Om fødsler og sånt: æsj..

[Gjest Frykter forfall]

Jeg er en 31 år gammel kvinne som frykter fødsler når den tid kommer om kanskje...tja...5-7 år?

"Alle" sier at vaginaen er så tøyelig og elastisk, og at at alt vil bli som før etter fødselen, bare man er flink til skjede-øvelser med musklene der nede.

Stemmer virkelig dette da? Høres ikke helt troverdig ut...at skjeden bli LIKE STRAM som den pleide å være etter fødselen? Kan mannen merke forskjellen på en kvinne som har født og en som ikke har det, når han er inne i henne: forutsatt at disse to kvinnene har like stramme vaginaer FØR fødselen?

En fødsel virker helt forferdelig. Jeg har sett dokumentarfilmer om det, har hørt kvinner snakke om det og har lest MASSE fagstoff om det. Så jeg er opplyst på mange fakta fra jordmødre, leger osv.

Jeg synes det ser skrekkelig ut med all denne pressingen og skrikingen og bedøvelsen man får i ryggen (epiduralen). Og keisersnitt høres også fryktelig ut, fordi jeg har lest at mange leger ikke helt er så sikre på disse snittene sine. Ingen fare, sier de alle. Men det tviler jeg faktisk på. Jeg vi isåfall ha keisersnitt, men jeg stoler ikke helt på at legen klarer å lage pene arr og snitt.. Kanskej det blør mye og blir komplikasjoner.

Venninnen min skal snart ha en baby. Hun er ikke redd i det hele tatt. Hun tenker bare på gleden ved det hele og jeg er glad på hennes vegne. Men nå vil hun kanskje bli opptatt av helt andre ting og snakke et annet språk. Kanskj hun aldri mer vi være med meg ut på byen mer eller drikke vin, for nå skal hun snart ha barn. Og hun vil ha flere attpåtil.

[Gjest Anonymous]

Det er ingen lov som sier du MÅ få barn hvis du ikke egentlig vil....?

[Gjest Anonymous]

Skjeden kan trenes opp til å bli like stram. Jeg har født 3 barn,og vil si jeg er lik nå ,men du må være flink å knipe. Men det må du gjøre om du ikke har født også. Noen sier at en jente på 20 år kan være vid og slapp selv om hun ikke har født. Jeg ville ikke valgt keisersnitt,har venninner som har tatt det, og det ser ut som de aldri får flat mage igen selv om de trener,tror musklene får for mye skade.Men du SER ikke like vakker ut nedentil etter å ha født 3 barn. Min mann synes jeg er flott uansett men jeg føler meg ikke så veldig delikat.

[Gjest Anonymous]

Det er bare og knipe etterpå det

[Sofia]

Jeg vet ikke men jeg klarer ikke helt å ta denne gjest helt alvorlig.... Er det bare meg eller?

[Gjest Myumi]

Dette er ikke ett seriøst innlegg, en kvinne som allerede er 31 og vil ha barn venter ikke i 5-7 år til

[Gjest Madam Felle]

Jeg vet ikke men jeg klarer ikke helt å ta denne gjest helt alvorlig.... Er det bare meg eller?

Nei det er ikke bare deg, for de siste linjene ble litt for drøy for min del. Og spesielt om dette virkelig er en person på 31 år.

[Gjest Myumi]

Overskriften lyser av useriøsitet.

[Sofia]

Nei det er ikke bare deg, for de siste linjene ble litt for drøy for min del. Og spesielt om dette virkelig er en person på 31 år.

Ja ikke sant. Det var da jeg begynte å stusse...

[Gjest Cuddly]

Ikke alle på 31 som er like moden, eller hva jeg nå skal kalle det...

[monja]

Hm...er det bare barnløse som er ute og drikker vin??? :o

[Gjest Visst er jeg seriøs]

Hei!

Hvorfor skulle jeg ikke være 31 år da? Jeg er i min første jobb etter mange års studier i inn-og utland, har vært mye på farten og har vel aldri vært den typiske jenta som drømmer om kirkebryllup og familie.

Jeg er vel noe spesiell i forhold til A4-familien, og reflekterer ganske mye omkring dette med familie, mann og barn. Jeg vil gjerne ha barn en gang, men jeg vil ha det sent. Jeg vil vente til jeg er ca. 37 eller noe før jeg får mitt første barn. Det kan være mange årsaker til et slikt ønske (som vi ikke behøver å gå inn på her). Jeg har tenkt mye på at en fødsel faktisk virker skremmende, men av svarene over her ser jeg at man kan bli like stram igjen etterpå, selv etter 3 barn(!) Vel, da vet jeg hvertfall det. Det gir faktisk trygghet å høre det fra andre.

Hvorfor i all verden skulle ikke jeg bli tatt seriøst bare fordi jeg er ærlig på et seriøst forum og forteller anonymt at min beste venninne nå er i den fasen at hun stifter familie og er skilt allerede 1 gang allerede, mens jeg selv knapt har hatt et par kjærester.

Har dere også hørt om begrepet "fødselsangst" kanskje? Da går det kanskje opp noen lys? Hvis psykologer, sykepleiere eller leger har lest dette, vet jeg hvertfall at de forstår/vet hva jeg snakker om (heldigvis).

Kanskje burde jeg ikke ha skrevet her hvis det viser seg at mange av de som leser/svarer her ikke har den rette bakgrunn/erfaring for å forstå hva jeg lufter her? Vel vel, gjort er gjort. Det er vel bare å håpe på mer velfunderte kommentarer videre

[Gjest Poirot]

For meg er fødselsangst et begrep som benyttes om atskillig verre traumer enn en som "frykter forfall".

[Gjest Embla s]

Vel, vi begynner etterhvert å bli ganske vant til useriøse gjester, men for all det: Det er ikke nødvendigvis slik at man revner fra navlen til ryggen, at man må sy masse sting (av nyutdannede leger som bruker dette som trening, siden det "ikke synes likevel") eller at du endrer underliv radikalt.

Det er vondt å føde, men det er en "real" smerte (hvis jeg kan kalle det det) som føles meningsfull, hvis du skjønner hva jeg mener. Du skal tross alt føde et barn. Det er også mulig å få smertelindring, alt fra akkupunktur, varme bad til medisinering av ymse slag. Det at noen hyler når de presser ungen ut, er ikke nødvendigvis av smerte, men like mye for å presse bedre. (akkurat som vektløftere som "hyler" når de løfter tunge vekter).

Noen føler at de forfaller veldig etter graviditet/fødsel, andre blir ganske raskt seg selv igjen uten særlige endringer. Men hvis du er redd for dette, anbefaler jeg deg ikke å vente i det uendelige. Kroppen tar seg lettere inn jo yngre du er (sier i allefall legen min!).

[Gjest Anonymous]

Ja selvfølgelig handler fødselsangst om MYE annet enn det å frykte forfall.

Men faktisk så kan frykten for forfall være en utløsende trigger til selve fødselsangsten. Dette er komplekse saker og man skal være ytterst forsiktig med å dømme en person når man ikke har nok faginnsikt i menneskets psyke.

Frykten for kroppslig forfall kan bunne i en større frykt for det å føde. Mange kvinner har en slik spenningsfrykt for det å føde- i ulike grad.

Det er så mange sider ved det å føde: Man kan være redd for:

-klipping og sying når det revner der nede

-arr ved keisersnitt og selve skjæringen

-masse blod

-at legen eller en annen sentral person skal være "fersk" og uerfaren

-at det oppstår komplikasjoner

-redsel for at barnet ikke skal komme ut friskt

-frykten for at noe galt skal skje under og etter graviditeten

osv. M.M.!

Mange kjenner seg igjen i dette, mens noen i fåtall kjenner veldig sterkt på denne frykten.

[Gjest Liten sensitivitet her!]

Jeg må si det utvises liten sensitivitet her! Er det fordi kvinner er så hardbarkede eller er seg selv verst?

Det finnes en gruppe sensitive overfølsomme kvinner som faktisk føler en reell frykt for å føde- slik man åpenbart kan se i dette tilfellet. her. Det at noen oppfatter innlegget som useriøst sier mer om dem enn om innsenderen.

Jeg har erfart at flere av disse kvinnene ikke blir tatt helt seriøst når de møter norsk helsevesen (akkurat som man ikke bli det her). Bl.a. I Frankrike og Sverige har de egne opplegg for denne typen kvinner

Men så er det da ikke første gang at Norge ligger etter utviklingen.

[monja]

Akkurat når det gjelder fødselsangst føler jeg at jeg godt kan uttale meg. Det tok nesten 7 år for mannen min å "overbevise" meg om at vi kanskje burde tenke på det å få barn, men jeg nekta fordi jeg var kjemperedd alt som har med fødsel og gjøre, hvordan jeg skulle bli seende ut etterpå, om jeg skulle klare å ta meg av et barn, og jeg skulle bli satt i "fengsel" med tanke på at jeg kanskje aldri kom meg ut sammen med venner mer når jeg ønsket det. Med andre ord: Jeg var redd for hvordan alt skulle bli fra den dagen babyen ble født og resten av mitt liv.

Vi snakka med folk vi kjenner som har barn, med leger og jordmødre om dette, og det beste rådet vi fikk: Ikke les så mye, for det er ofte de verste historiene som kommer på trykk. Det er nå en gang sånn at artikler om komplikasjoner er historier om det som sjelden skjer under en fødsel. I de aller aller fleste tilfeller går det bra.

Likevel bestemte jeg meg for å kaste pillene en dag i fjor høst slik at kroppen kunne normalisere seg i tilfelle jeg ville prøve. Vi har etter den dagen snakka masse om hvordan det eventuelt skal bli å bli foreldre, og etterhvert som vi prata og løste problemløsninger ble jeg mer og mer lysten på en liten en. Så da bestemte vi oss for å prøve aktivt fra april i år. Nå gikk ikke dette helt som vi tenkte, for vi ble gravide allerede i januar, og den dagen jeg sto der med en positiv ClearBlue test skjedde det noe med meg:

- jeg er ikke lenger nervøs eller redd for fødselen. Nå er det faktisk hvordan den lille som vokser inni magen min har det som betyr mest for meg. Jeg sier nå at jeg ikke vil ha epiduralbedøvelse, men det finnes jo så mye annet å velge i (som jeg ikke en gang hadde tenkt på).

- tidligere var jeg fast bestemt på at jeg ville ha keisersnitt, men etter å ha hørt at det kan være mer stress for babyen å bli forløst med keisersnitt vil jeg ikke det lenger heller. Og skal du ha keisersnitt må du ha stikket i ryggen uansett. Dessuten er det jo ikke sikkert jeg får den lengste og hardeste fødselen heller? Det vet jeg jo ikke....

- Det at jeg legger på meg noen kilo blir mer enn god nok motivasjon til å fullamme og ut å trille med babyen. Man hører jo at de fleste går ned mer enn det de la på seg etterhvert. Dessuten er nok de ekstra kiloene verdt det med tanke på hva du får igjen for dem. Når det gjelder slapphet i skjeden har jeg alltid vært flink til å knipe - 30 minutter hver dag - så det bekymrer meg overhodet ikke. Ikke ofte folk får ødelagt sexliv av å føde barn. Dessuten har mannen min ønska seg denne babyen like mye, om ikke mer enn meg, så da får han ta meg som jeg er.

- Ikke kommer jeg til å sitte i "fengsel" heller, for jeg har en utrolig snill mann som mer enn gjerne tar seg av babyen om jeg vil ut på byen (og da spiller det ingen rolle om h*n er 2 mnd eller 2 år) med venner. Det er bare å pumpe og fryse melk så klarer de seg. Det er ikke et eneansvar heller. Alle mine venner, som allerede har ett eller flere barn, går på byen akkurat når de vil. Barna er ingen hindring.

Håper du ser på dette som et mer seriøst svar, og det er faktisk ting som kan forandre seg. Om du er veldig redd anbefaler jeg at du gjør som meg - få snakke med legen din og jordmor som kan vise deg fødeavdelinga og forklare, for det hjelper masse.

Lykke til!

[Gjest Myumi]

Det er ordlyden i hovedinnlegget som gjør at jeg tviler på om dette er ment seriøst, særlig overskriften synes jeg er helt horribel- og den skal være skrevet av en 31 år gammel kvinne. Og de kommentarene helt nederst om vin..... sånt hører ingen steds hjemme.

Jeg er ikke noen barnekjær person jeg heller, jeg kan ikke få barn i det hele tatt men jeg klarer alikevel å uttrykke meg bedre enn dette.

[Gjest Jeg som lurte..]

Takk Sumin, jeg vet at det ikke bare er meg som har tenkt mye på dette og er redd. Jeg er jo ikke i den situasjon som du er i nå ennå, så jeg tar jo sorgene litt på forskudd her da..! Fint å høre at det kan løse seg. Jeg tror vel kanskje at det er mannen i forholdet som må hjelpe litt til når jenta i forholdet er redd for det meste rundt en fødsel og hele situasjonen med å være gravid. Det går sikkert bra med deg da når du har en mann som støtter deg.( Det høres lurt ut det med å få omvisning på avdelingen først) Lykke til!

Når det gjelder ordlyden er den preget av hvem jeg er. Jeg uttrykker meg da slik det passer meg. Hvis noen har problemer med det, får det jo være så. Jeg skrev i de siste linjene at jeg er glad på min venninnes vegne, men at jeg også ser for meg at hun vil gå inn i en helt ny livsfase nå. Men hun og jeg har en historie- med masse vin og moro: da er det bare naturlig, synes jeg, å reflektere over dette.

[Gjest Jeg som lurte..]

Jeg skrev visst feil over her...det var "Monja" som skal takkes