Hva man ikke sier til en som sørger

[Anglofil]

Etter 22.juli og jeg mistet mange venner (dette var en vond opplevelse fordi jeg både mistet mange venner, mistet "mitt paradis" og følte det så nært fordi det var helt tilfeldig at jeg ikke var der selv") var det en som skrev på sin facebook at "de fortjente å dø". Det er vel ikke til å stikke under en stol at det skapte litt av et rabalder fordi det indirekte betydde at jeg egentlig også fortjente å dø.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Blir helt målløs av å lese her jeg.. Eier ikke folk normal folkeskikk eller sosiale antenner?

Hadde jeg fått hørt "Det var Guds vilje" dersom en nær meg hadde gått bott, hadde det rabla for meg. Det er ikke noe man sier til en som sørger. Ikke tror jeg på gud helle, så det hadde hjulpet fint lite.

Har heldigvis ikke opplevd liknende selv..

Anonymous poster hash: 8ce68...076

[AnonymBruker]

Mistet et søskenbarn (på farsiden) i en tragisk ulykke nå i vår. Vi har ikke hatt så veldig mye kontakt, i og med at vi har bodd på hver vår kant av landet. Men når vi har vært sammen har vi hatt det kjempefint, og vi fikk utrolig mange gode minner sammen. Vi var også like gamle, så det har alltid vært "oss to" i familien.

Så klarte moren min å si "det er for dumt at du skal bruke så mye penger for å dra i begravelse. Dere hadde jo ikke noe med hverandre å gjøre, og jeg mener du skal prioritere jobben fremfor han".
Jeg ble skuffet og sint, og sa at det hadde ikke hun noe med, også sier hun "Det er nok av familie der nå, du blir nok bare i veien uansett".

Skal love dere at jeg dro, og jeg kommer aldri til å angre. Familien var mer samlet enn noen gang, og de satte virkelig pris på hver og en av oss som kom. Ville aldri vært foruten familien på farsiden, de er bare helt fantastiske på alle måter!
Lurer på hva mamma ville tenkt om det hadde gjeldt et søskenbarn på hennes side!

Anonymous poster hash: 6f219...1d7

[jessica90]

2dager etter bestemor døde, var jeg helt knust, jeg gråt vær dag, og viste ikke hvordan jeg skulle klare meg, så skreiv venninna mi til meg:"kondolerer, men jeg syns ærligtalt du overdriver, du møtte ikke bestemora di så ofte!"

har dere opplevd noen som har sagt noe dem ikke burde si?

-er litt greit og lese, så man ikke går i tabba når en venn eller nær mister noen

Det der må være utrolig dum og tragisk venninne, først vil hun kondolere for deg og etterpå slenge en negativ kommentar. Ja, mange ganger og dette kommer du oppleve flere gange. Venner kommer med rare kommentarer. Ikke tenkt på det og la det være,så finner hun fort ut at son oppførsel fungerer ikke.

[#Sunrise]

Det der må være utrolig dum og tragisk venninne, først vil hun kondolere for deg og etterpå slenge en negativ kommentar. Ja, mange ganger og dette kommer du oppleve flere gange. Venner kommer med rare kommentarer. Ikke tenkt på det og la det være,så finner hun fort ut at son oppførsel fungerer ikke.

I dag er det faktisk akkurat 3 år siden hun sa det, og jeg har ikke snakket med hun siden den dagen:/ jeg hadde mange venner og en fantastisk kjæreste som var der for meg, og som brydde seg om meg

[jessica90]

I dag er det faktisk akkurat 3 år siden hun sa det, og jeg har ikke snakket med hun siden den dagen:/ jeg hadde mange venner og en fantastisk kjæreste som var der for meg, og som brydde seg om meg

Så lenge du har noen rundt deg som bryr seg om deg og har vannhjertelig het mot deg.

Så trenger du ikke går rundt å tenke på det, så bra du hadde noen venner og kjærest. Som bryde om deg,det er det viktigste.

<3

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt et naturlig forhold til døden og tenkt at denne er en del av livet. Dette gjaldt imidlertid inntil jeg mistet pappa helt plutselig for få år siden. Han fikk hjertestans og døde uten at han noe tidligere hadde vært syk. Han var den eneste i familien jeg hadde et nært forhold til og jeg var mildt sagt i sjokk. Husker lite av de første dagene og enda mindre av begravelsen. Men jeg husker alle som kontaktet meg for å kondolere.

Jeg ble kontaktet på ulike måter og av mange personer jeg aldri hadde drømt om ville ta kontakt i det hele tatt. Pappa hadde stort nettverk og mange venner/bekjente. Jeg opplevde også mange av mine egne venner/bekjente ta kontakt. Husker jeg talte over 80 sms etter to dager og dette var i tillegg til alle som ringte eller kontaktet meg på andre måter. Det utrolige i situasjonen er at jeg ikke kan huske en eneste person som sa noe jeg reagerte negativt på. De fleste kondolerte, sa de tenkte på oss og at jeg måtte ta kontakt dersom jeg trengte noen å snakke med eller dersom jeg i ettertid ville høre koselige historier om pappa. Ubetinget positivt.

Men jeg husker også godt at en av mine arbeidskollegaer (jobber i en liten bedrift der vi tilbringer mye tid sammen også på fritiden) aldri nevnte pappas død med ett eneste ord til meg. Det var veldig sårt. Hun kom i begravelsen siden hun også kjente han, hun kom faktisk også i minnestund. Det var imidlertid så mye folk der at det var umulig for oss i familien å prate med alle. Min kollega forsvant før alle andre og har aldri nevnt noe om pappas død i ettertid. Veldig rart, vedkommende later på en måte som om det aldri har skjedd.

Min konklusjon er dermed at jeg satte pris på alle som sa noe, uansett hva de sa. Men å late som ingenting satte jeg ikke pris på.

Anonymous poster hash: 6dbca...1fa

[Alina X]

Jeg har alltid hatt et naturlig forhold til døden og tenkt at denne er en del av livet. Dette gjaldt imidlertid inntil jeg mistet pappa helt plutselig for få år siden. Han fikk hjertestans og døde uten at han noe tidligere hadde vært syk. Han var den eneste i familien jeg hadde et nært forhold til og jeg var mildt sagt i sjokk. Husker lite av de første dagene og enda mindre av begravelsen. Men jeg husker alle som kontaktet meg for å kondolere. Jeg ble kontaktet på ulike måter og av mange personer jeg aldri hadde drømt om ville ta kontakt i det hele tatt. Pappa hadde stort nettverk og mange venner/bekjente. Jeg opplevde også mange av mine egne venner/bekjente ta kontakt. Husker jeg talte over 80 sms etter to dager og dette var i tillegg til alle som ringte eller kontaktet meg på andre måter. Det utrolige i situasjonen er at jeg ikke kan huske en eneste person som sa noe jeg reagerte negativt på. De fleste kondolerte, sa de tenkte på oss og at jeg måtte ta kontakt dersom jeg trengte noen å snakke med eller dersom jeg i ettertid ville høre koselige historier om pappa. Ubetinget positivt. Men jeg husker også godt at en av mine arbeidskollegaer (jobber i en liten bedrift der vi tilbringer mye tid sammen også på fritiden) aldri nevnte pappas død med ett eneste ord til meg. Det var veldig sårt. Hun kom i begravelsen siden hun også kjente han, hun kom faktisk også i minnestund. Det var imidlertid så mye folk der at det var umulig for oss i familien å prate med alle. Min kollega forsvant før alle andre og har aldri nevnt noe om pappas død i ettertid. Veldig rart, vedkommende later på en måte som om det aldri har skjedd. Min konklusjon er dermed at jeg satte pris på alle som sa noe, uansett hva de sa. Men å late som ingenting satte jeg ikke pris på. Anonymous poster hash: 6dbca...1fa

Noen takler ikke sånne situasjoner. Jeg tror det kan være frykt og innestengt sorg. Hun dukket opp i minnestund og begravelse,og det gjorde hun fordi hun bryr seg.

Kjenner ei som og er sånn, en dag så egynte hun åstrigråte. Kanskje denne jenta også er "redd"for å vise sorg.

[AnonymBruker]

2dager etter bestemor døde, var jeg helt knust, jeg gråt vær dag, og viste ikke hvordan jeg skulle klare meg, så skreiv venninna mi til meg:"kondolerer, men jeg syns ærligtalt du overdriver, du møtte ikke bestemora di så ofte!"

har dere opplevd noen som har sagt noe dem ikke burde si?

-er litt greit og lese, så man ikke går i tabba når en venn eller nær mister noen

Veldig tankeløst å si noe sånt. Når noen mister noen skal en bare trøste, en skal aldri si: han var jo gammel, om en stund blir det bedre, bra han slapp å lide mer, sånne ting sier en ikke for det hjelper ikke når en akkurat har mistet en nær person. Det er min mening.

Anonymous poster hash: 87105...8e7

[Gjest Eurodice]

I minnestunden etter min manns begravelse overhørte jeg at en superkristen mann sa til min 15-årige sønn at Gud hadde en mening med dette, at det nok var noe han skulle bli spart for, min mann altså. Jeg rakk ikke å gripe inn med det samme. Gutten ble jo helt fra seg, stakkar.

[AnonymBruker]

Sønnen min valgte å avslutte livet, jeg ville snakke litt med legen min om dette for å få litt hjelp til å takle dette. Han klarte å si at de er bare egoistiske som gjør slikt, og at det var mye av det nå for tiden.... Jeg kommer nok til å bytte lege, og det han sa var ikke til noe hjelp for meg Mamma elsker deg og savner deg gutten min

Anonymous poster hash: dd25d...9ea

[Gjest Mrs. Random Nick]

Når broren til mamma døde, så gikk presten bort og sa "det ser ikke ut som du tok dette så tungt"

Anonymous poster hash: 74ce0...5e4

Send inn klage til kirkevergen. Dette er kritikkverdig.

Endret 25. oktober 2013 av Mrs. Random Nick

[Gjest Mrs. Random Nick]

Onkelen til en nær venn av meg begikk selvmord. Han var i midten av 30-årene og etterlatte seg blant annet en kone og to små barn. Da presten kom hjem til dem for å planlegge begravelsen sa han til kona - Det er vel ikke noe poeng i ordne slik at dere kan gravlegges sammen. Du er jo så ung at du gifter deg vel snart igjen uansett.

Huff. Her ville jeg også ha klaget til kirkevergen. Men jeg skjønner at det er variabelt hvor mye krefter man har til å klage når man er i en sorgprosess.

[AnonymBruker]

Ikke noe som ble sagt direkte til meg, men mistet en kompis og min ungdomskjæreste for et par uker siden. Kjæresten min presterte da å si til vår felles kompis at han synes jeg hadde "flippa ganske ut" da jeg fikk vite det.. Ganske vondt å få høre det i ettertid, egentlig. Hva forventer man av en som akkurat har mistet en venn som tidligere har betydd en del.. ?

Anonymous poster hash: 9782a...a6f

[AnonymBruker]

Jeg mistet min beste venninne i en ulykke.

Bare en uke etterpå, skulle jeg og kjæresten min innom moren hans for å hente noen greier, og svigermor klarer å lire ut av seg "Trist å høre om venninnen din, men sånn går det når man driver med ekstremsport". Jeg ble helt satt ut og klarte ikke si noe tilbake... Ulykken venninnen min døde i, er en ekstremsport, men en mild form som hun har drevet med i mange år (ikke noe drastisk som fjellklatring, strikkhopp, fallskjerm o.l.). Synes uansett hun kunne spart seg den kommentaren. Virket som hun tenkte at det er hennes egen feil at hun døde.

I minnestunden til samme venninne, sitter de nærmeste vennene og familien og prater og mimrer. Ene venninnen prøver å trøste foreldrene ved å si: "Tror det er viktig at dere ikke ser bakover, men bare fremover. Tenk på fremtidige barnebarn" (hun henviser da til deres andre barn som fortsatt lever). Skjønner at det ikke var vondt ment, men det hørtes helt forferdelig ut. Jeg kjente da at jeg sank ned i stolen på hennes vegne. Det som kom ut kunne tolkes som at de ikke fikk lov til å mimre og sørge, men bare glede seg over fremtidige barnebarn.... Så det var mange som reagerte på den kommentaren...

Anonymous poster hash: c9902...a6a

[Regni71]

Vi mistet datteren vår på 18 år i selvmord. Tre måneder senere var vi i bryllup, der det var mange venner og bekjente. Den ene festdeltakeren, som er gift med en av min manns beste venner, og som vi ikke hadde møtt etter at datteren vår døde, kom rett bort til meg og sa at "Jaja, life goes on!" Og siden hun fortsatt har begge sine foreldre i livet sitt, og heller ikke har opplevd tap av venner eller andre svarte jeg "Det der er min replikk…"

Ellers møtte jeg en bekjent mandagen etter begravelsen. Vedkommende spurte om jeg var begynt å jobbe igjen… Heller ikke denne personen har mistet noen av sine kjære.

Min erfaring med sorg er at det beste en kan si er "jeg tenker på deg", gjerne med en klem i tillegg. Det varmer! En kan også si at en ikke vet hva en skal si, for det er jo en sannhet, i de fleste tilfeller.

Ellers opplevde jeg at folk var veldig varme og omtenksome, og jeg velger å fokusere på de gode opplevelsene framfor de mindre gode. Og prøver å tenke på at alle gjør så godt de kan.

[Sugar&Spice]

Vi mistet datteren vår på 18 år i selvmord. Tre måneder senere var vi i bryllup, der det var mange venner og bekjente. Den ene festdeltakeren, som er gift med en av min manns beste venner, og som vi ikke hadde møtt etter at datteren vår døde, kom rett bort til meg og sa at "Jaja, life goes on!" Og siden hun fortsatt har begge sine foreldre i livet sitt, og heller ikke har opplevd tap av venner eller andre svarte jeg "Det der er min replikk…"

Ellers møtte jeg en bekjent mandagen etter begravelsen. Vedkommende spurte om jeg var begynt å jobbe igjen… Heller ikke denne personen har mistet noen av sine kjære.

Min erfaring med sorg er at det beste en kan si er "jeg tenker på deg", gjerne med en klem i tillegg. Det varmer! En kan også si at en ikke vet hva en skal si, for det er jo en sannhet, i de fleste tilfeller.

Ellers opplevde jeg at folk var veldig varme og omtenksome, og jeg velger å fokusere på de gode opplevelsene framfor de mindre gode. Og prøver å tenke på at alle gjør så godt de kan.

[Gjest Draug]

Mistet en nær venn til overdose. En bekjent og gammel lærer av ham, sa: "Det kom jo ikke akkurat som noen overraskelse, han var jo ikke helt god."

Han fikk en på kjeften.

[Aurora M.]

Jeg har mistet mange og følgelig fått høre mye rart. Men en av de episodene som har brent seg fast i meg, var en ukes tid etter at jeg i en alder av 17 hadde mistet mamma. Jeg gikk på fortauet i byen da jeg så en av mine beste venninner komme gående i motsatt retning et stykke unna. Så ser hun meg og krysser resolutt gaten.. Det er slikt man ikke glemmer.

[AnAngel]

Min søster døde, pga rusmisbruk, så sier min venninne: jaja, det var jo det beste som kunne skje