Du trengs!

[Aurora M.]

Jeg hadde egentlig tenkt å poste et svar i tråden "Normalt å bli utslitt av valp", men så kjente jeg at behovet var der for å opprette en egen tråd.

Jeg tenkte å si noe om at det med hvor utslitt vi blir har noe med hvordan vi er "skrudd sammen å gjøre".

Jeg har egentlig visst hele livet at jeg egentlig ikke er "skrudd sammen" til å drive med det jeg gjør, rett og slett fordi jeg er så følsom.

I godt og vel 30 år har jeg jobbet som frivillig for å berge dyr som ikke har det godt (først og fremst katter). I tillegg til å være fosterhjem som har hatt fullt belegg så og si hele tiden, har jeg hatt ansvar for å hente ut dyr, ha dialog med tidligere eiere, oppfølging med veterinær, stell og pleie, og til slutt ansvaret for å få nye gode hjem.

Det har selvsagt vært givende (ellers hadde jeg vel ikke gjort det), men først og fremst har det vært en dyd av nødvendighet, rett og slett fordi jeg aldri har orket å se dyr lide uten å gripe inn der det overhodet er praktisk mulig.

Det er en ironi at den delen av ens personlighet som får en til å handle, også er den delen som sliter en ut.

Jeg har aldri klart å gi mindre enn 100% i forhold til hvert eneste dyr jeg har hatt i min varetekt. Jeg slipper dem heller aldri helt mentalt når de er kommet i nye hjem.

Til en viss grad har jeg selvfølgelig vært nødt til å finne en balansegang i det hele for å kunne holde ut så lenge. Forsøke å få nok søvn, holde måltider o.s.v for å holde kroppen i gang, og forsøke å adsprede hjernen fra all lidelsen jeg har vært vitne til.

Jeg har forsøkt å holde vektskåla i balanse ved å la gledene veie tyngre enn smerten, men det er sørgelig vanskelig. Strømmen av dyr som lider vil ingen ende ta, og jeg er en av dem som får det "i trynet" så og si, hver eneste dag. Behovene er så store og hendene er så få. En kan ikke ta alt, men en må ta det en kan... Og midt i kampens hete undertrykkes det faktum at kroppen skriker etter hvile og at hjernen knapt nok er istand til å ta inn overskriftene av dagens nyheter.. Så får man et par roligere dager og tror det er nok, før man kjører på igjen.

"Si nei" tenker du kanskje? Her er en typisk telefonhenvendelse: "Aurora? Jeg vet du har så mye, men ringer fra ****. Jeg skulle hit og hente en katt som eier har reist ifra. Jeg fant den, men den er kjempesyk. Det er bare så vidt den kan gå og den er helt utmagret! Jeg har prøvd, men det er ingen andre som...."

Så minnes jeg en av de gangene jeg sa nei og det virkelig ikke var noen andre. Den pusen fikk ikke flere sjanser..

Og jeg har jo plass. Hvem har ikke det? Man finner alltids en ledig krok, noen pledd.. Så finner man fram elektrolytterstatning, AD, sprøyte og bokstavelig talt haler seg selv på beina. Så kommer kroken i hus.. Ligger der og ser på deg med store mørke trette øyne i en utmagret kropp, men vil leve. Og er det vilje der, hvordan kan jeg annet enn også å ville..?

Slik kan det gå i lang lang tid. I starten bruker man et par dager på å komme seg etter noen måneders hardkjør. Så tar det en uke før man er sånn noenlunde. Så går det måneder.. Til slutt er man der at man aldri blir uthvilt. Man er alltid trett og sliten. Man er så vant til å være trett og sliten at man ikke husker annet. Man er vant til at det å sette seg ned på en stol er ensbetydende med at man slukner. Man er vant til å våkne mer utslitt enn da man sovnet. Men så lenge man tross alt står på beina..

Men så begynner kroppen å si ifra, ikke lengre bare at den er trøtt, men at den rett og slett ikke orker mer. Samme hvor mye en vil. Talen er så tydelig at ikke all verdens vilje kan få den til å spille på lag.

Og der er jeg nå.

Har jeg drevet meg selv hit? Jo, på sett og vis har jeg jo det. Jeg har jo hatt et slags valg. Jeg kunne ha valgt å være et passivt vitne til all lidelsen der ute, men hva skulle til for at jeg skulle klare det? Jeg hadde måttet forherde meg selv. Mulig jeg hadde klart det, jeg vet ikke..

Jeg tror egentlig dette innlegget kunne ha vært skrevet av mange frivillige som jobber med dyr. "Alle" forstår det om en jobber for mennesker i nød. Jeg har hatt det som yrke i alle år, og selv om det er tøft nok, blir man sliten på en helt annen måte. Man møter bortimot udelt støtte og forståelse for arbeidet man gjør. Menneskers rettigheter er "opplest og vedtatt" for allmennheten. Dyrs rettigheter er i høyden nevnt i en bisetning. Man møter inngrodde holdninger og myter, og likegyldighet der man sist hadde ventet det. Det er en kamp på alle bauger og fronter, og økonomisk er det en historie for seg selv..

Drømmen var om noen våknet! Tenk om en kunne heve sin lønn, gå med loven i hånd og hente ut de dyrene som lever sitt liv i lidelse. Tenk om en hadde penger til å bygge opp hjelpesentere, lære opp ansatte, og tenk om det var mange nok hender til at en kunne ha noe som het fritid..

Men vi er ikke der. Og for meg (også) er det stopp.

Jeg skal forsøke å gå en siste mil. Hvor jeg skal hente krefter fra aner jeg ikke. Men det kjennes som en siste mil jeg må gå. Det er 3 stykker som venter på meg i kveld. De er alle hjemløse, alle ukastrerte og alle syke. De skal hentes 4 mil unna og har time hos vetten på tirsdag, og det blir garantert èn våkenatt til i natt. Hvor lang rekonvalesens det blir vet jeg ikke, men jeg håper det ikke blir lenge.. Heldigvis har jeg allerede klart å ordne fremtidige hjem, så den biten er grei.

Her jeg ligger nå, kan jeg ikke si jeg klarer det.. Jeg får håpe på at en eller annen uforklarlig makt kommer over meg og hjelper meg å hjelpe en aller siste gang..

Og kjære deg: Har du hjerte for dyr og ser lidelsen, så ikke nøye deg lengre med å se.

Du trengs!

[Gjest Belle Gunnes]

Kudos til deg for at du gjør en helt fantastisk jobb. Men ikke brenn deg helt ut.

Jeg ser andre som deg, som også sliter seg ut, og jeg prøver å hjelpe til der jeg kan.

[Tvist]

Skjønner hva du mener, har ikke vært med i denne runddansen så lenge som du, men ser at jeg kan komme til å slite etter hvert. Det blir alltid flere katter og tar aldri slutt, jeg gruer meg alltid til sommer og ferietid, er glad den verste tiden er over for i år.

[Aurora M.]

Kudos til deg for at du gjør en helt fantastisk jobb. Men ikke brenn deg helt ut.

Jeg ser andre som deg, som også sliter seg ut, og jeg prøver å hjelpe til der jeg kan.

Takk for fine ord. Jeg er redd det med å brenne seg helt ut allerede er for sent. Men jeg fikk heldigvis de "uante kreftene" et sted fra, så jeg fikk hentet de 3 stakkarene! De ble kastrert og er hentet til nye hjem i kveld.

Jeg er usigelig takknemlig for at jeg klarte denne siste oppgaven, for det var det det var for meg. Nå har jeg sagt bom stopp. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må.

I morgen skal jeg rydde bort alt ekstrautstyr, så det bare er Pusina mi sitt igjen. Det er en lang epoke i livet som er over for meg. Det blir rart, og jeg vet enda ikke helt hvordan jeg skal takle det å ikke gripe inn, men jeg vet at det må bli slik. Det var på hengende håret at jeg klarte at jeg klarte denne "siste mila". I natt sov jeg i 12 timer med tre svært reduserte puser ved senga, og når jeg våknet følte jeg jeg kunne ha sovet 12 timer til.. Da duger man ikke særlig mer..

I over 30 år har jeg hatt "åpent hus" for lidende dyr og jeg har brukt all min fritid og alle mine midler på å hjelpe, så det blir nok rart å snu om på det. Jeg kommer alltid til å ha et stort og brennende hjerte for dyrevelferd, så helt uengasjert blir jeg nok aldri, om enn det blir på andre måter.

Skjønner hva du mener, har ikke vært med i denne runddansen så lenge som du, men ser at jeg kan komme til å slite etter hvert. Det blir alltid flere katter og tar aldri slutt, jeg gruer meg alltid til sommer og ferietid, er glad den verste tiden er over for i år.

Jeg kjenner igjen følelsen av å grue seg til sommer og ferietid..

Jeg har ingen råd å gi deg for ikke å bli utbrent dessverre. Selv føler jeg egentlig jeg har gjort det jeg kan for ikke å bli det, men for mye er rett og slett for mye uansett hvordan man vrir og vender på det. Takk for at du står på, og stor til deg!