Hva man ikke sier til en som sørger

[AnonymBruker]

"alle skal dø", "sånn er livet". Sant,men synes ikke man kan forvente at man tar dødsfall på strak arm bare fordi livet er sånn. Alt skal liksom være så kjekt og greit i dag, og man skal takle alt og gå videre veldig fort. Synes også det er mange som forventer at man skal bare sørge ett år, og så er man ferdig. For min del var det etter tre år sorgen satte skikkelig inn

Anonymous poster hash: a31fc...960

[AnonymBruker]

Alle sørger individuelt, og det forstår de fleste.

Unntatt min mor. Hun er overbevist om at hennes måte å sørge på er den beste. En uke med dyp sorg, før hun etter begravelsen fortrenger alt og "går videre".

Husker jeg ble forbannet på henne etter 22. juli. Da sa hun høyt og tydelig, i midten av august, at "nei nå må de for faen meg slutte å sørge så fælt!"

Hadde lyst til å klappe til henne, jeg ble så sur! La nå de etterlatte foreldrene, kjærestene, vennene osv få sørge sin sorg uten at idioter som henne skal blande seg inn i når man burde være ferdig å sørge. Grøss. Mistet litt av respekten min for henne da, for å være ærlig...

Anonymous poster hash: 12469...e2d

[Lunalille]

Når jeg hadde en spontanabort og min daværende venninne sa "det var sikkert ikke meninga at du skulle ha no barn"

[MockingJay]

Vet selv at jeg gjorde en alvorlig bommert når jeg var ti år. Den er så drøy at jeg må dele den med dere her.

Min bestevenninne hadde et søskenebarn, og han gikk to klasser over oss og var vel 12 år gammel. En dag fortalte de på skolen at denne gutten hadde hengt seg selv. Min bestevenninne kom på skolen etter et par dager og hun fortalte at de hadde fått liv i gutten på sykehuset, men at han bare hadde sett rundt seg før hjertet stoppet igjen. Da svarte jeg, i en full skolegård med mange nysgjerrige barn som skulle høre historien; "Men han ville jo dø, daa-aa..! Skjønte dere ikke det ?"

Bra man blir klokere med årene..

[#Sunrise]

Vet selv at jeg gjorde en alvorlig bommert når jeg var ti år. Den er så drøy at jeg må dele den med dere her.

Min bestevenninne hadde et søskenebarn, og han gikk to klasser over oss og var vel 12 år gammel. En dag fortalte de på skolen at denne gutten hadde hengt seg selv. Min bestevenninne kom på skolen etter et par dager og hun fortalte at de hadde fått liv i gutten på sykehuset, men at han bare hadde sett rundt seg før hjertet stoppet igjen. Da svarte jeg, i en full skolegård med mange nysgjerrige barn som skulle høre historien; "Men han ville jo dø, daa-aa..! Skjønte dere ikke det ?"

Bra man blir klokere med årene..

er ikke lett å være barn og vite hva man skal si

jeg var liten første gang jeg var i begravelse,trur ikke jeg var 10år og jeg skjente ikke mannen. husker jeg gikk i rosa kjole, løp rundt og trudde begravelsen var kun i kirka og at den middagen etterpå var bare for og kose oss litt:) husker jeg sa så mye som jeg angrer på.

så alle kan ta feil, og si feil, og det viktigste er og vise at man bryr seg. så denne tråden er ikke for og skremme andre til og ikke si noen ting, men tenkte det var godt og få det litt ut, om man har hørt noe man ikke likte.

vi kan godt skrive litt hva vi opplever som positivt og si

husker når bestemor døde, så kom tanta mi bort til meg og sa at bestemor var glad i meg, det varma veldig:)

[AnonymBruker]

Svigerfar døde for to uker siden. Dagen etter kom min manns fetter på besøk. Jeg vet at han mente det godt, og stilte opp for å vise sin medfølelse. Men alt han sa var galt.

"Dette kom brått på meg, men dere ventet det vel". Øh, nei. Svigerfar fikk helt uventet slag, hadde vært i full vigør. Nylige utenlandsturer alene. Han døde dagen etter slaget.

"Men han fikk et langt liv". Nei, jeg vil ikke påstå at 75 år er et langt liv.

"Dere tar det veldig pent, ser jeg" Nei, absolutt ikke. Vi tok det tungt, spesielt barna våre var fullstendig knust.

"Jeg må gjøre noe for dere. Be dere på middag. Nei, forresten, jeg tar dere med på seiltur, nå snart". Det skjer ikke. Du har lovet oss seiltur i mange år, men det blir aldri noe av. Helt sikkert ikke nå heller.

Min mann taklet ham ikke, satte seg i bilen og dro med en dårlig unskyldning, og overlot fetteren til meg. Jeg klandrer ikke min mann. Selv slet jeg med å få fetteren til å dra, uten å direkte kaste ham ut.

Anonymous poster hash: 05e6d...508

[AnonymBruker]

Alle som spurte om vi skulle få oss ny hund snart. Som om det hadde hjulpet på noe som helst, hun kunne ikke erstattes av en annen hund uansett, og det kommer til å ta lang tid før vi er klar for det.

Anonymous poster hash: dfe5c...ef9

[Sign]

"Det var nok en mening med det."

[Sugar&Spice]

Alle som spurte om vi skulle få oss ny hund snart. Som om det hadde hjulpet på noe som helst, hun kunne ikke erstattes av en annen hund uansett, og det kommer til å ta lang tid før vi er klar for det.

Anonymous poster hash: dfe5c...ef9

Å miste en hund er som å miste et familiemedlem. Når mannen/kona/kjæresten dør sier man ikke "jaja, du finner en ny en!", hvorfor skal det være det samme som med hunder?

[AnonymBruker]

Etter at broren min døde:

"Det er trist og alt det der, men du må jo leve videre!"
"Nå har du sørget lenge nok"

"Jeg skjønner at det er vondt, men det er sånt som skjer"

"Nå har du brukt opp triste-kvota di"
"Nå har det gått over en måned, nå må du finne igjen hverdagen"

Etter at moren min døde:
"Dere hadde jo ikke så godt forhold, så dette går vel bra"

"Du er jo så voksen, så dette takler du fint"
"Nå har du jo din egen familie, så du klarer deg. Verre med ditt søsken, som er enslig" (og mange år eldre enn meg)

Og mange andre ubetenksomme kommentarer som jeg ikke tør legge ut, for da kan det bli gjenkjennelig.

Anonymous poster hash: 697a9...d22

[Rakel]

Jeg er nødt til å si en ting etter at jeg leste et tidligere svar her, og det er at det uansett er bedre å si noe som kan være helt feil eller upassende enn å ikke si noe.

Faktisk så er det slik at ingenting er så ille å si uansett når man har mistet, man hører ofte ikke ordene som blir sagt engang, men man MERKER at noen er der, og det er en stor trøst.

Ofte er man så redd for å si feil ting eller kanskje gjøre det verre og dermed heller holder seg borte. Men det er ikke mulig å gjøre det verre!

Og samme hva man sier, så er hovedpoenget at du ER DER og er TIL STEDE. Det er alt som betyr noe!

Ingenting annet.

Etter at jeg forsto dette så har jeg aldri holdt meg unna uansett hvor grusomt det er som har skjedd. Mange ganger tenker man at de vil være i fred, men oftest er det ikke slik.

Selv så tok jeg hånden ved graven og sa Gratulerer til en som hadde mistet sin far. Vi sto i rekken og skulle si kondolerer, da det er min tur. Vi er i familie, men har ikke hatt kontakt, så vi sier at vi følger jo med hverandre på facebook da. Jeg tar ham så i hånden og sier Gratulerer. (Fordi vi snakket om facebook hvor jeg er så flink å gratulere folk med dagen... og plutselig ramlet dette ut av munnen min)

Endret 18. juni 2013 av Rakel

[Sugar&Spice]

Jeg er nødt til å si en ting etter at jeg leste et tidligere svar her, og det er at det uansett er bedre å si noe som kan være helt feil eller upassende enn å ikke si noe.

Faktisk så er det slik at ingenting er så ille å si uansett når man har mistet, man hører ofte ikke ordene som blir sagt engang, men man MERKER at noen er der, og det er en stor trøst.

Ofte er man så redd for å si feil ting eller kanskje gjøre det verre og dermed heller holder seg borte. Men det er ikke mulig å gjøre det verre!

Og samme hva man sier, så er hovedpoenget at du ER DER og er TIL STEDE. Det er alt som betyr noe!

Ingenting annet.

Etter at jeg forsto dette så har jeg aldri holdt meg unna uansett hvor grusomt det er som har skjedd. Mange ganger tenker man at de vil være i fred, men oftest er det ikke slik.

Selv så tok jeg hånden ved graven og sa Gratulerer til en som hadde mistet sin far. Vi sto i rekken og skulle si kondolerer, da det er min tur. Vi er i familie, men har ikke hatt kontakt, så vi sier at vi følger jo med hverandre på facebook da. Jeg tar ham så i hånden og sier Gratulerer. (Fordi vi snakket om facebook hvor jeg er så flink å gratulere folk med dagen... og plutselig ramlet dette ut av munnen min)

Ååååååuuuufh... det er en blemme det. Men jeg håper vedkommende som mistet sin far skjønte at du sa feil! Det er en ganske presset situasjon, det der!

Jeg klarer aldri si noe når man står i den rekken utenfor kirken/hvor enn man er. Men jeg gir alltid sånne ordentlige klemmer, og det kan ofte være nok det også. En gang fikk jeg hvert fall hvisket inn i øret at "du gir så gode klemmer du. Takk." så jeg lever på det,hvert fall.

[AnonymBruker]

Jeg er nødt til å si en ting etter at jeg leste et tidligere svar her, og det er at det uansett er bedre å si noe som kan være helt feil eller upassende enn å ikke si noe.

Faktisk så er det slik at ingenting er så ille å si uansett når man har mistet, man hører ofte ikke ordene som blir sagt engang, men man MERKER at noen er der, og det er en stor trøst.

Ofte er man så redd for å si feil ting eller kanskje gjøre det verre og dermed heller holder seg borte. Men det er ikke mulig å gjøre det verre!

Og samme hva man sier, så er hovedpoenget at du ER DER og er TIL STEDE. Det er alt som betyr noe!

Ingenting annet.

Etter at jeg forsto dette så har jeg aldri holdt meg unna uansett hvor grusomt det er som har skjedd. Mange ganger tenker man at de vil være i fred, men oftest er det ikke slik.

Selv så tok jeg hånden ved graven og sa Gratulerer til en som hadde mistet sin far. Vi sto i rekken og skulle si kondolerer, da det er min tur. Vi er i familie, men har ikke hatt kontakt, så vi sier at vi følger jo med hverandre på facebook da. Jeg tar ham så i hånden og sier Gratulerer. (Fordi vi snakket om facebook hvor jeg er så flink å gratulere folk med dagen... og plutselig ramlet dette ut av munnen min)

Jeg er ikke enig med deg. Det er ikke alltid bedre å si noe galt enn å ikke i noe. Det høres så politisk korrekt ut. Men gale ord kan legge ekstra sten til byrden. Og det skal man være klar over. Man skal også være klar over at noen trenger å få være i fred og sørge. Å slippe å måtte ta seg sammen og være vertskap, når man bare vil hyle mot verden.

Anonymous poster hash: 05e6d...508

[Rakel]

Jeg er ikke enig med deg. Det er ikke alltid bedre å si noe galt enn å ikke i noe. Det høres så politisk korrekt ut. Men gale ord kan legge ekstra sten til byrden. Og det skal man være klar over. Man skal også være klar over at noen trenger å få være i fred og sørge. Å slippe å måtte ta seg sammen og være vertskap, når man bare vil hyle mot verden.

Anonymous poster hash: 05e6d...508

Det er helt riktig at for noen kan det være slik, alt er individuelt.

Det var derfor jeg skrev at det oftest var slik. Det har ingenting med å høres politisk korrekt ut, men av egen og andre venners erfaring som har mistet på de mest tragiske vis.

Samtlige sa at de trengte noe "å holde i" og at det verste av alt var de små tingene når folk så vekk, ikke snakket om det, skiftet side på gaten når de kom i møte osv.

De sa at det hadde ikke gjort noe om man sa noe feil, hovedsaken var at man brydde seg.

Så lenge man oppriktig bryr seg så tror jeg ikke at man kan si eller gjør noe feil.

De beskriver det som å være i en slags boble, en zombietilstand, noe jeg også merket. Da er men helt borte og et menneske som pusler rundt, stikker innom, kommer på døren er en velsignelse og en veiviser til det normale..

Det er ikke snakk om å komme på "teselskap" og sitte og bli oppvartet jeg snakker om, men å komme med noe selv kanskje eller gå å lage kaffe selv til dere begge f.eks.

Hvis noen kun er nysgjerrige eller ikke ønsker dem vel, så er jeg enig i at det beste kan være å holde seg unna derimot, det er det siste man trenger.

Endret 21. juni 2013 av Rakel

[AnonymBruker]

"Det hadde vært verre for meg om jeg mistet min far, enn det er for deg å miste din"

Sagt av en kollega ca. en mnd etter at min far døde. Hun mente hun hadde et nærmere forhold til sin far fordi hun pratet med han hver dag. Mens jeg ( mye pga jobb) ikke pratet med min far hver dag. Det betyr da vel ikke at vi hadde noe dårligere forhold eller at jeg var mindre glad i min far enn hun er i sin. Sluttet der jeg...

Det jeg følte var det mest trøstende var da min tante sa at hun ikke visste hva hun skulle si, for det var jo ingenting å si i en slik situasjon... (Husker ikke ordrett, men det var det at hu sa det akkurat slik hun følte det som gjor inntrykk.)

Folk sier så mye rart, selv om det (stort sett) er i beste mening...

Anonymous poster hash: 4d7a9...f50

[Gjest sweetsugar]

Det værste er vel folk som tror de vet hvor vondt en person har det. "Nå har du sutret lenge nokk" er det jo så og si det noen folk sier.

Ble selv kjempelei meg når vi måtte avlive den ene hunden vår, og har aldri hatt det så vondt inni meg som jeg hadde det da. Folk burde virkelig vise mer forståelse, og ikke komme med idiotiske kommentarer som at "sånn er livet" "du kjente ikke han/henne så godt" "det går bra" osv.

Uff, blir rørt av å lese denne tråden jeg.

Klem til alle som har mistet noen!

[Niennas]

Tråden ryddet for støtende innlegg.

Husk at det sitter mennesker bak disse innleggene, ta hensyn!

[floppesopp]

Jeg vet ikke helt hva som gikk igjennom hodet hans, men jeg var på skolen da jeg fikk en telefon om at bestefaren min hadde dødd. En lærer så meg gråte og fikk meg inn på et rom så jeg kunne være alene. Han spurte hva det var, og jeg fikk frem at bestefaren min hadde dødd, og han spurte "var han en snill bestefar, da?"

[Gjest Offensive Pie]

Selv så tok jeg hånden ved graven og sa Gratulerer til en som hadde mistet sin far. Vi sto i rekken og skulle si kondolerer, da det er min tur. Vi er i familie, men har ikke hatt kontakt, så vi sier at vi følger jo med hverandre på facebook da. Jeg tar ham så i hånden og sier Gratulerer. (Fordi vi snakket om facebook hvor jeg er så flink å gratulere folk med dagen... og plutselig ramlet dette ut av munnen min)

Jeg mistet min kjære, nære mormor ti dager etter jeg giftet meg i fjor sommer. Det var flere som både gratulerte ved båren, og mente det. Surrealistisk der og da, men fryktelig forståelig i etterkant. Du ble nok forstått, du også

[AnonymBruker]

Da jeg mista mi bestemor (som var oldemor til vårt barn) så hadde min daværende samboer bursdag og ville ut og feire bursdagen sin (ikke noe jubileum akkurat) Og jeg sa skal du ut nå som jeg har mistet bestemor? (hun døde 1 eller 2 dager før hans bursdag) Og han da svarte "det er ikke min bestemor"

Trur du jeg følte meg såret da?? Jeg hadde jo nettopp mistet henne og var veldig lei meg, ble ikke akkurat mindre lei meg av en sånn kommentar. Og det var jo oldemora til hans barn, fordi det ikke var hans bestemor. Og litt omtanke for meg kunne han godt ha.

Han er en ex idag da..

Anonymous poster hash: 052fb...3df