Fikk nei fra dps.

[Gjest Kv84]

Har flere her opplevd å bli sittende inne hjemme flere dager på grunn av angst etter å ha fått nei hos Dps? Hvorfor vil de ikke hjelpe en å finne ut hva som er min diagnose? Sist jeg var der, så fikk jeg vite at jeg måtte ut i jobb. Jeg sier ingen ting når jeg møter mennesker, så svetter jeg og begynner å grine.

[AnonymBruker]

Det handler nok ikke om at de ikke vil hjelpe deg, men DPS har ekstremt stort pågang av mange ulike typer mennesker.

Da velger de dem de anser for å ha størst behov i henhold til deres behandlingstilbud.

Det er veldig få av de som sliter psykisk som ville fått plass på DPS.

Be legen om henvisning til psykolog, og sett deg på venteliste. Om du er elev eller student finnes det ofte tilbud der som har kortere ventetid.

Anonymous poster hash: 01c6e...d48

[AnonymBruker]

hørtes rart og brutalt ut, hvis de ikke hjelper folk med psykiske plager på et DPS, hvor skal man da gå? selv har jeg ventet på psykolog i 18 måneder, bare for å komme til en som sovner i timene og som ikke hjelper i det hele tatt, skjønner godt at det var h*n som hadde kortest ventetid for å si det slemt

Anonymous poster hash: 52c2c...683

[Sugerøret]

Dessverre er det slik at nå er det få plasser og da kommer de inn som er akutte.

Men ikke gi opp! Ring og mas om du klarer.Snakk med fastlegen,mulig du kan komme til en psykolog med offentlig avtale?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd å få angst av å få nei, men nei har jeg fått. Legen sendte henvendelse om at jeg var veldig deprimert, og jeg har vært inn og ut av DPS og andre ordninger fra jeg var 13 år. Men sist sa de nei, og jeg mistenker sterkt at det er fordi jeg var dårlig til å møte opp forrige gang. Grunnen til at jeg ikke møtte opp var fordi jeg deprimert så til de grader, og klarte ikke å ta tak i livet mitt fra noen ende som helst. Så avsluttet de behandlingen pga. dårlig oppmøte.

Jeg skjønner at de ikke kan fortsette å gi et tilbud til noen som ikke møter opp, men når psykologen er hundre-og-fullstendig klar over at jeg sliter med å gå på butikken eller vaske klær, så burde han vært mer hensynsfull og i det minste tatt en telefon.

Har ikke vært tilbake etter den gang, men blitt mye bedre for det. DPS hjalp meg ingenting, ingen klarte å ta tak i problemet, selv om jeg fortalte dem hver minste detalj og ikke holdt tilbake i det hele tatt. Man må tydeligvis allerede ha prøvd å ta selvmord for at de skal orke å hjelpe deg..

Anonymous poster hash: 01c26...074

[AnonymBruker]

Og DPS har flere forskjellige tilbud. Du kan bo der, men også få ukentlig eller månedlig tilbud om samtaler. Tror TS snakker om sistnevnte, altså samtaler med gjevne mellomrom.

Anonymous poster hash: 01c26...074

[Gjest Kv84]

Synes der er feil av Dps når legen min har sendt henvisning. Jeg blir jo ikke sendt der for at de skal få meg ut i jobb med angst og begynner å grine. Har egentlig ikke så veldig mye glede av disse dagene inne og tør ikke gå ut døra.

[Gjest Blomst83]

Synes der er feil av Dps når legen min har sendt henvisning. Jeg blir jo ikke sendt der for at de skal få meg ut i jobb med angst og begynner å grine. Har egentlig ikke så veldig mye glede av disse dagene inne og tør ikke gå ut døra.

Jeg mener ikke å være frekk eller noe sånt,og forstår at du er frustrert,men alle blir jo henvist dit av legen sin.Så hvis du evt skal klage så kommer du ingen vei med det argumentet.

Men jeg håper det ordner seg for deg på den ene eller andre måten

[AnonymBruker]

Finnes det poliklinikker du kan bruke?

Anonymous poster hash: e3223...4e7

[AnonymBruker]

Og DPS har flere forskjellige tilbud. Du kan bo der, men også få ukentlig eller månedlig tilbud om samtaler. Tror TS snakker om sistnevnte, altså samtaler med gjevne mellomrom.

Anonymous poster hash: 01c26...074

Jeg forsto det også slik. De fleste som på noe vis er tilknyttet DPS er der til samtaler med jevne mellomrom, f.eks. en gang i uken, omtrent som et legekontor.

Du kan forsøke å påklage vedtaket deres. Be da om hjelp fra fastlegen, hvis h*n støtter deg i at du bør inn dit. Alternativet er å be legen om å henvise deg rett til en privatpraktiserende psykolog med driftsavtale, det skal også være mulig. Da betaler du bare som hos fastlegen og får frikort når du bikker over den grensen, så det blir på mange måter det samme som jevnlige samtaler hos DPS.

Anonymous poster hash: 6a105...7d1

[QueenOfTheSidewalk]

Ja, jeg har blitt avvist der, men etter å ha lest litt rundt er jeg glad for det. Du må nesten stille deg i kø hos vanlig psykolog.

Endret 24. juli 2013 av Evilposelos

[AnonymBruker]

Jeg forsto det også slik. De fleste som på noe vis er tilknyttet DPS er der til samtaler med jevne mellomrom, f.eks. en gang i uken, omtrent som et legekontor.

Du kan forsøke å påklage vedtaket deres. Be da om hjelp fra fastlegen, hvis h*n støtter deg i at du bør inn dit. Alternativet er å be legen om å henvise deg rett til en privatpraktiserende psykolog med driftsavtale, det skal også være mulig. Da betaler du bare som hos fastlegen og får frikort når du bikker over den grensen, så det blir på mange måter det samme som jevnlige samtaler hos DPS.

Anonymous poster hash: 6a105...7d1

Og bedre er min erfaring. Jeg ble fulgt godt opp av en psykolog i flere år. Dps hjalp aldri meg, fikk tilbud om samtaleterapi med en sosionom, men trengte en psykolog, de tok meg heller aldri på alvor, selv om jeg var suicidal.

Men man kan påklage vedtaket, skader jo ikke å gjøre det.

Anonymous poster hash: 0eeba...c40

[AnonymBruker]

Og bedre er min erfaring. Jeg ble fulgt godt opp av en psykolog i flere år. Dps hjalp aldri meg, fikk tilbud om samtaleterapi med en sosionom, men trengte en psykolog, de tok meg heller aldri på alvor, selv om jeg var suicidal.

Men man kan påklage vedtaket, skader jo ikke å gjøre det.

Anonymous poster hash: 0eeba...c40

Samme med meg, de tok meg ikke på alvor.

De truet med å legge meg inn på sperret avdeling fordi jeg ikke kom til en time. De sa til meg at de var redd jeg skulle havne inn i en psykose og at de kom til å ha det som grunn for å sperre meg inne. Da jeg ikke reagerte (De ventet vel bønnfaling) kjeftet de meg huden full. Da var de plutselig ikke så bekymret lenger

Jeg har gått til andre psykologer og de er sjokkert over det jeg har fortalt skjedde. Ingen andre har noen gang vært redd for at jeg skulle havne i psykose.

Anonymous poster hash: dc073...145

[AnonymBruker]

Samme med meg, de tok meg ikke på alvor.

De truet med å legge meg inn på sperret avdeling fordi jeg ikke kom til en time. De sa til meg at de var redd jeg skulle havne inn i en psykose og at de kom til å ha det som grunn for å sperre meg inne. Da jeg ikke reagerte (De ventet vel bønnfaling) kjeftet de meg huden full. Da var de plutselig ikke så bekymret lenger

Jeg har gått til andre psykologer og de er sjokkert over det jeg har fortalt skjedde. Ingen andre har noen gang vært redd for at jeg skulle havne i psykose.

Anonymous poster hash: dc073...145

Jøje meg, høres virkelig uprofesjonelt ut. Det tar tid å utrede for psykose, og da ville du helt sikkert vært klar over det. Høres ikke akkurat ut som oppskirften for å oppnå tillit hos pasienten Om man skal tvangsinnlegge noen må de ha en alvorlig sinnslidelse, pluss være enten til fare for seg selv/andre og/eller mulighetene for bedring vesentlig svekket.

Har inntrykk av at om man ikke er schitzofren eller psykotisk, så få man ikke plass på dps, evt kun i korte perioder. Noen spsykiatere er overopptatt av de lidelsene, virker det som.

Anonymous poster hash: 0eeba...c40

[Gjest Kim]

Jeg føler at det er mer til denne historien enn hva TS forteller...

[Gjest Blomst83]

Og bedre er min erfaring. Jeg ble fulgt godt opp av en psykolog i flere år. Dps hjalp aldri meg, fikk tilbud om samtaleterapi med en sosionom, men trengte en psykolog, de tok meg heller aldri på alvor, selv om jeg var suicidal.

Men man kan påklage vedtaket, skader jo ikke å gjøre det.

Anonymous poster hash: 0eeba...c40

Takket du nei med en gang du fikk vite at det var en sosionom og ikke psykolog,eller møtte du opp til time og så sa nei? Jeg har vært i systemet så og si siden 5 års alderen så man kan si at jeg har hatt min andel av behandlere,og min erfaring er at tittelen deres er egentlig likegyldig.Jeeg har hatt dyktige pyskologer,og elendige psykologer.Men behandleren min som jeg hadde på DPSet gjennom 7 år er rådyktig og har hjulpet meg mer enn ord kan beskrive,og hun er sosionom.Og en ting er sikkert og det er at jeg har vært borti psykologer som ikke kan nærme seg hennes nivå.

[AnonymBruker]

Takket du nei med en gang du fikk vite at det var en sosionom og ikke psykolog,eller møtte du opp til time og så sa nei? Jeg har vært i systemet så og si siden 5 års alderen så man kan si at jeg har hatt min andel av behandlere,og min erfaring er at tittelen deres er egentlig likegyldig.Jeeg har hatt dyktige pyskologer,og elendige psykologer.Men behandleren min som jeg hadde på DPSet gjennom 7 år er rådyktig og har hjulpet meg mer enn ord kan beskrive,og hun er sosionom.Og en ting er sikkert og det er at jeg har vært borti psykologer som ikke kan nærme seg hennes nivå.

Jeg møtte opp flere ganger. Siden jeg nå, mange år senere kan sammenlikne, da jeg har hatt flere ulikepsykologer, og i tillegg er utdannet sykepleier, kan jeg bare si at inntrykket er bekreftet. Hun var tydelig usikker og så ikke viltige symptomer, som jeg skjønner i ettertid at jeg hadde, Jeg var suicidal og hadde trengt mye mer omfatende behandling. Det fikk store konsekvenser for meg både yrkesmessig, sosialt, økonomisk og familiært at jeg den gangen ikke fikk den hjelpen jeg så sårt trengte.

En sosionom med tre års høyskoleutdanning har ikke den samme kompetansen som en psykologspesialist med opptil 12 års høyere utdanning. Akkurat som en sykepleier heller ikke har kompetanse til å opptre som psykolog. De kan gi støttesamtaler, men ikke samtaleterapi. En sosionom kan gi råd om NAV, men ikke kurere depresjon.

Det er viktig å ikke gå over sin kompetanse når man jobber som sosionom, sykepleier m.m. Det er et profesjonelt ansvar faktisk.

Anonymous poster hash: 0eeba...c40

[Gjest Blomst83]

Jeg møtte opp flere ganger. Siden jeg nå, mange år senere kan sammenlikne, da jeg har hatt flere ulikepsykologer, og i tillegg er utdannet sykepleier, kan jeg bare si at inntrykket er bekreftet. Hun var tydelig usikker og så ikke viltige symptomer, som jeg skjønner i ettertid at jeg hadde, Jeg var suicidal og hadde trengt mye mer omfatende behandling. Det fikk store konsekvenser for meg både yrkesmessig, sosialt, økonomisk og familiært at jeg den gangen ikke fikk den hjelpen jeg så sårt trengte.

En sosionom med tre års høyskoleutdanning har ikke den samme kompetansen som en psykologspesialist med opptil 12 års høyere utdanning. Akkurat som en sykepleier heller ikke har kompetanse til å opptre som psykolog. De kan gi støttesamtaler, men ikke samtaleterapi. En sosionom kan gi råd om NAV, men ikke kurere depresjon.

Det er viktig å ikke gå over sin kompetanse når man jobber som sosionom, sykepleier m.m. Det er et profesjonelt ansvar faktisk.

Anonymous poster hash: 0eeba...c40

Ok.Ja vi er alle ulike.I mitt tilfelle har jeg funnet ut at tittelen ikke har noe å si,men jeg dømmer overhodet ikke de som ønsker at behandleren skal være psykolog

[AnonymBruker]

Takket du nei med en gang du fikk vite at det var en sosionom og ikke psykolog,eller møtte du opp til time og så sa nei? Jeg har vært i systemet så og si siden 5 års alderen så man kan si at jeg har hatt min andel av behandlere,og min erfaring er at tittelen deres er egentlig likegyldig.Jeeg har hatt dyktige pyskologer,og elendige psykologer.Men behandleren min som jeg hadde på DPSet gjennom 7 år er rådyktig og har hjulpet meg mer enn ord kan beskrive,og hun er sosionom.Og en ting er sikkert og det er at jeg har vært borti psykologer som ikke kan nærme seg hennes nivå.

Men flott det fungerte for deg, altså Det kommer nok også an på kjemien med behandler, i tillegg til kompetansen og erfaringen. Hadde trengt en sosionom den gangen,også - men psykolog i tillegg. Sosionomen jeg hadde hjalp meg ingentinged NAV og slike ting, kun gjorde forsøk på samtaleterapi.

Anonymous poster hash: 0eeba...c40

[AnonymBruker]

Jeg møtte opp flere ganger. Siden jeg nå, mange år senere kan sammenlikne, da jeg har hatt flere ulikepsykologer, og i tillegg er utdannet sykepleier, kan jeg bare si at inntrykket er bekreftet. Hun var tydelig usikker og så ikke viltige symptomer, som jeg skjønner i ettertid at jeg hadde, Jeg var suicidal og hadde trengt mye mer omfatende behandling. Det fikk store konsekvenser for meg både yrkesmessig, sosialt, økonomisk og familiært at jeg den gangen ikke fikk den hjelpen jeg så sårt trengte.

En sosionom med tre års høyskoleutdanning har ikke den samme kompetansen som en psykologspesialist med opptil 12 års høyere utdanning. Akkurat som en sykepleier heller ikke har kompetanse til å opptre som psykolog. De kan gi støttesamtaler, men ikke samtaleterapi. En sosionom kan gi råd om NAV, men ikke kurere depresjon.

Det er viktig å ikke gå over sin kompetanse når man jobber som sosionom, sykepleier m.m. Det er et profesjonelt ansvar faktisk.

Anonymous poster hash: 0eeba...c40

er så enig i dette, dette er min erfaring, de setter sosionomer og sykepleiere i stillinger de ikke er kvalifisert til pga mangel på psykologer

Anonymous poster hash: 52c2c...683