I nytt forhold- frykten for å bli avvist

[AnonymBruker]

Er i slutten av 30- årene,skilt, og med to flotte barn på 9 og 13. Etter 4 år alene har jeg nå truffet en virkelig god mann som jeg til stadighet må klype meg i armen for å tro at er sann. Jeg har per dags dato aldri vært sammen med noen som så mye stemmer så godt med i forhold til kjemi, sosial bakgrunn, verdier og interesser mm. Han har også to barn. Nå kan jeg vel si at jeg har såpass mange år på baken at jeg vet litt mer om meg selv, hva som er viktig og egne styrker og svakheter at jeg mye bedre kan gjøre en slik vurdering enn før.

Nå er dette rimelig i startfasen, men jeg ser konturene av noe veldig bra. Og da dukker selvfølgelig gammel frykt og spøkelser frem..... Det jeg er redd for er at denne frykten skal ta for stor plass, og jeg trenger noen råd om hvordan jeg kan håndtere det. Det jeg er redd for er å bli avvist, på den måten å bli nedprioritert eller ikke viktig nok. Bakgrunnen for dette er nok at faren min stakk til en annen dame da jeg var 5-6 år, helt ut av det blå, og jeg så han ikke på et halvt år. I årene etter var kontakten med pappa ikke veldig høy, mye fordi han flyttet til en annen kant av landet. Det var hardt for et barn å føle seg så avvist, og vanskelig å tolke det som noe annet enn at han ikke var glad i meg.

Mannen som jeg senere giftet meg med var nok veldig glad i meg, men det var ikke spesielt viktig for han å prioritere meg/oss i tid og rom. Det viktigste var nok at jeg "var der", mer enn å gjøre ting sammen. Jeg følte meg utrolig ensom, og over tid så forsvant følelsene. Jeg antar som en forsvarsmekanisme.

Det jeg selvfølgelig er redd for nå er at min nye kjæreste skal opptre på samme måte, eller at vi havner i den samme dynamikken.I frykt for å bli for krevende eller "ta plass", så har nok min tilnærming oppigjennom vært å ikke stille for mye krav, være grei og forstå og etterkomme partnerens behov for egentid, sosialt samvær med venner, og ikke minst jobb. Antakelig i litt for stor grad. Jeg vil tro det var slik jeg håndterte det som barn, og at det er dette som henger ved videre.

Hva skal jeg gjøre for å ikke repetere de gamle mønstrene her synes dere, og bil kvitt denne frykten? Vi har snakket om utrolig mye sammen på kort tid, men akkurat dette temaet er ikke drøftet ennå.....

Anonymous poster hash: 5346a...0d4