Mafaldas excel-ark

[Gjest åffårno]

Jeg så en episode av noe som heter et eller annet......oslogirls/jenter/blondiner/dumme-som-noen-brød-serie(husker ikke helt), hvor bl.a Linni Meister deltar, og hva kan jeg si, det var ikke ment som et kompliment

Note to self: *ikke blekrosa leppestift, unger må si hva de skal ha før vi går i noen kø, og det er ikke rom for å ombestemme seg - den isen eller ingen is*

[Ciara]

...og et fashion-note-to self:

(og hvem har vel ikke gjort denne blemma akkurat som Mafalda)

IKKE se tilbake dine yngre/slankere/kulere år og hent inspirasjon derfra. Det er nemlig ikke usannsynlig at det av ymse årsaker ikke fungerer like godt lenger, dessverre.

*Minnes den gangen jeg gravde fram min gamle olajakke*

[smilo]

Dette har jeg ventet på. Takk for at du vil fortsette å dele dine hverdagsopplevelser med oss.

Og jeg ser meget vel for meg 5-åringene som hadde pyntet seg. Jeg har derimot store problem med å se for meg deg som Linni Meister. Men stakkars mannen var vel i sjokk, tenker jeg meg.

Jeg ser frem til å lese dine mange morsomme hendelser utover høsten og vinteren.

[SmallTalk]

Puh! Dette har så langt blitt en travel sommer, og jeg har virkelig fått brukt opp tålmodigheten min en gang eller fem...

Samboeren, svoger og svigerfar (som er bonde) har en god del ymse bærplanter sammen (type noen hundretusen) og samboeren fant tidligere i sommer ut at han skulle bruke 90% av all tid på disse bærene og dermed så ble det til at jeg måtte bruke 90% av ferien min på å passe på Knerten (en ordning jeg ikke akkurat er heeelt fornøyd med, men det er en annen sak...). Tingen er den at det virkelig er slitsomt å ta seg av Knerten alene dagen i den varmen som har vært nå ettersom det eneste som har gjort han fornøyd er enten å gå tur eller å bade. Bade er vel og greit det, men ikke 7 timer daglig. Og å gå på tur gjør man bare om morgenen eller om kvelden. Sikkert fælt å si det, men jeg begynner faktisk å se frem til jobb (om 1,5 uke) og barnehagestart (om 1 uke).

Og nå begynner det faktisk å dra seg mot 1 års dag for Knerten... Jeg ble advart om at det første året kom til å gå fort, men ettersom jeg syntes de første månedene gikk så tregt, så trodde jeg i grunnen at dette var tull. Nå, derimot, skjønner jeg ikke hvor det siste året har blitt av, og ikke minst så skjønner jeg ikke hvor den lille babyen min ble av. Og at den lille "selungen" vi fikk med oss hjem skulle bli til en så stor, fin og aktiv krabat som snart begynner å gå, har fått sine første sko og skal begynne i barnehagen hadde jeg vel aldri klart å forestille meg.

Huff! Nei, fortsetter det slik så kommer jeg vel til å bli like kjeks innen jeg er 40 som det Ciara's mann mente at hun kom til å bli...

[Mafalda]

Hei, og tusen takk for en slik entusiastisk velkomst!

Og et ekstra velkommen til forhenværende sniklesere! Moro at såpass mange får noe ut av hverdags-skribleriene mine. Det er jo mye vas til tider, men takk for hyggelige ord! Tipper det er en del gjenkjennelseseffekt ute og går også, de fleste som har barn, eller en mann, eller en mor (sorry, mamma) kommer borti alt fra morsomme til absurde situasjoner.

Linni Meister-episoden var en av de mer absurde, ja. Jeg visste så vidt hvem dama var, men selv etter å ha googlet bilder fra flere forskjellige vinkler må jeg si at jeg sliter med å se likheten. Med unntak av den litt tvilsomme leppestiftfargen, der har vi jo noe felles

Det verste er likevel, at når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske at jeg var noen rosajente selv som ung. Så som en ekstra liten "Ikke dra fram fortiden- fashion note": Det kan hende hjernen din forvrenger sannheten, i tillegg til at tiden har forvrengt kropp og gamle klær. Jeg brukte jo aldri rosa leppestift! De få bildene jeg har fra den tiden, har alltid en litt overdramatisk rød tone, aldri rosa, kombinert med dressjakke og skjørt som ikke kommer til kort (! Haha...) i sammenligning med min eldste datters hotpants. Så ikke bare fikk jeg Linni Meister i fleisen denne gangen, jeg fikk også en uhyggelig påminnelse om at jeg tilbrakte ungdommen med å gå rundt som en ung utgave av Patsy i Absolutely Fabulous (hvis noen husker den ).

Jaja. I dag har jeg vært en 10'er-mamma. 10 av 10 mulige poeng!

Etter at Gubben var plassert på jobb og NaniRonaldo på nærmeste kunstgressbane, fikk jeg gjort følgende på fire timer:

- SnillVimsen til å gjøre matte og engelsk

- HK-jenta til å gjøre tre sider i skriveboka si

- og dette uten at de banket hverandre gule og blå

- smurt ca 30 skiver, bakt en kake (riktignok ferdigmix, men en av geniets viktigste egenskaper er som kjent å kjenne sin begrensning, og jada, jeg tok med frukt også), lagt saftflasker i fryseren og pakket badetøy og utstyr til alle

- SnillVismsen til å øve obo

- Dyret til å tisse

- vasket og hengt opp tøy

- Susain til å skru av One Direction (!), komme ut av rommet sitt (!!) og øve cello (!!!)

- mesteparten av dette med Smule plassert på armen, eller i verste fall hengende fra puppen

... og så var det bare å hente fotballspilleren og deretter faren hans, for så å ha en kvalmende idyllisk dag på stranden, der HK-jenta fikk to krabber i bøtta si og de store hoppet fra femmeteren. Komplett med smilende baby på Facebook og det hele. #NåHarViDetHyggeligDere !

10 poeng av 10 mulige. Og hvis det høres ut som jeg skryter, så må det påpekes at grunnen til at jeg skriver det her, er at jeg kan bla meg tilbake og minne meg selv på det når, øh, alle de andre dagene kommer. Når du er en 5'er eller maks en 6'er, og på skikkelig upedagogiske møkkadager en begredelig 2'er. Gudene skal vite at det går langt mellom dagene mødre kan gi seg selv 10 poeng... *sukk*

Så ferien vår raser av gårde, og nå er vi jammen over halvveis. På fredag stikker Susain til Roma, og SmillVimsen drar på orkestersamling og blir borte en uke, HK-jenta starter endelig (hennes ord, ikke mitt!) i barnehagen på mandag, og så er det klart for sommerens vakreste eventyr: Norway Cup. Det vakreste med det eventyret er i grunnen at vi bor fem minutters kjøretur unna, slik at jeg slipper å kaste meg søvnløs rundt og lure på hva guttungen egentlig driver med på kveldstid og om det går an å puste i gymsalene de sover i (som antagelig er full av giftige avgasser fra sure, mugne fotballsokker ) Dessuten får jeg sett alle kampene! For en fotballentusiast som har levd på kjedelige vennskapskamper hele sommeren skal det bli godt å dra fram supporterutstyret igjen, selv om det gjelder "Smågutt pulje D".

En annen god ting med litt færre folk i heimen, er utsiktene til mer tid foran skjermen. Dette innlegget ble fryktelig rotete, og besøkene i andres bøker blir korte og få. Jeg må innrømme at jeg gleder meg litt til huset blir tomt på dagtid igjen, så det blir tid til å dille med Smule, sove en liten dupp, og ikke minst samle tankene litt og konsentrere meg om mine greier, og ikke bare alle andres... Men sånn er det med ferie med unger i hus- det er deilig, men også ganske travelt

Smule har det bare bra. Takk for alle søte ord og komplimenter i den gamle boka! Helt ærlig synes jeg hun er ganske skjønn jeg også Skjønn, og morsom! Hun ler mye for tida, har begynt å bruke hendene aktivt, og har blitt veldig opptatt av pappa- og enda mer opptatt av mamma. Ofte er det bare mamma som duger, og til vanlig er det ikke meg imot. Men det har jo sine sider det også... I vinter meldte Gubben og jeg oss- litt overmodig- på idrettslagets jubileumsmiddag i september. Schvære greier, med klubblegenden Freddy dos Santos som konferansier og dans etter tre retters middag. Nå skulle jeg endelig få et påskudd til å kjøpe en ny kjole og nyte alkohol i selskap med andre voksne mennesker utenfor husets fire vegger- noe som ikke har skjedd siden jobbens sommerfest i 2009.

Hmm. Men med mindre frøken Sjef kommer på godfot med smokken eller plutselig forvandles til A-menneske kan hele middagen henge i en tynn tråd Og jeg som hadde håpet på en dans med Morten Berre (eneste spilleren som står i stil til meg, rent aldersmessig )!

Men for all del. Det er over halvannen måned igjen, og er det en ting som er sikkert med babyer, så er det at ingenting er sikkert Og hun forandrer seg fra dag til dag. Dobbelthaka vokser stadig, og lårene begynner å anta Michelin-proporsjoner, så hvem vet- kanskje hun er over på biff og sushi i september og sovner av seg selv på slaget sju.

Igjen, takk for hyggelige hilsener! Og legg gjerne igjen en morsom/frustrert/merkelig historie eller to fra ferien, det er vel flere enn meg som har svingt fra 2 til 10 på ferielykkeskalaen...?

Endret 25. juli 2013 av Mafalda

[Mafalda]

Puh! Dette har så langt blitt en travel sommer, og jeg har virkelig fått brukt opp tålmodigheten min en gang eller fem...

Samboeren, svoger og svigerfar (som er bonde) har en god del ymse bærplanter sammen (type noen hundretusen) og samboeren fant tidligere i sommer ut at han skulle bruke 90% av all tid på disse bærene og dermed så ble det til at jeg måtte bruke 90% av ferien min på å passe på Knerten (en ordning jeg ikke akkurat er heeelt fornøyd med, men det er en annen sak...). Tingen er den at det virkelig er slitsomt å ta seg av Knerten alene dagen i den varmen som har vært nå ettersom det eneste som har gjort han fornøyd er enten å gå tur eller å bade. Bade er vel og greit det, men ikke 7 timer daglig. Og å gå på tur gjør man bare om morgenen eller om kvelden. Sikkert fælt å si det, men jeg begynner faktisk å se frem til jobb (om 1,5 uke) og barnehagestart (om 1 uke).

Det er du garantert ikke alene om

Når du leser på KG får jeg inntrykk av at "alle" har ungene hjemme tre måneder om sommeren, sånn mer eller mindre, og alle som gjør noe annet er mindre gode mødre. Men jeg ble faktisk oppringt av barnehagen, for de mente ferielista måtte være feil- HK-jenta skulle da vel ikke ha ferie i seks uker??! Men det ble sånn i år, pga feriestengt i barnehagen og tidlig ferie hos oss, og her er det hun som gleder seg vilt til barnehagen begynner igjen.

For det er virkelig ikke bare Peaches and cream å ha småbarn hjemme i ukevis i strekk. Særlig ikke uten noe spesielt program, eller hvis man er hjemme. Det krever sin kvinne! Mine er jo noe eldre, så på en måte enklere å aktivisere. På den annen side blir det en konstant kamp mot TV og pc, og hvis det blir for kjedelig og stillestående mange dager i strekk er veien til krangling kort...

Men det er jo deilig også. Innimellom.

(ikke bare blir man kjeks før 40 av barn, man blir jaggu bra inkonsekvent også )

Frøken Vims: det eneste jeg tjener på skrivingen, er olme blikk fra min bedre halvdel som lurer på hvilken del av privatlivet som er gjort til underholdning denne gangen...

[Wolfmoon]

Jeg har sniklest litt i boka di innimellom, bare fordi det er ustyrtelig morsomt.

Og i det jeg tenker "kanskje, bare kanskje, skulle jeg hatt barn allikevel", så fungerer den også rimelig godt for å få meg på bedre tanker. For det du takler med godt mot, tror jeg hadde gjort at jeg havnet i en gråtende bylt under dyna for aldri å komme frem igjen

Fortsatt god sommer!

Endret 25. juli 2013 av Wolfmoon

[Gjest Nikki09]

Så koselig å høre at alt er bra med dere og at du har vært en 10er idag! Selv har jeg vel ikke vært over en treer engang! Dag seks med trassig-vil-ingenting-toåring og plage-lillesøster-provosere-voksne-seksåring, pluss altfor-varm-baby... Dette er dømt til å gå galt. Etter "nei ikke gjør sånn!", "Ikke dra søstra di i håret", " ja du må faktisk ha på bukse når vi skal ut" og til slutt "kan dere ikke se til #%$ å høre?!", så låste jeg meg inne på soverommet med baby og babyleker, med vifte på fullt. Det var enten det eller å ta den ene og denge den andre med! Neida...joda! Kjente at alt jeg har av tålmodighet takket pent for seg og jeg var på vei til å bli grusomme-slemme-stemamma, og det er ikke hyggelig for noen parter!

Nå sover de heldigvis baby er våken litt til, men det er helt greit. Hun får ikke så alt for mye oppmerksomhet om dagen og det er litt vondt for en mamma. nå er det mamma og baby kosetid

Kos dere med siste rest av ferien!

[smilo]

til deg Nikki09

[Ciara]

Kjenner meg igjen, Nikki!

Jeg kan skrive under på det Mafalda sier om at ferie med barn krever sin kvinne... Her er jeg alene med de to ungene mesteparten av dagen og slik har det vært i snart to uker. Og innimellom synes jeg litt synd på oss alle sammen. Storebror har blitt sjalu og skal ha kos og oppmerksomhet hele tiden. Lillebror får seg et klask støtt og stadig. Selv blir jeg sliten og sur i blant. Jeg har veldig lang lunte, men når lillebror blir dyttet overende er det vanskelig å bevare roen.

Og så har storebror lært seg to nye ord:

URETTFERDIG

Det varierer litt hvor godt det passer når han bruker det, så han forstår det nok ikke helt ennå. Men ting er altså urettferdig, og da selvsagt i storebrors disfavør. Som regel må jeg trekke på smilebåndet i det skjulte når dette ordet kommer opp.

Og

KJEDELIG

"Det er kjedelig, mamma!" Det får jeg høre sånn ca ti ganger om dagen. Det er kjedelig å være på lekeplassen. Det er kjedelig å gjøre det samme mer enn ti minutter. Det er kjedelig å vente på bussen. Og ja, det er faktisk også kjedelig å spise middag, selv når man liker maten veldig godt!

Storebror er nå en flink liten tass også. Han aksepterer at vi ikke kan leke midt i skogen fordi vi har med en sovende lillebror i vogna. Han blir med på butikken og handler, han hjelper til med det meste (eller "hjelper til", he he). Og jeg forstår godt at det i blant kan bli lange dager med mor og bror når man er vant til full rulle i barnehagen.

(Her må jeg bare skyte inn at stavekontrollen på iPhone skulle ha denne setningen til å bli "full runke i barnehagen." Herregud, hvis man ikke passer på kan man virkelig rote seg bort i noe utrivelig.)

Så i dag bestemte jeg at vi skulle dra på lekeland, spise is og hele pakka. Og da var jeg en tier-mamma en stakket stund, jeg også Før jeg fikk barn syntes jeg lekeland var noe ekkelt kommersielt jeg ikke trodde jeg ville besøke. Men vi gjør det en sjelden gang og elsker det. Det er så deilig å dra et sted hvor viltre småtasser kan boltre seg fritt og hvor man ikke behøver å komme med formaninger hele tiden. Og hvor man kan leke og ha det morsomt sammen, alle sammen. Så det var veldig fint

...så skjer det, som gjerne skjer, at storebror helt plutselig tipper over og blir supersliten. Så da ble det et lite sammenbrudd på veien hjem, men det rokker ikke på noen måte ved følelsen av at dagen var bra

Til helgen begynner vår ferie for alvor. Da skal vi reise vekk i to uker, og jeg gleder meg som et barn. Jeg har jo vært hjemme mer eller mindre hele tiden siden jeg fikk minstemann, og vi har pusset opp hele tiden. Nå trenger vi en miljøforandring alle mann, til et sted der det ikke ligger et berg med arbeidsoppgaver og venter.

[Mafalda]

God tur, Ciara! Det er dere vel unt!

Og det er noe med det å reise bort som gjør hele forskjellen. Vekk fra alt det vanlige, vekk fra de evige husarbeidsprosjektene (trenger ikke pusse opp for å ha nok av slike, hehe), og som du sier: en miljøforandring for hele familien. Kos dere!

Og i det jeg tenker "kanskje, bare kanskje, skulle jeg hatt barn allikevel", så fungerer den også rimelig godt for å få meg på bedre tanker.

Skal ikke se bort fra at boka fungerer godt som prevensjonsmiddel også, nei!

Det bikker jo til tider over i det totale kaos, og beskrivelsene av sure tenåringer og trassige smågutter er vel neppe for rosemaling å regne... til tider blir jeg nesten skremt selv!

Men moro at du kikker innom, og ha en fortsatt super sommer du også!

Så koselig å høre at alt er bra med dere og at du har vært en 10er idag! Selv har jeg vel ikke vært over en treer engang! Dag seks med trassig-vil-ingenting-toåring og plage-lillesøster-provosere-voksne-seksåring, pluss altfor-varm-baby... Dette er dømt til å gå galt. Etter "nei ikke gjør sånn!", "Ikke dra søstra di i håret", " ja du må faktisk ha på bukse når vi skal ut" og til slutt "kan dere ikke se til #%$ å høre?!", så låste jeg meg inne på soverommet med baby og babyleker, med vifte på fullt. Det var enten det eller å ta den ene og denge den andre med! Neida...joda! Kjente at alt jeg har av tålmodighet takket pent for seg og jeg var på vei til å bli grusomme-slemme-stemamma, og det er ikke hyggelig for noen parter!

Nå sover de heldigvis baby er våken litt til, men det er helt greit. Hun får ikke så alt for mye oppmerksomhet om dagen og det er litt vondt for en mamma. nå er det mamma og baby kosetid

Kos dere med siste rest av ferien!

Uff, den følelsen er like kjip som den er velkjent...

Når du har prøvd alt og ingenting funker, og kranglevorne unger hakker i vei på alle gode intensjoner, blir dagen tøff. Du er smart som tar deg en liten timeout før du sprekker! Dagen blir kanskje ikke super av den grunn, men da har man i alle fall stoppet seg selv før man sier eller gjør noe som gjør samvittigheten enda svartere når roen senker seg og ungene endelig sover...

Håper dere får en fin helg, og ikke vær for streng med karaktersettingen Til syvende og sist gjør vi så godt vi kan, alle sammen, og som jeg liker å minne meg selv på: ingen barn har godt av å vokse opp med perfekte foreldre. Hehe.

URETTFERDIG

Det varierer litt hvor godt det passer når han bruker det, så han forstår det nok ikke helt ennå. Men ting er altså urettferdig, og da selvsagt i storebrors disfavør. Som regel må jeg trekke på smilebåndet i det skjulte når dette ordet kommer opp.

Og

KJEDELIG

"Det er kjedelig, mamma!" Det får jeg høre sånn ca ti ganger om dagen. Det er kjedelig å være på lekeplassen. Det er kjedelig å gjøre det samme mer enn ti minutter. Det er kjedelig å vente på bussen. Og ja, det er faktisk også kjedelig å spise middag, selv når man liker maten veldig godt!

URETTFERDIG og KJEDELIG, ja! Det må jo i store bokstaver, ikke sant?

Men for å si det sånn, min yngste sønn er ganske mange år større enn din eldste, og han har fremdeles (!) to sett begreper av ordet "urettferdig": ett for andre, og ett for ham selv Jeg trenger vel ikke forklare hvordan disse to settene skiller seg fra hverandre...

Ah, det er jammen mye man skal lære når man er liten! Synes jo storebror høres ut som en snill og hjelpsom kar, så får det heller bare være at det bikker over litt innimellom. Sånt skjer jo når man er sliten og kanskje litt sjalu på en baby som krever oppmerksomhet av mamma og pappa hele tiden. Og du er smart som lar ham få "hjelpe til", for da er grunnlaget lagt for at han etterhvert kan være skikkelig til hjelp!

Og så er jeg helt enig angående lekeland. Husker en 1. mai for en del år siden, med elendig vær og sure småbarn, der jeg lot alle familietradisjoner og prinsipper fare og dro på Hoppeloppeland i steden. Selv med dårlig samvittighet over å ikke være i byen og se på toget var det en utrolig smart beslutning. Det er noe med det å legge til rette for at ungene kan slå seg løs, få ut energi og ha det moro i tilrettelagte omgivelser

******************

Da er eldstejenta og mormor plassert på Flytoget, nå venter noen dager i Roma med intensiv kirketitting. Min mor ligger ikke på latsiden i ferien, så jeg prakket på Susain et par gode gå-sko. Det er meldt 38 grader på søndag, så det skal nok bli en heftig opplevelse.

Smule ligger fremdeles og sover

Hvordan kan jeg ha fått et slikt B-menneske til datter? Erfaringen fra de fire første barna har vært at baby/småbarn = opp klokka 04:30 i årevis, og nå har jeg plutselig et murmeldyr som ikke står opp før langt utpå dagen ("utpå dagen" her i huset er altså klokka åtte-ni. Men likevel!).

Og jeg som snakket så pent om Norway Cup i forrige innlegg... Tror dere ikke laget vårt har vært utsatt for spillersnapping? Vi hadde så vidt nok innbyttere selv, og så har et lag fra en høyere årsklasse i klubben bare gått og forsynt seg til en utenlandscup, uten å gi beskjed! Et annet lag ringte og måtte låne et par spillere fra oss, men de spurte i alle fall først og det lar seg kombinere med våre kamper. Det skjer hvert år: mange cuper samtidig og spillere med feriefravær- det er Silly Season også i barnefotballen. Kan Markus ta en kamp for oss hvis vi låner ut Ole til dere senere? Men å bare ta en spiller på den måten, da! Grr!

Det snakkes så pent om barneidrett. Bra for kroppen og sunt for sjela og lagånd og alt det der. Men dere som har småbarn som etterhvert skal inn i denne verdenen er herved advart: det er mørke krefter i sving! Moahaha! Spillersnapping, hjemmedømming, intriger, hviske-tisking, psyko-trenere, Monsterfedre og ikke minst de forferdelige Rumperistemødrene fra Oslos mest breiale klubb. Og her går vi rundt og tror at dette er sunt for barna? Hah! Det er i hvert fall ikke sunt for engasjerte mødre, så mye er sikkert

God fredag til dere alle, med eller uten sol og sprudlevann!

[Gjest Tekola]

Min eneste grunn til å være skeptisk til lekeland bunner i den sommeren jeg jobbet der tre dager (sluttet fordi eieren var urimelig) som 16 åring og bare fikk fem minutters opplæring på sikring i klatrevegg og på trampoline. Men ellers har jeg tro på det for fredsmekling i familien

Her om dagen hadde jeg min førstw supermammadag følte jeg. Eler det motsatte, er ikke helt sikker. Når vi har ferie og er i hjembyen bor vi hos svigers, siden de har mest plass. Lillebror får altså regjere hjemme alene når foreldene våre er på ferie (han er 19). Tirsdag kveld får jeg telefon fra pappa. "Vi får overnattingsgjester på torsdag. Du må finne frem sengetøy til dem pg sørge for at Tekolabror har ryddet".

Jeg skulle hjemom da uansett for å pakke med meg det som lå der av klær, så det var jo greit nok. Onsdagen kommer pg jeg spør om ikke gubben kan ta vesla så jeg kan kjappe meg hjemme. Det fristet visst ikke, og jeg orket ikle krangle på det (fikk mensen rundt da og hodet satte i gang "han er ikke egentøig glad i dere", så det var heller dårlig planlegging å skulle starte en krangel).

Vel hjemme sitte lillebror og kompis med langbord i stua og laner. Ikke bare total ommøblering, men også dertilhørende rot. Setter fra meg baby hos sin onkel ("Bare vipp på bilstolen om 'a griner"). Så begynner løping mellom tre etasjer for å få med alt mitt, kjefte på lillebror ("hva faen skjer med at kompisen din ikke bare sover på rommet mitt, men i mitt sengetøy?!"), ringe mamma ("hvor er...?") Og samtidig trøste baby som ikke var fornøyd med onklvugging. Og toppen av kransekaka var at lillebror hadde forsynt seg med Tobleronen jeg hadde fått i gave uken før av noen venner, og som lå i kjøleskapet for å overleve.

Det var med sammenbitte kjever at jeg ropte hadet til gutta og kjørte tilbake til svigers. Men da jeg gikk ut av bilen, haddeløftet ut bilsetet med baby og klarte å smelle igjen bildøra så hun våknet og hylskreik, da brast demningen. Jeg fikk ropt på gubben så ham kunne ta henne ogjeg fikk krepere på sofaen gråtende selv. Yes da

Nå er vi på hotell, stoppet på Hamar for å spare noen kjøretimer og få en dag med bestevenninna mi, og det å kunne gå ned til frokost er verdt en hel masse penger merker jeg

Endret 26. juli 2013 av Tekola

[Mafalda]

For å si det sånn: det hørtes ikke helt feil ut med oppredd seng og ferdiglaget frokost etter en sånn dag! Ikke bare var du Supermamma, du måtte jo pent være både Superkone, Superdatter og Suøpersøster i samme slengen... Og grensen mellom uovervinnelig supereffektivitet og total overload er hårfin. Godt man er i stand til å flire litt av det... etterpå!

Det var med sammenbitte kjever at jeg ropte hadet til gutta og kjørte tilbake til svigers. Men da jeg gikk ut av bilen, haddeløftet ut bilsetet med baby og klarte å smelle igjen bildøra så hun våknet og hylskreik, da brast demningen. Jeg fikk ropt på gubben så ham kunne ta henne ogjeg fikk krepere på sofaen gråtende selv. Yes da

Ah, hånda opp de som har vært borti akkurat den følelsen.

DUNK! *Oh shit!* *telle 1-2-3*... UæææÆh! UæææÆh! UæææææÆh!

En fin variant var den jeg gjorde med NaniRonaldo som nyfødt. Det var da vi fremdeles fikk telefonkataloger levert på døra (altså i steinalderen), og jeg løftet mine to kolosser inn over dørstokken til stua og smalt dem i gulvet.

DUNK! *Oh, shit!* *1-2-3* UæææÆh! UæææÆh! UæææÆh!

Jeg trøstet meg med at jeg i alle fall kunne fortelle helsesøster at det ikke var noe i veien med hørselen til guttungen. Aldri så galt, og så videre

I dag har jeg vært en 6'er. Eller forresten, jeg er litt raus i dag og gir meg 7, omstendighetene tatt i betraktning. Tross alt står jeg på beina og er rimelig blid, og alternativet kunne lett vært å ligge sammenkrøpet i sengen, innsauset i selvforakt, full av bekymringer og tvil. Eventuelt at jeg hadde tilbrakt hele dagen som Monstermamma og bare vært sur og sint. Tar man det i betraktning er det ikke for galt å gi en 7'er, for det har vært en sånn dag og jeg har måttet slåss på to fronter samtidig, med vidt forskjellige problemstillinger.

Uten å utlevere mine barn for mye, så har jeg vært rådvill og bekymret for en, og adrenalinsint, oppgitt og utrolig lei meg for en annen. Og følelsen som ligger under hele veien, som et klamt skjerf om halsen- gjør jeg rett? Er jeg for streng? For mild? Gir opp for lett? For prinsippfast?

Guri som jeg savner en "... for dummies"-manual på sånne dager! Jeg føler meg rett og slett underkvalifisert! KG er full av tråder om hva som bør være på plass før man får barn. Etter hva jeg får ut av dem, er det ikke få krav som stilles. Fast og solid forhold, for det første, og fast inntekt. Gjerne høy inntekt. Fast ansettelse såklart, og egen bolig, oppegående besteforeldre, nettverk og avlastningsmuligheter. Og så må man for all del ha levd livet, selv om jeg er usikker på hva akkurat det innebærer (kline dritings med bartender på Ibiza?). Gå inn på Gravid, og kravene blir enda større. Den beste babycallen. Den beste bæreselen. Den beste vogna. Alt det beste for lillegull!

Well, stuff it. Jeg har ikke alltid gjort det, men nå oppfyller jeg jo de fleste av "bør ha på plass"-kravene (bortsett fra dippeduttene, hehe). Og merker fint liten forskjell. Anna Wahlgren mente at det eneste man måtte ha i hus for å få et barn, var en vask. Jeg skal ikke være fullt så bastant- og fru Wahlgrens stjerne har vel strengt tatt falmet noen hakk de siste årene- for det er greit med en viss materiell standard. Men det er ingen overdrivelse å si at jeg gladelig kunne byttet de fleste av punktene på lista mot en pedagogisk utdannelse og ikke minst en bachelor master i psykologi. På dager som i dag hadde jeg gladelig byttet bort alt på lista hvis jeg bare kunne fått en slags følelse av å være kompetent

For hva er egentlig riktig, når du er bekymret for en mutt tenåring som du vet tenker langt mer enn h*n vil si? Hvis du pusher og graver, er det galt og du respekterer ikke grenser, og hvis du lar være, lager du psykologmat inn i de neste ti årene der ungen hulker ut at "Min mor så meg aldri". Hva med en unge som er så hypersensitiv at alt tolkes negativt, alt er ens egen feil, en som passer på alt og alle med falkeblikk og risikerer å sette seg selv bakerst i alle sammenhenger? Eller hva når Gubben for ørtende gang står over ungen og kjefter, harmdirrende i stemmen, og du ser at underleppa skjelver og bare vet at dette oversettes til "De er ikke glad i meg. De andre er bedre enn meg. De liker meg ikke" i barnets hode... samtidig som det er så forbasket nødvendig! Barnet MÅ få korrigert det egosentriske og destruktive mønsteret, ellers blir livet en eneste lang runddans av ansvarsfraskrivelser og skuffelser?

Noen som har en oppskrift? Manual? Eller i mangel av slike, en angreknapp?

Neida, jeg gjør så godt jeg kan og håper det duger. Som kjent har barn overlevd barndommen før- og noen sår og skrammer skal man jo ha med seg på veien. Men fy fader så vanskelig det kan være til tider!

Og så ser jeg på lille Smule da, og ønsker at hun hadde en pauseknapp. At hun kunne være liten og søt for bestandig. Joda, hun vekker meg om natta, og hun legger beslag på venstrearmen min som den naturligste ting av verden... men lille du, må du egentlig bli stor og vanskelig, du også?

Svaret er jo gitt Men inntil videre nyter jeg at en armkrok eller pupp kan løse det meste av problemer akkurat der, i alle fall.

*********************

- og nå er Gubben og NaniRonaldo på Barcelona-kamp! Håper de koser seg, og siden vi er Real Madrid-supportere selv er skuffelsen over å måtte seg kampen på TV absolutt til å bære. I morgen starter Norway Cup, og guttungen kan i alle fall ikke klage på forberedelsene: et par splitter nye Nitrocharge står nå i fotballskapet sammen med de andre skoene. Og så skal vi pakke til SnillVimsens orkesteruke, han gleder seg veldig.

Så joda, i morgen blir nok bedre. Trur eg!

[Pyntestøv]

Du etterspurte en feriehistorie litt på halv tolv - og jeg har flere. Det gikk ikke lang tid før jeg oppdaget at det absolutt ikke er lett, om ikke komplett umulig, å planlegge aktiviteter med et spedbarn som forandrer seg så og si fra dag til dag.

Vel, i starten av sommeren var vi enda meget optimistiske. Vi hadde fått den lille, forsvarsløse poden i hus og sommeren la foran oss som et hav av muligheter. Vi valgte derimot ikke havet, men fjellet og i blind optimisme pakket vi bilen da Kasper var 4 uker og kjørte de 3 timene (det som skulle vært 3 timer, men som ble til 4.5) til min samboers familiehytte. Det var meldt relativt fint vær så samboeren ivret veldig etter å komme seg ut til yndlingsvannet og prøve fluestanga. Det kunne jo bli rikitg så hyggelig det? Vi puttet Kasper i froskestilling i en bæresele og utstyrte han med en litt for stor solhatt i håp om at ingen mygg ville fatte interesse i han (noe de forøvrig ikke gjorde, men jeg derimot kom hjem seende ut som jeg hadde fått vannkopper). Jeg vil komme tilbake til myggen, eller hatobjekt nummer én - klegg!

Nuvel. 50 meter ut på turen, etter å ha klønet noe iherdig med å få den hersens bæresela til å sitte korrekt, få pakket alle løse deler ned i sekken (du vet, den velkjente i-siste-liten-dette-må-vi-ha-med-ikke-sant-ja-bare-sleng-de-baki- situasjoen), så bestemte vår store stolhet seg for at han var mer sulten (amminga før vi dro ut gjorde altså ikke nytten) og mens vi satt der og ammet på best mulig måte mens kjæresten var mygg/kleggvakt, så rullet øynene bakover i skallen på han og ut bak kom den største, bløte fisen jeg har hørt han produsere. Den var så kraftig at det ristet i lårene mine, og da han var ferdig var han regelrett full av dritt! Ungen hadde bæsjet så hardt at det hadde sprutet ut av bleia og oppover ryggen. Perfekt. Det var bare å vrenge av han klærne, vaske så best man kunne med våtservietter, mens man febrilsk holdt draculainstektene unna. Her kunne kanskje historien ha sluttet, men nei.

Vi kom nå oss frem til fiskestedet uten videre store problemer. 50 min i tidvis myrlandskap og krattskog hadde ikke påvirket Kasper (han sov søtt i bæresela han), men jeg derimot var visst blitt til en bankett, eller mer riktig sagt - et grendahus hvor alle var bedt til fest. Mygg, knott, klegg - de svermet rundt meg tiltross for iherdig overforbruk av myggstick på forhånd. Med andre ord - ikke i det beste humøret da jeg ankom fiskestedet, men kjæresten gjorde sitt beste i å sette opp et provisorisk telt av myggnetting og plassere meg og Kasper inni den, i god tro om at hvis bare myggen ble holdt unna ville jeg straks kunne slappe av og sitte der i min egen lykkeboble, mens han dro og kastet med fluestanga. Teltet var som sagt provisorisk, og ikke akkurat stort, så jeg måtte sitte midt i det og hadde ikke akkurat store muligheter til å bevege på meg. Ei hadde jeg noe støtte til ryggen, så jeg satt foroverbøyd med en verkende rygg og prøvde å dra frem mitt beste dette-går-super-smil, mens jeg invendig gråt litt. I det minste så sov jo Kasper.... i et kvarter! Kasper er ikke alltid så glad i være i ro om han ikke sover. Jeg prøvde å redde situasjonen med en pupp, men det fungerte bare en liten stund før han gjorde det klart at denne dagen var det virkelig kun bevegelse som var tingen. Det gikk nå opp for meg at dette kunne bli en veldig lang, og strevsom, fisketur, og at jeg nå måtte ut av det fine myggteltet og ut til en koloni av festglade mygg - klar til å ta seg en beta.

Jeg fikk nå plassert Kasper i bæresela igjen og gikk noen runder hit og dit, mens jeg desperat prøvde å holde mygg og sol unna, både meg og Kasper. Hver gang han sovnet, og jeg prøvde å sette meg tilbake i myggteltet gjennomskuet han forsøket og jeg måtte ut på ny gåtur. Jeg ønsket ikke å ødelegge fisketuren, det var jo noe kjæresten hadde gledet seg sånn til, men samtidig innså jeg at dette var helt håpløst uten et ordentlig telt jeg kunne ha ligget og strekt meg ut i. Jeg klistret på meg mitt største, mest overbevisende smil og fremla forslaget om at jeg kunne finne veien tilbake til bilen og sitte der og vente (den ville jo i hvert fall være fri for morderinsekter). Det var det jo både radio, sjokolade og det aller beste - myggfri. Kjæresten og faren ble nå overbevist og jeg tok så turen tilbake til bilen, noe som forøvrig gikk fint (til tross for at jeg på dette tidspunktet var så nedbitt at jeg slet med å tenke klart).

Vel tilbake i bilen fikk jeg både ammet og kost meg litt med Kasper før han bestemte seg for at det var på tide å kvitte seg med resten av sprutbæsje. I bilsetet sitt. Det er fascinerede hvor mye bæsj én unge kan produsere, og især når de er så små og kun drikker melk. Det er med skrekk jeg tenker på fremtiden når han har firedoblet størrelsen sin og spiser andre, mer håndfaste matvarer . Men, ja... det var den fisketuren, det ble ikke flere av dem for å si det sånn .

[Ciara]

Å, min eldste er bare tre, og jeg har bare såvidt begynt å kjenne på følelsen, men ja, at det skal være så vanskelig noen ganger!

Du har både hodet og hjertet på rett plass, så jeg er sikker på at du klarer deg fint. Eller i det minste - så godt du kan. Og det er vel tross alt alt man kan kreve av foreldre også?

Hos meg går tvilen mye på om jeg er for sint, om jeg håndterer treåringen riktig. Han kan virkelig få meg til å se rødt i blant, og jeg er ikke komfortabel med sinne, verken hos meg selv eller andre (dette ligger til hele slekten min, forsåvidt). Så når jeg reagerer impulsivt og sint liker jeg meg ikke. Som i at jeg ikke trives med situasjonen og heller ikke synes denne mammapersonen er noe hyggelig. På den annen side, er det oppnåelig alltid?

Huff. Turbulente dager. Med to barn på vidt forskjellige stadier får man så motstridende tanker. Jeg setter pris på deres forskjellighet i hvert fall. I dag har jeg både vært glad for at storebror har blitt så flink til å fortelle hva han tenker og føler og samtidig prist meg lykkelig over at lillebror ikke kan snakke ennå Og mange dager har jeg begge disse tankene i løpet av dagen:

"Herregud, har JEG vært med på å skape disse perfekte, nydelige små?"

Og

"Gud bedre, har JEG skapt disse djevelungene?"

Om man nå skal være helt ærlig

[Ciara]

Haha, Pyntestøv! Nå fikk jeg meg en god latter her. Før barn pleide forventninger og faktiske opplevelser å stemme sånn noenlunde overens. Nå er det annerledes, og jeg prøver alltid å nedjustere forventningene. Kraftig.

...sier hun som snart skal på hyttetur på fjellet og ser for seg lykkelige unger som smilende løper/krabber barbeint på gresset og aldri synes noe er KJEDELIG eller URETTFERDIG.

[SmallTalk]

Fred og ro! (Og takk og lov for det!)

Samboeren sover, Knerten sover og jeg ligger rett ut på sofaen, slapper av med en cappuccino, nyter freden og roen og funderer over hvordan sommeren egentlig har vært.

Konklusjonen er at det slettes ikke har vært så verst, og spesielt ikke sammenlignet med fjorårets. Været har vært bra, jeg har hatt full bevegelsesfrihet, overkroppen har blitt strammere (kanskje ikke så rart når man løfter rundt på en 10 kg klump titt og ofte?) og vi har generelt sett tatt livet med ro. Jeg har til og med vært tre turer på stranda, og alle tre har vært vellykkede (ikke dårlig når man har med en super-tuboladet badeløve på snart ett år som ikke eier skrupler når det gjelder vann). To av dem var riktig nok sammen med foreldrene mine, hvor mamma annekterte Knerten så fort vi ankom stranda slik at jeg fikk slappet av og solet meg noen timer. Den siste var en rask svipptur ut om stranda etter en bytur ettersom samboeren bare MÅTTE se Knerten i aksjon i vannet for å se på den tøffe badeløven vi har. Og Knerten levde opp til forventningene. Det var vind og ganske greie bølger den dagen, men den som satte baken i været og krabbet bølgene imøte og flere ganger endte opp med å få en bølge over hele seg, det var Knerten

Nå sitter jeg og funderer på om vi har alt vi trenger til barnehagestart på torsdag... For, hva trenger man egentlig til barnehagestart?

[Øydis]

Uff, håper det går bedre med deg nå. De er ikke så lette, disse tankene man gjør seg. Man vil jo bare at de skal ha det bra, nå og bestandig. Du har så mange forskjellige utfordringer med barn i alle aldre, og en liten baby blir jo bare peanuts i forhold til de litt eldre. Mat og kos og så er man der. Hadde det vært så enkelt videre! Man kan jo ikke gjøre annet enn sitt beste der og da, og det er jeg sikker på at du gjør. Så får du takle evt senvirkninger av beslutningene dine senere, og gjøre ditt beste ut av det.

Og det går jo an å tenke for mye også, bare så det er nevnt. Virker som det er nok av folk som ikke gjør det, i alle fall, så du er jo forbilledlig sånn sett (også!).

[Gjest pysepusen]

For, hva trenger man egentlig til barnehagestart?

Bleier, byttetøy, yttertøy (og noen barnehager vil at de skal ha innesko).

[Mafalda]

Hør på pysepusen, SmallTalk

Det viktigste når de er små, er egentlig at de har nok skiftetøy til diverse uhell (ikke bare bleie, men de krabber jo gjerne rundt i søledammene om høsten, så det går med en del skift). Og dugelig yttertøy. Du kan også høre med barnehagen når dere drar dit første dagen, det er ingen krise om han ikke har trippelt opp av alt fra dag 1. Hør om de har noen tips før du gjør de dyreste innkjøpene.

(her kan jeg skyte inn min første barnehagebommert da Susain var liten, og jeg var opptatt av å være Supermamma, helst også på utstyrsfronten. Så da det kom til dag 3 i barnehagen og jeg ikke hadde regndress på plass, løp jeg ut og kjøpte det første jeg kom over i nærmeste sportsbutikk. Som var en avsindig dyr, pustende hi-Tech dobbel shell-greie som viste seg kun å fungere i regn, ikke i sandkasser. Jaja, det gjentok seg aldri! )

Og Øydis, du har et poeng. Vel er det godt å tenke, men det kan faktisk bikke over til svartsyn, det hele. Og det som er fint med at barndommen er så lang, er at det kommer alltid en ny dag. Du får alltid sjansen til å gjøre ting på nytt- så sant det da ikke dreier seg om virkelig graverende feil-, og kjærlighet dekker over mange feil og mangler. Vi gjør så godt vi kan, og det gjør barna også, og så får vi bare leve med at ikke verden er perfekt og vi selv er feilfrie allvitere...!

Å, min eldste er bare tre, og jeg har bare såvidt begynt å kjenne på følelsen, men ja, at det skal være så vanskelig noen ganger!

Jeg setter pris på deres forskjellighet i hvert fall. I dag har jeg både vært glad for at storebror har blitt så flink til å fortelle hva han tenker og føler og samtidig prist meg lykkelig over at lillebror ikke kan snakke ennå Og mange dager har jeg begge disse tankene i løpet av dagen:

"Herregud, har JEG vært med på å skape disse perfekte, nydelige små?"

Og

"Gud bedre, har JEG skapt disse djevelungene?"

Om man nå skal være helt ærlig

Signerer på flekken!

Og dette med å være sint... så lenge det ikke går over alle støvleskaft, med skriking og kasting av ting i veggen som en naturlig ting i hverdagen, så tror jeg de små har godt av å se at mamma og pappa også har sine grenser. For det er ikke til å stikke under en stol at unger i den rette alderen (og ellers også, for så vidt ) kan terge på seg en stein. Og når det går over til å bli helt uhåndterbart, så er sinne en naturlig reaksjon. Selv om jeg skjønner tvilen som ligger snikende...

Konklusjonen er at det slettes ikke har vært så verst, og spesielt ikke sammenlignet med fjorårets. Været har vært bra, jeg har hatt full bevegelsesfrihet, overkroppen har blitt strammere (kanskje ikke så rart når man løfter rundt på en 10 kg klump titt og ofte?) og vi har generelt sett tatt livet med ro. Jeg har til og med vært tre turer på stranda, og alle tre har vært vellykkede (ikke dårlig når man har med en super-tuboladet badeløve på snart ett år som ikke eier skrupler når det gjelder vann).

Høres ut som en fin sommer, og jeg kan tenke meg at Knerten er en tøff liten badeløve!

Men det uthevede... Er det noen her som har sagt tilsvarende FØR de fikk barn? Ikke det?

Før var en tur på stranda en tur på stranda, og et teaterbesøk et teaterbesøk. Det skulle liksom mye til før det ble mislykket. Men med barn på slep er virkeligheten straks litt mer komplisert. For å si det mildt

Hvilket fører galant over til stående applaus for en fantastisk skildring av fisketur, Pyntestøv! Jeg ser det virkelig for meg, både sprutbæsjen og kleggen og det litt påklistrede mammasmilet for å glede en mann som har sett fram til å fiske. Herlig lesning, selv om det sikkert ikke var så herlig der og da. Og ikke minst: bare vent et par-tre år, så skal dere se gutten sin som liker å fiske med pappa (du kan jo muntre opp mannen din med det, hvis han syntes turen ikke helt svarte til forventningene...).

************************

Akkurat nå spiller NaniRonaldo ekstraomganger i 16.delsfinalen i Norway Cup. Jeg er så spent at jeg holder på å eksplodere. Og her sitter jeg foran pc'en, i det nydelige fotballværet, med to små jenter sovende i etasjen under, og må pent vente på at det plinger i mobilen...