Mafaldas excel-ark

[Gjest Neferet]

Neferet: aha, er det sånn å forstå?

Nå følte jeg meg plutselig litt flat Men med en gang noen nevner Riksen tenker man jo sykdommer og medisinske komplikasjoner og ivf og hele bøtteballetten. Så er det altså "bare" det faktum at mor + mor ikke akkurat blir baby helt av seg selv. Medisinsk assistanse, men av den ukompliserte typen, altså. Got it!

Da skjønner jeg også det med å få time neste måned. Akkurat det blir jo faktisk ganske likt vanlig prøving. Treffer vi blink denne måneden, mon tro? Rakk vi overgangsvinduet??

Men da går dere (og vi på KG, hehe) jo spennende tider i møte. Ser fram til å følge dere på veien, hvis prate-av-seg-ønsket til slutt blir så stort at dagboka di bytter nabolag

Hehe, neida, ingen store komplikasjoner som vi vet om foreløpig ihvertfall, og jeg vil vel påstå at de går grundig til verks med undersøkelsene i forkant Og det blir veldig spennende å se hva de sier om snaue fire uker, da går vi jo i tilfelle inn i en mer operativ fase... Og brått blir det nok dagbok i de tider også, litt usikker på om jeg flytter den jeg har eller om jeg lager en helt ny. Men jeg lover å si fra in any case!

Og så må jeg bare si at jeg blir sliten bare av å lese den lista du hadde med gjøremål!!

[SmallTalk]

Jøss, driver du og lager fotballspillere du også?

Eller er det kanskje svømmere som skal ha så store føtter...

Men uansett, så bra å høre at alt står bra til! Det var virkelig godt å høre, hurra for Miniknerten! Nå kan du kanskje lene deg tilbake og slappe av litt- når alt ser tipp topp ut på dette stadiet er vel sjansene for at ting går greit mye større

Og hell i uhell dette med livmorens plassering, da. Veldig fint å få vite det, så du ikke går i taket dersom du skulle få en blødning, men det er vel ikke direkte uvelkomment at keisersnittdiskusjonen rett og slett kan utgå (ikke at du ikke hadde fått det som du ville uansett, men hei- det er alltid kjekt å slippe sånne ting).

Er du sikker på at du ikke så en liten guttetiss eller jentetiss da (synes det er så fascinerende med de som mener de kan se kjønn på noe som er under 5 cm langt. "Jamen jordmor sa at det kanskje var en gutt, og det var det!" Ja, og sjansen for det er jo bare... 50%?)

Ettersom fotball omtrent er den eneste organiserte aktiviteten i bygda foruten 4H, så er det nok ikke helt utenkelig at det blir en liten fotballspiller dette her også. På lik linje med hva storebroren skal bli.

Og her er man glade for alle som er med på laget, så her slipper vi til og med å tenke på alt som heter prøvespill, topping av lag osv. Med andre ord så er det ganske så greit for mor og far å stå på sidelinjen ettersom alle som møter opp får spille alle kamper.

Og, jeg kjenner at det var en lettelse å se at det var liv inni der. Jeg har ikke vært veldig redd for at det skulle være noe galt med lille brøster, ettersom det primært er jeg som er problemet, men jeg hadde syntes at det hadde vært veldig surt å komme på ultralyd i uke 18 og å finne ut at det enten ikke var liv eller at det var noe alvorlig galt.

Jeg ser at det er noe mellom beina på den lille klumpen her på bildene, men om det er halebeinet jeg ser eller en hånd er jeg ikke sikker på. Lille brøster ligger i profil med armene ned langs siden på det bildet hvor det ser ut som om det er noe mellom beina, og da mistenker jeg at det er hånda som spiller øyet et puss. Det er ihvertfall ikke en snopp jeg ser, for den har ikke bein i seg.

Og midt oppi dette har jeg tatt en beslutning om å prøve å få noen profesjonelle råd til håndtering av min skjønne og ekstremt vanskelige yngste sønn. VI gjør så godt vi kan, og det er (beklager selvskrytet) ikke så aller verst, men jeg er bekymret for hvor mye konflikt og krangel det blir. Vil ikke utdype for mye, men han har trekk og handlinsgmønstre som jeg synes er bekymringsfulle, og etter å ha prøvd i år etter år, med alt fra positiv belønning til husarrest og trusler, tror jeg rett og slett vi må ha noen innspill utenfra. Tøft, men også en lettelse.

Håper alle har en super torsdag, med eller uten boller i ovnen, småtasser eller store slamper, ektemenn eller -damer!

Jeg tror det er bedre å be om hjelp når man føler at man ikke kommer noen vei uansett hva man gjør og føler at man har kjørt seg helt fast enn å la være å gjøre det og å tenke at det sikkert ordner seg. Når magefølelsen sier at noe ikke er helt som det skal, så er det sjelden at magefølelsen tar feil og dersom den da sier at dette er noe som bør sees på av noen andre, så er nok det den riktige avgjørelsen.

Masse lykke til, ihvertfall!

[dreia]

Gratulerer med seriemesteren!

Eg blei reint svett etter kvart som eg kom nedover lista over gjeremåla dine denne veka. Og så tenkte eg litt lattermildt at "ja, nå skulle ho jo vore student òg, ja - haha". Og like etter står det om oppmelding til eksamen. Du må gjerne dela litt av den energien og det pågangsmotet, altså. Her er det heller mangelvare.

Eg har forresten måtta seia adjø til tannlause smil. Det første riskornet er på plass. Litt vemodig, men åh, så søtt!

[Mafalda]

Hehe, neida, ingen store komplikasjoner som vi vet om foreløpig ihvertfall, og jeg vil vel påstå at de går grundig til verks med undersøkelsene i forkant Og det blir veldig spennende å se hva de sier om snaue fire uker, da går vi jo i tilfelle inn i en mer operativ fase... Og brått blir det nok dagbok i de tider også, litt usikker på om jeg flytter den jeg har eller om jeg lager en helt ny. Men jeg lover å si fra in any case!

Så spennende!

Da følger jeg med vettu. Alltid spennende når noen andre prøver (når det gjelder en selv blir det straks mer pes...)

Jeg ser at det er noe mellom beina på den lille klumpen her på bildene, men om det er halebeinet jeg ser eller en hånd er jeg ikke sikker på. Lille brøster ligger i profil med armene ned langs siden på det bildet hvor det ser ut som om det er noe mellom beina, og da mistenker jeg at det er hånda som spiller øyet et puss. Det er ihvertfall ikke en snopp jeg ser, for den har ikke bein i seg.

Nei, det skulle tatt seg ut! Bein i snoppen er vel forbeholdt enkelte digre pattedyr, om jeg ikke husker feil Uansett deilig å ha på plass at alt ser bra ut med lillebrøster, selv om det jo er risiko for komplikasjoner hos deg underveis.

Har du lyst på gutt eller jente da? Begge kan ha nytte av fotballføtter, bare så det er sagt (det irriterer meg faktisk litt at begge gutta spiller fotball og jentene danser. Det er så... gammeldags Skulle gjerne hatt HK-jenta på fotball, men da hun gikk på barnefotballskole var det ikke mange nok jenter, og før neste fotballskole hadde dansingen jammen snappet henne opp. Og da var det gjort.)

Gratulerer med seriemesteren!

Eg blei reint svett etter kvart som eg kom nedover lista over gjeremåla dine denne veka. Og så tenkte eg litt lattermildt at "ja, nå skulle ho jo vore student òg, ja - haha". Og like etter står det om oppmelding til eksamen. Du må gjerne dela litt av den energien og det pågangsmotet, altså. Her er det heller mangelvare.

Eg har forresten måtta seia adjø til tannlause smil. Det første riskornet er på plass. Litt vemodig, men åh, så søtt!

Åh, gratulerer med den første lille tanna!

Når du sier det, er det jo fryktelig søtt med en tann eller to også. To tenner nede og sikkel nedover haka for eksempel, det er babysjarm!

Pågangsmot og energi... Hmm, det er vel mest pågangsmotet (eventuelt overmotet) som er til stede i store doser. Men jeg er jo redd for at jeg har gapt over vel mye- samtidig som det skal bli innmari spennende. Har fått pensumbøker i posten, og særlig en mursteinstykk, engelsk bok med bitteliten skrift og drøssevis av fotnoter ser lovende ut Min indre nerd fryder seg!

Så gjenstår det å se om jeg fremdeles "kan" dette med å studere, da. Jeg har jo jobbet med andre ting så lenge at jeg frykter at rustlaget over hjernebarken er tykkere enn forventet.... Vi får se.

Jeg tror det er bedre å be om hjelp når man føler at man ikke kommer noen vei uansett hva man gjør og føler at man har kjørt seg helt fast enn å la være å gjøre det og å tenke at det sikkert ordner seg. Når magefølelsen sier at noe ikke er helt som det skal, så er det sjelden at magefølelsen tar feil og dersom den da sier at dette er noe som bør sees på av noen andre, så er nok det den riktige avgjørelsen.

Masse lykke til, ihvertfall!

Takk!

Magefølelsen går litt i perioder (som på underlig vis gjerne sammenfaller med podens gode og mindre gode perioder ). Ofte tenker jeg at dette går greit, men jeg er mye bekymret også. Bekymringen er todelt: for det første er jeg redd for at han ødelegger mye for seg selv ved å velge dumme fremgangsmåter og handlingsmønstre. Og for det andre er jeg redd for at all kritikken han får- selv om den er aldri så nødvendig- til slutt får ham til å føle seg som familiens sorte får, den som ikke er så flink, den som ikke er som de andre. Begge disse tingene gjør at jeg vil ha noen råd fra profesjonelle. Kanskje får vi en bekreftelse på at han er en klink normal, men litt vanskelig gutt og at det vi gjør kommer til å bære frukter før eller siden. Kanskje vi får råd om andre metoder og fremgangsmåter vi kan prøve. Kanskje de vil ha noen samtaler med ham også, eller gjøre noen tester.

Det er viktig å understreke at det ikke er snakk om veldig store problemer. Han er en smart, snill og empatisk gutt, og fiffig nok den av ungene jeg har fått flest komplimenter for ("Åh, han er jo bare sååå herlig", "Du må jo bare elske ham!", "Han er sånn en god og fin fyr"). Men- det er mye styr.

På en måte har han lært meg noe helt annet enn de andre barna. Uten ham hadde jeg vært mye mindre klok som mamma, og trodd at bare man er passe streng og konsekvent og passer på at barna oppfører seg bra, så går det greit. Pfft. De som virkelig tror at det er så enkelt, må ha hatt barn som er som mine to eldste. De har jo nærmest oppdratt seg selv, og min eneste jobb har vært å ikke ødelegge dem ved for mye inkonsekvens og uklare grenser. Smooth sailing.

Men altså, det er jo dette som gjør det så dritskummelt å få barn. Du vet ikke hva du får. Det er risikosport på høyt nivå. Man kan kanskje scanne for Downs og en del andre genetiske lidelser, men dessverre er det ingen barn som kommer med en veltilpasset, skoleflink og lykkelig-garanti (jeg har jo aldri tatt tidlig-UL og kommer aldri til å gjøre det heller, men jeg skal ikke hykle: hadde en slik garanti eksistert, ville jeg kjøpt den på flekken. Uansett pris!)

Som selverklært kjeks får jeg irriterende ofte en uvelkommen tåre i øyekroken når det er snakk om barn. Men er det en barnerelatert ting jeg er direkte stolt over å sippe over, så er det Halldis Moren Vesaas' "Voggesong til ein bytting". Det er det såreste, fineste diktet jeg vet om, og det skjærer jo helt inn i margen...

Bysse bysse stort stygt barn

Troll blir du kalla med rette

Mine "problemer" med yngstesønnen er av typen som jeg synes er alvorlige, men samtidig vet jeg godt at jeg egentlig er heldig. Han strever med visse ting, men han har heldigvis mange gode kvaliteter. For å si det sånn: jeg har fått telefoner fra skolen om manglende orden, prating i timen og vanskeligheter med å holde konsentrasjonen. Men jeg kjenner mødre som til stadighet får telefoner om slåsskamper. Om at sønnen har knust brannalarmen og evakuert hele skolen. Om at han har revet i stykker andre elevers bøker eller skylt hanskene deres ned i do. Mødre som gruer seg til enda et møte i barnehagen, der ped.leder sitter på andre siden av bordet og sier "Ja, vi har jo jobbet med Simen og bitingen et halvt års tid, og vi kan dessverre ikke si at vi har sett noen bedring".

Og disse mødrene og fedrene gir ikke blanke, slik mange med "flinke" barn har lett for å tro. De jobber og sliter, prater og prater, setter grenser og setter eksempler og belønner til de blir blå i trynet. Og allikevel er det ikke alltid det fungerer. Noen barn er rett og slett innihampen vanskelige.

Moren min har en venninne som ikke er ferdig med mammajobben ennå. Hver eneste dag er hun redd for at det skal komme en telefon som skal legge verden i grus. Sønnen hennes har et par heavy diagnoser og diverse tilleggsproblemer, og ungdomstiden var et eneste langt, sammenhengende mareritt. Vold og fyll og politi og stjålne biler. Det var så vidt hun kom seg igjennom med forstanden i behold. Nå går det greit, han har fått skikk på seg, fått jobb og samboer og nå nettopp en liten baby. Men moren hans tar ingenting for gitt. "...og så levde de lykkelig alle sine dager?" Ja, kanskje det. Men som hun sier, hele bedringen er avhengig av samboer og barn. Kommer det problemer i forholdet, eller det i verste fall tar slutt, er hun helt, helt sikker på at hans verden raser sammen og alt går i ball igjen. Hun er 60 år, og stadig like bekymret for sønnen sin.

Eller moren til den jenta i barnehagen som ingen liker. Hun som er klengete, masete, altfor intens, misforstår alle sosiale koder. Og hver dag opplever at andre barn sklir unna, det er ingen som orker henne.

Hva skal man gjøre da?

En venninne av meg var barnevakt for SnillVimsen da han var i sin heftigste trass-periode. Før dette hadde hun avlevert noen velmente stikk i min retning: "Ja, det er jo viktig at de forstår hvor grensene går". "Har du tenkt på at du kanskje ikke er tydelig nok?", "Det er jo dumt hvis barn tror at de er sjefen", og andre slike selvfølgeligheter.

Da jeg kom hjem noen timer senere, møter hun meg i døra med et helt uttrykksløst ansikt. "Jeg prøvde å få ham i seng. Jeg prøvde alt. Jeg prøvde virkelig alt. Men han hører jo bare ikke etter!"

Nei, det er nettopp det

Etter den dagen ble det tyst for alle "gode råd"- og trassperioden gikk heldigvis over.

Men akkurat det med barn rammer så utrolig hardt. Og det er så vondt å se når de ikke får det til. For uansett om avkommet er sånn eller slik, så er jo foreldre og barn hjelpeløst utlevert til hverandre. Noen unger har uflaks, og får udugelige foreldre. Og noen foreldre har jammen uflaks de også, og får utlevert en oppgave som er langt større og tyngre enn hva de hadde sett for seg. Jeg, med mine relativt små luksusproblemer hos en sønn som tross alt er veltilpasset og grei, må bare bøye meg i støvet (og tørke en tåre) når Halldis skriver videre:

Bysse bytting stor og stygg

– sjå ikkje såleis på meg.

Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,

og ingen ska ta deg frå meg.

Den andre er kvarmanns gull der han er,

men du, du er hata av alle her,

så trengst det da vist at eg har deg kjær.

– No trur eg du endelig sovnar

Som fjortisen min ville ha sagt: Respekt.

[Mafalda]

Uff, men hvilke tunge tanker på en fredags ettermiddag, av alle ting

Håper alle får en hyggelig helg. Her står ballett, fotball og rakfisk på programmet. For ikke å snakke om store mengder rydding og vask. Sisyfos, eat your heart out!

[Wolfmoon]

Jeg håper du ikke tar det ille opp, men utfordringene du har med yngstegutten høres akkurat ut som problemene foreldrene mine/jeg har med den nye valpen deres. Han er jo så søt og snill, men han klarer bare ikke å høre etter eller gi seg med ting han ikke får lov til Jeg skjønner så inderlig godt frustrasjonen, spesielt over andre folks velmenende råd. Og ikke minst, frustrasjonen over at det gikk så greit med den forrige, og hvorfor pokker funker det ikke på denne

Kjønnsdelte aktiviteter ja, jeg kjenner problemet, selv begynte jeg på guttelaget i fotball som 7-åring, samtidig som jeg begynte på turning. Det beste av begge verdner

Forøvrig, god helg og lykke til med begynnende studering. (Fra den som sitter på KG i stedet for å gjøre oppgavene sine, som var den egentlige grunnen til at jeg satte meg foran pc-en )

[Gjest Tekola]

Guri, så trist det diktet er! *koser litt ekstra på vidunderet som ligger i armkroken og snorker*

Det finnes enkle barn og vanskelige barn, samt alt i mellom. Og det tror jeg er helt uavhengig av hvor "flink" forelde man er. Kjempelurt med øyne utenfra, tror jeg!

[Pyntestøv]

Mens gullet sover (ja, jeg har blitt en sånn mor som referer til sønnen min i litt for nusselige ordlag, men han er jo virkelig så herlig og god) må jeg forte meg å skrible ned noen ord i dagboka de (virkelig den beste her inne, jeg kan ikke få skrytt nok av hvor godt du skriver).

For å huske alt så ramser jeg det opp:

1. Gratulerer så mye med dagen som var
   
2. Angående "vanskelige" barn så så jeg et utrolig interessant repotasjeinnslag på Schrødingers katt om gener og utvikling av personlighet og adferd. Den ligger nok ute på NRK sine nettsider. Programmet tar for seg "født-sånn" siden av saken (uten å utelukke "blitt-sånn"-faktoren). Poenget er nå i hvert fall at vi ikke ensidig blir formet av våre omgivelser, men at vi har genetiske forutsetninger for vår adferd også og at enkelte av oss rett og slett utvikler eksempelvis psykiske sykdommer/avvikende adferd fra vi lå i mors mage - det ligger i hjernens utvikling. Det er i hvert fall det forskning på dette området antyder. Når det er sagt så kan vi også, basert på en god og trygg oppdragelse, bli påvirket positivt og de negative sidene kan nedtones til fordel for de positive. Poenget er at en som foreldre ikke blir utlevert en tabula rasa og om avkommet skulle ha avvikende adferd er det ikke et ensidig resultat av foreldrenes oppdragende evner. Det er bra å lese at du også har de samme tankene om dette og ikke tar det på din/deres kappe. Dere har jo, som du påpeker, oppdratt to andre barn så langt det har gått veldig bra med og trolig vil nok lille Smule også forsterke den statistikken.
   
3. Jeg er gruelig imponert over din evne til multi-tasking og nå også ønske om å studere mer! Jeg tenker det blir tungt å ta ett år til med studier mens jeg har Kasper, og det er ett barn (som også skal gå i barnehagen). Hadde jeg kunne valgt om igjen så hadde jeg også tatt psykologi. Men, jeg har en master i sosialantropologi (interessant det også, men en særdeles potetutdannelse), så ender med å bygge videre på den og ta....tamtita....PPU (praktisk pedagogikk). Et steg tilbake vil sikkert noen tenke, men personlig ønsker jeg å bli lærer (riktignok på videregående når barn- og ungdomsskolen forhåpentligvis har tatt seg av det meste av allmenndannelsen). Jeg gleder meg jeg. I tillegg er det langt enklere å ha et yrke man kan praktisere nesten hvor-som-helst. På sikt skal vi nemlig flytte på oss utenfor Oslo for å få oss hus og da slipper jeg å ende i et nedstøvet kommunekontor og flytte rundt på papirer (som er typisk sted en antropolog ender, om han ikke velger forskerveien som ca. 5% av studentene lykkes med). Forøvrig er min samboer lærer også så er fint å ha 7 uker på sommeren sammen, om ikke den nye regjeringen skal forkorte den ferien ned til 5 uker som de har truet med. Ikke at jeg helt kan se at det kan går bra med tanke på at 3 av de ukene er avspasering fra overtidsjobbing gjennom hele året (en lærer jobber omtrent 40-timersuke). Da må det gis som lønn, i tillegg til lønn for de 2-3 ukene man jobber ekstra på sommeren. Det blir dyrt, veldig dyrt. Satser på at pengene snakker høyest og at ordningen slik den er nå beholdes. Det må da finnes bedre løsninger enn å ta en av læreryrkets største fordeler - langvarig fri på sommeren, haha.

Håper forøvrig du går en hyggelig helg i møte. Kos deg med familien

[Ciara]

Det kommer snart en bok på norsk som jeg tror blir utrolig populær. Den er visstnok ekstremt velskrevet av en svært kunnskapsrik fyr:

Andrew Solomon: Langt fra stammen

Den finnes også på engelsk med tittelen Far from the Tree.

Og den handler om nettopp dette: Hvor forskjellig barn faktisk kan være fra sine foreldre, og problematikken rundt å oppdra dem til å bli lik seg selv eller støtte oppunder deres "forskjellighet".

Jeg skal i hvert fall lese den

[Hjarte]

Jobben som foreldre er vel noe som henger med hele livet uansett. Mamma sa det så fint etter at sønnen vår ble født:"Ja, nå har du laget deg bekymringer for resten av livet", men hun la også til at hun selv ikke kunne tenkt seg å være foruten disse bekymringene

Jeg tror det er mange som rett og slett ikke klarer å tenke seg til hvordan det er å sitte på den andre siden av gjerdet med et barn som ikke reagerer, eller oppfører seg som andre barn. Vi får masse input fra media om den "perfekte" oppskriften på barneoppdragelse, så da tror folk at så lenge man følger dette til punkt og prikke så går det bra. Vi har "supernanny" med timeout, vi har nettsider som skriver korte, lettleste artikler om hvordan man skal takle barnet sitt, men de alle glemmer det viktigste: alle barn er unike. Vi er unike allerede på fosterstadie, men det virker som om at det blir altfor avansert for mediene å ta opp dette. Mye enklere å skrive en oppskrift, og hvis det ikke fungerer så kan en håpe at poden kanskje får en diagnose så en slipper å få skylda selv. Det siste der mener jeg selvfølgelig ikke alvorlig, men jeg er litt redd for at det blir slik.

Det høres bra ut at du vil kontakte andre for å få nye øyne på å se på situasjonen med sønnen din, det kan være godt selv om han ikke er "gatas skrekk" Det er bra med nye øyne, og nye tanker.

[SmallTalk]

Nei, det skulle tatt seg ut! Bein i snoppen er vel forbeholdt enkelte digre pattedyr, om jeg ikke husker feil Uansett deilig å ha på plass at alt ser bra ut med lillebrøster, selv om det jo er risiko for komplikasjoner hos deg underveis.

Har du lyst på gutt eller jente da? Begge kan ha nytte av fotballføtter, bare så det er sagt (det irriterer meg faktisk litt at begge gutta spiller fotball og jentene danser. Det er så... gammeldags Skulle gjerne hatt HK-jenta på fotball, men da hun gikk på barnefotballskole var det ikke mange nok jenter, og før neste fotballskole hadde dansingen jammen snappet henne opp. Og da var det gjort.)

Hmmm... Jeg kjenner at jeg har litt lyst på jente denne gangen ettersom vi allerede har en gutt, men jeg er ikke så opptatt av kjønn at jeg blir veldig skuffet dersom det skulle vise seg å være en gutt. Så lenge barnet er friskt og ikke blir for prematurt, så skal jeg være fornøyd.

Men altså, det er jo dette som gjør det så dritskummelt å få barn. Du vet ikke hva du får. Det er risikosport på høyt nivå. Man kan kanskje scanne for Downs og en del andre genetiske lidelser, men dessverre er det ingen barn som kommer med en veltilpasset, skoleflink og lykkelig-garanti (jeg har jo aldri tatt tidlig-UL og kommer aldri til å gjøre det heller, men jeg skal ikke hykle: hadde en slik garanti eksistert, ville jeg kjøpt den på flekken. Uansett pris!)

Som selverklært kjeks får jeg irriterende ofte en uvelkommen tåre i øyekroken når det er snakk om barn. Men er det en barnerelatert ting jeg er direkte stolt over å sippe over, så er det Halldis Moren Vesaas' "Voggesong til ein bytting". Det er det såreste, fineste diktet jeg vet om, og det skjærer jo helt inn i margen...

Bysse bysse stort stygt barn

Troll blir du kalla med rette

Bysse bytting stor og stygg

– sjå ikkje såleis på meg.

Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,

og ingen ska ta deg frå meg.

Den andre er kvarmanns gull der han er,

men du, du er hata av alle her,

så trengst det da vist at eg har deg kjær.

– No trur eg du endelig sovnar

Det diktet fikk det til å stikke i hjertet, og jeg kjenner jeg må ta meg sammen for ikke å få tårer i øynene av det diktet!

Jeg har jo en bror som ikke er som "alle andre". Han har en sjelden kromosomfeil som gjør at han er forholdsvis kraftig fysisk- og psykisk utviklingshemmet og han er definitivt ikke som alle andre. Han klarer seg ikke alene i 5 minutter, han har ikke språk og det er ingen som vet hvor mye han egentlig skjønner av det som skjer rundt han.

Jeg kjente på frykten for ikke å få et barn som "alle andre" når jeg gikk med Knerten, og jeg merker at den frykten er tilstede denne gangen også. Nå er heldigvis risikoen for å få den kromosomfeilen som Broder'n har 1:30.000, men det hjelper liksom ikke så mye når man vet at det kan skje. Og det blir ikke bedre når man vet hvor lite støtte og hjelp man får fra det offentlige dersom man får et slikt barn.

Jeg håper at dere finner en løsning med SnillVimsen, og at det ikke er så mye som skal til!

---

Og i dag vil jeg gi meg selv 10 av 10 på husmorskalaen... Tidligere i dag sto det nemlig 17 nystekte vaniljeboller på kjøkkenbenken. Nå, derimot, nå er det litt færre av dem der.

Jeg fikk plutselig ånden over meg når jeg og Knerten hadde spist lunch i dag, og plutselig så hadde jeg smelt sammen en bolledeig og satt den til heving. Og når samboeren fikk meg seg dette så overhørte jeg følgende "samtale" mellom han og Knerten; "Du.... Skal vi spørre mamma og hun kan lage vaniljeboller til oss? Vaniljeboller er veeeldig godt, skjønner du!". Så, da var det bare å ta på seg yttertøy og å tusle ned på butikken for å handle inn til vaniljekrem i tillegg.

Endret 19. oktober 2013 av SmallTalk

[Anglofil]

Mvh Yvonne

[Ciara]

Det har klikket for meg.......jeg drømte noe jeg ikke husker helt - men noen i den drømmen hette Ciara og så ut som avataren til Ciara........

Altså, hvordan har jeg unngått å få med meg denne? Og åffårno, hvordan har du unngått å utdype? Hvem var Ciara i drømmen?

[Mafalda]

Tusen takk for alle gode innspill og tankevekkende kommentarer!

Jammen godt å ha et sted der slike ting kan luftes, og få så mange kloke tanker i retur!

Skulle gjerne ha kommentert hver eneste setning, men det får bli med et lite utvalg (siteringsfunksjonen er bare sånn halvveis min venn...).

Jeg håper du ikke tar det ille opp, men utfordringene du har med yngstegutten høres akkurat ut som problemene foreldrene mine/jeg har med den nye valpen deres. Han er jo så søt og snill, men han klarer bare ikke å høre etter eller gi seg med ting han ikke får lov til Jeg skjønner så inderlig godt frustrasjonen, spesielt over andre folks velmenende råd. Og ikke minst, frustrasjonen over at det gikk så greit med den forrige, og hvorfor pokker funker det ikke på denne

Haha, jeg tar det absolutt ikke ille opp. Og sammenligningen er faktisk ganske treffende!

Han er liksom litt søt hundevalp. Vilter og klossete og sta, men det finnes jo ikke et vondt bein i kroppen på ham. Han er bare veldig... viljesterk hundevalp

Takk for lykkeønskninger i den nye studenttilværelsen. Kommer nok til å trenge det! Status hittil er halvannet kapittel lest, bare 87 igjen. Joda, dette skal bli spennende, om ikke annet!

Guri, så trist det diktet er! *koser litt ekstra på vidunderet som ligger i armkroken og snorker*

Det finnes enkle barn og vanskelige barn, samt alt i mellom. Og det tror jeg er helt uavhengig av hvor "flink" forelde man er. Kjempelurt med øyne utenfra, tror jeg!

Ja, jeg tror det er en vanlig "bivirkning" av det diktet at du gir dine egne unger en ekstra klem!

Unger finnes som du sier i alle varianter. Det vanligste er vel at det er en god miks av gode og dårlige egenskaper- akkurat som hos oss voksne, hehe. Men det som gjør diktet så spesielt, er akkurat den linja om "men du, du er hata av alle her, så trengs det da visst at eg har deg kjær". Det er morskjærlighet, det. Selvsagt er det lett å være glad i og stolt av et barn som er "fint", men er det ikke slik at mammaer er i stand til å utvikle en ekstra ømhet ovenfor de ungene som ikke er så lette å like? Nettopp den vissheten om at dette barnet er i fare for å bli uglesett, eller misforstått, eller fryst ut (eller i "byttingenes" tid, direkte mishandlet. Tanken bak dette med byttinger var jo at en mor fra underverdenen hadde stjålet det ordentlige barnet, og lagt igjen sin egen trollunge. Hvis man behandlet byttingen dårlig- kløp den, dasket den, og i det hele tatt var slem- så ville trollmor høre skrikene og kanskje komme og bytte ungene tilbake. Er det ikke forferdelig?) gjør at Løvemammaen våkner til liv. Det er kanskje ingen fin unge, men det er MIN unge! Morskjærligheten lenge leve!

Og heldigvis er det jo svært få- om i det hele tatt noen- som havner i kategorien direkte uelskelig. Noe godt finnes det i alle, bare spør en hvilken som helst erfaren lærer

Angående "vanskelige" barn så så jeg et utrolig interessant repotasjeinnslag på Schrødingers katt om gener og utvikling av personlighet og adferd. Den ligger nok ute på NRK sine nettsider. Programmet tar for seg "født-sånn" siden av saken (uten å utelukke "blitt-sånn"-faktoren). Poenget er nå i hvert fall at vi ikke ensidig blir formet av våre omgivelser, men at vi har genetiske forutsetninger for vår adferd også og at enkelte av oss rett og slett utvikler eksempelvis psykiske sykdommer/avvikende adferd fra vi lå i mors mage - det ligger i hjernens utvikling.

Jeg så også det programmet, og satt og nikket gjenkjennende!

Klart oppdragelse og måten barn blir møtt på har mye å si for utviklingen. Og selv det "enkleste" barn kan ødelegges av mangel på oppdragelse. Men at selve rammeverket ligger klart helt fra starten av, er jeg helt overbevist om. Du får på en måte en ferdig konstruksjon, og så ligger foreldrejobben i å rette litt her og flikke litt der

Jeg har jo fire dønn forskjellige barn (Smule er litt for liten til å dra noen sikre konklusjoner på, men det blir vel klarere og klarere med tiden det også), og felles for dem alle er at slik de er i dag, slik har de på en måte "alltid" vært. Personligheten deres går som en rød tråd gjennom alle utviklingsstadiene, og har i grunnen endret seg lite selv om årene har gått og de får nye uttrykk.

Susain hoppet omtrent ut av livmoren og sa "Hei verden! Her er jeg! Dette blir gøy!"

Blid og trygg og positiv, glad i å prøve nye ting, tøff og uredd. Da hun var liten var hun høyest i huska og først i Spin Spider, og nå står hun uten problemer og holder Herrenes tale eller OD-foredrag foran en stor forsamling.

Hennes halvannet år yngre bror, derimot, var forsiktig og forbeholden fra starten av. Husker da jeg for første gang satte ham i et babyakebrett, et slikt med ryggstøtte. Susain hadde elsket det akebrettet, og hun lo høyere jo fortere jeg løp. Men NaniRonaldo? "Uææææææhhhhhh!" Hyl og skrik!

Han er tøff og selvsikker på sine områder, og en naturlig ledertype- men fremdeles en fyr som tenker mye, og nøye, over saker og ting. Her skal det går riktig for seg! Og der han var en fireåring av typen som selv valgte ut matchende antrekk og passet på at skoene kom på riktig fort, er han i dag en kløpper med hårgele og vil ha sånn jakke, ikke slik, og tegner rette marger i matteboka før han tar fatt på oppgavene.

SnillVimsen som smågutt var... slitsom! Høyt og lavt, det var mel på gulvet og bøker i badekaret, han plukket wasabi fra søppelbøtta og gnagde på dobørsten- alt med et glis om munnen. Et under at vi ikke har vært oftere på Legevakten, egentlig, for han var helt turbo. Husker første gangen barnehagen kunne fortelle at han hadde sittet en halvtime konsentrert om en eventyrbok. Det var lettelse, det. Han hadde konsentrasjonsevne, hurra! Han var alltid blid og kosete- når han da ikke var sint. Og da ble han (som dere sikkert alt har gjettet) skikkelig, skikkelig illsint, men uten helt å ha de rette truslene på plass... "Mamma!" kunne han brøle "Nå kaster jeg smokken! Jeg kaster smokken!"

HK-jenta ligner på de to eldste, kanskje mest på Susain. Blid og smart og trygg. Men med en stor forskjell: der Susain var en liten tomboy (det var helt umulig å få på henne noe som helst jentete gjennom hele barneskolen), har vi nå fått en liten Jente med stor J. Hun var vel knapt tre da hun første gang tok en hårbørste, og vrikket og mimet foran det store stuevinduet. Og sånn har hun fortsatt, mens Gubben og jeg sender hverandre bekymrede blikk og gruer oss til puberteten (og mulige trusler om Idol-deltakelse). Det er rosa, det er sminke, det er dansing, det er My Little Pony og Hello Kitty, og jeg må passe på som smed på hva som går på TV. Utfordringen for oss ligger jo i det at hun må få lov til å være som hun er, samtidig som vi må passe på at det ikke bare blir tyll, tull og fjas Heldigvis har hun et fungerende hode også, så hun finner seg i å måtte spille en halvtimes mattespill før hun får kle på modeller og pynte kaker...

Forøvrig er min samboer lærer også så er fint å ha 7 uker på sommeren sammen, om ikke den nye regjeringen skal forkorte den ferien ned til 5 uker som de har truet med. Ikke at jeg helt kan se at det kan går bra med tanke på at 3 av de ukene er avspasering fra overtidsjobbing gjennom hele året (en lærer jobber omtrent 40-timersuke). Da må det gis som lønn, i tillegg til lønn for de 2-3 ukene man jobber ekstra på sommeren. Det blir dyrt, veldig dyrt. Satser på at pengene snakker høyest og at ordningen slik den er nå beholdes. Det må da finnes bedre løsninger enn å ta en av læreryrkets største fordeler - langvarig fri på sommeren, haha.

Ja, og det høres helt usannsynlig ut...

..... .....

.... Men vent litt! Det er jo Siv som har nøkkelen til Oljefondet nå!!

Neida, det er nok en god plan på mange måter! En utdannelse som kan brukes overalt, som du sier, og så har dere null problemer med ferieavviklingen for Kasper og mulige småsøsken. Men du har master nå, og skal ta fatt på PPU etter hvert? Spennende!

Og det er lov å kalle sønnen din for "gullet" altså Tror de fleste er henfalne til søte kallenavn, det er i alle fall jeg (selv om jeg aldri omtaler dem som "verdens beste", i alle fall ikke på Facebook. Noen særheter skal man ha!)

Det kommer snart en bok på norsk som jeg tror blir utrolig populær. Den er visstnok ekstremt velskrevet av en svært kunnskapsrik fyr:

Andrew Solomon: Langt fra stammen

Den finnes også på engelsk med tittelen Far from the Tree.

Og den handler om nettopp dette: Hvor forskjellig barn faktisk kan være fra sine foreldre, og problematikken rundt å oppdra dem til å bli lik seg selv eller støtte oppunder deres "forskjellighet".

Jeg skal i hvert fall lese den

Dine boktips pleier jo å slå til, og det er garantert et stort marked av foreldre som sårt trenger å høre at podens tvilsomme tilbøyeligheter ikke trenger å være et direkte avtrykk av deres egne, hehe!

Men spøk til side, det er jo et interessant tema. Jeg setter den opp på boklista mi... (forresten leste jeg "Det femte barnet" etter siste trilletur. For en bok! Glad jeg ikke leste den under svangerskapet, det holdt i lange baner med "Vi må snakke om Kevin". Men nå som jeg kan fastslå at Smule tilsynelatende er normal og grei på alle måter, var det en sterk leseropplevelse)

Jobben som foreldre er vel noe som henger med hele livet uansett. Mamma sa det så fint etter at sønnen vår ble født:"Ja, nå har du laget deg bekymringer for resten av livet", men hun la også til at hun selv ikke kunne tenkt seg å være foruten disse bekymringene

Det er helt sant. Man legger aldri av seg foreldrebekymringen helt.

Men vi har vel alle et håp om at en dag skal vi kunne lene oss tilbake og være trygge på at barna fikser livet sitt selv. At de har blitt kompetente voksenpersoner som tar ansvar og gjør det de skal. Det betyr jo ikke at vi ikke er evig "backup" (jeg kan levende forestille meg at jeg disker opp med gjesterom, varm kakao og praktisk hjelp til et fortvilet, nyskilt barn, for eksempel ), men at vi i det store og hele kan si oss "ferdig" med den største delen av jobben. Jeg tror det er det som er så sårt for min mors venninne, de andre forteller om voksne barn som opplever den ene suksessen etter den andre, og så er hun selv bare redd og bekymret OG har god grunn til å være det. Det må være vondt.

Og så er jeg helt enig med dine synspunkter omkring barneoppdragelse, media, og diverse quick-fix'er. Kjappe og enkle løsninger fungerer mye bedre i et tabloidformat enn den mer omstendelige og forbeholdne vurderingen, den som tar hensyn til at alle er unike. Mye kan nok også sies om diagnosesamfunnet. At det har gått til det bedre med tanke på alle de som aldri ble diagnostisert før i tiden, er uomtvistelig, men har det kanskje gått litt langt den andre veien? Er det blitt litt for lett å sykeliggjøre normale variasjoner? Mye å tenke på.

Hmmm... Jeg kjenner at jeg har litt lyst på jente denne gangen ettersom vi allerede har en gutt, men jeg er ikke så opptatt av kjønn at jeg blir veldig skuffet dersom det skulle vise seg å være en gutt. Så lenge barnet er friskt og ikke blir for prematurt, så skal jeg være fornøyd.

Det diktet fikk det til å stikke i hjertet, og jeg kjenner jeg må ta meg sammen for ikke å få tårer i øynene av det diktet!

Jeg har jo en bror som ikke er som "alle andre". Han har en sjelden kromosomfeil som gjør at han er forholdsvis kraftig fysisk- og psykisk utviklingshemmet og han er definitivt ikke som alle andre. Han klarer seg ikke alene i 5 minutter, han har ikke språk og det er ingen som vet hvor mye han egentlig skjønner av det som skjer rundt han.

Jeg kjente på frykten for ikke å få et barn som "alle andre" når jeg gikk med Knerten, og jeg merker at den frykten er tilstede denne gangen også. Nå er heldigvis risikoen for å få den kromosomfeilen som Broder'n har 1:30.000, men det hjelper liksom ikke så mye når man vet at det kan skje. Og det blir ikke bedre når man vet hvor lite støtte og hjelp man får fra det offentlige dersom man får et slikt barn.

Hei, du superhusmor (men ærlig talt, er ikke mannen din en smule manipulativ når han får Knerten til å mase etter vaniljeboller? )!

Jeg visste at du hadde noen med alvorlig funksjonshemming i familien, men ikke at det var din bror... Det er klart man gjør seg mange tanker når man lever med det så tett på kroppen, i forhold til de som mener masse uten å ha så mye erfaringsmessig grunnlag for det. Og det er en tydelig påminner i forhold til statistikken: 1/30000 er kanskje en liten risiko, men noen får jo denne diagnosen slengt i fanget, enten på UL eller etter fødselen.

Det debatteres jo heftig rundt "sorteringssamfunnet", og her tror jeg det er vanskelig å stemple synspunkt som enten riktige eller gale. Men det som er helt på det rene, er at dersom myndighetene skal legge til rette for at folk skal kunne tørre å sitte med voldsomme omsorgsoppgaver over tid, så må det praktiske være på plass. Det er en skam, rett og slett, at det skal være så variabelt hva slags hjelp og støtte man får fra det offentlige. Vi har en gutt i barnehagen med heftig fødselsskade (uten språk, ikke så godt å si hva han skjønner av verden rundt seg, sterkt bevegelseshemmet), og foreldrene hans er veldig fornøyde med hjelpen de får. Men vi leser jo altfor ofte om de som ikke har det slik.

Vi kan jo håpe på en liten Knertine, da! Jeg tipper i alle fall på det. Så får du se på den ordinære UL'en, om den lille mageboeren er interessert i å gi fra seg den informasjonen... På den annen side er det jo veldig praktisk med to gutter etter hverandre også!

******************************

Tirsdag. Grått. Regn.

Og så forbasket kaldt! Vi bestilte parafin forrige uke, og den har ikke kommet ennå. Peisen er mest sånn kosepeis, så den er det ikke så mye hjelp i. Og tanken på vinterstrømregningene holder meg fra å gå amok med gulvvarmen. Får ringe og mase i dag, for å gå rundt og fryse i sitt eget hus er ikke mye moro.

Og så har vi fått mail, da, om at guttungen er videre i prøvespillet etter første runde. Det var jo helt som forventet, men selvsagt greit å få det på papiret. Hans søte og entusiastiske klassekompis, derimot, er ute av dansen Kjenner jeg blir litt trist på hans vegne, og han spilte da mer enn bra nok?! Men altså, det er ille nok å ringe på vegne av egen sønn, om man ikke skal gjøre det på andres også. "Hei, talentsjef, det er moren til NaniRonaldo som ringer. Hvorfor i søren kom ikke Ricardo med på andre runde?" Nei, jeg holdt meg til å si til NaniRonaldo at han fikk backe opp kompisen og minne på at det kommer nye sjanser.

Skuffelser er jo noe som kommer barnas vei, okke som. Man må bare lære seg å takle dem. Men det er ingen lett vei, og jeg kan nesten få tårer i øynene bare ved tanken på alt ungene skal igjennom før de blir voksne. Å se på lille skjønne Smule, og vite at det venter (noe så banalt som) ørten ubehagelige tannlegebesøk, og det er bare en kvart tusendedel av det. De skal gjøre det dårlig på prøver, oppleve ubehagelige situasjoner med venner, søke på jobber de ikke får, bli dumpet av kjæresten. Ugh.

Men hei. "Hver dag har nok med sin egen klage", er det ikke det det heter?

Så kanskje, i steden for å hengi meg til mørke betraktninger om skuffelser på livets landevei, skal ta tak i det som haster her og nå. For eksempel de punktene på gjørelista som gjenstår. Fåglane skal vite at det er mange nok igjen, så her er det bare å ta fatt på dagens dont. Så kan jeg heller glede meg til peisfyring og Champions League i kveld!

[Mafalda]

Mvh Yvonne

Yvonne!

Altså, hvordan har jeg unngått å få med meg denne? Og åffårno, hvordan har du unngått å utdype? Hvem var Ciara i drømmen?

Henger meg på denne, altså. Utdypning hadde vært moro... *nudge nudge*

[Gjest åffårno]

Altså, hvordan har jeg unngått å få med meg denne? Og åffårno, hvordan har du unngått å utdype? Hvem var Ciara i drømmen?

Nei, asså; jeg husker simpelthen ikke noe - bortsett fra at det var deg liksom, og du bare drev med noe helt logisk i drømmen, ikke noe som vekket ekstremt oppsikt(du var for eksempel ikke morder, gal kattedame, hemmelig elskerinne, fæl nabo eller en religiøs skikkelse)

Jeg må prøve å drømme mer altså. Da skal jeg plassere deg på ei øy i sydlige strøk på luksusferie

[Anglofil]

Elsker beskrivelsene dine, det er som å sitte der sammen med deg og observere dem. Man får rent lyst på barn selv.

Mvh Yvonne

[SmallTalk]

Ja, jeg tror det er en vanlig "bivirkning" av det diktet at du gir dine egne unger en ekstra klem!

Og så er jeg helt enig med dine synspunkter omkring barneoppdragelse, media, og diverse quick-fix'er. Kjappe og enkle løsninger fungerer mye bedre i et tabloidformat enn den mer omstendelige og forbeholdne vurderingen, den som tar hensyn til at alle er unike. Mye kan nok også sies om diagnosesamfunnet. At det har gått til det bedre med tanke på alle de som aldri ble diagnostisert før i tiden, er uomtvistelig, men har det kanskje gått litt langt den andre veien? Er det blitt litt for lett å sykeliggjøre normale variasjoner? Mye å tenke på.

Jeg ga ihvertfall Knerten en ekstra klem etter å ha lest diktet!

Jeg har liten tro på quick-fix'er når det kommer til det meste som teller her i livet, og det samme gjelder barneoppdragelse. Jeg har troen på at det eneste som fungerer i lengden er det å være sånn passe konsekvent, ha foreldre som er enige om grunnpilarene i oppdragelsen og å finne noe som passer sånn ca for hvert individ. Og jeg tror at man har ått fra å underdiagnostisere folk (de som frem til 70-tallet ble ansett for å være mindre begavet pga dårlig syn, dysleksi osv) til å overdiagnostisere de fleste. Jeg sitter litt med inntrykket av at barn med maur i baken for lett blir puttet i boksen "ADHD" og at alt som kanskje trengs å jobbes litt med gjerne skal settes en diagnose på. For all del, noen barn har diagnoser som trenger spesiell oppfølging, men alle barn med maur i baken har IKKE ADHD!

Hei, du superhusmor (men ærlig talt, er ikke mannen din en smule manipulativ når han får Knerten til å mase etter vaniljeboller? )!

Ikke bare en smule, skal jeg si deg!

Men, i dette tilfellet så var det greit. Jeg er en sucker for vaniljeboller selv og trang egentlig bare det sparket i baken for å gidde å tusle ned på butikken for andre gang den dagen...

Jeg visste at du hadde noen med alvorlig funksjonshemming i familien, men ikke at det var din bror... Det er klart man gjør seg mange tanker når man lever med det så tett på kroppen, i forhold til de som mener masse uten å ha så mye erfaringsmessig grunnlag for det. Og det er en tydelig påminner i forhold til statistikken: 1/30000 er kanskje en liten risiko, men noen får jo denne diagnosen slengt i fanget, enten på UL eller etter fødselen.

Det debatteres jo heftig rundt "sorteringssamfunnet", og her tror jeg det er vanskelig å stemple synspunkt som enten riktige eller gale. Men det som er helt på det rene, er at dersom myndighetene skal legge til rette for at folk skal kunne tørre å sitte med voldsomme omsorgsoppgaver over tid, så må det praktiske være på plass. Det er en skam, rett og slett, at det skal være så variabelt hva slags hjelp og støtte man får fra det offentlige. Vi har en gutt i barnehagen med heftig fødselsskade (uten språk, ikke så godt å si hva han skjønner av verden rundt seg, sterkt bevegelseshemmet), og foreldrene hans er veldig fornøyde med hjelpen de får. Men vi leser jo altfor ofte om de som ikke har det slik.

Vi kan jo håpe på en liten Knertine, da! Jeg tipper i alle fall på det. Så får du se på den ordinære UL'en, om den lille mageboeren er interessert i å gi fra seg den informasjonen... På den annen side er det jo veldig praktisk med to gutter etter hverandre også!

Du treffer i grunnen spikeren på hodet med det at det praktiske må være på plass for at folk skal tørre å ta på seg en slik oppgave. Det er det dessverre de færreste steder i dagens samfunn, og da blir det for meg et paradoks at politikerne er redde for at "mangfoldet" skal bli utryddet samtidig som de ikke sier seg villig til å være med på å dra lasset sammen med de familiene som blir rammet av en eller annen alvorlig funksjonshemming.

Og realiteten i dag er også sånn at mange opplever et abortpress fra helsepersonell dersom det viser seg at det er noe galt med fosteret, uansett om det er på tidlig eller ordinær ultralyd, og ikke opplever forståelse for at de eventuelt ønsker å gå videre med svangerskapet selv om det kanskje ender med alvorlig sykdom eller død. Og fra et samfunnsmessig perspektiv så blir man ansett for å tilføre samfunnet en byrde dersom man ikke avbryter svangerskapet og man blir ansett for å være for et "sorteringssamfunn" dersom man velger å ta abort. Snakk om å sette den gravide og partneren i en umenneskelig posisjon! Uansett hva man velger så må man være forberedt på å måtte forsvare et i utgangspunktet umenneskelig valg i en ekstremt sårbar situasjon! Akkurat det burde man faktisk få slippe...

Også har man jo de tilfellene hvor det ikke er noen synlig funksjonshemming på UL og hvor det i ettertid viser seg at alt ikke er som det skal. Selv ikke der er "mannen i gata" nådig, ettersom de fleste tror at "alt" kan oppdages på ultralyd og at ingenting kan gå galt under fødsel.

Nei, man skal i grunnen være forsiktig med å uttale seg om hva som er riktig og galt for andre når det kommer til tidlig ultralyd og screening for ymse diagnoser. Det kan være vanskelig nok å ta et valg for seg selv...

---

Jeg håper virkelig at denne klumpen her er like lite sjenert som det Knerten var! Tålmodighet og det å tøyle nysgjerrighet er ikke akkurat min sterkeste side...

Men hei. "Hver dag har nok med sin egen klage", er det ikke det det heter?

Så kanskje, i steden for å hengi meg til mørke betraktninger om skuffelser på livets landevei, skal ta tak i det som haster her og nå. For eksempel de punktene på gjørelista som gjenstår. Fåglane skal vite at det er mange nok igjen, så her er det bare å ta fatt på dagens dont. Så kan jeg heller glede meg til peisfyring og Champions League i kveld!

Peisfyring og Champions League hørtes ut som en god deal! Jeg hadde igrunnen beregnet å se CL i kveld jeg også, men her gikk samboeren og la seg kl 21 så da var fjernkontrollen fritt vilt for min del. Da ble det Farmen isteden.

[Mafalda]

Det gjør ikke noe, Small Talk, det er jo i dag de virkelig spennende kampene er

Typisk nok går våre to favoritter akkurat samtidig, så her blir det valgets kval. Vi ender nok med å se på Manchester United, og går det altfor elendig der slår vi over til Real Madrid og håper at vår trofaste partyfikser Ronaldo kan score litt glede inn i kvelden...

Takk for komplimentet, Yvonne, og jeg skulle gjerne ha skrevet en beskrivelse eller to i dag også- pluss svart på masse mer i Small Talks innlegg. Men er bare überkort innpå (mellom to kjørerunder, selvfølgelig) for å klage litt over et skikkelig luksusproblem... For å bestemme seg for 20 digitale bilder og enda færre papirkopier, når fotografen har disket opp med nærmere 50 blinkskudd, det er bare... nesten helt umulig! Mission impossible! Hjelp!!

Kommer sterkere tilbake i morgen, men ønsker alle en fortreffelig kveld.

Med eller uten øl og fotball

[Gjest åffårno]

Du treffer i grunnen spikeren på hodet med det at det praktiske må være på plass for at folk skal tørre å ta på seg en slik oppgave. Det er det dessverre de færreste steder i dagens samfunn, og da blir det for meg et paradoks at politikerne er redde for at "mangfoldet" skal bli utryddet samtidig som de ikke sier seg villig til å være med på å dra lasset sammen med de familiene som blir rammet av en eller annen alvorlig funksjonshemming.

Og realiteten i dag er også sånn at mange opplever et abortpress fra helsepersonell dersom det viser seg at det er noe galt med fosteret, uansett om det er på tidlig eller ordinær ultralyd, og ikke opplever forståelse for at de eventuelt ønsker å gå videre med svangerskapet selv om det kanskje ender med alvorlig sykdom eller død. Og fra et samfunnsmessig perspektiv så blir man ansett for å tilføre samfunnet en byrde dersom man ikke avbryter svangerskapet og man blir ansett for å være for et "sorteringssamfunn" dersom man velger å ta abort. Snakk om å sette den gravide og partneren i en umenneskelig posisjon! Uansett hva man velger så må man være forberedt på å måtte forsvare et i utgangspunktet umenneskelig valg i en ekstremt sårbar situasjon! Akkurat det burde man faktisk få slippe...

Nettopp.