Hva ville du valgt, medisin eller realfag?

[AnonymBruker]

Jeg skal begynne å studere i 2014 og valget står mellom profesjonsstudiet i medisin eller bachelor og senere master i realfag, helst fysikk. Synes begge deler virker utrolig spennende og har vanskelig for å velge! Vil gjerne høre om fordeler og ulemper med disse to retningene.

Anonymous poster hash: 8b281...8f1

[AnonymBruker]

Jeg sto ovenfor et liknende valg, i en annen fagkrets riktignok. Jeg valgte profesjonsstudiet fordi jeg ville ha en utdanning som endte i et yrke. Mistenker at det kan være vanskeligere å få jobb med en utdanning i et fag som "bare" er et fag, med mindre du kunne tenke deg å undervise.

Jeg tenker også at medisin er mer anvendelig og nyttig enn fysikk, men kanhende jeg tar feil.

Anonymous poster hash: 1bbc9...5de

[fink]

Mitt inntrykk er at det er stor etterspørsel etter utdannede innen realfag. Ingeniører, undervisere osv.
Selv studerer jeg medisin, og synes selvsagt det er veldig interessant og spennende.
Det er litt oppstandelse rundt dette med at så mange utdanner seg i utlandet, kamp om turnusplassene osv, og det er ikke så lett å forutsi hvordan arbeidsmarkedet for leger vil være i fremtiden. Man blir neppe gående arbeidsløs, men kanskje vil det være mange om beinet i de store byene. Vanskelig å si..

Det blir kanskje lettere å hjelpe deg hvis du sier noe mer om deg selv, og hva som trekker deg mot de ulike retningene

[Fim]

Jeg sto ovenfor et liknende valg, i en annen fagkrets riktignok. Jeg valgte profesjonsstudiet fordi jeg ville ha en utdanning som endte i et yrke. Mistenker at det kan være vanskeligere å få jobb med en utdanning i et fag som "bare" er et fag, med mindre du kunne tenke deg å undervise.

Jeg tenker også at medisin er mer anvendelig og nyttig enn fysikk, men kanhende jeg tar feil.

Anonymous poster hash: 1bbc9...5de

Dette (Vanskelig å få jobb med noe som "bare er et fag") kan nok være riktig for noen fagområder, say, historie, men det er ikke riktig i realfag. Næringslivet skriker etter realfagsutdannede, og da slett ikke bare ingeniører. Hvis du har en veldig smal og spesiell interesse innenfor fysikk, utdanner deg i det feltet, og ønsker å jobbe med akkurat det, så kan det nok være litt vanskelig å finne jobb, litt avhengig av hva slags felt det er. Men hvis du er generelt interessert i realfag og er litt åpen for hva slags jobb du kan tenke deg å gjøre, er realfag midt i blinken. Med en realfagsutdannelse får man bla. gode problemsløsningsevner, og (ihvertfall på Blindern) man lærer nyttige verktøy innen dataanalyse - numerisk problemløsning er nå en del av nesten alle kurs på bachelornivå på fysikk på Blindern. Foruten en god forståelse av hvordan verden henger sammen Fysikere er litt som poteten, vi kan brukes til det meste - og næringslivet vet det.

(Ja, jeg har realfagsbakgrunn fra Blindern selv... )

Om det er realfag eller medisin som passer best for deg er det bare du selv som kan finne ut av. Om du vil "jobbe med mennesker" er ikke realfag noen hindring, selv om folk ofte tror det. Det er også mulig å kjøre et kompromiss - fra en fysikkbachelor kan du gå i retning av biofysikk/medisinsk fysikk, og så er du inne på medisinfeltet allikevel Ta gjerne kontakt med studieveiledere ved universitetene for å få høre mer om mulighetene ved en realfagsutdannelse. Jeg kan ihvertfall på det varmeste anbefale fysikk-bachelorprogrammet på Blindern. Høyt nivå på kurs og forelesere (de fleste, ihvertfall), og godt sosialt miljø.

[AnonymBruker]

Er det mulig å jobbe med mennesker om man velger biofysikk-medisinsk fysikk på studier av fysikk, synes jeg leste noen skrev det her. Jeg skal begynne på fysikkstudier til høsten?

Anonymous poster hash: 35d83...619

[Fim]

"Jobbe med mennesker" kan være så mye, så det spørs jo litt hva man tenker på. Det er ytterst få jobber hvor man jobber helt alene på et kontor eller en lab - også vi som er i akademia jobber i team og grupper, også når faget ikke har noe nevneverdig med mennesker å gjøre. Men det er også mange retninger hvor man kan jobbe mer direkte med å gjøre folks liv bedre, f.eks. i form av å utvikle produkter, dataprogrammer, infrastruktur, you name it - som kan bidra til å dra samfunnet i en bedre retning. Medisinsk forskning og utvikling og fornybar energi er bare de aller mest åpenbare eksemplene.

Jeg har gravd opp litt lesestoff om hva man kan bruke en realfagsutdanning til. Rollemodell-siden er særlig verdt en titt.

Her er litt generell info om mulighetene etter en fysikkutdanning:

http://www.mn.uio.no/fysikk/studier/karriere/

Her er intervju med en medisinsk fysiker som jobber med strålebehandling av kreftpasienter:

http://www.uio.no/studier/program/fam/karriereintervjuer/karriereintervju-waldeland.html

Her er litt om hva biofysikkgruppa på UiO jobber med:

http://www.mn.uio.no/fysikk/forskning/grupper/biofysikk/

Her er intervju med en biofysiker, om motivasjon, bakgrunn og hva hun driver med. Dette nettstedet har i sn helhet veldig mye bra stoff - verdt å se på hvis man vil vite mer om hva realfagsfolk driver med. Det er mye mer enn bare akademia!

http://www.rollemodell.no/content/1318/Lise-Lyngsnes-Randeberg

[AnonymBruker]

Jeg ville heller gått for fysikk. Min søster er lege, og hun har en mye mer "usikker" framtid enn jeg har som ingeniør. Jeg fikk fast stilling fra første stund, hun har gått fra årsvikariat, til spesialisering, til nytt vikariat og det er mange om benet. Hun er veldig dyktig, det er bare mange spisse albuer på sykehusene og mange som ønsker de samme jobbene.

I tillegg har hun jobbet mye sent (papirarbeid som allmennlege), vakter på rare tidspunkt, og det er vanskelig å få tida til å strekke til med to barn og legemann med samme type arbeidstider.

Jeg har en del overarbeid jeg også når prosjekter nærmer seg slutten, men ellers jobber jeg 8 timers arbeidsdag. Har til og med flexitid med kjernetid 9-15.

Gå for realfag.

Anonymous poster hash: 3b1c9...13d

[Guybrush]

Hvorfor ønsker du evt en bachelor først og ikke bare hoppe direkte på master?

Som sivilingeniør eksempelvis er det så mye forskjellig man kan jobbe med og så lett å få jobb at du slipper å bekymre deg iallfall.

Største forskjellen er vel at som lege jobber man enten i offentlig sektor eller som enkeltpersonforetak. Som master er det private stillinger man kan velge og vrake innenfor og derfor enklere å få fast jobb.

[AnonymBruker]

Jeg synes at man kun bør studere medisin om man har et sterkt ønske om å jobbe med mennesker. Egentlig burde det vært en personlig egnet-test i tillegg til karakterkravene.

Medisin er langt sikrere med tanke på jobb. Det finnes ikke arbeidsledige leger, men det er kanskje ikke lett å få drømmejobben. Men det er det jo heller ikke med realfagsbakgrunn. Vil du ha mas og jag under studietid og arbeidsliv med garantert overtid og generelt meget god lønn og høy status, velger du medisin. Er dette mindre viktig for deg, velger du fysikk.

Anonymous poster hash: c26e9...980

[Fim]

Medisin er langt sikrere med tanke på jobb.

Anonymous poster hash: c26e9...980

Vet ikke om jeg er enig i dette, altså - jeg vil si at begge er trygge valg med tanke på jobb - altså i den forstand at du kommer til å få en. Du skal være rimelig udugelig for å sitte med en mastergrad i realfag og ikke få en jobb. Medisin er jo "tryggere" i at du vet fra starten av sånn vagt hva slags jobb du kommer til å ende opp med, mens for realfag er spekteret av steder du kan ende opp veldig bredt.

Når det gjelder studiene, er det nok definitivt flere slappe realfagsstudenter - ihvertfall på teorisiden (altså ikke siv.ing.-utdanninger) enn på medisin, det betyr imidlertid ikke at det er et lett studium. De som slacker, faller av, eller bruker årevis utover normert tid på å fullføre. Fysikk på Blindern er krevende, og for å få gode resultater må det jevnt og hardt arbeid til. Det vitnemålet du får da, kan du praktisk talt velge og vrake i jobber med. Så hvis du har lyst til å studere fysikk, gjør det - jobb blir ikke et problem.

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 21 Jun 2013 - 16:05, said:

Jeg synes at man kun bør studere medisin om man har et sterkt ønske om å jobbe med mennesker. Egentlig burde det vært en personlig egnet-test i tillegg til karakterkravene.

Medisin er langt sikrere med tanke på jobb. Det finnes ikke arbeidsledige leger, men det er kanskje ikke lett å få drømmejobben. Men det er det jo heller ikke med realfagsbakgrunn. Vil du ha mas og jag under studietid og arbeidsliv med garantert overtid og generelt meget god lønn og høy status, velger du medisin. Er dette mindre viktig for deg, velger du fysikk.

Anonymous poster hash: c26e9...980

Med forbehold om at jeg ikke er medisiner selv, så vil jeg absolutt ikke si at det er så enkelt å få seg jobb som lege lenger. Kjenner en del som er ferdigutdannede leger, og mange sliter som Guybrush har påpekt med å få fast jobb. I tillegg forteller de meg også at det er nær sagt umulig å få jobb på de større stedene som i byene uten å jobbe en stund på de mindre sentrale sykehusene. Nå er vel kanskje dette et mindre problem for mange enn før siden sykehusene har blitt mer sentraliserte, men mange kan nok ikke regne med jobb i Oslo med det første.

I tillegg kan det være veldig frustrerende å gå i miderltidig stilling i årevis. Det er helt utrolig at det er sånn, men staten og offentlig sektor generelt er ironisk nok en av verstingene på midlertidighet. Man bør tenke seg godt om før man går inn i en slik fremtid, for jeg kan skrive under på at det er veldig slitsomt å gå som midlertidig lenge. Fordelen er at man sitter rimelig trygt når man først har fått fast stilling, men som sagt: Dit kan det være langt.

Personlig hadde jeg nok valgt fysikk. Dette er en fagretning man kan anvende i stor grad både i det private og offentlige, man har rett og slett mange valgmuligheter. Anonymous poster hash: 97379...0fa

[AnonymBruker]

Jeg ville begynt på medisin, for å vise at du kom inn. Så ville jeg begynt å studere fysikk i stedet, dersom hovedinteressen var fysikk, og så fortsatt med det, og tatt fag etter interesse, og en master etterhvert. Da kan du jobbe med det som interesserer deg, og la pragmatiske interesser og evner ta deg dit du føler du passer senere. Du må ikke føle deg mislykket om du ikke er nye Abel, Norge har masse behov for teknisk kompetanse, og det har man også i utlandet.

Medisin er det nye læreryrket. Statusen er fremdeles høy, men den taper seg. Statusen er nok først og fremst høy fordi det er karakterbegrensning på studiet. Du er ekstremt linket til Norge, pga proteksjonisme. Du må studere på nytt, skal du få jobbe i USA, f.eks, for du må ta de samme prøvene de tar der borte, og det er forferdelig vanskelig, siden du glemmer det du ikke har bruk for, og som lege har du ikke bruk for det meste av det du lærer, spesielt ikke det teoretiske på biologisk og biokjemisk nivå.

Du er tjoret fast til staten, en statshore. Du må finne deg i alt av tåpelige reguleringer som påvirker arbeidsdagen din. Du må samarbeide og finne deg i å bli detaljstyrt om du er på sykehus. Alle skal ha en mening om hva du gjør, og du må gå på tærne for å tekkes alle, ellers er du lett å skifte ut. Du må smiske og hore deg til en turnusplass, og når du først har fått en turnusplass, så må du unngå alle mellomstore sykehus, arendal, kristiansand, skien, drammen, fredrikstad, kongsvinger, etc hvor du får en umulig spagat, hvor du blir tvunget til å dele deg i to for å behandle en pasientmengde som systemet ikke er laget for å håndtere, samtidig som du gjør ting så ineffektivt og tåpelig som akuttmottakssykepleiere vil.

Du må finne deg i at tilfeldigheter avgjør hvorvidt utdannelsen din er bortkastet, eller om du får en kremposisjon et sted senere. Er du uheldig, så havner du på et sted hvor akuttmottakssykepleierene er desillusjonerte og jævlige, ingen hører på dem, og de eneste de kan ta ut misnøyen sin på, er på turnuslegene. Da sliter du. For det er du som kommer til å få all skyld og alt ubehaget om ting ikke går. Så du må være vennlig mot dem for å unngå passiv aggressiv motstand. Men hvis du lager stress, så går det ikke. Og hvis du ikke lager stress, så tar det for lang tid. Så det gjelder å finne balansen mellom å la feite, misfornøyde, gamle horekjerringer av noen forpulte sykepleiere sitte og bælme kaffe og spise vafler, mens du forsiktig ber om hjelp av og til, inntil du er kommet høyt nok opp i bløtkaka.

Broren min jobber som ingeniør. Han var mindre glad i matte enn jeg var. Og allikevel er han superhappy i jobben sin. Han har en kremjobb, nyter masse frihet, trener mye, tjener godt, og leser om stasj som interesserer ham. Jeg; assistenlege i kirurgisk disiplin, tjener ræva, jobber mye, jobber netter (usunt), må smiske og hore meg til ovenfor alle, har ikke et avgrenset ansvarsområde, men får skylda for avgjørelser som alle andre har masse påvirkning på, og har en rettsløs tilværelse mtp fylkeslege og statsregulert yrkesadgang. Om du voldtar og banker dritten ut av småjenter, kan du fortsatt være ingeniør. Lege er et politisk yrke, et undertrykkende yrke, ikke et yrke for mennesker med mye hjernekapasitet, som godt kan se for seg noe annet, og ikke lider av et hjelpersyndrom.

Har du svak ledelse og du er ingeniør - fuck ledelsen, dra til en ny jobb.

Har du svak ledelse og du er lege - who cares, svak ledelse er normen. Alt er jævlig i helsevesenet i Norge.

Skaff deg en jobb som ikke har noe med det offentlige å gjøre.

Skaff deg en jobb som ikke har noe med sykepleiere å gjøre.

Mine 2cents.

Anonymous poster hash: d789e...991

[AnonymBruker]

Jeg ville begynt på medisin, for å vise at du kom inn. Så ville jeg begynt å studere fysikk i stedet, dersom hovedinteressen var fysikk, og så fortsatt med det, og tatt fag etter interesse, og en master etterhvert. Da kan du jobbe med det som interesserer deg, og la pragmatiske interesser og evner ta deg dit du føler du passer senere. Du må ikke føle deg mislykket om du ikke er nye Abel, Norge har masse behov for teknisk kompetanse, og det har man også i utlandet. Medisin er det nye læreryrket. Statusen er fremdeles høy, men den taper seg. Statusen er nok først og fremst høy fordi det er karakterbegrensning på studiet. Du er ekstremt linket til Norge, pga proteksjonisme. Du må studere på nytt, skal du få jobbe i USA, f.eks, for du må ta de samme prøvene de tar der borte, og det er forferdelig vanskelig, siden du glemmer det du ikke har bruk for, og som lege har du ikke bruk for det meste av det du lærer, spesielt ikke det teoretiske på biologisk og biokjemisk nivå. Du er tjoret fast til staten, en statshore. Du må finne deg i alt av tåpelige reguleringer som påvirker arbeidsdagen din. Du må samarbeide og finne deg i å bli detaljstyrt om du er på sykehus. Alle skal ha en mening om hva du gjør, og du må gå på tærne for å tekkes alle, ellers er du lett å skifte ut. Du må smiske og hore deg til en turnusplass, og når du først har fått en turnusplass, så må du unngå alle mellomstore sykehus, arendal, kristiansand, skien, drammen, fredrikstad, kongsvinger, etc hvor du får en umulig spagat, hvor du blir tvunget til å dele deg i to for å behandle en pasientmengde som systemet ikke er laget for å håndtere, samtidig som du gjør ting så ineffektivt og tåpelig som akuttmottakssykepleiere vil. Du må finne deg i at tilfeldigheter avgjør hvorvidt utdannelsen din er bortkastet, eller om du får en kremposisjon et sted senere. Er du uheldig, så havner du på et sted hvor akuttmottakssykepleierene er desillusjonerte og jævlige, ingen hører på dem, og de eneste de kan ta ut misnøyen sin på, er på turnuslegene. Da sliter du. For det er du som kommer til å få all skyld og alt ubehaget om ting ikke går. Så du må være vennlig mot dem for å unngå passiv aggressiv motstand. Men hvis du lager stress, så går det ikke. Og hvis du ikke lager stress, så tar det for lang tid. Så det gjelder å finne balansen mellom å la feite, misfornøyde, gamle horekjerringer av noen forpulte sykepleiere sitte og bælme kaffe og spise vafler, mens du forsiktig ber om hjelp av og til, inntil du er kommet høyt nok opp i bløtkaka. Broren min jobber som ingeniør. Han var mindre glad i matte enn jeg var. Og allikevel er han superhappy i jobben sin. Han har en kremjobb, nyter masse frihet, trener mye, tjener godt, og leser om stasj som interesserer ham. Jeg; assistenlege i kirurgisk disiplin, tjener ræva, jobber mye, jobber netter (usunt), må smiske og hore meg til ovenfor alle, har ikke et avgrenset ansvarsområde, men får skylda for avgjørelser som alle andre har masse påvirkning på, og har en rettsløs tilværelse mtp fylkeslege og statsregulert yrkesadgang. Om du voldtar og banker dritten ut av småjenter, kan du fortsatt være ingeniør. Lege er et politisk yrke, et undertrykkende yrke, ikke et yrke for mennesker med mye hjernekapasitet, som godt kan se for seg noe annet, og ikke lider av et hjelpersyndrom. Har du svak ledelse og du er ingeniør - fuck ledelsen, dra til en ny jobb.Har du svak ledelse og du er lege - who cares, svak ledelse er normen. Alt er jævlig i helsevesenet i Norge.Skaff deg en jobb som ikke har noe med det offentlige å gjøre.Skaff deg en jobb som ikke har noe med sykepleiere å gjøre. Mine 2cents. Anonymous poster hash: d789e...991

Der overbeviste du meg godt. (Nei, er ikke ironisk her.) Jeg har jobbet som assistent på sykehjem og er vant til å smiske og hore med grinete sykepleiere og pasienter. Kan ikke si det frister å bli lege hvis slike ting preger jobbhverdagen.

Anonymous poster hash: 8b281...8f1

[AnonymBruker]

Kan noen forklare meg hva en lærer innen biologisk fysikk, jeg vet at det er fag som inneholder både biologi og fysikk, og muligens også medisinsk fysiske fag? Jeg tenker innen den retningen og er nysgjærrig.

Anonymous poster hash: 35d83...619

[Fim]

Har ikke tatt det selv, men er lommekjent på UiO sine nettsider... Her: http://www.mn.uio.no/fysikk/forskning/grupper/biofysikk/

Det står om hva forskningsgruppa driver med, og om studieretningen (på masternivå) biofysikk og medisinsk fysikk. Du kan gå inn på kurssidene og se på hva som dekkes i de forskjellige kursene. Man starter med en generell bachelor på programmet fysikk, astronomi og meteorologi, inkluderer kurset FYS3710 (Biofysikk og medisinsk fysikk) og spesialiserer seg videre på det området på masternivå.

Her: http://www.uio.no/studier/emner/matnat/fys/FYS3710/ står det om hva man lærer i det emnet.

Du kan sikkert finne liknende ting på sidene til andre skoler som også har denne studieretningen.

[AnonymBruker]

Kan noen forklare meg hva en lærer innen biologisk fysikk, jeg vet at det er fag som inneholder både biologi og fysikk, og muligens også medisinsk fysiske fag? Jeg tenker innen den retningen og er nysgjærrig.

Anonymous poster hash: 35d83...619

Jeg tenker de bruker teoretisk fysikk til å forklare biologiske fenomener som membranpotensiale osv, og lager modeller for alle mulige andre fenomener som ligger i grenseland mellom kjemi og biologi, termodynamikk og elektrofysiologi. Tror jeg. F.eks; hvordan fungerer cochlea. Den mest intelligente og spennende forskningen, er det jo realister som står bak. Men som med all forskning er det møysommelig og tidskrevende, samt at det er veldig avhengig av å smiske seg til penger, og hvilke maskiner man har tilgjengelig.

Anonymous poster hash: d789e...991

[AnonymBruker]

Vil bare føye til at dersom du skal satse på biofysikk, fordi du ønsker å kunne kalle deg lege, mens du egentlig er mest interessert i fysikk, så gjør du noe dumt. Noe skikkelig dumt. Du kommer til å slite deg igjennom medisinstudiet, fordi det er tungt å lese ting man syns er kjedelig, dessuten virker det demotiverende fordi du har mest lyst til å lese andre ting. Medisin krever at du er målrettet, du konkurrerer mot massevis av flinke folk, du kan ikke lunke igjennom det mens du egentlig hadde mest lyst til å bli fysiker.

Jeg kjenner når jeg skriver nå at jeg blir jævlig misunnelig. Jeg savner å bruke hodet, jeg savner å føle meg smart, løse oppgaver, tenke ut ting, være kreativ. Hvert eneste år registrerer jeg meg ved samordna opptak, men feiger ut. Det er for komfortabelt å tjene penger, være utdannet, ha god status. Men hjernen blir dummere og dummere for hvert år som går.

Anonymous poster hash: d789e...991

[AnonymBruker]

Jeg ville gått for realfag. Da slipper du å bli utbrent og med de riktige fagene er det behov for deg. Leger blir det utdannet mange av, både her og i Øst-Europa.

Anonymous poster hash: bfbaa...340

[Guybrush]

Blir spennende å se fremtiden innen allmennmedisin. Det jobbes jo hardt av fysikere, matematikere og oppfinnere innen realfag å lage maskiner som kan ta prøver, skanne og kjører blodprøver der of da samt analysere pasienter. Om dette blir en realitet kan det gå hardt utover allmennlegene mens pasientene vil få langt mer effektive og tilgjengelige tjenester.

Endret 21. juni 2013 av Guybrush

[Grønt blad]

Jeg ville tatt en bachelor i mekanikk og teknologi (http://www.uio.no/studier/program/mit/studieretninger/mektek/index.html), og deretter en master i mekanikk (http://www.uio.no/studier/program/anvendt-matematikk-mekanikk-master/).

Det vil gi deg en solid utdannelse og god teoretisk innsikt og evne til å anvende teorien til utvikling av metoder og teknikker for å løse problemer. Da kan du gjøre beregninger for diverse ting som skal bygges, alt fra bruer og oljeplattformer til nye operabygg. Du vil også bli svært attraktiv på arbeidsmarkedet.

Andre studieløp innen realfag vil nok også gjøre deg attraktiv på arbeidsmarkedet.

Medisinstudiet er interessant og spennende. Dessverre er det langt vanskeligere å få fast stilling, og du må regne med årevis med turnus og slitsomme vakter. Å studere medisin er høystatus, men for leger er statusen på vei ned. Det er, som noen skrev tidligere i tråden, på vei til å bli det nye læreryrket.