Mafaldas excel-ark

[Mafalda]

Kan i grunnen bare slutte meg til åffornos applaus... jeg er fullstendig enig i det uthevede.

Og også dette:

Og realiteten i dag er også sånn at mange opplever et abortpress fra helsepersonell dersom det viser seg at det er noe galt med fosteret, uansett om det er på tidlig eller ordinær ultralyd, og ikke opplever forståelse for at de eventuelt ønsker å gå videre med svangerskapet selv om det kanskje ender med alvorlig sykdom eller død. Og fra et samfunnsmessig perspektiv så blir man ansett for å tilføre samfunnet en byrde dersom man ikke avbryter svangerskapet og man blir ansett for å være for et "sorteringssamfunn" dersom man velger å ta abort. Snakk om å sette den gravide og partneren i en umenneskelig posisjon! Uansett hva man velger så må man være forberedt på å måtte forsvare et i utgangspunktet umenneskelig valg i en ekstremt sårbar situasjon! Akkurat det burde man faktisk få slippe...

Jeg leste en kronikk i Aftenposten om en kvinnelig lege (tror jeg det var) som ble møtt med både skepsis og direkte motvilje da hun ønsket å gjennomføre et svangerskap der fosteret hadde diagnosen trisomi 18...

Ser jo nå at jeg kanskje var naiv i utgangspunktet, men jeg trodde virkelig ikke at helsepersonell hadde noen juridisk (ei heller moralsk!) rett til å nærmest tvinge på foreldre abort som en "løsning". Selvsagt er det legenes jobb å informere grundig om hva valget innebærer, og for den saks skyld gi en medisinsk fundert anbefaling. Men det denne kvinnen hadde opplevd, gikk langt ut over den slags velfundert informasjon- det var snakk om direkte press. Det var virkelig nedslående lesning!

******************

Ingenting, absolutt ingenting, slår følelsen av å sitte med et lite nurk i armkroken og observere at øynene blir stadig smalere, til de bare er små streker og søvnen tar over. Og så sitter man der, i et mørkt og stille hus, og kjenner bittesmå babysnork mot huden....

I det vi fikk se at begge favorittlagene seilte inn til tre poeng, våknet nemlig frøkna- svett og utilpass. Så da ble det en sjelden nattevåk på mor. Og selv om jeg er glad i å sove om natten, absolutt, så er det et slags gyllent øyeblikk også. Bare Smule og jeg, i natten og stillheten. Lille klumpen min, sov litt på mamma du- før jeg vet ordet av det er du stor, men akkurat her og nå er det bare du og jeg. Herlig!

Hun sovnet igjen klokken halv ett, men da var jo jeg lys våken

Så her har det gått unna, både fotograf, årsrapport, notater til FAU-permen og de ørten skjemaene til podens fotballcamp er i boks, og jeg har fått lest to kapitler i pensumboka. Strålende!

Men nå er det vel strengt tatt på høy, høy tid å finne senga. Om tre og en halv time er det tross alt morgen igjen...

[Gjest Neferet]

Jeg deler din bekymring over helsevesenets press, din glede over tre poeng til ihvertfall ett av lagene og håper du fikk litt søvn etterhvert! Det skal sies at du er flink til å ytnytte tida når du fikk gjort hele den lista midt på natta!!

[Mafalda]

Nå ble jeg nysgjerrig på hvilket lag du håpet på tre poeng til

Og natta er egentlig super til å få unna ting. Bare så synd man gjerne får en skikkelig backlash dagen etterpå! Var det ikke Bill Clinton som lærte seg å fungere med bare fire timers søvn? Den egenskapen skule jeg gjerne ha hatt.

Fredagen var også en effektiv dag. Den forferdelige gjørelista mi (ingen av punktene var egentlig så fæle. Men når totalen blir så innihampen lang blir jeg nesten litt satt ut. Må bli flinkere til å bare ta en ting av gangen, i steden for å bare virre rundt og stresse med tre-fire ting samtidig...) har blitt betraktelig kortere.

* FAU-rapporter og dokumenter er skrevet, printet ut og overlevert! SÅ deilig!

* One Direction-billetter i rekommandert sending er hentet!

* Rett kopi av vitnemål er på vei i posten!

* Takkekort og NAV-papirer er fikset og sendt!

* Fikk tatt en tur på jobben, noe de har mast om lenge!

* Kjørt oldemor på sykevisitten hun har mast om lenge...

* Skolesøknad til HK-jenta er sendt!

* Parafinmannen og service på bilen i boks!

* Og søknaden til NaniRonaldos fotballskole, med hundreogørten vedlegg, er sendt, mottatt og akseptert. Barcelona here we come!

Så i går kveld tok jeg meg et langt bad og kjente på helgefølelsen, selv om jeg er i permisjon

Det gjenstår jo fremdeles masse dill og dall som skal fikses, men torsdag og fredag sørget i alle fall for et stort jafs av skiten, nå er resten håndterbart. Deilig!

*******************'

Men for en lørdag, da. SnillVimsen er på guttetur på fjellet med min mors mann, og Susain er på en kort overnattingsvisitt hos bestemor. Så nå har vi bare tre barn i dag, og jeg lekte med tanken på å ta HK-jenta med på fotballkamp. Hun har alltid lyst, men kampene går så sent... og i dag spiller de 15:30. Men det regnet, da... Ikke så innmari fristende å stå der i to timer, med baby på slep. Får se om vi orker etter all dansingen.

Ellers blir det vel ryddings, og forhåpentligvis litt lesing. Og jordbærgele til dessert i dag, hehe. Det er tross alt lørdag, og siden jeg hiver oppi to poser frosne jordbær i geleen kan vi jo nesten late som om det er sunt

Smule falt ut av senga i natt!

Heldigvis et to-trinns-fall dempet av bøker, så hun slo seg nok ikke spesielt mye. Men likevel. Både Gubben og jeg hoppet en halvmeter rett opp i lufta da vi hørte dunket. Heretter må hun gjerdes inn om natten, så mye er klart. Hun ruller og åler seg mye rundt, men er selvsagt frustrert fordi det er vanskelig å komme fremover og ikke i alle andre retninger. Lillejenta begynner å bli stor allerede...

Håper alle har en fin lørdag, og en fin helg! Her i Oslo frister det knapt å gå utenfor døren, men det er jo en av de gode tingene med høsten: null dårlig samvittighet for peiskos, sofa og film

[Mafalda]

... og så må jeg tipse alle om denne fantastiske kronikken.

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Mammas-moderate-matpakker-7349587.html#.Umt0UXw4WfA

Er så enig! Saken i papirutgaven av Aftenposten var enda mer utfyllende, men den fant jeg ikke på nett.

Og poenget er selvsagt ikke bare matpakkene, folk må da gjerne skjære ut både pandaer og romskip for den del. Men hun poengterer så flott at vi er i ferd med å ta helt fullstendig av i forhold til måten vi forholder oss til barna på. Og vi ender opp med å skape småfolk med skyhøye forventninger, ikke bare til matpakka, men til livet, karrieren, lykken- og som tåler kjedsomhet, rutine og skuffelser dårlig. Alt skal liksom være en fest. Og det er ikke til barnas fordel.

[Anglofil]

Helt enig Mafalda. Det blir rett og slett ganske hysterisk i mine øyne.. Man gjør barna til tapere før de egentlig har fått lov til å starte med eget liv. For det kommer til å dette ned i hodene på dem at "shit, vi får visst ikke alt vi peker på allikevel, oi shit, vi må takle skuffelser". En skremmende utvikling slik jeg ser det.

Mvh Yvonne

[Gjest Neferet]

Nå ble jeg nysgjerrig på hvilket lag du håpet på tre poeng til

Det engelske Kjære har vært fan siden ca 1991, så jeg er godt og vel hjernevasket etter 14 år sammen og drøye 12 under samme tak Men det er moro da, bortsett fra de gangene det er skikkelig kjipt... Og så er det ikke minst stas med en årlig tur til England, som har blitt en tradisjon!

Men jeg ser vi er enige i Norge også, ble det kamp på dere? Jeg håpet nesten dere lot være med tanke på hvordan resultatet ble til slutt...

[SmallTalk]

... og så må jeg tipse alle om denne fantastiske kronikken.

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Mammas-moderate-matpakker-7349587.html#.Umt0UXw4WfA

Er så enig! Saken i papirutgaven av Aftenposten var enda mer utfyllende, men den fant jeg ikke på nett.

Og poenget er selvsagt ikke bare matpakkene, folk må da gjerne skjære ut både pandaer og romskip for den del. Men hun poengterer så flott at vi er i ferd med å ta helt fullstendig av i forhold til måten vi forholder oss til barna på. Og vi ender opp med å skape småfolk med skyhøye forventninger, ikke bare til matpakka, men til livet, karrieren, lykken- og som tåler kjedsomhet, rutine og skuffelser dårlig. Alt skal liksom være en fest. Og det er ikke til barnas fordel.

Jeg kan bare slenge meg på og si at jeg er så enig, så enig!

Jeg mener at man som forelder har en plikt her i livet til å forberede podene sine på hva de faktisk kommer til å møte ute i det virkelige liv, at hele livet ikke nødvendigvis kommer til å være en eneste stor opptur, at alt neppe kommer til å komme servert på sølvfat og at man faktisk er nødt til å jobbe for å nå de målene man setter seg. Og ikke minst så må man sørge for å gi dem den selvtilliten og de verktøyene som er nødvendige for å takle motgang og dårlige dager, slik at de faktisk gjør det og kommer seg styrket gjennom dem.

Og viktigst av alt er vel at man må sørge for å prente inn en gang for alle at vi foreldre er der for dem dersom de skulle gå på tryne og trenger hjelp for å finne ut hvordan de skal komme seg på beina igjen.

---

Ny svangerskapskontroll i dag og bolla ser ut til å ha det fint inni der. Hjertet slo 156 slag i minuttet og legen traff blink på første forsøk med dopplene.

Sykemeldingen på 40% ble forlenget med en måned på legens anbefaling, og jeg kan ikke si at jeg klager på det. Jeg kjenner at jeg virkelig ikke har lyst til å presse meg noe særlig denne gangen, og det virker ikke som om hun synes det er noen god idé hun heller.

Nå begynner en del av de jeg og samboeren jobber sammen med å skjønne at det er noe på gang, og det er visst et par av de jeg jobber sammen med som ikke heelt har turt å spørre meg om dette enda og som heller har prøvd å fiske litt hos samboeren. Og samboeren synes jo dette er forferdelig morsomt og har det veldig morro med å jo litt diffuse svar på fiskingen, som ikke er helt direkte den heller. Det beste jeg har hørt var vel en kommentar samboeren fikk i lunchen i dag fra en av mine kolleger: "Ja... Jeg hører at du har rulla deg på SmallTalk igjen..." hvorav samboeren dro på det og svarte "Jeg har kanskje det?"

Men, tør mine kolleger å komme og spørre meg om dette? Neida! Og det er kanskje like greit, for jeg kjenner meg selv såpass godt at de hadde fått følgende svar: "Mener du å si at jeg begynner å bli feit?!?" (Og da sagt kun på trass for magen er foreløpig like fraværende som den var sist).

Endret 29. oktober 2013 av SmallTalk

[Susa]

Haha! Den "mener du at jeg har blitt feit?" dro jeg også på jobb, da en av "småsjefene" hadde fått med seg at jeg hadde legetimer en gang i mnd, og la sammen to og to...Skal si han blei rød i trynet og stamma litt da

Ellers så må jeg si at jeg er 100 % enige med dere andre her, slike barn som tror de kan alt, vet alt osv er slitsomt, og så går de så på trynet etter ei stund, stakkars. Det er en balansegang å oppdra de til å ha bra selvtillit, men ikke så det tipper over og de tror at de er guds gave til verden...

Er mektig imponert over hva Mafalda får til på sene nattestimer. Selv hadde jeg vel sitti med nesa i ei bok og gjort null fornuftig...

[Mafalda]

Helt enig Mafalda. Det blir rett og slett ganske hysterisk i mine øyne.. Man gjør barna til tapere før de egentlig har fått lov til å starte med eget liv. For det kommer til å dette ned i hodene på dem at "shit, vi får visst ikke alt vi peker på allikevel, oi shit, vi må takle skuffelser". En skremmende utvikling slik jeg ser det.

Mvh Yvonne

Nemlig. Jeg er jo en ivrig leser av Si:D i Aftenposten, og må innrømme at mitt forhold til den spalten er... tja, veldig og særdeles ambivalent

På den ene siden er jeg imponert over hvor mange unge som er engasjerte, som bryr seg og har meninger om smått og stort, og som tror at det nytter å jobbe for det de tror på- om jeg så måtte være uenig så det står etter. Det er bra!

Men gud bedre så mye sutring det er der også... Vi snakker om en gruppe som må være verdens mest priviligerte. I et fredelig, rikt land, med gratis skolegang, med foreldre som stort sett står klar med nyvaskede klær, ferdig middag, og evig, tålmodig sponsing av iPhoner, Hunterstøvler og slalåmturer. Men neeeida. Det er så slitsomt. Og vanskelig. Og motivasjonen har ikke godt av lekser, det blir for tungt, og hvorfor er det så rådyrt å få seg leilighet midt i sentrum, og foreldre skulle bare visst hvor vanskelig livet var hvis du fikk under 50 likes på profilbildet ditt lissom...*sukkogstønnogdetersyndpåmeg*

Ellers så må jeg si at jeg er 100 % enige med dere andre her, slike barn som tror de kan alt, vet alt osv er slitsomt, og så går de så på trynet etter ei stund, stakkars. Det er en balansegang å oppdra de til å ha bra selvtillit, men ikke så det tipper over og de tror at de er guds gave til verden...

Nemlig. Da er de jo dømt til å få verden i trynet en eller annen dag, og da blir det mye verre å takle enn om ungene hadde hatt et litt mer balansert syn på saken fra starten av...

Jeg kan bare slenge meg på og si at jeg er så enig, så enig!

Jeg mener at man som forelder har en plikt her i livet til å forberede podene sine på hva de faktisk kommer til å møte ute i det virkelige liv, at hele livet ikke nødvendigvis kommer til å være en eneste stor opptur, at alt neppe kommer til å komme servert på sølvfat og at man faktisk er nødt til å jobbe for å nå de målene man setter seg. Og ikke minst så må man sørge for å gi dem den selvtilliten og de verktøyene som er nødvendige for å takle motgang og dårlige dager, slik at de faktisk gjør det og kommer seg styrket gjennom dem.

Og viktigst av alt er vel at man må sørge for å prente inn en gang for alle at vi foreldre er der for dem dersom de skulle gå på tryne og trenger hjelp for å finne ut hvordan de skal komme seg på beina igjen.

Det er ett av de punktene det syndes grovt mot, tror jeg.

Disse Si:D-whinerne har allerede gjort seg opp en mening om at verden skylder dem noe. De synes de har rett til å få det livet de ønsker seg, og selv om det for så vidt er helt i orden å ønske seg ting, så skal liksom alt komme rekende på ei fjøl. Møter du en hindring, så klag eller saksøk eller gi opp- å jobbe for å komme seg rundt det, eller legge inn en ekstra innsats, er liksom ikke et tenkbart alternativ. Skummelt.

Lurer på om det er et resultat av at norske foreldre i dag, til tross for den evinnelige tidsklemma, tross alt har historisk mye tid og penger å bruke på barna sine? Aldri har livet vært så sentrert rundt barna som det de er i dag, og da kan det lett bli for mye av det gode.

Merker det jo selv- det er altfor lett å være "snill". Altfor lett å hjelpe til, og brøyte veien, og legge til rette. For ikke å snakke om at de stort sett får det de ønsker seg, selv om vi er langt fra de verste i den kategorien. Det er rett og slett altfor lett å skjemme bort barn i dag

Det hjelper på at de er fem stykker

Og så er jeg knallhard på at kjedelige oppgaver skal gjøres, de skal være ordentlige og redelige både mot mennesker og i forhold til "jobben" sin.

Og hvis selv ikke dette er nok, så har jeg kongetrikset: de må vaske do. Så ond er jeg!

Men det siste du sier der er kjempeviktig, SmallTalk. Selv om det må være et mål å ha selvdrevne og tøffe unger som tåler en støyt, så skal de jo vite at vi er der i bakhånd, uansett. For livet kan svinge i mange retninger, og det er vel ingenting vi heller vil enn å hjelpe til når det er svart. Det er giddalausheten og kravmentaliteten som må bort, ikke det at man av og til kan ha behov for en hjelpende (mamma-)hånd.

Det engelske Kjære har vært fan siden ca 1991, så jeg er godt og vel hjernevasket etter 14 år sammen og drøye 12 under samme tak Men det er moro da, bortsett fra de gangene det er skikkelig kjipt... Og så er det ikke minst stas med en årlig tur til England, som har blitt en tradisjon!

Men jeg ser vi er enige i Norge også, ble det kamp på dere? Jeg håpet nesten dere lot være med tanke på hvordan resultatet ble til slutt...

Aha, da er du vel kjempefornøyd med gårsdagens resultat også, da?

Glad det ikke stoppet på 1-0, for det straffesparket var rimelig billig selv for en supporter!

Så hyggelig med årlig tur til England, den tradisjonen tror jeg vi skal stjele når ungene blir litt større

Og joda, vi dro på kamp. Det sluttet å regne, og siden kampen gikk midt på dagen var det en gyllen mulighet for de minste jentene. Ofte går jo kampene så sent at HK-jenta ikke får blitt med selv når hun har lyst, så når vi for en gangs skyld hadde en god mulighet måtte vi bare gripe den... Og hun var fornøyd hun, med stemningen og sangene og pølsa, ikke minst

Resultatet? Aj aj aj. Det er jo bare sorgen. Nå har jeg for lengst beveget meg over i neste sesong, og bare gravlagt denne. Jeg forstår ikke at det er mulig å spille så variabelt, og med et så lavt bunnivå, det er bare trist. Snakker om jubileumsår, da

Ny svangerskapskontroll i dag og bolla ser ut til å ha det fint inni der. Hjertet slo 156 slag i minuttet og legen traff blink på første forsøk med dopplene.

Sykemeldingen på 40% ble forlenget med en måned på legens anbefaling, og jeg kan ikke si at jeg klager på det. Jeg kjenner at jeg virkelig ikke har lyst til å presse meg noe særlig denne gangen, og det virker ikke som om hun synes det er noen god idé hun heller.

Nå begynner en del av de jeg og samboeren jobber sammen med å skjønne at det er noe på gang, og det er visst et par av de jeg jobber sammen med som ikke heelt har turt å spørre meg om dette enda og som heller har prøvd å fiske litt hos samboeren. Og samboeren synes jo dette er forferdelig morsomt og har det veldig morro med å jo litt diffuse svar på fiskingen, som ikke er helt direkte den heller. Det beste jeg har hørt var vel en kommentar samboeren fikk i lunchen i dag fra en av mine kolleger: "Ja... Jeg hører at du har rulla deg på SmallTalk igjen..." hvorav samboeren dro på det og svarte "Jeg har kanskje det?"

Men, tør mine kolleger å komme og spørre meg om dette? Neida! Og det er kanskje like greit, for jeg kjenner meg selv såpass godt at de hadde fått følgende svar: "Mener du å si at jeg begynner å bli feit?!?" (Og da sagt kun på trass for magen er foreløpig like fraværende som den var sist).

Haha! Den "mener du at jeg har blitt feit?" dro jeg også på jobb, da en av "småsjefene" hadde fått med seg at jeg hadde legetimer en gang i mnd, og la sammen to og to...Skal si han blei rød i trynet og stamma litt da

Kanskje du skal prøve, SmallTalk, det høres jo ut som om det kunne være artig (i alle fall for deg, kanskje ikke like artig for kollegene men...).

Jeg må jo innrømme at også jeg tenker mitt når kvinnelige, yngre kolleger plutselig har regelmessige legebesøk eller sykemelding av ukjent årsak. Vanskelig å unngå og dra visse typer konklusjoner ut av det. Samtidig er det jammen ikke lett å spørre (i beste fall er det direkte pinlig å ta feil, i verste fall tråkker du midt i et vepsebol av personlige såre følelser, hjelp!), så jeg kjenner en viss sympati med kolleger og sjefer landet rundt og venter tålmodig til vedkommende nevner det selv

*************************

Det skjer store ting her i huset!

(nei, jeg er ikke på tjukken, jeg har ikke solgt sønnen min til Bundesliga, Gubben har ikke blitt forfremmet til Europasjef med arbeidssted Roma eller tilsvarende varmt sted, og jeg har ikke sett bunnen på skittentøyskurven)

Det handler, selvsagt, om tenner. Vi har store tann-nyheter, men ikke på den måten man kanskje skulle tro. Smule har siklet i ukevis (månedsvis?) men er fremdeles like tannløs. Derimot har hennes yngste storesøster fått en *trommevirvel* løs tann. Den første løse tanna!

Det er litt av en milepæl, det. Og hun har flere venner som har mistet både en og to og tre tenner, så at det endelig ble hennes tur har ikke gått upåaktet hen her i huset. Så nå venter vi bare på at den skal falle ut. Faktisk venter vi på det opptil flere ganger daglig, og det selv om tanna bare er bittelitt løs.

Antagelig er jeg drittlei hele tann-styret lenge før jeg må ut og leke at jeg er tannfeen, men er man mamma, så er man mamma!

Jaja, nå må tannfeen ut og fikse dødningeskjelettmonsterkostyme til SnillVimsens Halloween-speidermøte i kveld. Vi bor bare så vidt i den virkelige verden for tiden, hehe. Håper dere har en grøsselig Halloween, enten fordi dere oppriktig liker grøss, eller fordi dere bare grøsser på ryggen over horder av masete unger som ringer på døra i stygge, billige Nille-masker og brøler "Gi oss godteri daaaah!"

[Mus-Katt]

haha, får sjelden tid til å følge med her inne, men midt mellom at ungen sover, jeg stinker drit etter å ha først underholdt henne med å synge og danse Ylvis - The fox foran henne i vippestolen påfulgt av rydding pga visningsbilder, satt jeg nesten kavringen (ja har ikke noe annet i hus! småbarnsperioden?) i halsen da jeg leste om tanna som er på vei ut!

Haha, ha en flott dag videre!

[Gjest Maman]

Melder meg som snikleser!

Dagboken din er den eneste jeg har klart å lese hele veien gjennom, fordi den er så full av gode historier. Kjenner meg igjen i mye, og gleder meg til å oppleve alt som venter i årene fremover når ungene blir litt større. Det er også gøy å lese kommentarene fra alle dere andre, som jeg har "fulgt" i flere år.... husker flere av dere fra da jeg gikk gravid sist. Hadde et annet kallenavn da (LilleLovely), og husker feks Ciara som fortalte om sin harde fødsel men at alt var gått så bra etterpå likevel. Husker jeg tenkte på det etter min harde fødsel, at jeg var jo ikke alene.

[Gjest Neferet]

Aha, da er du vel kjempefornøyd med gårsdagens resultat også, da?

Glad det ikke stoppet på 1-0, for det straffesparket var rimelig billig selv for en supporter!

Så hyggelig med årlig tur til England, den tradisjonen tror jeg vi skal stjele når ungene blir litt større

Og joda, vi dro på kamp. Det sluttet å regne, og siden kampen gikk midt på dagen var det en gyllen mulighet for de minste jentene. Ofte går jo kampene så sent at HK-jenta ikke får blitt med selv når hun har lyst, så når vi for en gangs skyld hadde en god mulighet måtte vi bare gripe den... Og hun var fornøyd hun, med stemningen og sangene og pølsa, ikke minst

Resultatet? Aj aj aj. Det er jo bare sorgen. Nå har jeg for lengst beveget meg over i neste sesong, og bare gravlagt denne. Jeg forstår ikke at det er mulig å spille så variabelt, og med et så lavt bunnivå, det er bare trist. Snakker om jubileumsår, da

Ja, strålende fornøyd med tirsdagens resultat, flere mål enn vi har vært vant til i det siste og ikke minst lettelsen over å ikke vente instendig på at tida (og tilleggstida) skal gå så det hele er over

Og årlig tur til England anbefales det altså! Mange barnefamilier som reiser med supporterklubben (men har vel til gode å se noen som har med seg fem!) Hvilket minner meg på at vi må få ut fingeren og bestille 2014-turen snart, planen er april

Og jeg holder med deg i at jubileumssesongen setter vi en strek over (og håper at det ihvertfall ikke blir kvalik), så får vi heller håpe på bedre tider neste år...

Og så må det jo for de store tann-nyhetene! Er den ute nå, eller begynner tålmodigheten å røyne på for hovedpersonen selv?

[Mafalda]

Hehe, Neferet, tålmodigheten begynte å renne ut idet hun oppdaget at tanna var løs:

Mamma, tror du den faller ut nå? At den faller ut snart? At den faller ut i morgen?? Mamma, er den løsere nå? Litt løsere nå? Kan du kjenne nå?

Gjett om vi skal få det moro framover!

Det verste er at jeg er en skikkelig pingle på sånne ting. Det er direkte flaut, men blod og gørr og tenner som henger og dingler i tynne kjøttstrimler er virkelig ikke noe for meg. Heldigvis har jeg Berit i barnehagen! Hun har faktisk nappet ut flesteparten av tennene på gutta. Selv etter at de har sluttet tok jeg dem med til barnehagen for at Berit skulle utføre sine tann-nappings-kunster. Hurra for Berit.

For ikke å si, stakkars Berit. For sånn som jentungen holder på her hjemme nå, er hun neppe noe bedre i barnehagen. Det er nok mange, både barn og voksne, som slipper et lettelsens sukk når HK-jenta endelig blir kvitt sin første løse tann (tann nummer to blir det nok ikke like mye blest om, takk og lov).

haha, får sjelden tid til å følge med her inne, men midt mellom at ungen sover, jeg stinker drit etter å ha først underholdt henne med å synge og danse Ylvis - The fox foran henne i vippestolen påfulgt av rydding pga visningsbilder, satt jeg nesten kavringen (ja har ikke noe annet i hus! småbarnsperioden?) i halsen da jeg leste om tanna som er på vei ut!

Haha, ha en flott dag videre!

Ahahaha, det der hørtes veldig kjent ut. Håper alt er bra med både deg og lillemor, og at dere har det akkurat passe deilig kaotisk.... Og the Fox, faktisk. Utrolig hva disse små får oss til å gjøre!

Melder meg som snikleser!

Dagboken din er den eneste jeg har klart å lese hele veien gjennom, fordi den er så full av gode historier. Kjenner meg igjen i mye, og gleder meg til å oppleve alt som venter i årene fremover når ungene blir litt større. Det er også gøy å lese kommentarene fra alle dere andre, som jeg har "fulgt" i flere år.... husker flere av dere fra da jeg gikk gravid sist. Hadde et annet kallenavn da (LilleLovely), og husker feks Ciara som fortalte om sin harde fødsel men at alt var gått så bra etterpå likevel. Husker jeg tenkte på det etter min harde fødsel, at jeg var jo ikke alene.

Så koselig at du stakk innom! Og ja, det er nok en del gamlinger her. Ikke bare relatert til reell alder, altså

Du venter nummer to nå, ikke sant, og har en fra før? Det blir helt sikkert hektisk, spennende og veldig gøy! Det er noe svært rørende ved å se søsken være sammen og være glad i hverandre. OK, de fleste slår hverandre litt i hodet innimellom, men for det meste er søskenforholdet en spennende ting å være tilskuer til. Jeg opplever jo nå ofte at mine to eldste forteller hverandre ting og bruker hverandre som støttespillere og rådgivere, helt uten å involvere meg eller faren sin. De har rett og slett en hemmelig verden vi ikke vet noe om. Og hvis jeg klarer å se forbi behovet mitt for å vite alt hva ungene gjør og tenker, helst hele tiden, så er det jo en fryktelig fin ting

Lykke til med forestående fødsel!

Det er lett å føle seg litt mislykket i møte med alle superhistoriene som florerer, det synes i alle fall jeg. Ikke at jeg ikke unner andre å føle seg som Urkvinne, det gjør jeg virkelig, men jeg tror ikke Ciara og jeg er de eneste som ikke føler at de helt lever opp til forventningene... Heldigvis er jo som oftest nummer to litt greiere enn første gangen, håper at det er tilfellet for deg også!

Ja, strålende fornøyd med tirsdagens resultat, flere mål enn vi har vært vant til i det siste og ikke minst lettelsen over å ikke vente instendig på at tida (og tilleggstida) skal gå så det hele er over

Og årlig tur til England anbefales det altså! Mange barnefamilier som reiser med supporterklubben (men har vel til gode å se noen som har med seg fem!) Hvilket minner meg på at vi må få ut fingeren og bestille 2014-turen snart, planen er april

Og jeg holder med deg i at jubileumssesongen setter vi en strek over (og håper at det ihvertfall ikke blir kvalik), så får vi heller håpe på bedre tider neste år...

Ikke sant!?

Fy flate så mange kamper jeg har sittet på nåler og sett mer på klokka enn på kampen. Ettmålsledelse er fæle saker

Så gøy med tur i april! Hvilken motstander er det dere vil se? Jeg er litt feig, så hvis vi skulle reist over nå ville jeg gått for Crystal Palace eller Hull eller noe slikt Selv om det er de store kampene som er mest spennende, så er det jo en større risiko for tap. Men du har jo erfaring- føles det som en veldig stor nedtur dersom vi taper, eller kan det bli en hyggelig tur likevel?

Å ta med hele hurven på en tur er noe vi absolutt skal gjøre. Av naturlige grunner blir det ikke hvert år, men så fort vi sitter med litt penger til overs er det en av tingene jeg vil prioritere. Tenk så moro!

Og jeg er helt med på å krysse fingre for å unngå kvalik. Det får være måte på hvor ille det skal kunne gå i et jubileumsår!

***********************************************

Stakkars Smule.

Hun er så nesten på åler'n/krabber'n at det er fælt å se på. Hun vil, hun vil, men får ikke til. Dytter seg i feil retning, sparker for å komme framover, og illskriker når hun ender opp med å komme lenger og lenger bort fra målet. Som en slags trøstefunksjon har jeg strødd reklamefoldere og aviser rundt teppet hennes, så ett eller annet får hun tak i til slutt (og river i stykker med et digert glis. Aviser er definitivt det morsomste akkurat nå).

Ellers er hun stort sett bare blid og fornøyd. Ikke så rart, for maken til bortskjemt jente skal du lete lenge etter. Det er stort sett alltid en eller annen parat til å ta henne opp og leke og dulle med henne, så det skal bli spennende å se hvordan dette går når hun blir litt større

Hun har også virkelig forstått dette med mat nå. Hun hiver innpå sin egen grøt og middagsmat, og kikker nysgjerrig på hva vi andre putter inn i munnen. Noe som førte til et ordentlig "Kikk deg over skulderen, kanskje det finnes noen KG-spioner her"-øyeblikk da vi var på skjorteshopping til far her om dagen. Nærsenteret vårt har nemlig Oslos udiskutabelt største softis'er... De er gigantiske. Og veldig gode. Og når ungene er borte danser mor på bordet, så jeg ga beng i lunsjen og tok en softis i stedet. Smule, på armen, var fryktelig nysgjerrig, tok etter isen og kikket på meg. Og, som den horrible og uansvarlige moren jeg er, tok jeg bittelitt is på skjeen (vi snakker altså om en is-porsjon med størrelse som en lillefingernegl) for å se hvordan hun ville reagere på at det var kaldt. Hun ble ganske forundret, kikket på meg med store øyne, før halvparten ble svelget ned mens den andre halvparten rant nedover haken.

(vi er nå oppe i en halv lillefingernegls mengde med is, bare for å understreke det).

Så sendte hun meg et strålende glis, og det var det. Det blir sikkert tre måneder til neste gang. Men det var da jeg tok meg i å se meg rundt, for å se om noen hadde reagert på min uansvarlighet og a) tok fram mobilen for å ringe barnevernet eller b) poste et innlegg på KG om hvilken horribel situasjon de hadde vært vitne til. Baby får is! Hvor skal dette ende?! Sukkeravhengighet og ungdomsovervekt!

Og så kjente jeg, ikke for første gang, et stikk av redsel ved tanken på at jeg blir noens svigermor en dag.

Skumlere enn Halloween, er det!

[Gjest Tekola]

DU HAR JO HELT KLART ØDELAGT BABYEN DIN FOR ALLTID NÅ!

Jeg tror fort jeg kunne gjort noe av det samme.

Vesla er på akkurat samme får-nesten-til-krabbing-stadie som Smule, og hun blir så utrolig sinna! Går trassalderen blidt i møte, altså, med to foreldre som begge nærmest måtte låses inne på det verste...

Vi har stuebord med sånn hylle under, og om noe henger litt over kanten er det i perfekt Vesla-høyde for å få tak i! Plutselig sa det bare SWOSSSSSSJ og der lå vesla under en haug med Mamma, Foreldre&Barn og Mat fra Norge. Rimelig forfjamset

[Gjest Neferet]

Først av alt må jeg litt av Berit i barnehagen som bistår med røsking av løse tenner, også på barn som ikke lenger går i barnehagen. Godt å ha noen til å hjelpe til med subjektivt gufne ting! Jeg var veldig lite pysete på egne løse tenner, men har foreløpig ingen erfaring med andres, så skal ihvertfall ikke kaste stein i glasshus her!

Ikke sant!?

Fy flate så mange kamper jeg har sittet på nåler og sett mer på klokka enn på kampen. Ettmålsledelse er fæle saker

Så gøy med tur i april! Hvilken motstander er det dere vil se? Jeg er litt feig, så hvis vi skulle reist over nå ville jeg gått for Crystal Palace eller Hull eller noe slikt Selv om det er de store kampene som er mest spennende, så er det jo en større risiko for tap. Men du har jo erfaring- føles det som en veldig stor nedtur dersom vi taper, eller kan det bli en hyggelig tur likevel?

Å ta med hele hurven på en tur er noe vi absolutt skal gjøre. Av naturlige grunner blir det ikke hvert år, men så fort vi sitter med litt penger til overs er det en av tingene jeg vil prioritere. Tenk så moro!

Og jeg er helt med på å krysse fingre for å unngå kvalik. Det får være måte på hvor ille det skal kunne gå i et jubileumsår!

Vi har reist på våren uansett motstander vi egentlig, for det er kaldt nok inne på Old Trafford selv i mai, så høst og vinter har utgått av den grunn Selv om jeg har superlyst på kombinert juleshopping- og kamptur hvert år, skulle nok klart å kle på meg og overlevd kampen uansett! Men våren er stas da. Har ikke vært på noen av de aller største kampene, og har ikke tapt heller, selv om 4-4 mot Everton i 2012 føltes ut som tap, det var jo i den kampen seriegullet glapp... Men selv om stemningen var laber i etterkant av den kampen, så går det an å kose seg på tur likevel altså! City og Liverpool har vi unngått med vilje både med tanke på fare for laber stemning ved tap, men også fordi det er så mye mer anspent og fare for bråk da. Til våren blir det nok Norwich-kampen som er mest aktuell tror jeg. I mai i år var vi på siste hjemmekamp for 2012/2013-sesongen, det vil si avskjedskampen til Sir Alex. Lite visste vi da vi kjøpte billetter i juni 2012 at det skulle være en så historisk dag!!

Endret 31. oktober 2013 av Neferet

[Ciara]

Innom for å hilse på alle bittelitt Jeg leser og ler mellom alt det andre jeg holder på med

Nå er det altså så terror. Jeg løper på jobb, vasser i dritt hjemme (håndverkere! Når dette huset er ferdig skal jeg aldri, aldri pusse opp mer), og er på jobbintervjuer. Og jobbintervjuer er jo fader meg ikke hva det var, nå er det minimum to intervjuer, og gjerne en personlighetstest og et case på toppen. Jeg hater case. Jeg hater å snike meg ut fra (den travle!) jobben for å skaffe meg en annen jobb. Så nå har jeg vært på jobb siden sju, sitter endelig på bussen hjem. På vei hjem skal jeg kjøpe Grandiosa og sjokolade, og skremme ungene i mørket med de mørke ringene jeg har under øynene

[Anglofil]

Nemlig. Jeg er jo en ivrig leser av Si:D i Aftenposten, og må innrømme at mitt forhold til den spalten er... tja, veldig og særdeles ambivalent

På den ene siden er jeg imponert over hvor mange unge som er engasjerte, som bryr seg og har meninger om smått og stort, og som tror at det nytter å jobbe for det de tror på- om jeg så måtte være uenig så det står etter. Det er bra!

Men gud bedre så mye sutring det er der også... Vi snakker om en gruppe som må være verdens mest priviligerte. I et fredelig, rikt land, med gratis skolegang, med foreldre som stort sett står klar med nyvaskede klær, ferdig middag, og evig, tålmodig sponsing av iPhoner, Hunterstøvler og slalåmturer. Men neeeida. Det er så slitsomt. Og vanskelig. Og motivasjonen har ikke godt av lekser, det blir for tungt, og hvorfor er det så rådyrt å få seg leilighet midt i sentrum, og foreldre skulle bare visst hvor vanskelig livet var hvis du fikk under 50 likes på profilbildet ditt lissom...*sukkogstønnogdetersyndpåmeg*

Mhm. Husker da jeg begynte på vgs i Oslo. Jeg er jo oppvokst på østkanten. Jeg vil absolutt kalle meg priviligert, men mamma er hjelpepleier og pappa var da taxisjåfør. Med andre ord: vi hadde det absolutt fint, men det var aldri den luksusen jeg mener veldig mange unge i dag har. Og spesielt der jeg begynte på vgs, som er østkantens vestkant.

Det var litt sånn "hæ?! er du oppvokst i terrasseleilighet?! på 85 kvm?!". Der ble folk sure fordi vi ikke kunne ha klassetur til New York fordi enkelte ikke hadde råd (les: meg). Det ble London, og dyrt nok. Jeg sparte i ett år for å få råd til den turen. Der var det heller sånn "mamma og pappa betaler ditten og datten" og var helt uforstående til at det kunne være dyrt nok for enkelte.

Jeg høres kanskje misunnelig ut, men det er overhodet ikke. Mamma og pappa var supre foreldre, og jeg lærte verdien av penger. Men jeg merker jeg blir helt paff når jeg tenker på de i klassen fra den gang som ikke aner hvordan det egentlig er for en god del mennesker. Jeg blir overlykkelig hvis jeg får kjøpt meg noe eget på 20 kvadrat på østkanten. Mens de kan si sånn til meg "men hvorfor får du ikke bare hjelp av mamma og pappa, så kan du kjøpe noe i sentrum?" Ehhhhh.

Altså, mange blir så virkelighetsfjerne, og de kommer til å få seg en trøkk i trynet. Helt ærlig håper jeg nesten det også, for man har ikke godt av å gå rundt i slike rosa bobler.

Mvh Yvonne

Endret 31. oktober 2013 av Yvonne

[Gjest Tekola]

Uff, sånne bobler minner meg om noen av foreldrene til lillebrors klassekamerater. De kunne ikke skjønne at det skulle være problematisk for noen å slenge 1000 kroner ekstra på bordet i løpet av en måned for at ungene skulle få bo på et bedre hotell på Polen-turen deres. Glad lærerne skar igjennom og sa at ting ikke ble endret på så kort varsel. Uff. Noen ser ikke lenger enn sin egen nesetipp!

[SmallTalk]

Kanskje du skal prøve, SmallTalk, det høres jo ut som om det kunne være artig (i alle fall for deg, kanskje ikke like artig for kollegene men...).

Jeg må jo innrømme at også jeg tenker mitt når kvinnelige, yngre kolleger plutselig har regelmessige legebesøk eller sykemelding av ukjent årsak. Vanskelig å unngå og dra visse typer konklusjoner ut av det. Samtidig er det jammen ikke lett å spørre (i beste fall er det direkte pinlig å ta feil, i verste fall tråkker du midt i et vepsebol av personlige såre følelser, hjelp!), så jeg kjenner en viss sympati med kolleger og sjefer landet rundt og venter tålmodig til vedkommende nevner det selv

Jeg går egentlig bare å venter på at muligheten skal dukke opp... Og da skal jeg virkelig benytte meg av den.

Nei, folk hos meg er en smule trege i oppfattelsen, og selv en trebarnsfar jeg jobber sammen med hadde ikke skjønt noe enda og ble mildt sagt ekstremt overrasket når jeg spurte om han kunne overta noe av ansvaret jeg har fremover ettersom jeg jobber 60% på ubestemt tid.

Forrige gang datt omtrent et par par andre jeg jobber med av stolen når jeg sa det rett ut i klartekst sist, når jeg var 21 uker på vei(!) og var reaksjonen omtrent sånn: "HÆ? ER DU GRAVID??? :sjokk:" Oppvakte nerder jeg jobber sammen med, gitt.

Jaja, nå må tannfeen ut og fikse dødningeskjelettmonsterkostyme til SnillVimsens Halloween-speidermøte i kveld. Vi bor bare så vidt i den virkelige verden for tiden, hehe. Håper dere har en grøsselig Halloween, enten fordi dere oppriktig liker grøss, eller fordi dere bare grøsser på ryggen over horder av masete unger som ringer på døra i stygge, billige Nille-masker og brøler "Gi oss godteri daaaah!"

Her satt vi inne med slukt utelys, slukket lys i gangen, låst ytterdør og dør videre inn i huset lukket. Ergo: Vi hørte ingen som banken på og ga heller ikke ut noe godteri. Sikkert überkjipt, men å risikere å få en hel haug med unger på døra midt i kveldsstell, kveldsmat og legging var igrunnen ikke helt ønsket.

Stakkars Smule.

Hun er så nesten på åler'n/krabber'n at det er fælt å se på. Hun vil, hun vil, men får ikke til. Dytter seg i feil retning, sparker for å komme framover, og illskriker når hun ender opp med å komme lenger og lenger bort fra målet. Som en slags trøstefunksjon har jeg strødd reklamefoldere og aviser rundt teppet hennes, så ett eller annet får hun tak i til slutt (og river i stykker med et digert glis. Aviser er definitivt det morsomste akkurat nå).

Ellers er hun stort sett bare blid og fornøyd. Ikke så rart, for maken til bortskjemt jente skal du lete lenge etter. Det er stort sett alltid en eller annen parat til å ta henne opp og leke og dulle med henne, så det skal bli spennende å se hvordan dette går når hun blir litt større

Hun har også virkelig forstått dette med mat nå. Hun hiver innpå sin egen grøt og middagsmat, og kikker nysgjerrig på hva vi andre putter inn i munnen. Noe som førte til et ordentlig "Kikk deg over skulderen, kanskje det finnes noen KG-spioner her"-øyeblikk da vi var på skjorteshopping til far her om dagen. Nærsenteret vårt har nemlig Oslos udiskutabelt største softis'er... De er gigantiske. Og veldig gode. Og når ungene er borte danser mor på bordet, så jeg ga beng i lunsjen og tok en softis i stedet. Smule, på armen, var fryktelig nysgjerrig, tok etter isen og kikket på meg. Og, som den horrible og uansvarlige moren jeg er, tok jeg bittelitt is på skjeen (vi snakker altså om en is-porsjon med størrelse som en lillefingernegl) for å se hvordan hun ville reagere på at det var kaldt. Hun ble ganske forundret, kikket på meg med store øyne, før halvparten ble svelget ned mens den andre halvparten rant nedover haken.

(vi er nå oppe i en halv lillefingernegls mengde med is, bare for å understreke det).

Så sendte hun meg et strålende glis, og det var det. Det blir sikkert tre måneder til neste gang. Men det var da jeg tok meg i å se meg rundt, for å se om noen hadde reagert på min uansvarlighet og a) tok fram mobilen for å ringe barnevernet eller b) poste et innlegg på KG om hvilken horribel situasjon de hadde vært vitne til. Baby får is! Hvor skal dette ende?! Sukkeravhengighet og ungdomsovervekt!

Og så kjente jeg, ikke for første gang, et stikk av redsel ved tanken på at jeg blir noens svigermor en dag.

Skumlere enn Halloween, er det!

Matmonster!

Åh! De er så herlige når de begynner å interessere seg for andres mat og begynner å spise mat selv.

Her fikk Knerten stappet i seg et par skjeer med karamellpudding og krem på julaften (da var han 4,5 mnd) og han har ikke akkurat tatt skade av det. Jeg var vel ikke akkurat heeelt blid på mamma da, ettersom grøten hans sto rett ved siden av, med han gliste ihvertfall godt og smattet i vei. Og skal jeg være ærlig så kommer man vel igrunnen ingen vei med å være hysterisk på matinntaket til disse små barna med mindre de virkelig ikke tåler noe.

---

Huff! Dette har vært en dyr helg (og da snakker vi ikke om at det fløy litt for mye penger på drinker på byen eller noe sånn...)

Jeg og samboeren stakk en tur innom byen etter jobb på fredag, og jeg burde vel egentlig skjønt at det var ugler i mosen når samboeren spurte om vi skulle ta en tur innom der før vi dro hjemover... Han pleier nemlig ikke å være sånn kjempe engasjert når det kommer til shopping, med mindre det dreier seg om...

....

LEKER!

Å herregud! Brio hadde nemlig 40% på alt av Brio-treleker denne uken og gjett hvem som bare MÅTTE innom for å hamstre deler til Brio togbane. Joda, samboeren brukte vel en drøy tusenlapp på dette på fredag, enda mer på lørdag og på toppen av det hele så har vi vel allerede Dupplo for ihvertfall 2500 kr som har kommet i hus de to siste månedene. Og verre skal det bli!

Da var det godt at hu' mor var fornuftig på når vi var på shopping på lørdag, og endte opp med å kjøpe ei splitter ny sportsvogn til Knerten ettersom det begynner å bli tungt å dra vogna vi har nå frem og tilbake til barnehagen hver dag. Da ble det en Emmaljunga Scooter 2.0 på oss, og jeg som egentlig hadde tenkt til å finne en brukt vogn å ha i barnehagen tok hevn på samboeren og kjøpte nøyaktig den vogna jeg hadde lyst på isteden.

[Mafalda]

DU HAR JO HELT KLART ØDELAGT BABYEN DIN FOR ALLTID NÅ!

Jeg tror fort jeg kunne gjort noe av det samme.

Vesla er på akkurat samme får-nesten-til-krabbing-stadie som Smule, og hun blir så utrolig sinna! Går trassalderen blidt i møte, altså, med to foreldre som begge nærmest måtte låses inne på det verste...

Vi har stuebord med sånn hylle under, og om noe henger litt over kanten er det i perfekt Vesla-høyde for å få tak i! Plutselig sa det bare SWOSSSSSSJ og der lå vesla under en haug med Mamma, Foreldre&Barn og Mat fra Norge. Rimelig forfjamset

Stakkars vesla!

Det er ikke greit med alle disse sammenhengene som finnes rundt omkring. Så mye som skal på plass i et lite hode- drar du i duken, så kommer vasen deisende ned. Biter du deg i tåa, så gjør det vondt. Drar jeg storesøster i håret, så hyler hun. Og bare dette med krabbing: begge hender i bakken, begge knærne, først det ene benet, så den andre hånden... det er en helt utrolig læringskurve der på starten!

Og ja, Smule er sikkert ødelagt for evig og alltid

Eller kanskje ikke. Muligens blir det folk av henne likevel. Det er tross alt et godt stykke mellom unødvendig og skadelig.

Husker godt da jeg fikk en liten aha-opplevelse på dette. Susain var ganske liten da, og ønsket seg noen skikkelig plæstikk-leker av ett eller annet slag. Noe lite pedagogisk, definitivt ikke økologisk, og muligens også kjønnsstereotypt Det var min mor (ikke rart at jeg husker det den dag i dag. Min mor er jo særdeles pedagogisk skolert barneskolelærer med hundre års erfaring og enda flere teorier!) som ble Susains redningskvinne, med ordene: "Det er vel og bra med et reflektert forhold til barneoppdragelse, Mafalda. Men noen ganger skal man bare ha det gøy! Alt trenger ikke ha et høyere formål hele tiden!"

Den sitter ennå, den

Vi har reist på våren uansett motstander vi egentlig, for det er kaldt nok inne på Old Trafford selv i mai, så høst og vinter har utgått av den grunn Selv om jeg har superlyst på kombinert juleshopping- og kamptur hvert år, skulle nok klart å kle på meg og overlevd kampen uansett! Men våren er stas da. Har ikke vært på noen av de aller største kampene, og har ikke tapt heller, selv om 4-4 mot Everton i 2012 føltes ut som tap, det var jo i den kampen seriegullet glapp... Men selv om stemningen var laber i etterkant av den kampen, så går det an å kose seg på tur likevel altså! City og Liverpool har vi unngått med vilje både med tanke på fare for laber stemning ved tap, men også fordi det er så mye mer anspent og fare for bråk da. Til våren blir det nok Norwich-kampen som er mest aktuell tror jeg. I mai i år var vi på siste hjemmekamp for 2012/2013-sesongen, det vil si avskjedskampen til Sir Alex. Lite visste vi da vi kjøpte billetter i juni 2012 at det skulle være en så historisk dag!!

Dere har jo definitivt fått med dere noen historiske godbiter, da! *imponert*

Og "4-4" blir aldri det samme i United-supporteres ører...

Helt enig angående stemning på kamper, forresten. Joda, det skal være trøkk. Og roping. Og gjerne litt mobbing. Men det er ikke gøy når det bikker over til å bli direkte ampert. Så et av Manchester-derby'ene på TV, og talte ikke mindre enn åtte sikkerhetsvakter i bredden mellom supportergruppene. Da går det for langt for min (litt pysete) smak. Og av samme grunn fikk de eldste barna her i huset nei da de ville gå alene på en VIF-LSK- kamp på vårparten i år. Nå er det ikke like ille i Norge da, men det blir lett en litt for hissig tone der også. Får være glad jeg ikke er supporter i den tyrkiske ligaen, der er det vel ikke skikkelig kamp uten en 10-12 sykehusinnleggelser

Og alle barnehager burde hatt en Berit! Ikke bare for tennenes skyld, men det er jo utrolig koselig at gutta er velkomne på besøk, og slår av en prat med personalet når de kommer innom for å hente søsteren sin. Vi har jo brukt samme barnehagen siden 2003, så det er vel nærmest å regne for vår stam-barnehage!

Innom for å hilse på alle bittelitt Jeg leser og ler mellom alt det andre jeg holder på med

Nå er det altså så terror. Jeg løper på jobb, vasser i dritt hjemme (håndverkere! Når dette huset er ferdig skal jeg aldri, aldri pusse opp mer), og er på jobbintervjuer. Og jobbintervjuer er jo fader meg ikke hva det var, nå er det minimum to intervjuer, og gjerne en personlighetstest og et case på toppen. Jeg hater case. Jeg hater å snike meg ut fra (den travle!) jobben for å skaffe meg en annen jobb. Så nå har jeg vært på jobb siden sju, sitter endelig på bussen hjem. På vei hjem skal jeg kjøpe Grandiosa og sjokolade, og skremme ungene i mørket med de mørke ringene jeg har under øynene

Stakkars deg!

Det hørtes ut som starten på en ny KG-tråd. "Du vet du er sliten når..." "du kan skremme unger på Halloween uten å kle deg ut".

Håper du har fått slappet litt av i helgen, at Grandiosaen og sjokoladen gjorde jobben, og ikke minst at du ikke trenger å pusse opp igjen på veldig, veldig lenge!