Hva man ikke sier til en som sørger

[AnonymBruker]

Tråden ryddet for støtende innlegg.

Husk at det sitter mennesker bak disse innleggene, ta hensyn!

Dette er KG. Er ikke mange av de som sitter bak innleggene her som er menneske(lige).

Anonymous poster hash: 087ce...5db

[AnonymBruker]

"Det finnes folk som har det verre enn deg...!"

Anonymous poster hash: b0230...c3d

[Rosa.sky]

Vel, vet ikke om det å si noe helt feil er bedre enn å ikke si noenting. Dere kan bedømme.

En nær ung slektning gikk bort etter lang tid sykeleie (var klar i toppen og kunne prate, masse venner osv). Folk ringt og sa til meg: "At hun overlever dette her kan jeg aldri tenke meg", "Nå må vi som fortsatt har et liv leve det fullt ut", "Sånn er livet", "det er bare seigpining at hun ligger sånn, hun må få dø snart". Jeg sa: "Vel, det hjelper ikke akkurat som trøstende ord i en vond tid! Hold det for dere selv!" De svarte med: "Bedre å si sannheten så får du ikke å sjokk når hun dør"! Newsflash: Fikk fortsatt sjokk... Selv om det var ventet en stund..

Noen dager etter begravelsen sier noen til foreldrene hennes: "jah, nå er "Hans" enebarn han nå, så da ligger alle kortene hos han om det skal bli barnebarn"!! DU HJELPES MEG, å si noe sånt da!!

Endret 9. juli 2013 av Rosa.sky

[Gjest Crow]

Satte veldig lite pris på at en kollega skulle presse meg med på julebord et par måneder etter at mamma døde. Jeg satt bedside mesteparten av tiden gjennom et langt sykeleie og var så sliten at jeg hadde nok med å komme meg gjennom hverdagen. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke orket akkurat da, men da fikk jeg høre at det var så lenge siden og at jeg måtte å begynne å være sosial igjen. Det føltes surrealistisk å sitte på jobb og argumentere med en kollega for "slippe" å gå på fest. Og dette var en godt voksen dame...

Og sosial - det kunne jeg gjerne ha blitt med på. En kopp kaffe kanskje? Men ikke fyllefester (og ja, jeg har vært på flere, det går ikke rolig for seg)

[AnonymBruker]

Det var ikke direkte andres feil, men da jeg mistet bestefaren min var det full kirke i begravelsen, og vi i den nærmeste familien måtte stå ved utgangen og motta håndhilsninger og "kondelerer" fra alle som gikk ut. Det var helt forferdelig å stå der og grine og si takk tusen ganger på rad, og få kondolanser fra mennesker du aldri har møtt, fra snørrete hender, imens du bare vil hjem og legge deg.

Anonymous poster hash: 5011b...8e7

[Fashiondiva]

Da tanteungen min døde så sa læreren min til meg "det å være trist burde du sette til side, så du ikke henger etter i skolearbeidet"...

[AnonymBruker]

Eksen min, som jeg hadde et forhold til. . Vi slo opp, og vi var sure på hverandre. Men jeg var innerst inne glad i ham. Den siste praten vi hadde, kranglet vi ute på byen og slengte drit til hverandre. Han ropte "faen ta deg, jeg har alltid elsket deg, du bare stikker!". Jeg snudde ryggen til og tenkte at i morgen ringer jeg ham for jeg elsker ham jeg også. Men jeg ville ikke ta det der og da fordi vi var så fulle, og jeg ville gjøre det skikkelig igjen.

Den kvelden fallt han ned en trapp og slo seg bevisstløs, han døde på sykehuset etter bare noen dager. Hver dag og hvert minutt satt jeg på sykehuset og tagg ham om å våkne, ropte at jeg elsket ham, skrev det i handa hans, hvisket det, jeg gjentok det hele tiden.

I begravelsen var jeg utrøstelig, og to beroligende fra legen måtte til før jeg kunne være der.

Og folk kom bort til meg og sa "hvorfor lager du et sånt drama, dere krangla jo bare og var uvenner, hva gjør du her?"

Anonymous poster hash: cd5c7...baf

Når unge mennesker dør brått, så er det gjerne et stort sjokk å komme over. Man kan fort føle seg sint, og da kan jeg forstå at de reagerer på at dere kranglet, og lirer utav seg en slik dum kommentar. Det føles helt forferdelig for deg, men noen føler vel at det hjelper å plassere skyld og følte seg bedre av å fortelle deg at du ikke fortjente å komme. De forsto vel ikke at du slet med at deres siste samtale var en krangel, de tenkte vel for mye på seg selv.

Jeg unnskylder det ikke, selvfølgelig skulle du være der, men jeg forstår hvorfor noen sa det. Har opplevd selv at et familiemedlem fikk drapstrusler og beskjed om å ikke komme i begravelsen til kjæresten fordi de kranglet like før hun tok livet av seg. Folk blir totalt urimelige.

Anonymous poster hash: 5011b...8e7

[AnonymBruker]

Delte mine tanker og min sorg med en venninne, vi var unge men alikevel. Dette var svaret jeg fikk.
"Vet du, jeg vil ikke at du skal snakke noe mer om ..... din, det gjør meg ukonforertabel.."
Takk for den.

Anonymous poster hash: 44707...9c1

[muttra]

ei i min ex familie mistet et barn, i bgravelsen ga jeg henne en klem og da sa hun i øret mitt at hun ikke ønsket å leve lenger, til tross for at hun hadde et barn til, jeg sa til henne jeg er bare en telefon unna om du trenger å snakke eller vil at jeg skal komme, jeg hadde selv tre småbarn da og var på krykker , hun ringte aldri, men mange år senere så sa hun at de ordene var det som holdt henne opp det neste året

jeg har fått høre etter mors død (kreft) at jeg ikke viser sorg, men sier at i utallige timer har jeg sørget når jeg har vært alene , før hun døde, men savnet har jeg hver dag, og innimellom så overveldes jeg av sorgen og savnet, men som oftes så kjenner jeg det komme og da går ejg for meg selv og bare la det komme ut i gråt og tårer,

men min mor hadde den oppfatning at hvor langt livet er rår vi ikke med, vi har fått tildelt et visst antall dager og hva vi fyller de med er det som er viktig, og sorgen har sin tid i livet men ikke hele livet, gi sorgen et rom, men ikke hele huset, så jeg forsøker så godt jeg kan å leve etter hennes filisofi

[bebisss]

Jeg gråt da bestefar døde, fikk høre fra eksen jeg var med "slutt å syte, du er så utrolig teit!"

Og jeg klarte å si noe så teit som "går det bra?" til en jente i begravelsen til faren hennes Jeg vet ikke alltid hva jeg skal si i slike situasjoner, så jeg sier ofte selv mye teit, men aldri noe frekt!

[bebisss]

ei i min ex familie mistet et barn, i bgravelsen ga jeg henne en klem og da sa hun i øret mitt at hun ikke ønsket å leve lenger, til tross for at hun hadde et barn til, jeg sa til henne jeg er bare en telefon unna om du trenger å snakke eller vil at jeg skal komme, jeg hadde selv tre småbarn da og var på krykker , hun ringte aldri, men mange år senere så sa hun at de ordene var det som holdt henne opp det neste året

jeg har fått høre etter mors død (kreft) at jeg ikke viser sorg, men sier at i utallige timer har jeg sørget når jeg har vært alene , før hun døde, men savnet har jeg hver dag, og innimellom så overveldes jeg av sorgen og savnet, men som oftes så kjenner jeg det komme og da går ejg for meg selv og bare la det komme ut i gråt og tårer,

men min mor hadde den oppfatning at hvor langt livet er rår vi ikke med, vi har fått tildelt et visst antall dager og hva vi fyller de med er det som er viktig, og sorgen har sin tid i livet men ikke hele livet, gi sorgen et rom, men ikke hele huset, så jeg forsøker så godt jeg kan å leve etter hennes filisofi

Veldig fint sakt

[muttra]

Jeg gråt da bestefar døde, fikk høre fra eksen jeg var med "slutt å syte, du er så utrolig teit!"

Og jeg klarte å si noe så teit som "går det bra?" til en jente i begravelsen til faren hennes Jeg vet ikke alltid hva jeg skal si i slike situasjoner, så jeg sier ofte selv mye teit, men aldri noe frekt!

det er ikke teit å stille spørsmålet "går det bra" i en begravelse, det er noe du såg der og da, er svaret ja så er det greit, men tilby å holde de i hånden en stund likevel, er svaret nei så tilbyr du å holde de i handa eller holde rundt de en stund, for da trenger de din styrke en stund for å komme gjennom noen tøffe timer,

og det er ikke alltid det er så greit med de ordene i en slik situasjon, de kommer ofte i gal rekkeføge eller til og med gale ord, men en god klem og et langt godt handtrykk sier ofte mer enn ord, og si da ordene "jeg finner ikke de rette ordene akkurat no, men jeg er her for deg"

[#Sunrise]

Da tanteungen min døde så sa læreren min til meg "det å være trist burde du sette til side, så du ikke henger etter i skolearbeidet"...

først

nå begynte jeg og gråte. har selv vært i fare for og miste tanteungen min flere ganger, han er ikke 5år en gang.

vet ikke helt hva jeg skal si, ble sjokka

[Gjest BettyBoop]

2dager etter bestemor døde, var jeg helt knust, jeg gråt vær dag, og viste ikke hvordan jeg skulle klare meg, så skreiv venninna mi til meg:"kondolerer, men jeg syns ærligtalt du overdriver, du møtte ikke bestemora di så ofte!"

har dere opplevd noen som har sagt noe dem ikke burde si?

-er litt greit og lese, så man ikke går i tabba når en venn eller nær mister noen

Jeg har hørt denne: Jaja. Han er i himmelen nå, så da har h..n det bra.

[Gjest Eurodice]

Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til mine foreldre, spesielt min mor. Etter min manns begravelse toppet det seg. Det var mulig de mente å støtte, men de gjorde tilværelsen mye mer belastende for meg. Jeg var blitt alene med fem barn i alderen 7-15 år, som jeg måtte forsøke å ta meg av på best mulig måte, takle deres sorg og fortvilelse samtidig som jeg måtte fortrenge egne følelser for ikke å knekke fullstendig sammen.

Dette gikk på stumpene løs, så jeg måtte ha profesjonell hjelp. Jeg kom i kontakt med en varm, herlig sosionom på familievernkontoret. Hun reiste på besøk alene for å snakke med mine foreldre, spesielt min mor. Hun avtalte med henne i samråd med meg at de skulle komme til meg. Dette var i august like etter at skolen hadde begynt. (Min mann døde i juni. Dette er altså en del år siden.)

De kom på formiddagen mens barna var på skolen. Jeg var nervøs, for jeg hadde aldri i hele mitt liv hatt en konfrontasjon med dem. Jeg begynte å fortelle dem om hvordan jeg hadde det, hvor håpløst alt så ut til å være og at jeg ikke visste hvordan barna og jeg skulle klare oss økonomisk blant annet. Det gikk ikke lang tid før min mor avbrøt og nærmest begynte å kjefte på meg og si at nå fikk jeg ta meg sammen og slutte å klage. Dette var vondt for oss alle, sa hun. Jeg fikk se til å tenke på andre enn meg selv.

Jeg ble helt knust. Min engel av en hjelper avrundet besøket med å si det var best de reiste, for dette var mer til skade enn til hjelp.

Det er fælt å si det, men jeg ønsket mange ganger at min mann hadde omkommet i en masseulykke, for da står krisepsykiatere og andre i kø for å hjelpe. Men når ulykke og katastrofe rammer enkeltmennesket, må man selv finne ut hvor man kan få hjelp. Når nærmeste famile svikter så totalt, blir sorgen og ensomheten tung å bære.

Endret 31. juli 2013 av Arabella

[Sugar&Spice]

Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til mine foreldre, spesielt min mor. Etter min manns begravelse toppet det seg. Det var mulig de mente å støtte, men de gjorde tilværelsen mye mer belastende for meg. Jeg var blitt alene med fem barn i alderen 7-15 år, som jeg måtte forsøke å ta meg av på best mulig måte, takle deres sorg og fortvilelse samtidig som jeg måtte fortrenge egne følelser for ikke å knekke fullstendig sammen.

Dette gikk på stumpene løs, så jeg måtte ha profesjonell hjelp. Jeg kom i kontakt med en varm, herlig sosionom på familievernkontoret. Hun reiste på besøk alene for å snakke med mine foreldre, spesielt min mor. Hun avtalte med henne i samråd med meg at de skulle komme til meg. Dette var i august like etter at skolen hadde begynt. (Min mann døde i juni. Dette er altså en del år siden.)

De kom på formiddagen mens barna var på skolen. Jeg var nervøs, for jeg hadde aldri i hele mitt liv hatt en konfrontasjon med dem. Jeg begynte å fortelle dem om hvordan jeg hadde det, hvor håpløst alt så ut til å være og at jeg ikke visste hvordan barna og jeg skulle klare oss økonomisk blant annet. Det gikk ikke lang tid før min mor avbrøt og nærmest begynte å kjefte på meg og si at nå fikk jeg ta meg sammen og slutte å klage. Dette var vondt for oss alle, sa hun. Jeg fikk se til å tenke på andre enn meg selv.

Jeg ble helt knust. Min engel av en hjelper avrundet besøket med å si det var best de reiste, for dette var mer til skade enn til hjelp.

Det er fælt å si det, men jeg ønsket mange ganger at min mann hadde omkommet i en masseulykke, for da står krisepsykiatere og andre i kø for å hjelpe. Men når ulykke og katastrofe rammer enkeltmennesket, må man selv finne ut hvor man kan få hjelp. Når nærmeste famile svikter så totalt, blir sorgen og ensomheten tung å bære.

Arabella, først skal du få verdens største klem. Og så skal jeg sende morra di en regelrett digital bitchslap. Og så får du en klem igjen! <3

[Gjest Eurodice]

Arabella, først skal du få verdens største klem. Og så skal jeg sende morra di en regelrett digital bitchslap. Og så får du en klem igjen! <3

Den klemmen varmet. Du er en god jente

[Mab75]

Jeg mistet moren min i en trafikkulykke da jeg var ti år. Faren min hadde forsøkt å ta selvmord en del ganger, senest et par år før moren min døde. Rett etter dødsfallet til mamma fikk jeg høre at det var skjebnebestemt at mamma skulle dø siden pappa hadde forsøkt fem ganger uten å få det til. Selv etter 27 år klarer jeg fortsatt ikke å høre: det var skjebnen. Selv om det handler om helt andre ting.

I tillegg i begravelsen til mamma så kom det gamle tanter av henne som traff familien sist i dåpen min. De kom bort til meg med et stort smil og sa: sist jeg så dg var du sååå liten. Jepp, de scoret mange poeng i min bok der jeg sto helt oppløst i tårer...

[sløyfe]

"går det bra?" - nei faen, det går absolutt ikke bra!

Husker da mamman til bestevenninna mi døde. Vi ble enige om å ikke spørre hvordan det gikk da vi skulle besøke henne, for det er jo igrunnen et veldig dumt spørsmål. Så åpnet hun ytterdøra da, og jeg fikk helt panikk å buste ut med akkurat det spørsmålet (vi var alle 16 år gamle). Det er jo for å vise at man bryr seg, det er jo ikke alltid like lett å vite hva man skal si i en sånn situasjon. Jeg har hvertfall alltid bare vist takknemlighet til andre som har spurt meg hvordan det går når jeg har mistet noen, jeg vet jo at de bare mener det godt og at det er vanskelig å vite hva man skal si i møte med noen som sørger.

[nuggets]

Venninnen min mistet søsteren sin i en ulykke. En av våres felles venninne klarte å prestere å si: "Jaja, det er utrolig trist men på den gode måten så blir hun i hvertfall et ungt og pent lik å se på".