Føler meg ensom. Andre som har det slik?

[AnonymBruker]

Jeg føler meg så ensom og nedstemt. Det er så tom inni meg. Føler bare livet mitt er tomt. At jeg mangler noe! Et tomt svart hull som ikke fylles igjen. Klarer ikke engang å sette ord på hva jeg føler mangler engang. Hvorfor må jeg få de periodene hvor jeg føler meg så nedstemt? Klarer ikke føle meg glad og livet gir ikke mening. Livet mitt bare flyr forbi, mens jeg sitter og tenker og føler de samme takene og følelsene om og om igjen. Jeg prøver å finne en "delete knapp" hvor jeg kan rømme fra det!

Føler meg også veldig ofte at andre er mer verdifull enn meg, selv om jeg vet at alle er like verdifulle. Jeg klarer bare ikke se at jeg er en verdi person! Føler jeg er et stress for folk. Er så redd for at folk skal forlate meg og få de følelsene tilbake igjen.

Jeg har noen få venner. Synes det er vanskelig å få venner. Liker ikke så godt sosiale sammenhenger, for jeg er så usikker i dem. Vet ikke hvordan jeg skal være. Klarer ikke være meg selv. Hva skal jeg si? Hva skal jeg gjøre?
Jeg er innadvendt og får derfor energi med å være alene. Jeg liker å være alene, det gjør meg ingenting. Men ensomhet-følelsen kommer plutselig. Jeg tror ikke jeg ville ha følt meg mindre ensom om jeg fikk flere venner eller gikk mer med dem. Jeg føler meg også annerledes.

Skulle bare ønske jeg var ferdig med utdanningen min, fått meg en jobb jeg trivdes med og sist men ikke minst en STABIL familie. En mann som elsker meg for den jeg er, en som jeg kan dele tankene mine med og ha det gøy sammen med. En som jeg kan ha tillit til og stole på, og en som ikke vil forlate meg.

Trengte bare å få det ut!

Anonymous poster hash: 05822...188

[Gjest SweetSunshine]

[Sugar&Spice]

Du føler deg kanskje ensom. Men du er ikke alene!

Jeg kjente meg veldig igjen i det du skrev.

Stor til deg.

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Godt å vite at man ikke er alene, selv om det føles sånn.

Anonymous poster hash: 05822...188

[Elanore]

Signerer deg, jeg, TS... Er nok ganske mange som har det sånn. Selv er jeg veldig utavdent, men aktiviserer meg stort sett alene som preferanse... Likevel har jeg opplevd en del svik fra andre, og da fikk jeg samme tankene som du har nå... Har egentlig aldri klart å bli kvitt dem, og det er utrolig kjipt når det blir en ond sirkel i det.

Ellers var det en ting jeg ikke forstod... Du gir uttrykk for at du ønsker å lettere forholde deg til andre mennesker i større grad, men samtidig understreker du at du liker deg (best) alene... Hva vil du, egentlig? Være alene mesteparten av tiden, men ha grei mulighet til å være sosial innimellom?

[AnonymBruker]

til deg. Forstår deg godt. Men du har ingen av vennene dine du virkelig kan åpne opp for, og snakke med? Jeg følte meg utrolig ensom frem til jeg turte åpne litt opp, og fortelle hvordan jeg har det.

Anonymous poster hash: 72769...21c

[AnonymBruker]

TS her!

Elanore: Jeg får energi av å være alene og synes det er deilig å være alene. Men ikke hele tida. Jeg må også være sosial (noe alle mennesker har behov for). Det jeg mener er at jeg kan kunne trives i sosiale settinger, for jeg synes det kan være ganske så ubehagelig. Jeg vil kunne slå an en prat med folk og ta initiativ til å snakke (noe jeg ikke helt klarer nå). Jeg må kjenne personen ekstremt godt før jeg kan snakke med dem.

Anonymous poster hash: 05822...188

[Gjest BettyBoop]

Jeg føler meg så ensom og nedstemt. Det er så tom inni meg. Føler bare livet mitt er tomt. At jeg mangler noe! Et tomt svart hull som ikke fylles igjen. Klarer ikke engang å sette ord på hva jeg føler mangler engang. Hvorfor må jeg få de periodene hvor jeg føler meg så nedstemt? Klarer ikke føle meg glad og livet gir ikke mening. Livet mitt bare flyr forbi, mens jeg sitter og tenker og føler de samme takene og følelsene om og om igjen. Jeg prøver å finne en "delete knapp" hvor jeg kan rømme fra det!

Føler meg også veldig ofte at andre er mer verdifull enn meg, selv om jeg vet at alle er like verdifulle. Jeg klarer bare ikke se at jeg er en verdi person! Føler jeg er et stress for folk. Er så redd for at folk skal forlate meg og få de følelsene tilbake igjen.

Jeg har noen få venner. Synes det er vanskelig å få venner. Liker ikke så godt sosiale sammenhenger, for jeg er så usikker i dem. Vet ikke hvordan jeg skal være. Klarer ikke være meg selv. Hva skal jeg si? Hva skal jeg gjøre?

Jeg er innadvendt og får derfor energi med å være alene. Jeg liker å være alene, det gjør meg ingenting. Men ensomhet-følelsen kommer plutselig. Jeg tror ikke jeg ville ha følt meg mindre ensom om jeg fikk flere venner eller gikk mer med dem. Jeg føler meg også annerledes.

Skulle bare ønske jeg var ferdig med utdanningen min, fått meg en jobb jeg trivdes med og sist men ikke minst en STABIL familie. En mann som elsker meg for den jeg er, en som jeg kan dele tankene mine med og ha det gøy sammen med. En som jeg kan ha tillit til og stole på, og en som ikke vil forlate meg.

Trengte bare å få det ut!

Anonymous poster hash: 05822...188

Kjenner meg igjen. Jeg har en del venner men ensomhetsfølelsen trenger seg ofte på likevel. Og så har jeg en tendens til å sammenligne meg selv med andre, og føler jeg skulle hatt det de har. Med tanke på folk som er gift eller har barn, osv. Og når jeg sammenligner meg selv med folk som har dette føler jeg meg ekstra ensom. Vet ikke om du og har det sånn?

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Jeg har en del venner men ensomhetsfølelsen trenger seg ofte på likevel. Og så har jeg en tendens til å sammenligne meg selv med andre, og føler jeg skulle hatt det de har. Med tanke på folk som er gift eller har barn, osv. Og når jeg sammenligner meg selv med folk som har dette føler jeg meg ekstra ensom. Vet ikke om du og har det sånn?

TS her!

Jo, akkurat sånn jeg har det! Selv om jeg er med folk, så føler jeg at ensomheten trenger seg på!

Anonymous poster hash: 05822...188

[FlyvendeBie]

Jeg er ensom hver dag. Men det gjør ikke vondt, er veldig vant til det.

Når det kommer til verdien mellom oss mennesker, kan det hende du føler det sånn fordi folk idag er veldig flinke til og prioritere "viktigst" og "mest verdt" osv. Det er altså veldig forskjell på folk i samfunnet.

Jeg har alltid følt at en baby f.eks er mer verdt enn en 20 åring fordi andre mennesker rundt meg hele tiden legger vekt på "hvor mye har du igjen av livet ditt, hvor lenge kan du leve, har du hele livet foran deg?" og dette er etterkommere som skal leve livet sitt ved hjelp av samfunnet og gjøre det vi gjør om 50-100 år osv.

Men hva er en baby uten en voksen? den klarer ikke og overleve alene.

Kongelige familier får større oppmerksomhet ved arrangementer som bryllup, og får hele gata 100.000 meter foran seg sperret for alt annet . Alle skal stå innat kanten og "slikke dem i baken" (og i seg selv er disse også helt vanlige folk som alle oss andre) Imotsetning til f.eks et fattigpar som kanskje har et greit lokale med noen gjester og litt gitar musikk.

Hva er de kongelige uten folket? det er vi som gjør de kongelige. Hva er de fattige uten de rike? De er fattige så lenge noen ligger over dem.

Også dyr blir ofte sett på som mindre verdt, hvorfor har jeg egentlig aldri skjønt. Kanskje fordi de ikke kan snakke menneskespråk, har evnen til og utvikle store maskiner/ bygge seg oppover.... For verdifullhet i seg selv har mye og si for oss når det kommer til dyrene. Vi klarer oss ikke uten...

Så dette med og undertrykke, bedømme og det å "sette på en pris" er noe som rett og slett ligger i oss som et menneskelig organisme.

Men alle har sin plass på jorden, ingen kan erstatte noen andre.

Endret 24. juni 2013 av Lousina-Mallett

[Gjest Svampebob1]

Jeg føler meg så ensom og nedstemt. Det er så tom inni meg. Føler bare livet mitt er tomt. At jeg mangler noe! Et tomt svart hull som ikke fylles igjen. Klarer ikke engang å sette ord på hva jeg føler mangler engang. Hvorfor må jeg få de periodene hvor jeg føler meg så nedstemt? Klarer ikke føle meg glad og livet gir ikke mening. Livet mitt bare flyr forbi, mens jeg sitter og tenker og føler de samme takene og følelsene om og om igjen. Jeg prøver å finne en "delete knapp" hvor jeg kan rømme fra det!

Føler meg også veldig ofte at andre er mer verdifull enn meg, selv om jeg vet at alle er like verdifulle. Jeg klarer bare ikke se at jeg er en verdi person! Føler jeg er et stress for folk. Er så redd for at folk skal forlate meg og få de følelsene tilbake igjen.

Jeg har noen få venner. Synes det er vanskelig å få venner. Liker ikke så godt sosiale sammenhenger, for jeg er så usikker i dem. Vet ikke hvordan jeg skal være. Klarer ikke være meg selv. Hva skal jeg si? Hva skal jeg gjøre?

Jeg er innadvendt og får derfor energi med å være alene. Jeg liker å være alene, det gjør meg ingenting. Men ensomhet-følelsen kommer plutselig. Jeg tror ikke jeg ville ha følt meg mindre ensom om jeg fikk flere venner eller gikk mer med dem. Jeg føler meg også annerledes.

Skulle bare ønske jeg var ferdig med utdanningen min, fått meg en jobb jeg trivdes med og sist men ikke minst en STABIL familie. En mann som elsker meg for den jeg er, en som jeg kan dele tankene mine med og ha det gøy sammen med. En som jeg kan ha tillit til og stole på, og en som ikke vil forlate meg.

Trengte bare å få det ut!

Anonymous poster hash: 05822...188

Ser du teksten jeg har satt i fet skrift?

De tingene er mest sannsynlig hovedårsaken til at du føler det du føler.

Er så mangt jeg kunne ha skrevet om hvordan du skal løse det, men jeg lurer litt på om det ikke ville ha blitt rett.

Hva slags interesser har du? Hva liker du å gjøre? Kan det være noe du liker å drive med hvor du kan finne mennesker som er litt som deg?

[Gjest Svampebob1]

Kjenner meg igjen. Jeg har en del venner men ensomhetsfølelsen trenger seg ofte på likevel. Og så har jeg en tendens til å sammenligne meg selv med andre, og føler jeg skulle hatt det de har. Med tanke på folk som er gift eller har barn, osv. Og når jeg sammenligner meg selv med folk som har dette føler jeg meg ekstra ensom. Vet ikke om du og har det sånn?

Om det er til hjelp så vil jeg bare si at du fremstår som ei sterk og selvstendig dame. Blir litt overrasket over at du og føler deg ensom.. ikke at det er noe galt i det.

[Gjest Aegon Targaryen]

If you're lonely when you're alone, you're in bad company.

"Jean-Paul Sartre"

[Gjest BettyBoop]

Takk svampebob. Men selv om jeg er selvstendig så er det I enkelte tilfeller man onsker å ha noen som kan vare der for en. Kan vare ensomt å matte bestemme alt alene

[Gjest Svampebob1]

Takk svampebob. Men selv om jeg er selvstendig så er det I enkelte tilfeller man onsker å ha noen som kan vare der for en. Kan vare ensomt å matte bestemme alt alene

Bare hyggelig... og jeg vet akkurat hvordan det føles..

For min del er det mest vanskelig når ansvaret på jobben er på sitt verste og folk mister hodet i stress og negativitet. Da er det vanskelig å ikke bli påvirket og det hadde vært deilig med litt støtte fra noen som forstår en.

Men det er en luksus som må la vente på seg.

Jeg vet ikke hva det er som "hindrer" deg i å gå inn i et partnerskap, men jeg har hatt litt arbeid med å finne ut av hvem jeg er og så har jeg rett og slett ikke møtt på rette jenta på veien.

Når jeg vet hvem jeg er, så vet jeg nok bedre hvor jeg skal lete også og da blir det lettere :-).

[Gjest BettyBoop]

Bare hyggelig... og jeg vet akkurat hvordan det føles..

For min del er det mest vanskelig når ansvaret på jobben er på sitt verste og folk mister hodet i stress og negativitet. Da er det vanskelig å ikke bli påvirket og det hadde vært deilig med litt støtte fra noen som forstår en.

Men det er en luksus som må la vente på seg.

Jeg vet ikke hva det er som "hindrer" deg i å gå inn i et partnerskap, men jeg har hatt litt arbeid med å finne ut av hvem jeg er og så har jeg rett og slett ikke møtt på rette jenta på veien.

Når jeg vet hvem jeg er, så vet jeg nok bedre hvor jeg skal lete også og da blir det lettere :-).

jeg har ikke funnet the one enda. eller jeg har truffet en nå men vet ikke hvordan det blir framover

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg har det på samme måte. Mye er fordi jeg føler jeg ikke kan si noe til venner og familie om hvordan jeg har det. Det er 3 grunner til det. 1, fordi det brukes mot meg i krangler. 2, fordi jeg aldri får forståelse og 3, fordi jeg vet hvordan det er å alltid høre negative ting for andre, det blir slitsomt.

Jeg bærer nag og 1000 hemmligheter jeg aldri kan fortelle, de fleste om meg selv, men også andre sine hemmligheter. Jeg kan ikke en gang fortelle andre at jeg synes det var dårlig gjort det de gjorde for 4-5 år siden, de har nok glemt det alt og om jeg sier det, får jeg bare "Når skal du glemme det?" tilbake. Så jeg unngår det så godt jeg kan.

Jeg har dratt det så langt at jeg ikke har fortalt mine tidligere kjærester hvordan jeg har det. Heller ikke hemmlighetene. Jeg kommer heller ikke til å fortelle min neste, med mindre han graver i langt i det.

En gang var det en mann som tok meg i armene, så meg inn i øynene og sa at han så jeg ikke hadde det bra. Han krevde å få vite hva det var. Da var jeg på kanten til å si det

[Gjest BettyBoop]

Jeg har det på samme måte. Mye er fordi jeg føler jeg ikke kan si noe til venner og familie om hvordan jeg har det. Det er 3 grunner til det. 1, fordi det brukes mot meg i krangler. 2, fordi jeg aldri får forståelse og 3, fordi jeg vet hvordan det er å alltid høre negative ting for andre, det blir slitsomt.

Jeg bærer nag og 1000 hemmligheter jeg aldri kan fortelle, de fleste om meg selv, men også andre sine hemmligheter. Jeg kan ikke en gang fortelle andre at jeg synes det var dårlig gjort det de gjorde for 4-5 år siden, de har nok glemt det alt og om jeg sier det, får jeg bare "Når skal du glemme det?" tilbake. Så jeg unngår det så godt jeg kan.

Jeg har dratt det så langt at jeg ikke har fortalt mine tidligere kjærester hvordan jeg har det. Heller ikke hemmlighetene. Jeg kommer heller ikke til å fortelle min neste, med mindre han graver i langt i det.

En gang var det en mann som tok meg i armene, så meg inn i øynene og sa at han så jeg ikke hadde det bra. Han krevde å få vite hva det var. Da var jeg på kanten til å si det

vil og ha en som sier det til meg

[AnonymBruker]

Ser du teksten jeg har satt i fet skrift?

De tingene er mest sannsynlig hovedårsaken til at du føler det du føler.

Er så mangt jeg kunne ha skrevet om hvordan du skal løse det, men jeg lurer litt på om det ikke ville ha blitt rett.

Hva slags interesser har du? Hva liker du å gjøre? Kan det være noe du liker å drive med hvor du kan finne mennesker som er litt som deg?

TS igjen.

Tusen takk for svar.

Har prøvd å få bort verdihetsfølelsen, men har ikke funket så langt. Må vel bare jobbe hardt videre. Hva kan jeg gjøre for å ikke føle det sånn?

Ja, jeg har noen interesser. Jeg må begynne å gjøre dem oftere tror jeg. Haha. Mistet bare interessen av dem etter å ha vært nede en lang stund. Men få komme meg ut og gjøre noe gøy og som gir meg mestringsfølelse.

Anonymous poster hash: 05822...188

[Gjest Svampebob1]

jeg har ikke funnet the one enda. eller jeg har truffet en nå men vet ikke hvordan det blir framover

Lykke til. Håper det er en bra kar :-).

Jeg har det på samme måte. Mye er fordi jeg føler jeg ikke kan si noe til venner og familie om hvordan jeg har det. Det er 3 grunner til det. 1, fordi det brukes mot meg i krangler. 2, fordi jeg aldri får forståelse og 3, fordi jeg vet hvordan det er å alltid høre negative ting for andre, det blir slitsomt.

Jeg bærer nag og 1000 hemmligheter jeg aldri kan fortelle, de fleste om meg selv, men også andre sine hemmligheter. Jeg kan ikke en gang fortelle andre at jeg synes det var dårlig gjort det de gjorde for 4-5 år siden, de har nok glemt det alt og om jeg sier det, får jeg bare "Når skal du glemme det?" tilbake. Så jeg unngår det så godt jeg kan.

Jeg har dratt det så langt at jeg ikke har fortalt mine tidligere kjærester hvordan jeg har det. Heller ikke hemmlighetene. Jeg kommer heller ikke til å fortelle min neste, med mindre han graver i langt i det.

En gang var det en mann som tok meg i armene, så meg inn i øynene og sa at han så jeg ikke hadde det bra. Han krevde å få vite hva det var. Da var jeg på kanten til å si det

Uff! Høres ikke bra ut :-(.

Er ikke rart folk får det vanskelig når det skal være slik.. Er viktig at man har noen å prate med. Sender over en god klem!

TS igjen.

Tusen takk for svar.

Har prøvd å få bort verdihetsfølelsen, men har ikke funket så langt. Må vel bare jobbe hardt videre. Hva kan jeg gjøre for å ikke føle det sånn?

Ja, jeg har noen interesser. Jeg må begynne å gjøre dem oftere tror jeg. Haha. Mistet bare interessen av dem etter å ha vært nede en lang stund. Men få komme meg ut og gjøre noe gøy og som gir meg mestringsfølelse.

Anonymous poster hash: 05822...188

Jobb med selvfølelsen og selvtilliten din.

Evt. kan du søke hjelp. Jeg går til en dyktig coach og har gjort det noen år nå. Har hatt mye nytte av det innen relasjoner, jobb, ensomhet, singelliv og kjærester.

Kognitiv adferdsterapi er en god ting.

Ellers kan jeg anbefale meditasjon som f.eks. yoga eller mindfulness.

Ellers har man et online-kurs her som jeg har hatt god nytte av: http://www.2knowmyself.com/How_to_have_solid_self_confidence

Deborah Borgen skal visstnok være ganske flink, har jeg hørt: http://www.uniquemind.no

Ellers har man hun som jeg bruker: http://www.walkinharmony.no.

Hun er utrolig flink!

Endret 27. juni 2013 av Svampebob1