Vi vil begge ha barn snart, men...

[AnonymBruker]

Dette er noe vi har snakket om i noen måneder nå. Vi har vært samboere en god stund, har alt på stell med nykjøpt leilighet, bil og begge har fulltidsjobb. Vi elsker hverandre, vi elsker barn. Ikke et så dårlig utgangspunkt, med andre ord.

Saken er den at vi er veldig unge. Det vil si, jeg er snart 21, han er 24. Han har utdanning og en ganske bra betalt jobb. Jeg har bare fullført videregående. Etter hvert ønsker jeg å ta en utdanning. Derfor har vi valgt å vente til dette er gjort.

Men, nå igår måtte jeg ta en graviditetstest. Mensen uteble og vi begynte å håpe. Den var selvsagt negativ, og begge var, uten å si stort, forferdelig skuffet. Vi ble enige om at jeg skal fortsette på pillen, men jeg kjenner at jeg ikke har så lyst til det lengre. Han vil det jo ikke han heller, men det er jo det mest fornuftige!

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Kanskje bare få en bekreftelse på at vi faktisk er fornuftige som venter? Eller er ikke situasjonen så alt for håpløs? Vi er begge veldig voksne for alderen, håpløst forelsket i hverandre etter flere år, og jeg tror virkelig at dette blir å vare! Det er bare denne utdanningsdelen som står i veien. Men det er da mulig, er det ikke?

Sukk, såå mange tanker som flyr igjennom hodet på meg nå!

Anonymous poster hash: f2063...c7c

[aasmund87]

Dere er jo absolutt klare for å få barn spør du meg

At alle andre venter betyr jo ikke at dere trenger det.

Får dere barn nå er dere unge og lykklige foreldre!

[Amens]

Det passer vel stort sett aldri å få barn. Det er alltid noe med jobb, studier eller livssituasjon ellers som tilsier at det ikke passer akkurat nå...

[AnonymBruker]

Jeg synes dere gjør klokt i å vente. Studier er slitsomt selv uten barn. Ta den utdannelsen du har lyst på før dere får barn

Anonymous poster hash: 28d55...5a6

[bebis1]

Det er bra du tenker på studiene, det kan være slitsomt nok, selv uten barn som AB over meg sier.

Men, når du føler dere er klare for å få barn, så er dere det. Spesielt med leilighet og jobb i boks. :)

Jeg vil bare ønske dere lykke til og håper dere blir enige Det er fult mulig å studere selv om man har barn, mange gjør det

[Gjest Rori]

Fullfør en utdannelse før du får barn du.

Det er som AB over her sier, at studier er slitsomt og vanskelig nok uten barn. Det er hvertfall det jeg ville gjort, og forsovet gjør også. Men dette er jo individuelt og opp til dere to. Jeg bare føler at jeg ikke vil sette barn til verden før jeg har utdannelsen i boks og er i en trygg og fast jobb som er godt betalt til å forsørge ungen.

[AnonymBruker]

Den utdannelsen blir fort utsatt noen år, først fordi du kanskje ønsker å være hjemme med barnet lenger enn nødvendig, og så starter du fulltid og innser at du ikke klarer å ta alle eksamener fordi barnet er sykt "igjen" og du ikke får lest. Så må du konte, og begynner å ta studiene på deltid, men må derfor jobbe litt for å ha ekstra inntekt. Og så jobber du mer og mer og leser mindre og mindre. Så savner du romsligere økonomi, er lei av skolemaset og tar et friår fra studiet. Så starter hele røkla på nytt

Anonymous poster hash: 212b7...9c0

[Gjest Naria]

Jeg synes du i hvert fall bør begynne på studiene slik at du vet hvordan studentlivet er, før dere får barn. Kanskje merker du at du fint vil klare å finne en balanse mellom det å være mamma og student, eller kanskje du merker at det å ha friheten kun studentlivet kan gi deg er så deilig at du vil nyte den litt lenger.

[AnonymBruker]

Nå skal det sies at jeg har vært student i et år, noe jeg klarte uten problem. Jeg lærer veldig fort generelt, og nå det i tillegg er ting som interesserer meg går det som regel ganske greit. Jeg valgte å ta et friår eller to av helt andre grunner enn at jeg ikke taklet studentlivet! Bare så det er sagt!

Vi har snakket en god del om det idag, men vi kommer liksom ingen vei. Jeg tror vi begge er litt redd for å si rett ut at "okey, jeg vil ha barn nå". Det ligger bak alt som blir sagt, men det blir aldri sagt rett ut. Det er klart jeg vil studere, men jeg ser på meg selv som en som er født til å være mor. Jeg har drømt om det så lenge jeg kan huske, og gledet meg til det i evigheter. Når jeg i tillegg har funnet drømmemannen og alt det praktiske er i orden, ja da frister det jo bare enda mer!

Ser ab over her nevner noe med økonomi. Det vil ikke være noe problem da min kjære har en veldig god inntekt, og veldig mye oppspart. Jeg har også spart penger i mange år. Så økonomien er egentlig det jeg bekymrer meg minst for!

ts

Anonymous poster hash: f2063...c7c

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen?

Anonymous poster hash: 4cdff...77f

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen?

Anonymous poster hash: 4cdff...77f

Litt over tre år!

ts

Anonymous poster hash: f2063...c7c

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen?

Anonymous poster hash: 4cdff...77f

Det lurer jeg også på.

Jeg var og sammen med min nåværende ektefelle på deres alder, og vi ventet maaaaange år med å få barn.

Klart vi ikke hadde trengt å vente så lenge, men det handler om at man jo skal være en voksen forelder og oppleve litt oppturer og nedturer sammen.

Det har umulig dere gjort i så ung alder. Og det er ganske heavy å gå gjennom det med barn i bildet.

Mange forhold tar også slutt nettopp i den tidlige studietiden, nettopp fordi den første halvdelen av 20årene er så enormt endrende. Av alle mine venner og bekjente i stor utstrekning er det bare meg og ett par til som har holdt sammen til 30årene. Og da snakker jeg mange, mange, mange par - jeg har faktisk ikke tall. Med og uten barn.

Studier på vgs og førsteårsstudier er ikke det samme rent prestasjonsmessig som en full bachelor - og iallefall ikke en master. Må du ha praksis i tillegg er det et slit å få barnehage/praksis til å gå ihop, nesten umulig.

Vent heller til midt i studiene - da har dere fått tid sammen, blitt mer modne aldersmessig og kjent litt på hvilke krav som settes til det å studere. Lettere å ta en god avgjørelse da.

Anonymous poster hash: c0e69...c3d

[AnonymBruker]

Enig med Naria, du bør begynne å studere og se om du trives og om det er riktig studievalg for deg, før dere tar en ny vurdering jeg kjenner flere som har fått barn underveis i studiene, og det har gått kjempefint (vet om ei som leverte en god masteroppgave, til normert tid, et par måneder etter termin). Men dersom du ikke er i gang med noe du ønsker å fortsette med/fullføre, eller ikke har fast jobb osv, så blir det lettere til at du ikke kommer i gang heller. Uten at det er noen regel.

Anonymous poster hash: aaf86...7b5

[AnonymBruker]

Som sagt så har jeg allerede fullført ett år på studiene. Jeg er helt sikker på hvilken vei jeg ønsker å gå, det har jeg alltid vært. Og siden jeg har gått et år vet jeg at det er det riktige studiet også!

ts

Anonymous poster hash: f2063...c7c

[AnonymBruker]

Dette er noe vi har snakket om i noen måneder nå. Vi har vært samboere en god stund, har alt på stell med nykjøpt leilighet, bil og begge har fulltidsjobb. Vi elsker hverandre, vi elsker barn. Ikke et så dårlig utgangspunkt, med andre ord.

Saken er den at vi er veldig unge. Det vil si, jeg er snart 21, han er 24. Han har utdanning og en ganske bra betalt jobb. Jeg har bare fullført videregående. Etter hvert ønsker jeg å ta en utdanning. Derfor har vi valgt å vente til dette er gjort.

Men, nå igår måtte jeg ta en graviditetstest. Mensen uteble og vi begynte å håpe. Den var selvsagt negativ, og begge var, uten å si stort, forferdelig skuffet. Vi ble enige om at jeg skal fortsette på pillen, men jeg kjenner at jeg ikke har så lyst til det lengre. Han vil det jo ikke han heller, men det er jo det mest fornuftige!

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Kanskje bare få en bekreftelse på at vi faktisk er fornuftige som venter? Eller er ikke situasjonen så alt for håpløs? Vi er begge veldig voksne for alderen, håpløst forelsket i hverandre etter flere år, og jeg tror virkelig at dette blir å vare! Det er bare denne utdanningsdelen som står i veien. Men det er da mulig, er det ikke?

Sukk, såå mange tanker som flyr igjennom hodet på meg nå!

Anonymous poster hash: f2063...c7c

Selvfølgelig bør du ta utdannelse først, særlig når du kun er 20 år. Hvis du tar en bachelor, er du ferdig når du er 23, og da er du fortsatt ung

Anonymous poster hash: 4aaa7...63f

[AnonymBruker]

Som sagt så har jeg allerede fullført ett år på studiene. Jeg er helt sikker på hvilken vei jeg ønsker å gå, det har jeg alltid vært. Og siden jeg har gått et år vet jeg at det er det riktige studiet også!

ts

Anonymous poster hash: f2063...c7c

OK - for å si det på en mer direkte og ærlig måte da:

Dere er for unge til å planlegge barn nå, og vil ha langt mer å tilby et barn rent emosjonelt, intellektuelt og erfaringsmessig når dere er eldre.

Det skjønte jeg når jeg var på deres alder(og jeg var voksen og ansvarlig for alderen), overrasker meg at ikke dette går opp for flere.

Dette er et livsvarig valg, ikke "praktisk her og nå fordi atte blabla" som mange argumenterer for og mot her på prøverforumet når de er i tidlig 20 år og tror alt i livet er på stell.

Anonymous poster hash: c0e69...c3d

[AnonymBruker]

Vi er begge veldig voksne for alderen, håpløst forelsket i hverandre etter flere år, og jeg tror virkelig at dette blir å vare! Det er bare denne utdanningsdelen som står i veien. Men det er da mulig, er det ikke?

Sukk, såå mange tanker som flyr igjennom hodet på meg nå!

Anonymous poster hash: f2063...c7c

Hva baserer du egentlig dette på? At dere har bil? Bolig? Jobb?

Isåfall kan jeg berolige med at dette ikke har noe med å være moden, erfaren og alt det andre man definerer som under paraplyen "voksen".

Voksen handler om erfaring, det handler om å være reflektert, rolig i motgang fordi man har vært gjennom det før, klarer å se problemstillinger fra flere ståsteder, har svar på det meste og forhindrer konfliktsituasjoner.

På meg virker det som at både hormoner, uerfarenhet og usikkerhet florerer her Noe som er naturlig. Dere er bare 21 og 24. Noe som tilsier at dere mentalt sett nettopp har krysset over fra tenårene.

Det du bør se for deg er et slags worst case scenario. Dere får ett eller flere barn, og det blir slutt (å få det første barnet er den største prøven et forhold kan bli utsatt for - ingenting du kan forestille deg kommer på samme nivå som å være hjemme, bli konstant vekt, ha såre bryster, unge som skriker til alle døgnets tider, null søvn, føle man aldri strekker helt til, bli grinete og gretten, lettere krangle med samboer som er bortreist mens man er hjemme med barnet, lite tid for seg selv). Dere sitter da i en situasjon hvor du er alenemamma med hovedansvaret og han har helgeansvar. Du har ingen utdannelse og må klare deg med den inntekten du har. Boligen må selges siden du mest sannsynlig ikke har råd til å beholde den alene. Dette er ikke en bagatell man kan se bort ifra. Jeg mener at tallet på par som ender opp i brudd etter første barn er 50 % om ikke mer. Og jo yngre man er jo større er sannsynligheten for at det skjer.

Det dere sliter med er logikk og rasjonalitet kontra det å bare gjøre det dere føler med her og nå uten å tenke på konsekvenser.

Jeg sier ikke at dere ikke vil klare det, jeg sier ikke at dere ikke skal gjøre det. Jeg sier kun at dere bør tenke på mulighetene da det vil gjøre dere sterkere uansett hva dere velger. For et valg tatt hvor man vet hva man risikerer er langt enklere å akseptere samt å slåss for. Så kan man ikke si etterpå "jeg skjønte ikke at det skulle bli på den måten".

Anonymous poster hash: ce4b2...d94

[Gjest Ciegus]

Du har fullført 1 år og har dermed 2 år igjen av en bachelor? Fullfør først!

Noen her nevner "hvis det blir slutt", men av erfaring er det mange av dere unge som mener at det er fullstendig usannsynlig... Så tenk heller på noe mer sannsynlig: hva hvis kjæresten din blir syk, arbeidsufør - eller enda verre, han dør. Du har ingen garantier mot å ikke ende opp alene, og da er utdannelsen gull verd. Å tenke "worst case" er også en del av det å være voksen.

I prinsippet synes jeg ikke det er galt å få barn som ung, eller som er student. Men når man er både veldig ung og student er det ingen grunn til å ikke vente litt med barn... Dere har mye tid!

[AnonymBruker]

Vent, vent, vent! Hva er det du taper på å vente? Sannsynligvis ingenting. Hva vinner du på å vente? Livserfaring, fullført utdannelse, økt kunnskap, selvstendighet, mer økonomisk trygghet, et mer stabilt forhold og et helt annet syn på deg selv, partneren din og hva som er viktig. Jo lenger du venter (opptil et visst punkt, selvfølgelig), desto bedre skikket kommer du til å være til å oppdra et barn når den tid kommer. Alt dette tror jeg egentlig du er klar over selv, og jeg har lyst til å si at hvis du ikke hadde vært klar over fordelene med å vente så hadde du fått barn allerede.

Anonymous poster hash: fdfa0...7b7

[AnonymBruker]

Tusen takk for ærlige svar fra dere alle sammen. Å høre deres meninger hjelper oss begge to egentlig!

AB som spør om hva jeg mener med voksen for alderen; jeg tenker absolutt ikke på den praktiske biten med bil, hus osv. Det vet jeg ikke telles akkurat her. Det jeg tenker på er at vi begge har ganske mange livserfaringer allerede. Både vonde og gode. Spesielt jeg har hatt en veldig tung ungdomstid og opplevd ting jeg ikke unner mine verste fiender engang. Men jeg har kommet sterk ut av det. Per idag ser jeg på meg selv som en selvstendig, oppegående og sterk kvinne som kan klare det jeg bestemmer meg for. Min kjære har også både gode og vonde, og ikke minst mange, livserfaringer.

Vi er begge veldig rolige, rasjonelle, har per dags dato aldri hatt en eneste krangel. Vi er selvsagt uenige fra tid til annen, men vi finner alltid en fornuftig løsning på diskusjonen.

Men som sagt så er det denne utdanningen da. Ja, om vi hadde vært helt sikre hadde vi fått barn allerede. Men vi prøver å være fornuftige, og prøver å gjøre det beste valget. Det eneste vi vil er jo å gi et barn en helt fantastisk oppvekst med to foreldre som forguder h*n.

Vi har snakket mye om dette de siste dagene. Vi har bestemt oss for at jeg fortsetter på p-pillen foreløbig. Skjer det, så skjer det, men vi kommer ikke til å prøve. Pillen blir tatt når den skal, så slutter jeg på pillen når vi ikke lenger er usikker på hva som er fornuftig og ikke!

ts

Anonymous poster hash: f2063...c7c