Om fødsler og sånt: æsj..

[Gjest Embla s]

Det er så mange sider ved det å føde: Man kan være redd for:

-klipping og sying når det revner der nede

-arr ved keisersnitt og selve skjæringen

-masse blod

-at legen eller en annen sentral person skal være "fersk" og uerfaren

-at det oppstår komplikasjoner

-redsel for at barnet ikke skal komme ut friskt

-frykten for at noe galt skal skje under og etter graviditeten

osv. M.M.!

Mange kjenner seg igjen i dette, mens noen i fåtall kjenner veldig sterkt på denne frykten.

Absolutt. Jeg var kjemperedd for disse tingene du nevner, sammen med en mer udefinerbar redsel. For min del hjalp det veldig at jeg hadde en utrolig fin jordmor som forklarte grundig alt som skulle skje. Hun kom også med en del "tørre tall" som viser at disse skrekk historiene faktisk er utrolig få i forhold. (men det er disse vi hører om...) Noe som faktisk også hjalp meg, var å tenke på alle de som har både to og fler barn: Ergo kunne det jo ikke være så ille.. Prøvde å fokusere på at det å føde barn faktisk er noe av det mest naturlige som finnes, det er noe "alle gjør" og har gjort til enhver tid, i enhver kultur (litt flåsete, kanskje, men det hjalp meg å snu fokus).

[Gjest Anonymous]

Ja, det er nok det som skal til. Det løser seg vel for de fleste. Tenk på de som har født over 10 barn (som man leser om)! Litt av en prestasjon må vel det være..Man kan jo også adoptere

Jeg som skrev dette er forresten glad i barn. Jeg har den dypeste respekt for dem, disse små menneskene som forstår mer enn vi ofte tror.

Nettopp fordi jeg gleder meg til å få barn og er glad i dem, egentlig, vil jeg vente en god stund- til slutten av 30-årene en gang. Da vil det antakelig passe best Da skulle jeg ha noen år på meg til å bearbeide fødsels-frykten.

Ikke slå meg i hodet med statistikk som sier at de som føder sent kan få misdannede barn og at det derfor er lurt å få dem tidlig. I know.

[Gjest Embla s]

Nettopp fordi jeg gleder meg til å få barn og er glad i dem, egentlig, vil jeg vente en god stund- til slutten av 30-årene en gang. Da vil det antakelig passe best Da skulle jeg ha noen år på meg til å bearbeide fødsels-frykten.

Ikke slå meg i hodet med statistikk som sier at de som føder sent kan få misdannede barn og at det derfor er lurt å få dem tidlig. I know.

Det er vel bra å vente til man føler seg "klar"! (men ikke vent til det "passer" - den dagen kommer egentlig aldri, er min erfaring, i allefall )

Ang det Monja sier om keisersnitt: Jeg var (i begynnelsen) kjempeinnstilt på at jeg skulle mase/grine meg til dette. Min fantastiske jordmor viste og forklarte fordelene med å føde naturlig (ikke bare for barnet, men også for mor, og med tanke på amming etc), og i følge henne er det mye større sjangser for komplikasjoner etter en slik operasjon enn ved en naturlig fødsel, og man kommer seg vanligvis mye lettere etter en fødsel enn etter en operasjon. (tenk: i det babyen er ute av magen er *poff* all smerte borte og alt er bare kjempefint!!)

[Gjest Turi]

Hei opprinnelig innlegger :-) - ser du har fått noen gode svar etterhvert her. Jeg er nybakt mor, og har hatt nettopp de tankene du beskriver i ditt første innlegg (var også 31 år da - ikke noe i veien for å sette sent i gang )

"Alle" sier at vaginaen er så tøyelig og elastisk' date=' og at at alt vil bli som før etter fødselen, bare man er flink til skjede-øvelser med musklene der nede. [/quote']

Naturen er viselig innrettet, og vaginaen er jo laget for å få barn ut av . Mange frykter at de skal bli slappe, men jeg har hørt få med barn som har klaget over dette. Selv er jeg blitt strammere etter fødselen :-) :-) Det er nok både fordi jeg har gjort mange øvelser, og fordi jeg er sydd slik. (Det er mannen min som sier det da)

En fødsel er vond. Veldig vond. Enda min var kjapp og grei - det er ingen dans på roser. Men når man blir gravid, endrer holdningen til fødselen seg (det gjorde den iallefall for meg). Det blir en naturlig avslutning, og man ønsker bare at det skal gå så greit som mulig for babyen. Det er også sunt og nødvendig for babyen å bli født naturlig - babyer som tas med keisersnitt, trenger ofte litt ekstrahjelp fordi de verken får adrenalinkicket eller får presset vann opp av lungene ved passasjen ut. Igjen: Naturen er viselig innrettet

Og etter et opphold på barselavdeling: Du bør IKKE velge keisersnitt. Vel og bra er det kanskje smertefritt selve inngrepet, men helingsprosessen er myyye lenger. Hvem som frivillig vil påføre seg arr på magen når man skal amme etterpå, skjønner ikke jeg. Men jeg skal gjerne innrømme at jeg tenkte som deg før jeg ble gravid og lærte mer om dette

Du sier venninnen din ikke er redd. Det var ikke jeg heller når jeg var 8 måneder på vei. Man har gåttt 7-8 måneder og ventet og forberedt seg når fødselen kommer vet du. Psykisk er man innstilt på det. Og for meg var det fortrengning - jeg nektet å tenke på fødselen, og var innstilt på å ta det som det kom og la naturen styre. Fødte uten smertestillende. Når jeg fødte var jeg "inne i" smerten, og det er helt annerledes enn all annen smerte jeg har følt.

Venninnen din kommer til å være opptatt av helt andre ting enn deg de første månedene etter fødselen - og det må hun ha lov til. Når man er sammen med en baby 24 timer i døgnet, er avskåret fra jobb og mye "vin-aktivitet", blir det gjerne sånn. Men hun kommer nok tilbake. Og du kan jo snakke med henne selv om hun en stund er helt oppslukt av sitt nye under :-). Det å få barn er tross alt noe av det største man kan oppleve, og kanskje du kan få litt mindre frykt ved å tilbringe litt tid sammen med dem?

[Gjest Anonymous]

Jeg vet ikke men jeg klarer ikke helt å ta denne gjest helt alvorlig.... Er det bare meg eller?

Enig! For dumt å svare på!

[Gjest Virvar]

Jeg har en del av de samme tankene selv.

Vet ikke om jeg vil ha barn, vet ikke om jeg tørr få barn. Tenker på det å bli bundet - bli slave *ler* ... farvell nattesøvn....velkommen til ringer under øynene. Plager under graviditeten, bekkenløsning, fordøylelsesproblemer. Minn mage er så rotete og trøblete som det er, at om jeg blir gravid så blir jeg vel bundet til huset for å ha et toalett å stenge meg inne på i nærheten ..... Og så fødselen da ! Jeg er LIVREDD ved tanken på det. Jeg takler smerter så utrollig dårlig. Og jeg tørr ikke få epidural i ryggen - og da er det ikke noe som hjelper. Huff. Og så pressingen da, og tenkt om man må tisse eller har luft i magen ....flaut ! :oops: :-?

Og ansvaret. Da nytter det ikke å leke med hunden eller gå tur med den når jeg vil - for da må jeg amme, og skifte bleier og sånn. Og den kommende barnefaren vil være mye på reisefot - så alt faller igrunnen på meg.

Og når jeg ikke får sove , så klikker jeg - da blir jeg ikke menneske. Lurer på om noen har tørnet gal noen gang og lempet ungen ut eller inn i et skap eller noe om den vræler og vræler uten stans .. kan isåfall forstå de - for det er jo sånn at barn ikke lages med av og på knapp for lyden.

Klart en del av meg har lyst på barn ...idyllen med pen vogn og turer i parken. Men hjelpe meg hvor mye mer enn det som kommer inn i bildet etter at man blir gravid.

Jeg forstår godt at du sliter. *klappe på skulderen* Du er iallefall ikke alene.

Jeg er kanskje litt egoistisk også, og det kan man ikke være om man får barn- da må man ofre seg - og mange rekker ikke sminke seg en gang.

Men - klart det er positive sider med det også

*et lite innlegg satt litt på spissen fra Kattepus*

[monja]

:-) Kattepus!

Du må huske at de ikke er babyer for evig da.

Tenk om du får verdens søteste lille baby som får maten sin på morgenen og sover til klokka 10. Det er jo ikke sikkert du får en som hyler hele natta?!?

Men jeg skjønner tankegangen - for jeg var der en gang jeg og.

[Gjest Nyste]

Det kan godt hende at du blir akkurat som før, men det kan ingen garantere deg.

Synes også at fødsler og sånt var ekkelt før jeg gikk gjennom det selv. Å ha en eget menneske i magen gjør noe med perspektivet der.

Men er du seriøst redd for forfall - la det være!

[Twigi]

Trådstarter skriver:

Høres ikke helt troverdig ut...at skjeden bli LIKE STRAM som den pleide å være etter fødselen?

......

Jeg vi isåfall ha keisersnitt, men jeg stoler ikke helt på at legen klarer å lage pene arr og snitt..

.....

Kanskj hun aldri mer vi være med meg ut på byen mer eller drikke vin, for nå skal hun snart ha barn. Og hun vil ha flere attpåtil.

Dette høres ikke ut som fødselsangst. Jeg oppfatter at dette hører til sammen med spørsmål av typen "får jeg hengepupper?"

Man skal ikke gjøre narr av de som sliter med fødselsangst. Men man skal jamen ikke redusere dem til overfladiske kroppsfikserte berter heller.

Folk med reell fødselsangst vil neppe si "æsj" om en fødsel, men kanskje heller uttrykke frykt?

Du som skrev hovedinnlegget: Barn er ikke noe du kan legge inn som en aktivitet i planen din, og plotte aktiviteten inn i april 2010. Det er ikke alt som lar seg detaljplanlegge!

Og hvis du er bekymret for konsekvensene for kroppen din - da er det neppe lurt å vente så lenge. All erfaring tilsier at kroppen henter ser lettere inn etter en fødsel hvis du er ung.

[Gjest gjest1]

Jeg var like redd som deg for alt fra slapp vagina til selve fødselen. Jeg var livredd og la ikke sjul på det. Jeg snakket med jordmor/lege om det og fikk god støtte/hjelp.

Selv om jeg tenkte å faen når den første ria kom så visste jeg at det ikke var noe å gjøre med det. Jeg måtte jo gjennom fødselen.

Hele svangerskapet snakket jordmoren om "positiv smerte" men helt ærlig så var den alt annet enn positiv. Jeg hadde kraftige rier i 30 timer og det var sinnsykt vondt, på slutten trodde jeg at jeg skulle dø(Ja jeg var nok litt dramatisk)

Men så etter 30 tunge timer kom datteren vår til verden.... alt var FAKTISK glemt etter dette. Smertene var borte og jeg fikk skikkelig adrenalin kick. Når jeg gikk til sengs etter alt var over hadde jeg vært våken i 56 timer... Og det plaget meg ikke en gang.

For det er virkelig en så stor beløning for strevet, at du glemmer alt!

Så var det det å komme hjem og skulle ha sex - igjen var jeg livredd for at ting ikke skulle være som før.... men alle dumme tanker jeg hadde rundt dette var ikke grunn til å ha. Alt fungerte helt som normalt - ca 4 uker etter fødslelen. Jeg må legge til at jeg ikke trengte å sy mer en 1 sting, så de som må det har kanskje en annen oppfatting.

Nå 9 mnd etter er fortsatt alt like bra og jeg tar meg gjerne et glass rødvin eller 3

Livet er ikke over det er bare litt annerledes og i grunn mye bedre når man er så heldig å få friske snille barn.

[Mel-anie]

Å føde er det mest fantastiske som har hendt meg !!!

Er takknemlig for at jeg kunne bli mamma.

Vi kvinner er så flott laget, at hvis man er flink til å knipe etter fødselen, vil du raskt være tilbake til normalen igjen.

[Gjest Turi]

(Baby her sover 12 timer om natten med en mating, er nå 4 måneder. Det er ikke garantert å bli slik, men det er ikke uvanlig heller. Som normalt hører man mest om de som har det ille, ikke om alle som har det bra)

[Gjest Lille_my ikke pålogget]

Hei!

Til hovedinlegger.

Jeg har fått to barn. Min første fødsel fødte jeg normalt. 'alt gikk greit, ingen smertelindring i det hele tatt, enste lyst gass som ikke hjalp noe annet enn på gubben. revnet litt men blir jo sydd, er jo ikke annet å vente når du skal ha ut en 3 kg bebi+- . Hardt er det, men er ikke annet og vente. Å musklene i vagina trener du jo opp, klart du vil jo ikke være den samme nedentil som du var før du fødte. Det er noe du må jobbe med selv.

Min andre fødsel foregikk med keisersnitt, det skulle vært planlagt pga en forliggende morkake(dvs at den lå å sperret for "utgangen" til babyen) men pga for tidlige veer, så måtte jeg ta ett "haste keisersnitt". Alt gikk greit da også. Snitte ble tatt nesters over skam benet, slik at den ligger under trusekanten. I dag 4 år etter er det nesten ikke synelig, helt helt lyst.

Men skulle jeg ha hatt ett barn til nå så ville jeg valgt å føde normalt. Det var nesten mindre smertefult enn keisersnitt.

Om du velger å vente med barn til du er 37 er jo ditt valg da, men noen tenker kanskje at den biologiske klokka tikker og det kan oppstå flere komplikasjoner enn om man var yngre. Man hører jo ofte om det. Kanskje derfor noen reagerer på dette.

Uansett ønsker deg lykke til i fremtiden

[Scorpina]

En debattant skrev at hun vurderte å ta keisersnitt....vel, la meg ile til å si at det bør du IKKE "vurdere" hvis du vitterligen kan føde vaginalt.

Jeg fikk min datter med keisersnitt; pga seteleie og at hun var nesten 4,1 kilo. Legen turte faktisk ikke at jeg skulle føde vaginalt mht fødselsvekten. Anyways - i ettertid er veldig glad for at jeg FIKK jenta med keisersnitt...alt gikk veldig bra men jeg mista nesten 1 liter blod og hadde vondt i såret nesten 3-kvart år etterpå (nummenhet etc) Idag er hun en frisk og livlig jente på snart 7 år Skulle jeg bli gravid igjen (vi har lyst på en til ja *S*) så HÅPER jeg at jeg skal få føde vaginalt. Men, alt går jo ikke etter PLANEN dessverre...men men, sett i etterkant er jeg glad for at det bare gikk BRA med både jenta og meg.

Har jobba ved KK ved sykhuset her i byen og jeg ble usannsynlig provosert av "unge jenter" som ville føde "lettvint" ved å ta keisersnitt. Jeg kan GODT forstå leger som fraråder på det STERKESTE å føde med keisersnitt som en "lettvint" utvei. Det er overhodet IKKE lettvint. Keisersnitt er faktisk en stor operasjon, på lik linje med en hjerteoperasjon f.eks og komplikasjoner KAN oppså ....MYE mer enn ved en vaginal fødsel (måtte bare få sagt/lufta dette...)

Til hun dama på 31 år - når DU føler deg klar for å bli mamma så bryr du deg katta oppi hengepupp og hengedåse rett etter fødsel. Kroppen VIL "stramme seg opp" igjen etter fødsel. Det hjelper så KLART på at man foretar trening av bekkenbunnmusklene (det gjorde jeg også, selv med keisersnitt) og idag er jeg helt "normal" der nede

Jeg har en venninne som er like gammel som meg, 33 år, og hun vet ikke om hun VIL få barn . Og, ærlig talt - hvem i fanden har rett til å skulle si "HÆ? skal du ikke få barn?!?!!" til hennne?! Det er jo hennes liv!!

Det jeg også mener at denne dama på 31 år ikke trenger å svartmale hele den prosessen med å FÅ barn. Og skullle du føle deg stressa, nervøs, engstelig så har du jo (håper jeg) familie og venner og mann/samboer som støtter deg i denne flotte med DOG "jobbsomme" prosessen

Lykke til med DITT valg!

[*Kaisa*]

Til hun dama på 31 år - når DU føler deg klar for å bli mamma så bryr du deg katta oppi hengepupp og hengedåse rett etter fødsel. Kroppen VIL "stramme seg opp" igjen etter fødsel. Det hjelper så KLART på at man foretar trening av bekkenbunnmusklene (det gjorde jeg også, selv med keisersnitt) og idag er jeg helt "normal" der nede

Lykke til med DITT valg!

Kunne ikke ha sagt det bedre selv.

Unnskyld meg, men innimellom så blir jeg litt irritert over svar på innlegg her og jeg er helt sikker på at det er jeg ikke alene om...

Ikke alle er like og ingen føler ting likt, gudskjelov for det. Og hvis noen tviler på seriøsiteten..så gi faen i å svare da , verre kan det umulig være.

[Amber]

Noen ønsker vel ikke å få barn, og sånn er det bare. Jeg klarer ikke å forstå det.

Jeg har en datter, og syntes fødsel og barseltid var så tøff at jeg er ikke sikker på om jeg vil ha fler. Men jeg hadde gjort det hele om igjen om jeg måtte, for det å bli mor er noe veldig stort. Jent mi er skjønn, og jeg tror at alle kommer seg etter en fødsel. Kanskje er puppene blitt litt slappere, men det ville de jo blitt med tiden uansett. Hvis man er aktiv og passer kostholdet sitt litt, er det ikke noe i veien for å bli sitt gamle jeg igjen. Jeg har ikke knepet noe jeg, men føler ikke at jeg er noe anderledes nedentil.

jeg syntes i utgangspunktet innlegget virket umodent, men hvis denne personen i en alder av 31 ennå ikke klarer å se bort ifra disse "ulempene" med å bli mor, er det jo ikke sikkert at hun noensinne vil klare det....

[Gjest Jente 31 som skrev]

Hei, (jeg skrev innlegget)

her var det jo kjempemange fine svar! Jeg skal absolutt ta til meg alle erfaringene fra dere.

Jeg har ikke pratet ordentlig med noen om dette ennå, så dette var en flott start. :-) Ingenting er bedre enn å høre det fra de som vet hva de snakker om og har gjennomgått både keisersnitt og vaginal fødsel.

Jeg vet at legene/jordmødrene advarer mot keisersnitt pga. blodtap og komplikasjoner. Samtidig vet jeg at norske kvinner har lavest rate av keisersnitt i forhold til sine søstre i resten av Europa og USA.

Jeg tror vel langt inne under bevisstheten et sted så betyr ikke redeslen for utseende og selve fødselsmåten (keisersnitt, sying, vaginalt, pressing) alt. Klart gleden over barnet og hva det symboliserer er viktigst. Likevel, når en ikke vet hvordan dette er selv hører man så mye rart /historier som går om skrekk-sying og rare leger osv. Da kan det fort ende opp med at man lager seg scenarier i hodet :o

[Gjest Virvar]

Hvilke plager får man mens man er gravid?

Hvilke plager får man etterpå?

Jeg har hørt at noen kvinner presser ut endetarmen når de føder :o

Og hvor blir det plass til magesekk og tarmer når det er en baby inni magen?

Hvor klipper de? innover i skjeden? Hvordan er det å tisse etterpå - svir ikke dette? Hva med avføring og press der - kan stingene gå opp da? har man smerter innvendig i fødekanalen etter fødselen? Er det vondt å få ut morkaken?

Hvor mye kan man bedøves - hvor mye smerte MÅ man tåle?

Kan andre høre når man ligger og skriker inne på fødestuen? Ofte er det så lydt at bare man hvisker hører man det ut i gangen. Jeg kommer vel til å bælje verre - men det vil jeg ikke hele verden skal høre. Må man høre på andre som hyler og har vond fødsel?

Henger magen bare løst og dingler som etter fødselen? :klø:

[Gjest Turi]

Kattepus: Tror dette er individuelt jeg. Men jeg kan fortelle hvordan det var for meg - har jo akkurat fått barn, så det er rimelig ferskt :-)

Plager under svangerskap: Fikk bekkenløsning i 5. måned, og bekkenlåsning to ganger. Bekkenlåsning er j*vlig, man blir helt satt ut og kan ikke bevege seg. Bekkenløsning kan være ille, jeg slapp heldigvis krykker og rullestol, men var mye hos fysioterapeut. Ellers var jeg ikke kvalm en dag - kun 50% blir faktisk kvalme - det kan høres ut som om alle blir det. Jeg fikk litt vann i kroppen på slutten, men ikke noe plagsomt. Hadde ingen andre plager, det verste var faktisk at jeg måtte kjøpe noen gravidebukser, og ble mye fortere kortpustet.

Etter fødsel har jeg ikke hatt noen plager. Bekkenløsningen forsvant da baby festet hodet.

Når man er gravid, blir det mindre plass til magesekk og tarmer, men mesteparten av baby og livmor etc. legger seg jo utenpå kroppen - derav magen som står ut . Ellers er det vanlig med litt fordøyelsesproblemer under svangerskap, nettopp pga. plassen, samt at hormoner gjør tarmfunksjonen noe svakere.

Jeg ble ikke klippet, men revnet noe. Jeg merket det ikke. Noen revner langt (mellom skjede og endetarmsåpning), jeg revnet innover. Måtte sy noen sting etterpå. På barselavdelingen hadde de dusj ved siden av toalettet, så man dusjet seg istedet for å bruke dopapir de første dagene når det er mest sårt. Man tisser også i dusjen (de steriliserer - ingen fare, selv om det høres ille ut) rett etter fødsel. Det sved litt de første gangene, men ikke noe ille (man har jo nettopp født, og tåler mye )

Har ikke hørt at avføring kan få stingene til å gå opp - jeg revnet jo heller ikke helt bak. Hadde litt problemer med å få i gang avføring, var redd for at det skulle gjøre vondt. Så jeg fikk medisinsk parafin som satte prosessen i gang, og det var ikke vondt i det hele tatt.

Hadde ikke vondt i fødekanalen, men det var sårt å sitte de første dagene. Jeg inbildte meg at det var pga. stingene.

Det er ikke vondt å få ut morkaken, det merket jeg ikke i det hele tatt - bare litt merkelig følelse.

Jeg fikk ikke bedøvelse - det gikk så fort at de rakk ikke å sette noe. Men om du får epidural, tar det mesteparten av smerten tror jeg. Du får god innføring i smertelindring under fødselsforberedende kurs. Jeg hadde bestemt meg for å være uten epidural, men vurderte annen smertelindring under planlegging, men rakk altså ikke noe....

Du må tåle en del smerte, og smerten kan ikke sammenlignes med noe annet jeg har opplevd. Har fått mye høyere smerteterskel da :-) Pleier å si at jeg heller føder enn å få bekkenlåsning jeg - det var verre.

Jepp - andre hører deg når du er på fødestuen. Men det skal jeg love at du driter i når du føder. Jeg gjorde i alle fall det. Og jeg ropte høøøøyt! Jeg hørte ikke noen andre før etterpå, var opptatt med mitt kan du si. Men etterpå hørte jeg - og følte med dem. Men ikke alle hyler da - det er ulik måte å ta smerte på. Jeg syns det hjalp å si fra...

Magen min var veldig fin rett etter fødsel, og er det fremdeles :-)

[Gjest Hvor er mannen?]

Ok, jeg må si jeg beundrer kvinner for denne jobben!! (Er barnløs kvinne selv).

Selv frykter jeg MANNENS rolle i dette:

Vil han ha sympati for meg? Vil han hjelpe/støtte meg? Blåser han i alt slikt? Forventer han sex "første uken" og tror alt bli som før igjen med en gang? Kan menn i det hele tat forstå? Gidder de? Vil de? Finnes de?

Jeg er redd for at jeg bli alene hvis jeg skulle bli gravid....Fimmes det menn som er omsorgsfulle og støttende over flere uker elle rklarer de maks. et par dager og så er det ut med gutta igjen?