Baby Mama

[Lipstick]

Jeg har blitt en mamma! Og siden det 3 måneder gamle nurket akkurat nå ligger og sover, benytter jeg sjansen til å starte en ny dagbok.

Ambisjonene om å proppe den med innlegg etter innlegg med detaljerte beskrivelser av livet som småbarnsmor, eksisterer ikke. Jeg visste det skulle bli travelt å være alene med en baby. Men jeg visste ikke at det skulle bli så travelt at jeg aldri får tid til å fullføre noe som helst.

Akkurat nå er jeg en curling-mor. Bare den lille prinsen rynker litt på nesen, er mamma der. På pletten. Beredt som en speider til å gjøre absolutt hva som helst for å trøste eller tilfredstille. Nesten. Og nå våknet han og gråter i vognen sin.

Så da får jeg vel ta han opp igjen Vi snakkes!

[Lipstick]

Min vakre prinsegutt har nå lært seg å rulle den lille kroppen sin rundt fra rygg til mage. Etter en iherdig innsats de siste dagene klarer han det nå helt selv. Han må bare ha litt assistanse når han skal over på ryggen igjen for å hvile.

Det er gøy når han vokser og utvikler seg. Det første bevisste smilet hans var superstas, og jeg smelter fortsatt når det vesle ansiktet lyser opp i et digert, lykkelig smil med verdens herligste, råeste trillende babylatter. Han er smart og nysgjerrig, er interessert i alt rundt seg og vil kjenne på og gjerne smake på alt han klarer å få tak i med de små, sterke nevene sine. Han har lange samtaler med meg nå. Han får ikke til å uttrykke fullstendige ord enda, selvfølgelig, men han babler ivrig og høyt både med mamma og med lekene sine hvis jeg ikke er i synsvidde for han. Jeg hører selvfølgelig forskjell på om han er glad eller misfornøyd. Hvis han er sulten, kjefter han, og "går" med beina i rolige og kraftige bevegelser mens han vifter med armene. Selv etter at han har fått flasken med melken plassert i munnen og begynt å drikke, er han stort sett aldri helt ferdig med klagingen hvis han var sur før melken kom. Han kjefter litt til. Deretter kommer godlydene. Og smilene. Når han er trøtt, krøller han seg nytelsesfullt sammen og kniper øyne og munn sammen til et tilfreds uttrykk. Han er absolutt totalt usensurert og fanastisk ærlig med hele sitt levende vesen. Selv om han ikke kan uttrykke seg med ord, er det ingen som trenger å gruble på hvordan han har det. Med sine mors "herlige" gener, er det ingenting som tyder på at gutten kommer til å få en glimrende pokerkarriere.

Det er intenst, men utrolig flott å være mor. Jeg har elsket tidligere, mange ganger. Men ikke så sterkt og ubetinget som dette. Jeg har vært sårbar og latt følelsene gå fra elsk til hat og deretter til likegyldighet. Jeg har fortsatt følelser for faren til babyen min - men de er ikke gode. Jeg er forferdelig bitter. Mer enn jeg ønsker å være. Jeg har slettet og blokkert han fra vennelisten på Facebook fordi jeg taklet dårlig å vite hva han gjør på. Det er en venninne av han som jeg slett ikke har noe til overs for som overdøver hele profilen hans. Hun bodde sammen med han da han var her på besøk i november i fjor. Han løy om hvem hun var. Hun ringte han cirka hvert 5. minutt da han var hos meg, hun liker alt han legger ut på Facebook og hun har selv lagt ut hundretusenbilder av han og dem. Hun (og hennes søster) har lagt hans søster til som venn nå, og disse to liker alle de nye bildene av søsteren til barnefaren og gir henne bøttevis med komplimenter. Smisk, smisk, sier jeg bare. Barnefaren her sier at hun VAR forelsket i han, men siden han ikke kunne gjengjelde følelsene, er de bare venner nå. Men hun er tydeligvis forelsket enda, og hun irriterer meg grønn som en irsk eng. Jeg vil ikke ha han tilbake. Men jeg føler at hun kastet seg over han mens vi to fortsatt var kjærester og jeg var gravid, og det irriterer meg også. Han har fortsatt ikke møtt barnet sitt. Har ikke hatt tid. Og han har fortsatt ikke hatt råd til å hjelpe oss med en eneste krone. Huff, så sur jeg er. Gleder meg til de vonde følelsene blir erstattet med likegyldighet. Alt går over med tiden. Jeg får være takknemlig for at han ga meg den mest verdifulle gaven jeg noengang har fått - barnet mitt.

Og nå bør jeg nok komme meg i seng. Har snudd døgnet igjen den siste uka, til tross for at babyen sover godt fra ca 24-08 hver natt nå. Derimot sover han lite om dagen, så etter at han har sovnet om kvelden, blir det liksom tiden da jeg må gjøre alt det jeg ikke får gjort mens han er våken.

[Lipstick]

Flytting er under vurdering igjen. Denne gangen til hjembygden min.

Vel vitende om at det finnes folk som har flyttet mer enn meg, er jeg likevel utrolig lei av å flytte etter 15 ganger i historien.

Hele mitt voksne liv har jeg ikke en gang kunnet tenke meg å returnere til Hardanger. Jeg elsker bylivet. Virkelig elsker det voksne livet i byen. Noe av det beste er syrligsøte cocktails, "nye" og sjarmerende menn, morsomme utesteder, et mangfold av spisesteder, butikker med et utvalg av alt en kan drømme om av klær, sko og tilbehør, et bredt underholdningstilbud i form av konserter, musikaler, teatre og show, alt av kurs, studietilbud og organiserte fritidsaktiviterer, god dekning for offentlig transport, og minst en flyplass i nærheten slik at jeg lett kan reise avgårde når det passer meg. Alt dette er byen på sitt beste. En del av den pakken en kan benytte seg av når en bor i en by.

Utfordringen min er at jeg ikke kan benytte meg noe særlig av dette lenger. Hvis jeg skal på byen, trenger jeg barnevakt. Og foreldrene mine bor for langt unna. Det sitter lengre inne å spørre naboer eller venner. Det er heller ikke det samme å gå på restaurant å spise lenger. På et eller annet tidspunkt begynner den lille i vognen å gråte, noe som ikke er så veldig morsomt når en spiser ute, Småtten hater allerede nå at mamma er i klesbutikken og har ingen lang tålmodighet når det gjelder dett. Jeg trenger ikke ta mer utdannelse, og igjen, alle voksenaktiviteter som krever barnevakt er uaktuelle nå. Offentlig transport er bra, men å reise rundt med barnevogn er ikke det kjekkeste jeg vet. Igjen er det alltid en fare for at babyen blir lei og begynner å gråte på turen. Jeg bor nå 10 minutter unna Flesland med bil, men har ikke flydd i det hele mens jeg har bodd her. Foreløpig har det vært klin umulig å dra på flytur alene med babyen. Så, alt det morsomme til tross, får jeg ikke brukt byen slik jeg gjorde før.

Men jeg betaler 9500 i husleie. Og deretter kommer strømregningen, telefonregningen, studielånet, osv osv. Det er dyrt å ha barn også. Jeg ville sannsynligvis sluppet unna med halvparten av husleien hvis jeg bosatte meg i hjembygda. Dessuten hadde jeg hatt mamma og pappa der. Det hadde vært fint å ha noen i nærheten som med glede stiller opp som barnevakter.

Så. Kanskje tiden er moden for å vinke farvel til bylivet for en stund og heller prioritere et "enklere" familieliv?! Jeg tror det...

[Lipstick]

Flytteplanleggingen har ikke utviklet seg det spor siden sist. Jeg tenker fortsatt at det er det lureste vi kan gjøre nå, men i hodet mitt er det kaos. Totalt kaos. Mer rotete enn det er i leiligheten til og med, og her er det mer rot than ever before. Jeg er nemlig litt her og litt der. Det ligger klær i sofaen som skal brettes. Strykebrettet står klart med en liten haug av klær som venter på stryking, mens en stabel ved siden av er ferdigstrøket. Det ligger leker og barnebøker på gulv og bord. Flasker som må kokes. Flasker som er rene og sterile. En stor sekk med klær og babyutstyr står klar til å selges, men ingen har tatt initiativ til å kjøpe det enda, så det står bare der. Rot, fra ende til annen. I stedet for å rydde, sitter jeg på KG. Men egentlig burde jeg ha lagt meg. Det har blitt litt sånn nå siste måneden når pjokken har funnet ut at det ikke er så spennende å sove om dagen lengre. Han sover kun korte lurer om dagen, så da blir det både megtid og gjørealtsommågjørestid etter at han er lagt.

Sånn kan det gå.

Jeg er forøvrig nede i 43 kilo igjen, og det kler meg ikke. Eier ikke matlyst. Må tvinge meg selv til å spise. Selv godteri har jeg mistet apetitten på. Skjønner ikke hva som skjer. Da jeg var høygravid veide jeg 58 kilo og var sulten hele tiden. Da så jeg frisk ut.

Jeg tror at dette også har litt med at jeg er så urolig inni meg. Jeg tenker for mye, bekymrer meg for mye, føler ikke at tiden strekker til til noe, går rundt meg selv. Hvordan skal det gå når han blir ett år, springer alle veier, går i barnehagen og jeg er på jobb om hverdagen - når jeg ikke engang har kontroll nå som vi begge er hjemme og han såvidt klarer å rulle seg rundt når han ligger på teppet på gulvet?! Til helvete?! Jeg må rett og slett jobbe med meg selv.

I går fikk jeg forresten pakkelapp i posten. Har på følelsen at det kan være fra J, faren til guttungen. Han har hittil ikke sendt oss et rødt øre. Hverken penger eller gaver. Men for et par uker siden fikk babyen pakke av hans søster og svoger, og når han hørte det kunne han da tydeligvis ikke være dårligere, og spurte om å få addressen min. Den har han også spurt om tidligere og fått, han har ved flere anledninger sagt at han skal sende noe. Men altså, han fikk adressen tidlig i forrige uke, og i går fikk jeg pakkelapp hvor avsenderen ikke er oppgitt. Var dermed så nysgjerrig at jeg trillet ned til postkontoret i dag for å hente pakken. Og så hadde den ikke kommet frem enda - bare til hovedkontoret i byen. Akk... Men da jeg kom hjem, så jeg på nettet at pakken ankom postkontoret mitt en halv time etter at jeg var der. Da orket jeg ikke dra ned dit igjen. Tross alt tar det en time å gå begge veier. Men på mandag, da skal vi hente pakken, og jeg er veldig spent på om det virkelig er fra han, og hva han har sendt. Siden han er så utspekulert og merkelig kan det være hva som helst. Alt fra masse fint babytøy og leker, til snørr pakket inn i papir. Jeg vet virkelig aldri med han. Men kjenner jeg han rett, er det nok ikke noe voldsomt. Kanskje en babybody med et cannabis-blad som motiv. Det hadde vært likt han.

Når det er sagt, er det ikke engang sikkert at det er fra han. Kan hende det er fra en slektning av meg som fikk lyst å gi noe til babyen. Det finner jeg ut på mandag.

Da skal jeg forresten på meklingsmøte også. Gleder meg til å få det overstått.

[Lipstick]

Da har vi vært på mekling. Og siden det bare var me myself and I og lillegutt som var tilstede, var det lite å "mekle" om, men jeg fikk da en meklingsattest, og fikk svar på det jeg lurte på. Så nå kan jeg endelig søke om utvidet barnetrygd og barnebidrag. Og jeg har foreldreansvaret alene, det er det ingen tvil om. Barnefaren kan derfor hverken kreve sin rett til samvær eller bestemmelsesrett om guttens bosted, barnehage, religion eller noe som helst. Hvis Nav utland kommer i kontakt med han og han bekrefter at han er barnets far blir det muligens andre boller. Men da må vi i så fall mekle en gang til hvis det skal bli formelt.

Vi skypet forøvrig i går. Han ville besøke oss i oktober, fortalte han. Jeg sa også at jeg planlegger en tur over til Irland i høst. Da ville han også være der, noe annet ville vært rart syntes han, og jeg skjønner i grunn at han synes det. (Selv om jeg ikke hadde hatt noe i mot at han var i London..). Så nå skulle han vurdere å komme hit en tur i midten av september i stedet for i oktober. For han ville gjerne se babyen før resten av familien hans fikk se han. Jeg skjønner det også, men er ikke akkurat imponert. Han burde jo absolutt sett gutten for lenge siden, i stedet for å vente til han nærmer seg 5 måneder gammel..

Jeg hentet også den mystiske pakken i dag. Som viste seg å være fra bestemor og bestefar i Irland Der var klær i store størrelser og et langt, håndskrevet brev. Søsteren til J har vist henne bilder av gutten fra Facebook, og hun skryter av at han er veldig søt, blid og våken. Og så skriver hun også "I hope the long months you carried A that you got some support from J as I would be very annoyed if he did not give you the support one needs when expecting a baby. I would like to think that maybe ye will be back together again but of course this is in J and yourselfs power only, but in any case A is our grandchild and we will be very interested in him". Så sier hun at vi er velkommen til å bo hos dem hvis vi drar på helgetur til Irland i løpet av høsten. Jeg skal ringe dem i kveld

[Fru Edderkopp]

Er spent på kva som skjer videre no. Om han tar turen for å sjå gutten sin.

[Lipstick]

Tja, hvem vet, egentlig... Har ikke snakket med han på en uke. Laget engelsk takkekort og introduksjonskort for noen dager siden og spurte på sms om jeg skulle skrive navnet hans på til slutt (som i hilsen hilsen M, J og baby A). Han svarte aldri. Så da tok jeg avgjørelsen selv. Vet virkelig ingenting når det kommer til han.

Og det gjør ikke foreldrene hans heller. Snakket med moren i telefonen for noen dager siden. Hun sier at hun ikke hadde visst noe mer enn at hun hadde et barnebarn til, hadde det ikke vært på J's søster, som har vist bilder og fortalt alt hun vet om meg og om babyen. Moren er forresten veldig koslig og takler det tilsynelatende flott. Hun gleder seg til å treffe den lille, og dømmer oss ikke for at vi fikk en "overraskelse". Hun har selv fem barn, og ingen av dem var planlagte. Hadde ting gått etter planen, tror hun ikke de ville hatt noen, avslørte hun, for det har jo aldri "passet".

Jeg holder på å lage klar et fotoalbum med bilder av lille A som jeg skal sende over. Jeg bestillte bilder fra fotoknudsen forrige uke, fikk masse masse bilder som jeg har satt inn i album, men så var det en del vesentlige som manglet. Så nå har jeg sendt inn en ny bestilling i kveld, i håp om å sende pakken avgårde neste uke. I albumet er det bilder fra disse fire fantastiske månedene av babyknerten som forandrer seg så alt for fort, i tillegg til noen få av de bedre av J og meg selv fra London i fjor vår/sommer. Har også bestillt takke og introduksjonskort fra allprinting.no, som A's tanter, onkler, besteforeldre og oldeforeldre i Irland skal få. Og så har jeg skrevet et langt brev da

Neste uke blir travel. Mandag må jeg avlegge et besøk til Nav. På tirsdag skal vi på babysang i den lokale kirken - ja og så blir babyen min hele 4 måneder, hurra! På onsdag, da skal vi til fysioterapeut. På torsdag er det firemånederskontroll og barselsgruppe. Og på fredag reiser vi til Hardanger for å delta i dåpen til en skjønn prinsesse på snart 4 måneder.

Akkurat nå sitter lillegutt i vippestolen og driver business. Han har akkurat laget seg vill fart i den stolen der, han har nemlig de siste dagene endelig funnet ut hvordan han skal bevege seg for å få stolen til å vippe. Først så han vettskremt ut mens han laget fart til seg selv, nå ler han bare av det. Her er virkelig stor forandring fra uke til uke. Det herligste er når han er fornøyd og ler høyt, noe som skjer oftest når han får stå på fanget mitt og jeg hipser på han, eller når jeg kysser de nakne små tærne og den lille magen mens han er på stellebordet. Da ler han så han nesten mister pusten. Han elsker også fortsatt å bli bært rundt i stuen. Særlig gøy er det når vi spiller musikk og jeg danser med han. Legger jeg han fra meg da, blir han ildsint av fornærmelse.

Han er også en storprodusent av gulp. jeg må bytte body på han minst 3 ganger for dagen og i tillegg til å bruke utallige gulpekluter for dagen, kommer det også gulp på babygymmen hans, i sofaen, på vippestolene, på tepper, i sengen, på klærne mine. Vaskemaskinen vår har det travelt. Og sånn vil det nok fortsette også. Neste uke skal vi begynne med litt grøt og smaksprøver, regner med at noe av det havner på omgivelsene.

Men nå er det en her som trenger ny bleie og som må legge seg

God helg!!!

[Lipstick]

Jeg har en beundrer. Tror jeg. Og han er fryktelig irriterende. Kanskje det bare er jeg som mer fiendtlig innstillt enn vennlig og positiv mot andre, men aaaaahr, han MASER. På facebook. Og jeg får meldingene rett inn på telefonen. Dette er en fyr jeg har kjent i du verden så mange år, og aldri vært interessert i. Han er grei. Men han chatter og chatter. "Gjør på da? " "noe sprell i kveld?" "hva har du gjort på i dag?" "hva skal du i morgen?" og innimellom forteller han at han kjeder seg, at han ikke vil på byen for han har ingen å gå ut med, at alle kameratene er i et forhold, at det er vanskelig å treffe noen. Det blir sånn at jeg synes litt synd på han. Han er ensom. MEN, jeg har ikke tid til "chatting" lenger. Jeg er alltid opptatt med babyen eller andre ting som må gjøres, og noen få ganger i løpet vav dagen, som akkurat nå, da vil jeg bare slække. Og i mitt tilfelle innebærer det enten å se på tv, høre på musikk, surfe på internett eller spille candy crush. Da kobler jeg av fra my own mind. Uansett hvor trasig det høres ut, er det sånn det er.

Frem og tilbake chatting på msn, facebook eller whatever har jeg aldri hatt sansen for. Enten er det en stor tidssluker hvor en sitter intenst å svarer og mottar meldinger som i bordtennis. Eller blir det bare en sånn evig forstyrrelse av at mobilen rister når jeg er midt oppi noe. Det irriterer meg.

Nå har jeg nok en gang vært direkte og litt kvass med han og sagt det som det er. Du S, jeg har det veldig travelt. Hvis du skriver en lang melding som jeg kan svare på en gang jeg får tid, setter jeg mer pris på det enn disse ping pong meldingene som pågår i timesvis hver dag og som jeg ikke har tid til oppi alt annet. Håper du forstår at det er chattingen og ikke du, som er "problemet". Mener ikke å være frekk. Takk!

Av og til er det en lettelse når noen menn bare får seg dame. En ting har forandret seg med årene. Tålmodigheten min når det gjelder menn. Orker ikke bruke timer av dagen på endeløs tørrprat med ensomme single kamerater som jeg ikke har tenkt å innlede et forhold til likevel. Det er snakk om prioritering.

[Lipstick]

Hvis jeg var rik, ville jeg ansatt en person til å gjøre alt det administrative arbeidet i hjemmet mitt. En som kunne holde orden på økonomien min, betalt regninger, satt opp et budsjett for meg, fyllt ut søknadsskjemaer... Jeg er nemlig en av de personene rundt om i landet som trenger et kraftig spark bak når det gjelder å få den type ting gjort.

Jeg kan herved applaudere meg selv med at jeg akkurat har fyllt ut søknad om utvidet barnetrygd, barnebidrag og overgangsstønad. Barnet mitt runder 4 måneder på tirsdag, altså burde jeg ha gjort dette for cirka 4 måneder siden. Men her passer det med det tørre, overbrukte ordtaket; "det er bedre sent, enn aldri". Jeg trenger virkelig de ekstra pengene. Fikk angst her om dagen også da jeg oppdaget at Nav hadde trukket meg 50% i skatt denne måneden. Det var en feil fra deres side, fikk jeg vite da jeg ringte. For de har mottatt skattekortet mitt. Slike "feil" blir fort gjort en katastrofe her i huset, fordi jeg ikke bare betaler hårreisende mye i husleie hver måned, jeg har også en tendens til å bruke og bruke og bruke.

Bestillte for eksempel akkurat en bæresele fra Lotusbarn som jeg trenger til jeg skal reise. Det ble enten det, eller flere armer, og det kan jeg ikke bestille på nettet. Jeg kunne selvfølgelig også spurt bussjåføren eller en tilfeldig medpassasjer om de vennligst enten kunne holde barnet for meg eller klappe sammen vognen som må stues sammen med koffertene på bussen. Men jeg liker best å klare meg selv uten å be "fremmede" om hjelp. Dessuten trenger jeg bæresele også til utenlandsreisen jeg skal ha senere i høst, og det kan være greit å ha de gangene babyen hylskriker og bare vil bli bært. Han begynner å bli ganske tung nå, og jeg har ofte bruk for armene mine til andre ting også.

Babyen har vært en engel i dag da. Han er stort sett en "snill" baby, tenker jeg. Får ofte litt dårlig samvittighet når jeg er opptatt med noe, og han sitter i vippestolen. Ofte sitter han bare og ser alvorlig på meg med de store babyøynene sine, uten å si noe, han lager bare litt fart på stolen som han har blitt så god til. Jeg er i dyp konsentrasjon, og får så øye på den lille og er plutselig tilbake i nuet igjen. Når jeg da ser på han og prater til han, responderer han med at hele det lille fjeset lyser opp i et stort smil. Da skjønner jeg hvor mye det betyr for han at jeg bruker tid sammen med han og ser han. Jeg har bare ikke lyst til å være en mor som aldri prioriterer tid sammen med ungen sin. Han er viktigst. Mye av det andre kan vente. Det føles så utrolig godt å tulle med han, synge med han og holde han inntill meg. Det er så deilig når han smiler, ler og spreller av glede med hele kroppen. Jeg er litt redd for at jeg ikke skal gi han nok omsorg og kjærlighet, at han skal føle seg uelsket og utrygg. Derfor må jeg også passe litt på meg selv. Spise nok, regulere blodsukkeret, sørge for å holde hodet over fremfor å drukne meg i sorgene mine. Jeg vil ikke være en deprimert mamma som glemmer barnet sitt fordi hun bare er opptatt av seg selv. Generelt tror jeg det er en god egenskap for mødre (og fedre) å kunne legge sine egne behov på hylla og ta seg av barna sine før seg selv. Jeg har aldri i livet tvilt på at mine egne foreldre stiller opp for meg når jeg trenger dem. Jeg håper min lille A kan si det samme om meg når han blir stor

[Lipstick]

Etter å ha lest gjennom innleggene mine her, ser jeg at dagboken lett kunne fått navnet "klagemuren". Gjør visst ikke annet enn å surmule. Men nå skal jeg fortelle litt om lille A's utvikling i løpet av den siste måneden.

Han har nå:

*bedre finmotorikk: klarer f.eks. å holde biteringen med 3 bitedeler og sikre den perfekt inn i munnen. Han er også flinkere til å bruke fingrene når han studerer og leker med lekene sine.

Og kan:

* Kaste leker fra seg.

* Sirkulere rundt egen akse og flytte seg mot det han har lyst på.

* Leke med ball sammen med meg. Det er nok mest tilfeldig enda, men når han ligger på magen med hendene foran seg, griper han tak når ballen kommer og slår til ballen så den triller bort til meg. Han spreller med hele kroppen og smiler fornøyd når ballen triller og når han får tak i den.

* (nesten) åle seg fremover. Bare koordinering av armer og bein som mangler. Beina er helt riktig plassert og aktive, men armene som oftest strak ut til siden og passive.

* sette sammen lyder som minner om ord. Jeg har hørt han si noe lignende "anga" med trykk på den siste a'en mange ganger. Lurer på om det kan være et forstadiet på "mamma". Har ennå ikke hørt han lage m-lyden, men mange av lydene er på plass i bablingen, selv om de kommer ubevisst og tilfeldig.

* rulle seg rundt i senga og romestere noe voldsomt ved leggetid. Dyne, putetrekk (bruker ikke pute enda), bamser, smokker og sokker er hulter til bulter når jeg ser til han.. og selv ligger han ofte på tvers i hodeenden.

* dra av seg sokkene selv. Han er generelt opptatt av føttene sine.

* strekke armene opp mot meg når jeg skal løfte han fra seng og vogn. Dette er når han er veldig ivrig etter å komme opp.

* Spise! Riktignok i liten grad enda, da han bare får et måltid om dagen og det som regel er fruktmos fra hipp eller ella. Han smiler stort og lager gurglelyder når han får.

* Holde hodet oppe selv når jeg bærer han. Og jeg kan bære han på hofta nå.

* Lage prompelyder med munnen.

* Lage fart i vippestolen har han dessuten også lært seg for en måneds tid siden.

Mer kommer jeg ikke på i farten - men poenget er at han er i full utvikling! :D Det er helt herlig å se hvor fort han lærer

Endret 22. september 2013 av Lipstick

[Lipstick]

Jeg har kjøpt en stor gymmatte til småtten så nå har han god og trygg boltreplass til lek i stuen. I dag har han lært seg, riktignok en dårlig teknikk for det, men han kommer seg sakte fremover. Han har ansiktet klin inntill matten og skyver seg fremover med beina og rumpen høyt. Han er veldig søt og flink og tålmodig. Jobber på for harde livet.

[Lipstick]

Tøffe tider for lillegutt og meg selv. I går gråt han nesten i ett fra 06.30 om morningen til 20.00 om kvelden. Bare avbrutt av noen korte periode med hvile i løpet av dagen. Han er forferdelig grinete for tiden og har ikke vært mange hakk bedre i dag heller. Jeg har til og med tatt meg i å kjefte på han i frustrasjon, selv om jeg vet at det ikke hjelper, heller stikk motsatt.. stakkars liten. Det er nå jeg i desperasjon skulle hatt noen som kunne ta over bare i 5 minutter. Jeg er så sliten at det holder på å klikke for meg. Kunne like gjerne hørt på en alarm som jeg ikke klarte å slå av.

Forhåpentligvis skylder griningen at den lille holder på å få tenner. Jeg kan ikke kjenne noe, men det kan jo hende... Hvis ikke så er det eksemen hans som plager han, hvis ikke det er magevondt da han har mange plager, den lille tassen. Men enn så mye jeg elsker han, og enn så søt og god han er som liten baby, er det på dager som dette jeg gleder meg til han blir stor nok til å fortelle meg hvordan han har det.

[Fru Edderkopp]

Du er flink vennen! Det er tunge dager når barna bare griner. Barna våre virker så like i nivået. Bare at han er hakke mer aktiv.

[Lipstick]

Du er flink vennen! Det er tunge dager når barna bare griner. Barna våre virker så like i nivået. Bare at han er hakke mer aktiv.

Takk, jeg trenger å høre det! Du er forresten en flink mamma du også <3

Han befinner seg strengt tatt i grenseland til å bli karakterisert som hyperaktiv! Helsesøsteren sa også med et glimt i øyet da vi var på barselsgruppe der sist, at "babyene er jo veldig forskjellige. Noen er rolige og sindige, mens andre er litt sånn som din". Der var altså fire babyer på matten, hvorav de tre andre lå fornøyd og bablet mens kroppen deres var helt i ro, og min snur seg i alle retninger, flyr og roper, grabber tak i leker og i klærne til de andre babyene og er utålmodig for at han ikke klarte å komme seg frem til alt han hadde lyst på. Jeg synes det lukter adhd lang vei. Men om jeg har rett vil tiden vise. Har han det skal jeg pushe på for at han skal få den hjelpen og de medisinene han da har rett på. Men som sagt, det kan jo også hende han bare er veldig aktiv.

Han hadde noen dager hvor han var pottesur og gren hele dagen, men heldigvis har dagen og gårsdagen vært mer normale. Han er litt irritert når jeg er opptatt med ting, men strålende fornøyd når jeg tar meg tid til å være sammen med han. Da ler han av alt jeg gjør og er en engel å ha med å gjøre.

I går opplevde vi også noe nytt noe, som ikke har skjedd tidligere. Vi fikk pakke i posten, fra lille A sin pappa. Hurra for det! Jeg holdt på å dø av spenning da jeg åpnet pakken. Det første som datt ut fra den, var en papegøye i stiv plastikk med vingene ut. Jeg tror nok pappan har tenkt at mine foreldre har en papegøye hjemme, og tenkt at A sikkert synes de er morsomme... uten å tenke på at han bare er 5 måneder enda og ikke har kontroll nok på hender til å kunne unngå å stikke seg i øyet med papegøyens vinger, f.eks... Jaja, tanken var god får man si - og A gliste stort når han fikk se på den nye leken sin. Han kan uansett ha den til senere og leke med den nå mens jeg sitter med han. Videre var det en søt og myk apebamse i pakken. Og så var det en bok for de minste om Peppa Pig, hvor daddy er sentral i fortellingen. Gjennomtenkt og fint. Så var det klistremerker som kan klistres på safaribakgrunn. Det står fra 3 år og opp, og det er soleklart en lang stund til babyen vår kan ha utbytte av dette. Lurte litt på hvorfor han kjøpte dette nå. Kan tenke meg han fikk øye på det i lekebutikken og tenkte at det så veldig gøy ut, uten å reflektere over om babyen på 5 måneder er i stand til å leke med klistremerker. det er uansett ikke så viktig, jeg ble bare veldig glad for at han endelig har bidratt med litt. De siste tingene i pakken var klær. Han har vært på Next og handlet klær i str 82. De er litt store nå, men det er nok ikke lenge før de passer. Han fikk en tjukk dunjakke, en dongeribukse, to kule gensere og en lue. Absolutt flotte ting! Mor og barn er fornøyde. (Når det er sagt måtte alt sporenstreks få seg en tur i vaskemaskinen (ikke boken og klistremerkene) alt sammen luktet så sterk røykelukt at jeg kjente det klødde i halsen når jeg åpnet pakken. Han har altså ikke kuttet røyken siden sist.)

Jeg er mindre fornøyd med at han nå vil ha oss til London istedet for Irland Han som for få uker siden sier at han skal til Norge først, deretter bli med på Irlandsturen og etter jul besøke oss igjen. Men nå hadde han tenkt at han synes det var så dumt at han ikke fikk truffet sønnen før resten av familien gjorde det. Og så bor han nå i et babyvennlig hus med god plass. Han skulle betale billettene for oss. Familien min var velkommen og foreldrene hans hadde nok også lyst til å ta turen... Jeg er derimot overbevist om at dette er nok et forsøk på å spolere turen vår til Irland og at det garantert ikke hadde gått som han ville om vi sa vi kom til London heller. Jeg vil til London, men ikke for å bo hos han og den jenta han flyttet inn sammen med og hadde ting på gang med da jeg var gravid og jeg og han fortsatt var kjærester. Jeg vil ikke ha henne nær ungen min en gang. Sannsynligvis blir det nok også utøvet røyking innendørs siden det luktet så sterkt av alt det han sendte. Min hyperallergiske lille gutt ville ikke fått det veldig godt i den leiligheten der. Skal vi til London, blir det hotell. Og da blir turen veldig dyr. Poenget med at vi vil dra til Irland er at lille A har besteforeldrene, seks tanter og onkler og to søskenbarn der som helt sikkert har lyst til å treffe han. Faren har hatt 5 og 1/2 måned på seg til å komme hit og se gutten, så det er ikke synd på han. Det er lettere og færre hensyn å ta når man reiser alene enn når man reiser med en liten baby, så jeg synes godt han kan dra ræven sin til dit hvor vi er, i stedet for å forvente at vi skal fly over til han. Dette blir et langt innlegg. Jeg er til en viss grad frustrert kjenner jeg. Fikk også brev fra Nav om farskapssaken i dag. Ambassaden i London har hittil mislykkes i å få tak i faren, så nå må jeg gi mer informasjon om han slik at de kan kontakte han og det må skje innen 10 dager. Hvis ikke går saken til retten. Nå er det sånn at faren ikke VIL skrive under på noe som helst og vil ikke betale. Jeg har heller ikke den nye adressen hans og han vil ikke gi den til meg heller. Håper bare ikke at JEG blir straffet for at Nav ikke får tak i faren. Skal ikke være lett altså.

I kveld har søsteren min vært på forsinket bursdagsbesøk hos meg. Hun fyllte 11X3 forrige uke og fortjente derfor både middag og kake i dag Nå er det derimot på høy tid å ta en rask dusj og hive meg i seng Gullet ligger på lading og vil garantert opp kl 6

[Lipstick]

http://www.youtube.com/watch?v=yJaewhZdzwo

Jeg blir helt rørt når jeg hører denne sangen. Den får meg til å tenke på denne helt fantastiske opplevelsen det har vært å bære et barn i magen, oppleve en fødsel og tiden etter en fødsel. Det er noe helt spesielt noe, som jeg er så sinnsykt takknemmelig for at jeg fikk lov til å erfare og absolutt ikke ville vært forruten. Morskjærligheten er sterk.

Husker godt tiden i London før jeg ble gravid. Jeg var så lykkelig over å være voksen og FRI, å kunne dra på byn når jeg ville og leve dette livet Jeg fryktet at overgangen ville bli stor, og at jeg kom til å lengte tilbake. Og så hadde jeg en oppfatning om at alle foreldre egentlig skulle ønske de var barnløse innimellom og sikkert var veldig slitne av å være fulltidsforeldre. Vel, tiden i London var fin, men lykken eksisterte bare i de lykkelige stundene. Jeg kunne glede meg over en konsert eller en musical eller en vellykket tur på skoavdelingen til Next, men når det var over, jaget jeg videre til noe annet som var morsomt og gøy. Livet var annerledes, om enn vanskelig å sette ord på hvordan. Nå er gleden mer varig. Jeg gleder meg over hver lille utvikling, samtidig som jeg gleder meg over minnene fra han var en enda mindre baby. Jeg ønsker meg heller ferieturer hvor han har det helt supert og får gode barndomsminner, enn ferieturer med venninner (uten å ha barna med) hvor det er shopping og uteliv som står på programmet. Det hadde forresten ikke vært vondt det heller - for EN dag, hehe. Poenget er at jeg absolutt ikke VIL slippe unna ansvaret som mor. Han kan ha barnevakt for noen timer om gangen, men jeg kunne ikke tenke meg barnevakt over flere dager. Det hadde vært vanskelig for meg å være uten han for lenge om gangen. Jeg ønsker meg også mer tid til å få gjort ting i huset uavbrutt, men også mer tid til å tulle og leke sammen med småtten. Det er det viktigste. Jeg vil ikke gå glipp av en ting, og jeg vet så godt at det bare er noen raske år nå, så har han liksom vokst fra meg. Det er nå han er liten. Det blir sikkert morsomt og fint og kjekt når han er stor også, men det kommer en tid når han blir voksen og flytter hjemmefra og ikke lenger får tid til å se gamle mor hver dag, og det blir jo nesten litt trist

[Lipstick]

Jeg har blitt invitert med på julebord i november. En kveld med bare voksne folk - god mat og alkohol. Magisk. Jeg vil.

Søsteren min skal passe lillegull.

Ja, og så glemte jeg å nevne at jeg er invitert i 30-årsdag to uker tidligere! November blir en bra måned.

[Lipstick]

Min aller nydligste er et halvt år gammel i dag....

Jeg kan ikke forstå at det er et halvt år siden jeg ble mamma. Føles enda så nytt. Og plutselig er det ikke så lenge til den stygge permisjonsslutten og til den bittelille babyen min må i barnehagen... Det liker jeg ikke tanken på.

De nyeste forandringene på han siden sist:

- Han skyver seg bakover - (når han vil frem).

- Han løfter hode og overkropp opp på strake armer.

- Han er raskere til å rotere rundt i sirkel.

- Han kommer seg fortsatt fremover ved å krabbe med beina mens ansiktet er trykket mot underlaget, men det er tungvindt for han, og ofte triller han over på ryggen med denne teknikken.

- Han har lært å rulle tilbake fra mageleie til ryggleie.

- Han kan sitte alene i noen sekunder om gangen før han velter.

- Han kan plukke opp ting med tommelen og pekefingeren.

- Han har lært å komme seg bort til lekekassene sine, dra de til seg, bite litt på kanten og hive ut/ta tak i leker.

- D-lyden er hørt...

- Når han ikke vil noe vrir han på kropp og hode, sutreskriker og det kan høres ut som et "nei" ikke er for langt unna. Han uttrykker bl.a. "ei,ei".

- Hans høyre nedre fremtann er rett under tannkjøttet og klar for å poppe.

- Han er litt stivere i beina når han står i fanget. Nå hopper han ikke heeele tiden lenger.

- Han er fæl til å lugge.

- Han klør seg i munnen med hva som helst, bare det er i hodeavstand til han... det kan være en bitering, klut, gulvet, ansiktet mitt.

- Han reagerer stort sett på navnet sitt.

- Han blir verre og verre når det gjelder å ligge i vogna si. Sovner han går det greit, men stort sett er han våken og da vil han bare opp og se. Kjipt å gjøre ærender med en baby som gråter så hysterisk at hele vognen rister.

På grunn av sistnevnte, og pga han nå er 6 mnd gammel, har jeg tatt av babybagen fra understellet og festet på sportsdelen. Fallt dessuten for fristelsen til å kjøpe vognpose fra Odenwalder som var på tilbud på Barnas Hus i helgen. Fortsatt koster den 1999,. og det er sinnsyke priser, men jeg er fornøyd nå. Tross alt er det en av de mest anbefalte vognposene på markedet, og han skal kanskje bruke den i nærmere 3 år.I alle fall så lenge han sover ute i barnehagen. Det er kaldt i Norge og gutten min fordrar ikke å ha for mye på seg, så jeg tror det er godt for han å ha en varm pose uten å være innpakket i både ull og varmt yttertøy oppi posen. Såe, ja.

Jeg synes likevel det er forferdelig trist å tenke tanken på at jeg ikke skal bruke babybagen mer. Synes jo ikke det var lenge siden vogna stod klar og ubrukt med prins-myggnettingen på inne i stua mens jeg var høygravid og gledet meg til å hilse på babyen. Vogna ser så mye søtere ut med bag enn med den svære sportsdelen. I dag har jeg vasket bagen og vurderer å selge den før jeg flytter fra Bergen. Jeg har jo ikke bruk for den lenger og alt en kan unnlate å ta med i flyttelasset er helt supert. Dessuten får jeg penger for den og en litt bedre pengemagefølelse over å kjøpe den dyre vognposen.

En annen ting som er endret, er matvanene. Vi har kuttet ned på melkeinntaket og gir mer "fast" føde.

Nå ser dagen sånn ut matmessig.

07.00: Frokost: Grøt og vann

10.00: Lunsj: 230 ml melk

13.00: 200 ml melk og bittelitt most banan, avokado eller litt mango i babyfeederen.

16.00: Middag: Middag fra middagsglass med fruktmos/smoothie til dessert. Vann til.

18.30: Kveldsmat: Grøt med vann til.

02:00: Nattmat: 230 ml melk.

Vurderer å kutte ut den nattmaten. Han kunne nok sovet hele natten igjennom. Rutinen henger enda i fra i sommer når helsesøster ønsket at han skulle opp i vekt. Han drikker fort i halvsøvne og sovner rett etterpå. Om dagen er han mer ukonsentrert. Og så er jeg alltid så sent i seng likevel - da har det liksom vært enkelt å gi han den siste flasken før jeg lukker øynene for natta.

Akkurat nå er jeg helt slapp. Kunne lett sovet litt. Bør derfor komme meg opp fra sofan og bevege meg litt, for jeg har fortsatt litt å ta meg til før jeg må legge meg for kvelden. :/

[Lipstick]

Ett halvt år gammel var han sist, gitt... Og nå er prinsen 14 måneder og en uke gammel. Wow, tiden står virkelig ikke stille!

Så, et lite tilbakeblikk på noe av det som har skjedd siden sist;

*Prinsen fikk sin første tann da han var 6 1/2 mnd gammel. Han fikk tre tenner på 5 dager. Og i slutten på januar hadde han hele 8 tenner i den bittelille munnen sin. Han fikk sine to jeksler da han var rundt 13 mnd.

* Han skjøv seg fremover da han var 6 mnd+1 uke,

krabbet "skikkelig" ved 8 måneder,

satte seg opp på egenhånd ved 8 mnd,

reiste seg ved 8 mnd,

gikk rundt bord ol ved 9 mnd,

gikk med gåvogn ved 10 mnd

og tok sine første skritt rundt 1-årsdagen sin. Lærte å gå skikkelig i de påfølgende ukene, da vi var i London hos faren.

Nå løper han, forresten.

Og han klatrer! Jeg er helt svett!! Men han er veldig flink, og veldig uredd. Kommer seg opp på stoler, bord, i trapper, og ned igjen med rett teknikk.

* Første møte med faren sin i desember, da han var 7 mnd+1 uke. De har møttes flere ganger siden. Pappan ble helt forelsket i den lille!

* Vi flyttet til hjembygda mi før jul. Det er fortsatt rart. Jeg savner byen mye. Savner miljøet, kollegene, barselsgruppen, osv. Men jeg må også si at vi har det bedre. Husleien er mer enn halvert, men vi har et ekstra soverom. Vi bor rett ved sentrum, kort vei til butikker og alt. Besteforeldrene bor i nærheten, og stiller opp ved behov. Vi har det fint og stabilt, småen trives!

* Han har blitt storebror også... jeg fikk e-post fra en fremmed kvinne da faren var hos oss rundt årsskiftet. Hun hadde møtt faren i fjor vår og blitt gravid med han. Deretter hadde han fått panikk og forsvunnet ut av livet deres, uansett hvor mye hun hadde tryglet han om å stille opp... Min lille A ble storebror i en alder av 8 mnd, den 08.01.2014. Brødrene møttes i mai. Mødrene gråt. Vi følte oss litt emosjonelle Faren til guttene var hjemme, han hadde da fortsatt ikke truffet yngstemann.

* Mini møtte sin irske familie i januar/februar, da vi var over der i en uke. De tok varmt i mot oss. Han møtte besteforeldre, tanter, onkler, søskebarn, flere grandtanter og grandonkler, oldemoren sin, tremenninger og venner av familien... Flere av de vi møtte trodde fremdeles jeg og J var et par.

* A er generelt inne i en veldig god periode. Siste mnd har det vært minimalt med problemer med leggingen. Han sovner når jeg forlater rommet, uten et knyst. Både 19 om kvelden og til luren sin rundt 11 om formiddagen hvis den er inne. Er vi ute, sovner han like greit i vognen. Han er også veldig fornøyd og aktiv og sprudlende, prøver å etterligne ord og finner frem bøker til meg for at jeg skal lese til han. Det er koslig! Han elsker å utforske. Åpne kartonger, ekser og vesker med ting er det beste han vet. Han er best til å rote, men har nå også lært å legge ting på plass igjen. Da klapper han og gliser mens han senker hodet og kniper igjen øynene. Ingen tvil om at han er stolt av seg selv da

* Han sier mamma, hei, se, der, den, nei, mat, nam, yogutt, bebi, ball/baus, boss, bæsj, bada, bø, ys (lys).

* Jeg tror fortsatt han har adhd. Urolig er forbokstaven.

* Mammarollen er en berikelse. Lykken er hver dag vi kan ha det fint sammen uten at jeg er stresset og har mye å gjøre. På dager hvor mamma stresser sutrer A masse og krever mer. I motsatte tilfeller er han glad og tilfreds. Det gjør så godt å se!

Nå er det langt over leggetid for en overtrøtt mamma!! Får håpe det går mindre enn 8 måneder til neste gang jeg oppdaterer dagboken