på en måte den også likte.

Et strengere eksempel var da et barn holdt i båndet til min hund og begynte å leke med båndet. Han glemte nok at hunden var der og surret seg selv inn i båndet med så stor fart at han krasjet i hunden og hunden holdt på å ramle overende. Da sa jeg fra med streng stemme at nå måtte han følge med og være forsiktig! Mulig noen ville reagert på at jeg var streng, men jeg reagerte spontant før jeg fikk tenkt meg om.

Men jeg tenker ikke bare på situasjoner med dyr - dette var mine eksempler fordi det er situasjoner jeg kjenner til - men ellers at noen stopper og korrigerer deres barn i situasjoner hvor de andre voksne f.eks er nærmere barnet enn deg, eller du ikke har sett hva barnet ditt gjorde.

Hva tenker dere foreldre?

[Silfen]

Så fremt barnet fortjener korreks og jeg ikke er tilstede for å gjøre det, så er det helt greit. Jeg regner med at de fleste voksne vet hvor grensen går.

[Raven Emerald]

Jeg har selv ingen barn, og er derfor nysgjerrig på hva dere foreldre synes om at andre korrigerer eller kjefter på ditt barn? Jeg snakker selvsagt ikke om voldsom kjeft eller fysisk korreks, men at andre stopper og korrigerer det de anser som feilaktig oppførsel hos ditt barn.

Selv gjør jeg det ytterst sjelden fordi jeg ikke anser det som min sak å oppdra andres barn - men med et unntak. Jeg sier raskt i fra hvis barn oppfører seg på en måte som for meg er uakseptabelt ovenfor mine dyr .Det trenger ikke være kjefting, men rett og slett å oppklare misforståelser.

For å komme med noen eksempler: Mange foreldre mene det er søtt om barn klemmer en hund, men hunder flest liker ikke å få klem og jeg ville derfor stoppet et barn som forsøkte å klemme min hund, forklart at hunden ikke liker det og vist barnet hvordan det kunne klappe hunden på en måte den også likte.

Et strengere eksempel var da et barn holdt i båndet til min hund og begynte å leke med båndet. Han glemte nok at hunden var der og surret seg selv inn i båndet med så stor fart at han krasjet i hunden og hunden holdt på å ramle overende. Da sa jeg fra med streng stemme at nå måtte han følge med og være forsiktig! Mulig noen ville reagert på at jeg var streng, men jeg reagerte spontant før jeg fikk tenkt meg om.

Men jeg tenker ikke bare på situasjoner med dyr - dette var mine eksempler fordi det er situasjoner jeg kjenner til - men ellers at noen stopper og korrigerer deres barn i situasjoner hvor de andre voksne f.eks er nærmere barnet enn deg, eller du ikke har sett hva barnet ditt gjorde.

Hva tenker dere foreldre?

Helt greit. Pleier riktignok å korrigere barna selv, også, men er jeg ikke der, eller ikke ser hva avkommet styrer med (har ikke øyne i nakken, selv om jeg fikk ungene til å tro det), synes jeg det er helt på sin plass at de får reaksjoner fra andre. Det får de tåle.

Men jeg forventer også at de som sier fra, er såpass åndsnærværende at de innser at de har med barn å gjøre, og at de uttrykker korreksen på en for et barn forståelig måte. =)

[Dagoberta]

Jeg setter stort sett pris på om andre korrigerer dårlig atferd hos mine barn - selvsagt med det forbehold at det blir gjort på en ordentlig måte.

Det er mye sant i ordtaket "it takes a village to raise a child" ;-)

[Tabris]

Jeg ville tenkt at om man så at andre korrigerte ditt barn, selv om det var berettiget og gjort på en ordentlig måte, så ville morsinstinktet og ønske om å beskytte eget barn kanskje flamme opp. Selv om man med fornuften så at det som ble gjort var riktig, så ville kanskje følelsene sagt noe annet?

[Silfen]

Jeg ville tenkt at om man så at andre korrigerte ditt barn, selv om det var berettiget og gjort på en ordentlig måte, så ville morsinstinktet og ønske om å beskytte eget barn kanskje flamme opp. Selv om man med fornuften så at det som ble gjort var riktig, så ville kanskje følelsene sagt noe annet?

Ikke blant foreldre med en halv hjerne. Ofte kan det fungere bedre dersom andre sier ifra fremfor en selv.

[Raven Emerald]

Jeg ville tenkt at om man så at andre korrigerte ditt barn, selv om det var berettiget og gjort på en ordentlig måte, så ville morsinstinktet og ønske om å beskytte eget barn kanskje flamme opp. Selv om man med fornuften så at det som ble gjort var riktig, så ville kanskje følelsene sagt noe annet?

Nei, for meg slår ikke det instinktet inn ved at barnet mottar alminnelige irettesettelser. Jeg føler ikke for å beskytte barnet mot oppdragelse, fordi det ikke tar skade av det på noen måte, tvert i mot. Om korreksen er fysisk, eller i form av roping og skriking og eventuelle ukvemsord, ville jeg reagert. Men det er jo langt fra situasjonen slik du beskriver den.

[Gjest navnelapp]

Jeg setter stort sett pris på om andre korrigerer dårlig atferd hos mine barn - selvsagt med det forbehold at det blir gjort på en ordentlig måte.

Det er mye sant i ordtaket "it takes a village to raise a child" ;-)

Eg støttar dette. Eg syns det er heilt uproblematisk så lenge personen som gjer det er sakleg og ikkje sårande eller krenkande.

[AnonymBruker]

Jeg svarer selv om jeg ikke har barn, fordi jeg syns det er et veldig interessant tema.

Nå skjønner jeg at det går en grense for hva man har noe med og ikke som utenforstående, og at foreldre har ulik terskel for hva som er akseptabel oppførsel av sine små, og derav ulik terskel for når det er greit å irettesette i utgangspunktet.

Samtidig tenker jeg at selv om barn blir oppdratt av foreldrene sine, så er omgivelsene også en viktig faktor. Forståelse for at ulike regler gjelder ulike steder (f.eks. at mamma og pappa ikke bestemmer om det er greit å herje rundt i andres hus selv om de bestemmer det hjemme), at foreldrene ikke bestemmer overalt, forståelse for ulike regler i ulike situasjoner (f.eks. at selv om foreldrene tillater støy hjemme, så er det ikke sikkert oldemor har samme toleranse i sitt hjem) og lignende.

Det å sosialiseres gjennom oppveksten, handler om mye mer enn foreldrenes personlige grenser for akseptabel oppførsel. Det er mye læring å bli eksponert for andre sett av regler enn foreldrenes.

Anonymous poster hash: ad134...b1f

[Gjest Funky Punk]

Jeg har heller ikke barn, men har ikke noe problemer med å "ta" et barn om det gjør noe galt eller noe jeg syns det ikke burde gjøre.

Er foreldrene tilstede så lar jeg de få sjansen til å si ifra først, men om de ikke bryr seg så sier jeg ifra.

Når det gjelder barn i nær omgangskrets, f.eks sønnen til ei veldig god venninne, så kan jeg si ifra selv om hun er der fordi jeg vet at hun syns det er deilig å bare kunne slappe av litt innimellom og la andre ta seg av den jobben

[Celtic Heart]

Helt greit så lenge det blir gjort på en ok måte.

Jeg har derimot opplevd en mor som skjelte ut mitt barn for at hennes barn slo mitt barn i ansiktet. Hennes barn ville jo aldri slå uten grunn må vite.Bakgrunnen for slaget var at mitt barn ikke ville spørre meg om de kunne få is.

Jeg snakker jo også til andres barn når det trengs.

[Tabris]

Interessante svar. Jeg trodde at det ville stikke litt i mammahjertet og se at andre korrigerer eget barn, selv om fornuften mente at det var riktig.

[Silfen]

Interessante svar. Jeg trodde at det ville stikke litt i mammahjertet og se at andre korrigerer eget barn, selv om fornuften mente at det var riktig.

Noen syns nok det. Eksempel; var nylig på ferie og satt og spiste ved bassengkanten. En unge brukte en sprutedings og sprutet ned meg og maten min. Spontanreaksjon er å snu meg og skarpt si; kutt ut med det der. Ungen så ut til å være omtrent 5 år. Morens reaksjon var å storme over, skjelle meg ut hysterisk, hvordan den stakkars ungen hennes bare var 3 år og ikke skjønte sånne ting (hun burde seriøst revurdere kostholdet til det stakkars barnet) og at ungen nå lå og storgren. Jeg forsøkte få et ord med i laget, men hun tok helt av og til slutt sa jeg bare at hun burde oppdra ungene sine og da stormet hun vekk og tilbrakte resten av ferien med å skule bort på meg. Greit nok, jeg burde kanskje ikke vært skarp i stemmen, men en uforventet dusj og ødelagt mat gjorde meg altså akutt irritert. Og det var tydeligvis for mye for en mor som nok ikke var vant til at barnet sitt fikk tilsnakk, verken av dem selv eller av andre.

[plix]

Noen syns nok det. Eksempel; var nylig på ferie og satt og spiste ved bassengkanten. En unge brukte en sprutedings og sprutet ned meg og maten min. Spontanreaksjon er å snu meg og skarpt si; kutt ut med det der. Ungen så ut til å være omtrent 5 år. Morens reaksjon var å storme over, skjelle meg ut hysterisk, hvordan den stakkars ungen hennes bare var 3 år og ikke skjønte sånne ting (hun burde seriøst revurdere kostholdet til det stakkars barnet) og at ungen nå lå og storgren. Jeg forsøkte få et ord med i laget, men hun tok helt av og til slutt sa jeg bare at hun burde oppdra ungene sine og da stormet hun vekk og tilbrakte resten av ferien med å skule bort på meg. Greit nok, jeg burde kanskje ikke vært skarp i stemmen, men en uforventet dusj og ødelagt mat gjorde meg altså akutt irritert. Og det var tydeligvis for mye for en mor som nok ikke var vant til at barnet sitt fikk tilsnakk, verken av dem selv eller av andre.

Så rett du gjorde..!

[Tolly]

Jeg forventer at andre korrigerer mitt barn. For meg handler det om at jeg skal lære lille Pippi mi at forskjellige folk har ulike grenser for hva de tolererer. Hun skal også lære at det heller ikke er en regel ar voksne alltid har rett, og dermed hvordan hun skal forholde seg til det.

[Gjest A-en]

Om det går ut over mennesker eller dyr, så sier jeg stort sett fra, men ellers holder jeg kjeft. Jeg hadde kanskje vært litt strengere hjemme hos meg selv, men jeg har stort sett aldri ukjente unger på besøk. Barna som er på besøk hos meg kjenner jeg så godt at sånt faller seg helt naturlig.

[tingeling]

Problemet m å korrigere andres barn oppstår gjerne når barnets foreldre er tilstede, ser hva barnet gjør, men ikke gidder å si noe. Feks har jeg opplevd at et annet barn plaget mitt barn og foreldrene mente at "det burde han tåle".

[missdior]

Jeg fikk storkjeft av ei mor da ungen hennes dreiv og pella bort alarmklistremerket på disken i butikken jeg jobber. Jeg oppdaget at han stod og skrapte det bort, og min spontane reaksjon var "hva er det du gjør?? du kan ikke gjøre det!". Jeg ropte ikke, men ga beskjed med en litt stressa stemme kanskje. Ungen, som iallefall var 8-9 år begynte å gråte, og mor sier til meg "Skam deg, du sier ikke sånn til barn". Åja, så det er i orden at han peller bort tyverisikringen vår? ... Uff. Man må da få kunne si i fra til andres barn når de ØDELGGER andres eiendom.

[hjertesukka]

Høres ut som ts gjør dette på en fornuftig og "educational" måte, dvs forklarer hvorfor barnet ikke kan gjøre sånn med hunden.

Jeg har barn selv, og har satt pris på ok korrigering oppigjennom årene, men kjefting har jeg reagert på. Da har jeg tatt en samtale med barnet etterpå. Har hatt mange brautende og storkjefta menn i familien som har kjeftet for den minste lille ting.(Uten sammenligning for øvrig.)

Selv prøver jeg å irettesette andres barn i en hyggelig tone ; "nei, vi kan ikke gjøre sånn, for da skjer det og det." Og det holder som regel. Men hadde nok hevet stemmen atskillig mer hvis det dreide seg om hærverk og vannspruting. Barn må få grenser, og min erfaring er at de liker grenser. Og kanskje de hører mer på fremmede enn opphavet.

[Ulrikke]

Dersom mitt barn trenger korreks og jeg ikke ser det, setter jeg STOR pris på at folk griper inn og gjør det for meg, det skulle bare mangle! (selvfølgelig gitt at det gjøres på en ok måte osv)

For meg stikker det IKKE i mammahjertet i så fall, jeg er mer der at jeg føler at jeg burde fått det med meg selv